Jump to content
Annelli

Sorg over at barna blir store?

Recommended Posts

Annelli

Vi har tre store barn på 16, 17 og 19 år. Vi er også fosterforeldre til en jente på 6 år og er i gang med SFO denne uken og skolestart om et par uker. I den forbindelse er jeg nå i gang på samme skole og SFO som mine store, biologiske barn gikk på, og jeg føler en enorm sorg ved å være der igjen. Det blir kastet over meg som en stor klump i brystet og magen og jeg ser dem for meg der de løp i gangene uten fortenner og med lubne søte fjes. Jeg kan se bort mot plassen som barna hadde da de gikk der og må ta meg sammen for å ikke gråte. Juleavslutninger og annet popper opp i hodet mitt og jeg føler meg helt knust liksom. Noen som har noen forklaring på hvorfor jeg reagerer på denne måten? Det må vel være noe med at de ble så fort store, og livet som går så altfor fort, men jeg forstår likevel ikke denne enorme sorgen jeg føler. Jeg har aldri vært av det slaget som gleder meg til de skal flytte hjemmefra, har alltid elsket å være mamma og ville gjerne at tiden kunne gå litt saktere, men jeg liker dem jo også som de er i dag, selv om de er så godt som voksne, men likevel sørger jeg altså nå fryktelig over at disse tre småtassene er vekk på en måte, som om de er døde og ikke bare har blitt store. Noen som kjenner seg igjen eller aner hvorfor jeg kjenner som jeg gjør?

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

Xtra

Nei, kan ikke si jeg kjenner meg igjen. Har egentlig gledet meg over hvert skritt som har vært tilbakelagt, og kommer definitivt ikke til å savne følging til skolen (alltid stresset for å komme sent til jobb) eller skoleavslutninger o.l.

Share this post


Link to post
Share on other sites
påskelilje

Jeg kan jo innimellom bli litt vemodig over at perioden med barn hjemme snart er over for vår del (våre er 12, 15 og 17), og vi kan kose oss med minner om situasjoner og hendelser som har skjedd de siste 17 årene, stort sett med glede. Jeg synes imidlertid det er fantastisk å se hvordan barna mine har utviklet seg til å bli flotte ungdommer, som forhåpentligvis vil klare inntredenen i voksenlivet på en fin måte - og jeg gleder meg til å følge dem videre.

De to eldste er konfirmert, og jeg synes at konfirmasjonsdagen er en fin måte å se både tilbake på det som har vært, og se fremover på det som kan komme, og på en måte "sende barna ut i livet". Jeg har ikke sorg for at de er store, jeg synes det er deilig at de er såpass store og selvstendige nå, og jeg ser frem til en nye periode i livet der vi har store ungdommer/unge voksne, og forhåpentligvis noen år før vi får barnebarn :-)

Denne sangen leste jeg utdrag fra i begge konfirmasjonene:

 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Lillemus

Det var litt voldsomt kanskje. Selv synes jeg det er deilig at ungene har blitt store (mine er straks 16 og 18) og at jeg ikke har grunnskoleunger lenger og kan bruke mer tid på meg selv med god samvittighet. :) Men jeg har aldri vært en sånn jente og senere kvinne som har levd og åndet for egne og andres barn, jeg har selvfølgelig elsket mine egne, men føler meg fullstendig ferdig med småbarn og håper de venter riktig lenge med å få barn selv, jeg er ikke interessert i barnebarn på lenge ennå! :)

Om du synes dette blir vanskelig å hanskes med så er det kanskje en løsning å ta en prat med psykolog eller noen?

Share this post


Link to post
Share on other sites
Nicklusheletida

Jeg er en veldig nostalgisk person, så jeg kan innimelomm kjenne på det. Det er mye som har blitt borte. Besteforeldre, hjemmet deres,barndomshjemmet mitt, hjemmet jeg bodde i mens jeg var gift og barndommen til barna. Innimellom kjenner jeg vedmod og føler at det har gått for fort, men jeg synes også det er deilig å ha fått mer fritid. 

Det som er verst å tenke på er at jeg mest sannsynlig er ferdig med godt over halvparten av livet når jeg føler meg så ung. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
10 minutter siden, Nicklusheletida skrev:

Jeg er en veldig nostalgisk person, så jeg kan innimelomm kjenne på det. Det er mye som har blitt borte. Besteforeldre, hjemmet deres,barndomshjemmet mitt, hjemmet jeg bodde i mens jeg var gift og barndommen til barna. Innimellom kjenner jeg vedmod og føler at det har gått for fort, men jeg synes også det er deilig å ha fått mer fritid. 

Det som er verst å tenke på er at jeg mest sannsynlig er ferdig med godt over halvparten av livet når jeg føler meg så ung. 

Samme her 

Anonymkode: 5fde0...dca

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

mariaflyfly
Den 3. august 2016 at 22.55, Xtra skrev:

Nei, kan ikke si jeg kjenner meg igjen. Har egentlig gledet meg over hvert skritt som har vært tilbakelagt, og kommer definitivt ikke til å savne følging til skolen (alltid stresset for å komme sent til jobb) eller skoleavslutninger o.l.

Kunne ikke sagt meg mer enig.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...