Er det noen som har fått diagnoser dere ikke kjenner dere igjen i?

[Gjest Kanuttius]

2 timer siden, Andreaswell skrev:

Psykopati?  

Huff nei men folk blander de to. Har søkt på div forum etter andre med samme diagnose og får bare masse treff på diskusjoner hvor mennesker mener å være utsatt for slike som meg. Ikke engang i ett anonymt forum kan man snakke om de... 

Ok. Ingen kjenner meg herså...narcisisst

😟Ikke slår jeg eller bruker vold, har aldri vert utro og trives ikke med oppmerksomhet. Jeg bruker mye tid på selvransakelse når jeg snakker med andre, har lav selvfølelse og få venner.  Vil helst være gjøre en grei jobb og gå hjem. Har ett godt ekteskap som er langt mere enn jeg noen gang hadde trodd var mulig. 

[Andreaswell]

25 minutter siden, BamseLiten skrev:

Huff nei men folk blander de to. Har søkt på div forum etter andre med samme diagnose og får bare masse treff på diskusjoner hvor mennesker mener å være utsatt for slike som meg. Ikke engang i ett anonymt forum kan man snakke om de... 

Ok. Ingen kjenner meg herså...narcisisst

😟Ikke slår jeg eller bruker vold, har aldri vert utro og trives ikke med oppmerksomhet. Jeg bruker mye tid på selvransakelse når jeg snakker med andre, har lav selvfølelse og få venner.  Vil helst være gjøre en grei jobb og gå hjem. Har ett godt ekteskap som er langt mere enn jeg noen gang hadde trodd var mulig. 

Hmm narsissisme, er man ikke da sykelig opptatt av seg selv? Er du det? Og narsissister har vel omtrent alltid et "offer"? 

Alle psykopater er narsissister, men ikke alle narsissister er psykopater.

Endret 7. juli 2017 av Andreaswell

[Gjest Kanuttius]

12 minutter siden, Andreaswell skrev:

Hmm narsissisme, er man ikke da sykelig opptatt av seg selv? Er du det? Og narsissister har vel omtrent alltid et "offer"? 

Alle psykopater er narsissister, men ikke alle narsissister er psykopater.

Jeg har aldri oppfattet meg selv som sykelig opptatt av meg selv. I noen settinger kan jeg prate mye men det kan vel alle om de føler seg trygge. At ting som skjer går inn på meg vet jeg jo f.eks når en eks var utro så taklet jeg det dårlig og dette på jobb har knekt meg men det har jo flere sluttet av samme årsak. Jeg aner ikke. Rett og slett. Offer? Nei jeg vet sannelig ikke. Om mannen skulle føle seg som ett offer kan bare han si men det tror jeg ikke. For å være ærlig hadde han nok nektet meg å fortsette hos psykologen hadde han hørt diagnosen. 

[frosken]

19 timer siden, BamseLiten skrev:

Takk for svar.

Grunnen til at jeg spør er at jeg har fått en diagnose jeg ikke kan leve med. Jeg kan ikke snakke med noen om dette. Ett kjapt googelsøk så kommer det opp masse treff hvor mennesker har levd sammen med slike som meg og alle sier "løp" og kom deg bort før du blir ødelagt....å finne informasjon sykdommen utover disse advarslene er som å lete etter en nål i en høystakk. Jeg blir bare nedbrutt og redd. Alt jeg sier blir vurdert og gransket av meg selv. Det er blitt enda vanskeligere å være blant folk. Hva om de skjønner at jeg er diagnosen? Ler jeg på rett sted, sier jeg ting for å manipulere...

Diagnosen kom etter at je gjør svært syk som følge av en vanskelig oppvekst kombinert med en ekstremt krevende jobb med mye mobbing og ordrenekt. Jeg ble ikke mobbet men sto med bena midt mellom mobber og offer. Så ble jeg sykmeldt og til eksploderte på jobb da. En person måtte si opp som stilling og ny sjef ble satt inn. Flere ansatte har sluttet.

Jeg håpte ny leder skulle være dyktig og gi meg håp om å komme tilbake til jobb. Dengang ei. Hun stoppet lønn 3 mnd på rad. Nektet å betale ut feriepenger. Forbundet grep inn  så nå kom feriepengene for i år OG neste år...jeg har ikke sagt opp jobben og det er enda 8 uker igjen til sykemsykemeldingen går ut.

Hos psykolog blir det mye snakk om dette. Jeg har jo vert mye i kjelleren pga jeg ser jeg blir skudd ut av jobb.  

Psykologen setter diagnose og da utifra at jeg skaper mine egne sannheter her. Han antar at jeg er årsaken til alt bråker på jobb. Ergo har jeg fått den mest uthengt diagnosen som finnes. Dette brukes som skjellsord når man møter vanskelige mennesker...

Jeg kjenner jeg holder på å knekke men har ingen å snakke med i redsel for at diagnosen skal bli brukt mot meg . Min eks kommer til å juble hører han det og han kommer til å bruke det for å splitte ungene fra meg. 

Er det nåværende psykolog som har satt diagnosen? I så fall synes jeg det er meningsløst om du bruker sommeren til å kverne og bekymre deg om dette, siden du jo ikke engang helt vet hva han mener med å bruke denne diagnosekateorien på dine vansker. Ut i fra det jeg har lest, så er det snakk om ulike varianter med svært ulike uttrykksformer som alle rommes av denne diagnosen i det amerikanske diagnosesystemet. Vent til psykologen er tilbake og hør med ham nøyaktig hvordan han tenker.

Det er flere diagnoser som i ulike sammenhenger fremstilles som svært stigmatiserende. Men det er også mange fagmiljøer som nyanserer dette bildet og som er opptatt av å fremme bedre måter både å forstå en del av disse tilstandene samt utvikle bedre tilnærminger i forhold til behandling.

Avslutningsvis så har jeg lyst til å minne deg om at en diagnose ikke er noe som skal stå tatovert i panna di og ikke noe som vil følge deg i alle sammenhenger. Hvordan skal for eksempel din eks. kunne få vite noe om dine medisinske opplysninger?

Uansett om diagnosen er feil eller korrekt ut i fra de symptomer du har, så håper jeg du fremover vil få god hjelp slik at du kan få det bedre igjen.

[Gjest Kanuttius]

Det er nok sant frosken. Jeg tenker mye på det fordi jeg nettopp fikk vite det i aap rapporten som kom denne uka. Psykologen har ikke sagt noe men diagnosene kommer derfra.

Kanskje det amerikanske systemet har mange nyanser men det vet jo ikke den gjengse nordmann. Jeg forstår heller ikke hvorfor det brukes amerikanske diagnoser når vi har det norske. 

Har du en link til det amerikanske systemet Frosken? Jeg skulle gjerne lest så kanskje jeg klarer å roe tankene litt.

[frosken]

17 minutter siden, BamseLiten skrev:

Det er nok sant frosken. Jeg tenker mye på det fordi jeg nettopp fikk vite det i aap rapporten som kom denne uka. Psykologen har ikke sagt noe men diagnosene kommer derfra.

Kanskje det amerikanske systemet har mange nyanser men det vet jo ikke den gjengse nordmann. Jeg forstår heller ikke hvorfor det brukes amerikanske diagnoser når vi har det norske. 

Har du en link til det amerikanske systemet Frosken? Jeg skulle gjerne lest så kanskje jeg klarer å roe tankene litt.

Du kan kanskje ta utgangspunktet i denne og så evt. lese referanser og Google videre: https://www.theravive.com/therapedia/narcissistic-personality-disorder-dsm--5-301.81-(f60.81)

 

[Gjest Kanuttius]

Takk Frosken 🤗

[AnonymBruker]

Har aldri oppfattet deg slik, tvert om. Det må være noe feil her. Sett deg opp en liste i sommer hvor du stiller de spørsmålene du lurer på rundt diagnosen som er satt. 

Anonymkode: d0837...c27

[Villanda]

På 7/7/2017 den 2.59, BamseLiten skrev:

Fortell. Ble du innforstått med at det allikevel var rett diagnose, ble du kvitt diagnosen og hvordan?

Hvordan føltes Det?

Du trenger ikke si hvilken diagnose om ikke du føler for det evt kan du sende på pm om du vil eller anonymt men , det er ikke ett krav.

Jeg trenger bare litt hjelp med en diagnose som jeg fant når jeg leste papirene fra nav. Ingen har sagt noe om det før jeg leste det.

Fikk en tentativ diagnose en gang. Kjente meg igjen i mye, og jeg frykta den diagnosen. Da jeg ble bedre fra depresjon, tenkte jeg at det var bare i depressive perioder den diagnosen passa.

Jeg forstår på en måte at legen tenkte i de baner, fordi jeg der og da trodde og sa jeg alltid hadde vært slik. Og min opførsel og mine reaksjoner i den perioden, fyllte nok diagnosekriteriene, hvis det hadde vært vedvarende. Han kunne jo ikke vite at det ikke var tilfelle at det var slik jeg vanligvis var.

Samtidig var det som han hadde bestemt seg ganske tidlig. Det kan være noe jeg sa om svakheter i systemet. Da er det fint å kunne patologisere og si pasienten tenker dort/hvitt. Senere tolket han andre utsagn til å passe.

En gang spurte han om jeg hadde gjort noe ukritisk. Jeg kom med et eksempel. Det handla om et brev med ris OG ROS til en instans. Han hørte bare ris og det passa inn i diagnosen hans. 

Det opplevdes ikke greit. Jeg ble møtt så annerledes med den diagnosen enn med den jeg hadde før og senere. Jeg tror den diagnosen ødela litt av kommunikasjonen. Følte han drog mine utsagn utav sin sammenheng, og vrei de til å passe inn i sin diagnose. Eks.: Jeg: Du misforstår det jeg sier. Han: Minner jeg om din far? Det var ikke noe galt med min far. Han har aldri gjort meg noe.

Jeg grubla mye på det i ettertid. På hvorfor det ble så elendig kjemi mellom meg og den legen. Synest faktisk jeg er tålereNT og kan samarbeide greit med de fleste. Her ble det totalt krasj. Grubla på om diagnosen var rett. Ble letta og glad da min faste behandler da sa seg uenig. Har grubla i den senere tid også, særlig i depresjonsperioder. Nåværende behandler mener heller ikke det er noe å tenke på. Og jeg blir letta over det. Det et så mye stigma knyttet til den diagnosen,  og det er så lett å patologisere det som blir sagt og gjort.

 

[Villanda]

På 7/7/2017 den 14.27, Andreaswell skrev:

Jada, hadde brått Bipolar diagnose jeg, men det har jeg da altså ikke. Problemet er at ingen i helsevesenet tror meg, da slike diagnoser forfølger deg, og står jo i journalen. Er som støpt i stein.

Hva har du da?

[Andreaswell]

28 minutter siden, Villanda skrev:

Hva har du da?

Har det noe å si? 

[Villanda]

2 minutter siden, Andreaswell skrev:

Har det noe å si? 

Nei i grunn ikke

[Andreaswell]

4 minutter siden, Villanda skrev:

Nei i grunn ikke

Men da kan jeg svare  ADHD.

[s e b r a]

Fått bordeline-diagnose som jeg vel egentlig aldri har klart å riste helt av meg. Har blitt utredet utallige ganger og ingen utredninger tilsier BPD. Har nå kontaktet Pasientombudet pga feilbehandling. 

Og nei, jeg er ikke borderline. Alle behandlerne som kjenner meg vet det, jeg vet det, og mine pårørende vet det.

[Gjest Kanuttius]

2 timer siden, s e b r a skrev:

Fått bordeline-diagnose som jeg vel egentlig aldri har klart å riste helt av meg. Har blitt utredet utallige ganger og ingen utredninger tilsier BPD. Har nå kontaktet Pasientombudet pga feilbehandling. 

Og nei, jeg er ikke borderline. Alle behandlerne som kjenner meg vet det, jeg vet det, og mine pårørende vet det.

Det er jo og en vanskelig diagnose å leve med tenker jeg. Blir nok enda vanskeligere når du ikke har den men blir behandlet som om. Tragisk.

Hold meg gjerne oppdatert på saken. Feilbehandlig innen psykiatrien kan jeg tenke meg skjer ofte iom mange får stadig nye diagnoser og ofte uten å snakke med oss om vi kan kjenne oss igjen. 

[Gjest Kanuttius]

Jeg var så redd før jeg startet denne tråden. Tenk om ingen svarer, den kommer garantert til å dø ut hvis jeg skriver diagnosen, alle dolere vil sky meg som pesten. Nå ser jeg at mange svarer og det gjør så godt. Håper jeg kan fortsette å være her uten å få ting slengt i ansiktet men fint om jeg får beskjed om at "her er du klassisk..." så jeg kan forstå det jeg ikke klarer å fatte.

❤

[bibben]

7 minutter siden, BamseLiten skrev:

Jeg var så redd før jeg startet denne tråden. Tenk om ingen svarer, den kommer garantert til å dø ut hvis jeg skriver diagnosen, alle dolere vil sky meg som pesten. Nå ser jeg at mange svarer og det gjør så godt. Håper jeg kan fortsette å være her uten å få ting slengt i ansiktet men fint om jeg får beskjed om at "her er du klassisk..." så jeg kan forstå det jeg ikke klarer å fatte.

❤

Du er modig! Det står det respekt av! 

[Gjest Kanuttius]

19 minutter siden, bibben skrev:

Du er modig! Det står det respekt av! 

Takk bibben ❤

Blir det krise får jeg bytte forum men jeg har blitt glad i dette så jeg prøver 😊

 

[Gjest Kanuttius]

16 timer siden, Villanda skrev:

Fikk en tentativ diagnose en gang. Kjente meg igjen i mye, og jeg frykta den diagnosen. Da jeg ble bedre fra depresjon, tenkte jeg at det var bare i depressive perioder den diagnosen passa.

Jeg forstår på en måte at legen tenkte i de baner, fordi jeg der og da trodde og sa jeg alltid hadde vært slik. Og min opførsel og mine reaksjoner i den perioden, fyllte nok diagnosekriteriene, hvis det hadde vært vedvarende. Han kunne jo ikke vite at det ikke var tilfelle at det var slik jeg vanligvis var.

Samtidig var det som han hadde bestemt seg ganske tidlig. Det kan være noe jeg sa om svakheter i systemet. Da er det fint å kunne patologisere og si pasienten tenker dort/hvitt. Senere tolket han andre utsagn til å passe.

En gang spurte han om jeg hadde gjort noe ukritisk. Jeg kom med et eksempel. Det handla om et brev med ris OG ROS til en instans. Han hørte bare ris og det passa inn i diagnosen hans. 

Det opplevdes ikke greit. Jeg ble møtt så annerledes med den diagnosen enn med den jeg hadde før og senere. Jeg tror den diagnosen ødela litt av kommunikasjonen. Følte han drog mine utsagn utav sin sammenheng, og vrei de til å passe inn i sin diagnose. Eks.: Jeg: Du misforstår det jeg sier. Han: Minner jeg om din far? Det var ikke noe galt med min far. Han har aldri gjort meg noe.

Jeg grubla mye på det i ettertid. På hvorfor det ble så elendig kjemi mellom meg og den legen. Synest faktisk jeg er tålereNT og kan samarbeide greit med de fleste. Her ble det totalt krasj. Grubla på om diagnosen var rett. Ble letta og glad da min faste behandler da sa seg uenig. Har grubla i den senere tid også, særlig i depresjonsperioder. Nåværende behandler mener heller ikke det er noe å tenke på. Og jeg blir letta over det. Det et så mye stigma knyttet til den diagnosen,  og det er så lett å patologisere det som blir sagt og gjort.

 

Huff, jeg tror kanskje det kan være samme måten som her. Vet ikke hvilken diagnose du fikk tentativt men det er skummelt og trist når det blir slik. