Ekspertsvar Hvor lenge varer en "fastholdelse" på psykiatrisk avdeling?

[AnonymBruker]

20 minutter siden, frihetskjemperen skrev:

Det var dette de var redd for også, jeg hadde ingen sperrer når jeg dissosierte, jeg kunne død, eller blitt alvorlig skadet/hjerneskadet hvis de ikke hadde stoppet delpersonen/meg. Det var ren beskyttelse over noe jeg ikke hadde kontroll over. Den ene delpersonen er så sint på meg, og gjør alt den kan for å destruere meg, med helt forferdelige metoder. Jeg har vært døden nær mange ganger pga dissosiasjon. Scary!

Ja dette er veldig freaky...man mister liksom helt seg selv. Og så vet man ikke hva som har skjedd i mellomtiden...og man mister fullstendig kontroll. Så sånn sett er det jo bra at helsevesenet stepper inn og tar kontrollen, og tvangsinnlegger/legger i belter/holder fast osv...det er nok mange pårørende som er takknemlig for akkurat det! Jeg er det også til tider når jeg har det greit. Takknemlig for at de faktisk bryr seg og redder liv. For det er jo det de faktisk gjør...

Anonymkode: e7f60...dda

[frihetskjemperen]

5 minutter siden, stjernestøv skrev:

Å det hørtes slitsomt ut å ha så mange, må være ganske kaotisk da kan jeg tenke meg. Jeg har og fått diagnosen identitetsforstyrrelse, men har jo ikke den nå så noe må ha forandret seg. Jeg jobbet tett med både healer og psykolog i en periode, tror mye ble bearbeidet da. Men har følt meg besatt til tider, men det er visst noe psykotisk? Det du opplever, er det som å være besatt? At det er mange personligheter rundt deg, og de tar over i gitte situasjoner?

Jeg har også følt meg besatt til tider,  jeg har vært psykotisk når denne fenomenet dukker opp. Jeg må innrømme at jeg har også lurt på i stille stunder hva i helsike dette er. Du har til tider null kontroll. Det er som om noe har inntatt kroppen, men det er det jo for så vidt, det er fortiden som har inntatt kroppen, og dens overlevelsesevne. Det er så uforståelig! Det virker som om du har jobbet deg gjennom det verste. Gode terapeuter er alfa og omega på friske-reisen. Jeg har også noen spesialister rundt meg som hjelper meg gjennom. Du skal være stolt over den jobben som du har gjort!  

[frihetskjemperen]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja dette er veldig freaky...man mister liksom helt seg selv. Og så vet man ikke hva som har skjedd i mellomtiden...og man mister fullstendig kontroll. Så sånn sett er det jo bra at helsevesenet stepper inn og tar kontrollen, og tvangsinnlegger/legger i belter/holder fast osv...det er nok mange pårørende som er takknemlig for akkurat det! Jeg er det også til tider når jeg har det greit. Takknemlig for at de faktisk bryr seg og redder liv. For det er jo det de faktisk gjør...

Anonymkode: e7f60...dda

Jeg er dem evig takknemlig! Engler i hverdagen.  

[stjernestøv]

1 minutt siden, frihetskjemperen skrev:

Jeg har også følt meg besatt til tider,  jeg har vært psykotisk når denne fenomenet dukker opp. Jeg må innrømme at jeg har også lurt på i stille stunder hva i helsike dette er. Du har til tider null kontroll. Det er som om noe har inntatt kroppen, men det er det jo for så vidt, det er fortiden som har inntatt kroppen, og dens overlevelsesevne. Det er så uforståelig! Det virker som om du har jobbet deg gjennom det verste. Gode terapeuter er alfa og omega på friske-reisen. Jeg har også noen spesialister rundt meg som hjelper meg gjennom. Du skal være stolt over den jobben som du har gjort!  

Var så godt å treffe på deg her inne  

Det er viktig med gode hjelpere ja, godt du har det rundt deg

Det hjalp meg mye å skrive, skrev til alle døgnets tider. Satt og skrev og skrev...det var som jeg skrev ut ting. 

Jo takk for det og lykke til videre til deg  

 

[frihetskjemperen]

 

5 minutter siden, stjernestøv skrev:

Var så godt å treffe på deg her inne  

Det er viktig med gode hjelpere ja, godt du har det rundt deg

Det hjalp meg mye å skrive, skrev til alle døgnets tider. Satt og skrev og skrev...det var som jeg skrev ut ting. 

Jo takk for det og lykke til videre til deg  

 

Var godt å treffe deg også, er ikke så ofte jeg treffer på noen med samme problematikk. Det blir mange kamper som kjempes i ensomhet.

