Gå til innhold

Det er så vanskelig ang medisiner.


stjernestøv

Anbefalte innlegg

stjernestøv
8 minutter siden, XbellaX skrev:

Det er ikke kun du som opplever denne type ambivalens - om det er noen trøst, mennesker med samme diagnose herjer med ambivalens både støtt og stadig. 

Slik er du - ja, og jeg hadde ønsket at du "ble bestemt over i en periode". Jeg skjønner ikke hvorfor du tillegger sykepleieren mer makt mht medisiner enn din psykiater. Det er psykiateren som til slutt bestemmer, og vedkommende har sagt at dette blir du nødt til å stå på. 

 

Ok, ja det er vel mange som opplever det. 

Han kunne ikke ta ansvar for meg og mitt liv sa han, det måtte jeg gjøre. Det var i forbindelse til mitt ansvar for andres liv, men det er ikke så trykkende som det var før. Ja det er jo sykepleieren som hele tiden sier det er opp til meg og det er mitt valg, men det er vel psykiateren enig i? Må ikke nødt å stå på det, det er mitt valg og jeg har ikke bestemt meg enda. Har vært skikkelig dårlig i dag, har vel tankekaos og dritt. Jeg som bestemte meg for å tenke positivt, nå føler jeg meg veldig forvirra. Får håpe det er klarere i hodet i morgen. Dessuten hadde vel ombestemt meg ang tvang og :) Det var bare i dag tidligere jeg følte det hadde vært det beste,det mest fornuftige men tanke på min forhistorie. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Akkurat nå, stjernestøv skrev:

Ok, ja det er vel mange som opplever det. 

Han kunne ikke ta ansvar for meg og mitt liv sa han, det måtte jeg gjøre. Det var i forbindelse til mitt ansvar for andres liv, men det er ikke så trykkende som det var før. Ja det er jo sykepleieren som hele tiden sier det er opp til meg og det er mitt valg, men det er vel psykiateren enig i? Må ikke nødt å stå på det, det er mitt valg og jeg har ikke bestemt meg enda. Har vært skikkelig dårlig i dag, har vel tankekaos og dritt. Jeg som bestemte meg for å tenke positivt, nå føler jeg meg veldig forvirra. Får håpe det er klarere i hodet i morgen. Dessuten hadde vel ombestemt meg ang tvang og :) Det var bare i dag tidligere jeg følte det hadde vært det beste,det mest fornuftige men tanke på min forhistorie. 

Jeg skulle ønske at de var tydeligere på at dette måtte du, at både sykepleieren og behandler sa det. På samme tid er det selvsagt et valg men det blir litt som å slutte å ta insulin når man har en alvorlig og behandlingstrengde diabetes. 

Selv om du ikke opplever den helt store bedringen så opplever jeg, og sikkert mange andre på dette forumet, en helt annen stjernestøv medisiner enn uten. Det betyr ikke at vi ikke ser du har det tungt og at hverdagen din slettes ikke er "god nok", men du er lettere å ha en dialog med og det er nesten umulig å få til når du seponerer - da er du alene i din verden. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

stjernestøv
1 minutt siden, XbellaX skrev:

Jeg skulle ønske at de var tydeligere på at dette måtte du, at både sykepleieren og behandler sa det. På samme tid er det selvsagt et valg men det blir litt som å slutte å ta insulin når man har en alvorlig og behandlingstrengde diabetes. 

Selv om du ikke opplever den helt store bedringen så opplever jeg, og sikkert mange andre på dette forumet, en helt annen stjernestøv medisiner enn uten. Det betyr ikke at vi ikke ser du har det tungt og at hverdagen din slettes ikke er "god nok", men du er lettere å ha en dialog med og det er nesten umulig å få til når du seponerer - da er du alene i din verden. 

Det virker nesten som sykepleieren ikke vil at jeg skal ta medisiner, det er mitt inntrykk fra i dag. Ordene han suser rundt i hodet "Ditt valg, ditt ansvar, du bestemmer selv, det er helt opp til deg". Det er ikke tydelig nok for meg. Men han skrev jo at jeg måtte følge psykiaterens råd, velge å høre på han. Jeg tror man må virkelig klikke her før de bruker tvang, da mener jeg være helt i sin egen verden ute av kontakt med denne. Da har det gått langt, for langt. 

