Gå til innhold

Sorg over at barna blir store?


Annelli

Anbefalte innlegg

Annelli

Vi har tre store barn på 16, 17 og 19 år. Vi er også fosterforeldre til en jente på 6 år og er i gang med SFO denne uken og skolestart om et par uker. I den forbindelse er jeg nå i gang på samme skole og SFO som mine store, biologiske barn gikk på, og jeg føler en enorm sorg ved å være der igjen. Det blir kastet over meg som en stor klump i brystet og magen og jeg ser dem for meg der de løp i gangene uten fortenner og med lubne søte fjes. Jeg kan se bort mot plassen som barna hadde da de gikk der og må ta meg sammen for å ikke gråte. Juleavslutninger og annet popper opp i hodet mitt og jeg føler meg helt knust liksom. Noen som har noen forklaring på hvorfor jeg reagerer på denne måten? Det må vel være noe med at de ble så fort store, og livet som går så altfor fort, men jeg forstår likevel ikke denne enorme sorgen jeg føler. Jeg har aldri vært av det slaget som gleder meg til de skal flytte hjemmefra, har alltid elsket å være mamma og ville gjerne at tiden kunne gå litt saktere, men jeg liker dem jo også som de er i dag, selv om de er så godt som voksne, men likevel sørger jeg altså nå fryktelig over at disse tre småtassene er vekk på en måte, som om de er døde og ikke bare har blitt store. Noen som kjenner seg igjen eller aner hvorfor jeg kjenner som jeg gjør?

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

Gjest Xtra

Nei, kan ikke si jeg kjenner meg igjen. Har egentlig gledet meg over hvert skritt som har vært tilbakelagt, og kommer definitivt ikke til å savne følging til skolen (alltid stresset for å komme sent til jobb) eller skoleavslutninger o.l.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
påskelilje

Jeg kan jo innimellom bli litt vemodig over at perioden med barn hjemme snart er over for vår del (våre er 12, 15 og 17), og vi kan kose oss med minner om situasjoner og hendelser som har skjedd de siste 17 årene, stort sett med glede. Jeg synes imidlertid det er fantastisk å se hvordan barna mine har utviklet seg til å bli flotte ungdommer, som forhåpentligvis vil klare inntredenen i voksenlivet på en fin måte - og jeg gleder meg til å følge dem videre.

De to eldste er konfirmert, og jeg synes at konfirmasjonsdagen er en fin måte å se både tilbake på det som har vært, og se fremover på det som kan komme, og på en måte "sende barna ut i livet". Jeg har ikke sorg for at de er store, jeg synes det er deilig at de er såpass store og selvstendige nå, og jeg ser frem til en nye periode i livet der vi har store ungdommer/unge voksne, og forhåpentligvis noen år før vi får barnebarn :-)

Denne sangen leste jeg utdrag fra i begge konfirmasjonene:

 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Lillemus

Det var litt voldsomt kanskje. Selv synes jeg det er deilig at ungene har blitt store (mine er straks 16 og 18) og at jeg ikke har grunnskoleunger lenger og kan bruke mer tid på meg selv med god samvittighet. :) Men jeg har aldri vært en sånn jente og senere kvinne som har levd og åndet for egne og andres barn, jeg har selvfølgelig elsket mine egne, men føler meg fullstendig ferdig med småbarn og håper de venter riktig lenge med å få barn selv, jeg er ikke interessert i barnebarn på lenge ennå! :)

Om du synes dette blir vanskelig å hanskes med så er det kanskje en løsning å ta en prat med psykolog eller noen?

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Nicklusheletida

Jeg er en veldig nostalgisk person, så jeg kan innimelomm kjenne på det. Det er mye som har blitt borte. Besteforeldre, hjemmet deres,barndomshjemmet mitt, hjemmet jeg bodde i mens jeg var gift og barndommen til barna. Innimellom kjenner jeg vedmod og føler at det har gått for fort, men jeg synes også det er deilig å ha fått mer fritid. 

Det som er verst å tenke på er at jeg mest sannsynlig er ferdig med godt over halvparten av livet når jeg føler meg så ung. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
10 minutter siden, Nicklusheletida skrev:

Jeg er en veldig nostalgisk person, så jeg kan innimelomm kjenne på det. Det er mye som har blitt borte. Besteforeldre, hjemmet deres,barndomshjemmet mitt, hjemmet jeg bodde i mens jeg var gift og barndommen til barna. Innimellom kjenner jeg vedmod og føler at det har gått for fort, men jeg synes også det er deilig å ha fått mer fritid. 