Jeg brukte skriving tidligere, som mestringsmetode. Bør muligens gjenoppta det  

Takk for lykkeønskninger!  

[stjernestøv]

2 minutter siden, frihetskjemperen skrev:

 

Var godt å treffe deg også, er ikke så ofte jeg treffer på noen med samme problematikk. Det blir mange kamper som kjempes i ensomhet.

Jeg brukte skriving tidligere, som mestringsmetode. Bør muligens gjenoppta det  

Takk for lykkeønskninger!  

Takk  Nei det er en ensom vei, mange som ikke forstår. 

Ja føler du får å skrive så gjør det  Jeg er tom nå...

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

8 timer siden, frihetskjemperen skrev:

Jeg er litt nysgjerrig på hva som er vanlig praksis med tanke på varighet ved fastholdelse. Jeg har selv opplevd dette mange ganger. Til tider har jeg kjempet med to mannfolk liggende oppå meg HELE netter. Dette har skjedd mange ganger. I andre perioder så kunne jeg gå noen meter, før de huket meg inn, og brukte låsegrep med armene sine og bena sine, der satt jeg ofte i flere timer? Jeg personlig synes dette er drøy bruk av denne paragrafen. Jeg har innimellom blitt lagt i belter, noe som egentlig har vært bedre med tanke på min forhistorie med alvorlige overgrep, noe som trigges sterk når det ligger to mannfolk oppå deg. De fleste gangene fastholding er ved dissosiasjon og kraftige flashbacks der jeg som person har koblet ut og ikke er tilstede mer enn små glimt mens dette pågår.

Det er nok noe ulike vurderinger på dette, men jeg vil anta at etter 15-20 minutter begynner en å vurdere mekaniske tvangsmidler (belter) som et alternativ.

Svar til en annen kommentar i tråden: Holding og beltelegging vurderes ikke som mer eller mindre belastende, og ja varighet av holding/beltelegging registreres.

[HelleHelle]

On 10/13/2016 at 12:24 PM, frihetskjemperen said:

Det er mye på samme måten , men jeg har flere deler. Jeg har en supersosial del, som ikke er redd for noe, hun kan fint lede store forsamlinger uten noe problem, elsker å være midtpunktet... Jeg personlig sliter med sosialangst.. Den ene delen er en del som styrer alt det praktiske i hverdagen, det var hun som ofte tok over i skolesammenheng når ting ble for mye for meg. Hun gjorde det mye bedre skolemessig enn jeg. Jeg har også noen smådeler som er redde, enten livredde og utrøstelige, eller så gjemmer de seg i redsel. Så har jeg den ene delen da, som er så sint, på meg, for at jeg har sviktet delene, og skal straffe meg og påføre meg den smerten og redselen som delene opplevde. Jeg har i lange perioder ikke visst hva de har opplevd. Noen av delene har egne navn, andre blir kalt for alder. Dette har vært veldig ubehagelig for meg ute i verden, da noen plutselig roper navnet på en av delpersonene til meg, og jeg aner ikke hvem dette mennesket er.. Jeg ble også utsatt for massive overgrep fra jeg var liten, i tillegg til alvorlig omsorgssvikt fra flere hold. Jeg vet nå hva som forårsaket at jeg måtte splittes, det var for å overleve, og jeg skjønner så godt at jeg ikke klarte å være alene med all denne smerten..

Jeg har hørt at det er veldig individuelt hvordan dette fungerer for hver og en. Det finnes visstnok også forskjellige grader. Jeg har noe som heter dissosiativ identitetsforstyrrelse. Jeg er nå skeptisk til hele diagnosen, men alle rundt meg sier at jeg har den diagnosen, til og med de som har benektet at det har vært en reel diagnose. Det er vel en type benektelse for meg, selv om jeg vet at de er der, og hører diskusjonene på innsiden. Så det stemmer sikkert. Det eneste jeg vet er at når jeg begynte å omfavne hele meg, og bearbeide ting, håndtere innsiden og smerten, så har det blitt bedre, men det har tatt år. Altfor mange år! Har jobbet spesifikt med denne diagnosen i ti år nå, men jeg er snart hel, så det har vært langdrygt, men de har aldri gitt meg opp, for de har sett resultater hele veien. Heldigvis! Dessuten så har jeg hele veien ønsket å bli frisk.

Jeg er veldig interessert i andres forhold til diagnoser. Kan jeg spørre deg hva det er som gjør deg skeptisk til diagnosen, hva du føler om diagnosen?