Ok, det er da noe,at det er lettere å ha en dialog med meg :) Jeg tror jeg tar 100 mg på fredag, og neste gang femti mg så ingenting. Det er jo opp til meg så da kan jeg gjøre det. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, stjernestøv skrev:

Det virker nesten som sykepleieren ikke vil at jeg skal ta medisiner, det er mitt inntrykk fra i dag. Ordene han suser rundt i hodet "Ditt valg, ditt ansvar, du bestemmer selv, det er helt opp til deg". Det er ikke tydelig nok for meg. Men han skrev jo at jeg måtte følge psykiaterens råd, velge å høre på han. Jeg tror man må virkelig klikke her før de bruker tvang, da mener jeg være helt i sin egen verden ute av kontakt med denne. Da har det gått langt, for langt. 

Ok, det er da noe,at det er lettere å ha en dialog med meg :) Jeg tror jeg tar 100 mg på fredag, og neste gang femti mg så ingenting. Det er jo opp til meg så da kan jeg gjøre det. 

Ok, da får du gi beskjed til sykepleieren hvordan du har tolket hans utsagn og gi beskjed til psykiateren. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

stjernestøv
Akkurat nå, XbellaX skrev:

Ok, da får du gi beskjed til sykepleieren hvordan du har tolket hans utsagn og gi beskjed til psykiateren. 

Skal sende en melding i morgen. Mulig det er det at han ikke vil blande seg i medisineringen, overlater det til psykiateren. Men jeg føler det er sykepleieren som har siste ordet. Psykiateren skriver det rett ut i journalen "Hun er fremdeles psykotisk,har paranoide tanker". Sykepleieren pakker det inn, derfor er det vanskelig å forstå hva han mener noen ganger. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, stjernestøv skrev:

Skal sende en melding i morgen. Mulig det er det at han ikke vil blande seg i medisineringen, overlater det til psykiateren. Men jeg føler det er sykepleieren som har siste ordet. Psykiateren skriver det rett ut i journalen "Hun er fremdeles psykotisk,har paranoide tanker". Sykepleieren pakker det inn, derfor er det vanskelig å forstå hva han mener noen ganger. 

Dette MÅ du ta opp direkte med ham, det er så kolossalt viktig at han skjønner hvordan du reagerer på slike utsagn. Det er ofte etter slike møter du begynner å styre med medisiner. Kanskje du kan si til han at du trenger han er like tydelig som psykiateren, at dette kan ikke være opp til deg lenger fordi du er frem og tilbake annehvert sekund. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

stjernestøv
2 minutter siden, XbellaX skrev:

Dette MÅ du ta opp direkte med ham, det er så kolossalt viktig at han skjønner hvordan du reagerer på slike utsagn. Det er ofte etter slike møter du begynner å styre med medisiner. Kanskje du kan si til han at du trenger han er like tydelig som psykiateren, at dette kan ikke være opp til deg lenger fordi du er frem og tilbake annehvert sekund. 

Ja det var det da. Men i dag sa han igjen at han respekterte min tri og åndelighet, at medisinene kunne ikke ta vekk det...min tro. Men det jeg var så glad i gjorde meg så dårlig, og det kunne medisiner hjelpe på. Får se hva han skriver neste gang, jeg var jo så positiv i dag på en måtte. Sa jeg ville leve i nuet og tenke positivt, så etter han var gått havnet jeg helt i kjelleren. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

13 minutter siden, stjernestøv skrev:

Det virker nesten som sykepleieren ikke vil at jeg skal ta medisiner, det er mitt inntrykk fra i dag. Ordene han suser rundt i hodet "Ditt valg, ditt ansvar, du bestemmer selv, det er helt opp til deg". Det er ikke tydelig nok for meg. Men han skrev jo at jeg måtte følge psykiaterens råd, velge å høre på han. Jeg tror man må virkelig klikke her før de bruker tvang, da mener jeg være helt i sin egen verden ute av kontakt med denne. Da har det gått langt, for langt. 

Ok, det er da noe,at det er lettere å ha en dialog med meg :) Jeg tror jeg tar 100 mg på fredag, og neste gang femti mg så ingenting. Det er jo opp til meg så da kan jeg gjøre det. 

Jeg tror sykepleieren prøver å få deg selv til å ta ansvar for å holde deg friskest mulig. Han forsøker å få deg til å ta valget selv.

Jeg merker at jeg blir trist ved tanken på at du nå igjen sier du vil seponere medisinene. Du har et lite barnebarn som så avgjort trenger at du er friskest mulig. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

stjernestøv
1 minutt siden, frosken skrev:

Jeg tror sykepleieren prøver å få deg selv til å ta ansvar for å holde deg friskest mulig. Han forsøker å få deg til å ta valget selv.

Jeg merker at jeg blir trist ved tanken på at du nå igjen sier du vil seponere medisinene. Du har et lite barnebarn som så avgjort trenger at du er friskest mulig. 

Ja jeg vet det at han vil ansvarliggjøre meg, ikke lett å misforstå det. Men så er det dette med ambivalens da. 

Tror jeg klarer å ta vare på mitt barnebarn uten medisiner og jeg. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 minutter siden, stjernestøv skrev:

Ja jeg vet det at han vil ansvarliggjøre meg, ikke lett å misforstå det. Men så er det dette med ambivalens da. 

Tror jeg klarer å ta vare på mitt barnebarn uten medisiner og jeg. 

Jeg hadde ikke villet la deg passe et lite barn når du er så dårlig som du blir uten medisiner! 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

stjernestøv
Akkurat nå, frosken skrev:

Jeg hadde ikke villet la deg passe et lite barn når du er så dårlig som du blir uten medisiner! 

Deg om det :) Jeg har hatt babyer selv og da var jeg kjempedårlig, tok meg av dem alikevel. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 minutter siden, stjernestøv skrev:

Deg om det :) Jeg har hatt babyer selv og da var jeg kjempedårlig, tok meg av dem alikevel. 

Nå skal vi ikke glemme at du hadde en mann som hjalp mye. Når du blir redd for å gå utendørs i frykt for å bli tatt av ufoer og ikke kan sitte på i bil fordi du hele tiden er livredd for å bli påkjørt sier det seg jo selv at du ikke er egnet til å passe et lite barn, da har du mer enn nok med å ivareta deg selv. Slik du er nå derimot, er noe helt annet. 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det med medisiner kan være vanskelig og har akkurat vært gjennom noe av det samme, slutte eller ikke slutte. Fikk også høre at det er noe jeg selv må bestemme, men at de anbefalte meg å fortsette. Det tok meg et halvt år før medisin virket optimalt og har nå tatt et valg  i å fortsette, selv om det strider mot min mening om at jeg kommer til å klare meg uten medisin. Jeg ønsker å bli frisk og velger å følge rådene jeg får av behandler, i tillegg til at det er et slitt å gå av og på medisiner, med bivirkninger og alt som følger med.

Tror du burde gi medisin en sjanse over lengere tid og ja det kan føles som om medisin forandrer deg litt, men det vil føles bedre etter hvert. Jeg syntes i begynnelsen at medisin jeg tar flatet ut følelsene slik at jeg følte meg følelsesløs, men nå i ettertid så ser jeg at jeg ikke er følelsesløs og at jeg er mer "normal", det skal ikke være slik jeg hadde det før der følelsene hadde så store svingninger, men det var det som var normalt for meg, det jeg var vant med. Nå har jeg blitt vant med at følelsene er stabile og jeg kan fremdeles bli glad, trist og sint, men nå er det i mer kontrollerte former.

Så gi deg tid og bestem deg for at du skal ta medisin i for eksempel ett år til. Føles det ikke bedre etter det så kan du ta tråden opp igjen med psykiater og høre hva h*n anbefaler videre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

35 minutter siden, stjernestøv skrev:

Ja jeg vet det at han vil ansvarliggjøre meg, ikke lett å misforstå det. Men så er det dette med ambivalens da. 

Tror jeg klarer å ta vare på mitt barnebarn uten medisiner og jeg. 

Fullstendig enig med Frosken og jeg har også sagt det før - umedisinert hadde du aldri fått passe et barn jeg hadde ansvaret for.

Kan du ikke late som psykiateren har sagt at du MÅ ta medisinene? Og bestemme deg for at det han sier er viktigere enn sykepleieren. Og det er ikke mange dagene siden mannen din sa at du virker mye friskere nå enn for en stund siden - det er på grunn av at du er ganske bra medisinert nå. Ikke begynn å tulle med å seponere igjen! Du vet da utmerket godt hvor det ender! Nei, du klarer ikke å takle "det åndelige" denne gangen heller...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kanskje medisiner hjelper deg bedre å takle det "åndelige" enn om du er uten medisiner. Jeg måtte ta et valg om å overlate avgjørelsene vedrørende den ene medisinen min til fastlegen for tankene mine stoppet helt opp. Var som sirup i hodet så var bra fastlegen var villig til å ta den avgjørelsen inntil videre. Nå kan jeg fokusere på noe annet enn medisiner :) drit i å tenke så mye på medisiner og heller prøv å fokusere på positive ting. Burde selv gått på flere medisiner, men har bestemt at jeg må bare se ting an og ta en dag om gangen og ikke tenke så mye på akkurat det. Lat som det er vitaminer du får ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

stjernestøv
50 minutter siden, XbellaX skrev:

Nå skal vi ikke glemme at du hadde en mann som hjalp mye. Når du blir redd for å gå utendørs i frykt for å bli tatt av ufoer og ikke kan sitte på i bil fordi du hele tiden er livredd for å bli påkjørt sier det seg jo selv at du ikke er egnet til å passe et lite barn, da har du mer enn nok med å ivareta deg selv. Slik du er nå derimot, er noe helt annet. 

 

Ja det er det, noe annet nå. Får ta 100 mg da, så får jeg se neste gang hva det blir til. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

stjernestøv
32 minutter siden, Fionys skrev:

Det med medisiner kan være vanskelig og har akkurat vært gjennom noe av det samme, slutte eller ikke slutte. Fikk også høre at det er noe jeg selv må bestemme, men at de anbefalte meg å fortsette. Det tok meg et halvt år før medisin virket optimalt og har nå tatt et valg  i å fortsette, selv om det strider mot min mening om at jeg kommer til å klare meg uten medisin. Jeg ønsker å bli frisk og velger å følge rådene jeg får av behandler, i tillegg til at det er et slitt å gå av og på medisiner, med bivirkninger og alt som følger med.

Tror du burde gi medisin en sjanse over lengere tid og ja det kan føles som om medisin forandrer deg litt, men det vil føles bedre etter hvert. Jeg syntes i begynnelsen at medisin jeg tar flatet ut følelsene slik at jeg følte meg følelsesløs, men nå i ettertid så ser jeg at jeg ikke er følelsesløs og at jeg er mer "normal", det skal ikke være slik jeg hadde det før der følelsene hadde så store svingninger, men det var det som var normalt for meg, det jeg var vant med. Nå har jeg blitt vant med at følelsene er stabile og jeg kan fremdeles bli glad, trist og sint, men nå er det i mer kontrollerte former.

Så gi deg tid og bestem deg for at du skal ta medisin i for eksempel ett år til. Føles det ikke bedre etter det så kan du ta tråden opp igjen med psykiater og høre hva h*n anbefaler videre.

Har mistet troen på dem nå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

stjernestøv
28 minutter siden, Lillemus skrev:

Fullstendig enig med Frosken og jeg har også sagt det før - umedisinert hadde du aldri fått passe et barn jeg hadde ansvaret for.

Kan du ikke late som psykiateren har sagt at du MÅ ta medisinene? Og bestemme deg for at det han sier er viktigere enn sykepleieren. Og det er ikke mange dagene siden mannen din sa at du virker mye friskere nå enn for en stund siden - det er på grunn av at du er ganske bra medisinert nå. Ikke begynn å tulle med å seponere igjen! Du vet da utmerket godt hvor det ender! Nei, du klarer ikke å takle "det åndelige" denne gangen heller...

Nei vetta faen jeg! Får heller ta 100 mg og se hva som skjer neste gang. Kan ikke late som han har sagt noe han ikke har sagt. Det er som å visualisere, det er ikke min sterkeste side nå. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

stjernestøv
10 minutter siden, aa-k-j skrev:

Kanskje medisiner hjelper deg bedre å takle det "åndelige" enn om du er uten medisiner. Jeg måtte ta et valg om å overlate avgjørelsene vedrørende den ene medisinen min til fastlegen for tankene mine stoppet helt opp. Var som sirup i hodet så var bra fastlegen var villig til å ta den avgjørelsen inntil videre. Nå kan jeg fokusere på noe annet enn medisiner :) drit i å tenke så mye på medisiner og heller prøv å fokusere på positive ting. Burde selv gått på flere medisiner, men har bestemt at jeg må bare se ting an og ta en dag om gangen og ikke tenke så mye på akkurat det. Lat som det er vitaminer du får ;)

Får se...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

stjernestøv
2 timer siden, XbellaX skrev:

Nå skal vi ikke glemme at du hadde en mann som hjalp mye. Når du blir redd for å gå utendørs i frykt for å bli tatt av ufoer og ikke kan sitte på i bil fordi du hele tiden er livredd for å bli påkjørt sier det seg jo selv at du ikke er egnet til å passe et lite barn, da har du mer enn nok med å ivareta deg selv. Slik du er nå derimot, er noe helt annet. 

 

Helvetes sykdom!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...