Det som er verst å tenke på er at jeg mest sannsynlig er ferdig med godt over halvparten av livet når jeg føler meg så ung. 

Samme her 

Anonymkode: 5fde0...dca

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

mariaflyfly
Den 3. august 2016 at 22.55, Xtra skrev:

Nei, kan ikke si jeg kjenner meg igjen. Har egentlig gledet meg over hvert skritt som har vært tilbakelagt, og kommer definitivt ikke til å savne følging til skolen (alltid stresset for å komme sent til jobb) eller skoleavslutninger o.l.

Kunne ikke sagt meg mer enig.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
  • 5 år senere...
Bekka3

Jeg kjenner meg veldig igjen! Det er som en slags kjærlighetssorg, over barna som er blitt store. Savner de både som baby, småbarn, skolebarn. Den tiden jeg var det beste og viktigste i verden. Der barna alltid var ved min side og klemmene mange. Og alle ønskene for denne tiden som ikke ble slik man håpet. Alt man ikke rakk. Så var barndommen over. Kjempe trist. Blir ofte melankolsk pga dette. Selvom jeg er veldig glad i de nå også! Og gleder meg til å dele livets vei med dem videre .... har allltid elsket å være mamma, levd for det og dem, og vil alltid være her nært for dem:-) 

Endret av Bekka3
Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Er en større sorg om de aldri får bli store.

Anonymkode: 20d75...26d

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Jeg er glad for at barna mine har blitt voksne, for det var jo det jeg ønsket at de skulle få bli. Vet om barn som aldri fikk bli voksne. Barn som døde i ulykke / sykdom så altfor tidlig. 

Men jeg savner også tiden da barna var små. Jeg har også følt på en sorg over at den tiden er forbi. Og kan iblant gjøre det fortsatt.  

Anonymkode: 3d4d7...b5b

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anonym 2
Annelli skrev (På 3.8.2016 den 22.46):

Vi har tre store barn på 16, 17 og 19 år. Vi er også fosterforeldre til en jente på 6 år og er i gang med SFO denne uken og skolestart om et par uker. I den forbindelse er jeg nå i gang på samme skole og SFO som mine store, biologiske barn gikk på, og jeg føler en enorm sorg ved å være der igjen. Det blir kastet over meg som en stor klump i brystet og magen og jeg ser dem for meg der de løp i gangene uten fortenner og med lubne søte fjes. Jeg kan se bort mot plassen som barna hadde da de gikk der og må ta meg sammen for å ikke gråte. Juleavslutninger og annet popper opp i hodet mitt og jeg føler meg helt knust liksom. Noen som har noen forklaring på hvorfor jeg reagerer på denne måten? Det må vel være noe med at de ble så fort store, og livet som går så altfor fort, men jeg forstår likevel ikke denne enorme sorgen jeg føler. Jeg har aldri vært av det slaget som gleder meg til de skal flytte hjemmefra, har alltid elsket å være mamma og ville gjerne at tiden kunne gå litt saktere, men jeg liker dem jo også som de er i dag, selv om de er så godt som voksne, men likevel sørger jeg altså nå fryktelig over at disse tre småtassene er vekk på en måte, som om de er døde og ikke bare har blitt store. Noen som kjenner seg igjen eller aner hvorfor jeg kjenner som jeg gjør?

Jeg skjønner deg veldig godt. Jeg har fire "barn" på 30, 27 og  to på 21. De to eldste har fått barn selv, og nå er det deres tur til å ha barn  i barnehage og skole. Nå er det bare en igjen hjemme,  og han er nå ferdig med lærling tiden sin og skal ut i fast jobb etterhvert og da flytter antagelig han også ut. Jeg skulle gjerne skrudd tiden litt tilbake. Rart å bli alene igjen. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Jeg kunne ønske at jeg fikk skrudd tiden tilbake men ville ikke vært foruten min nåværende mann. Men savner tiden da barna var små. 

Anonymkode: 3d4d7...b5b

Lenke til innlegg
Del på andre sider
  • 1 måned senere...
AnonymBruker
AnonymBruker skrev (På 21.8.2021 den 0.19):

Er en større sorg om de aldri får bli store.

Anonymkode: 20d75...26d

Enig i det. 

Anonymkode: 3d4d7...b5b

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...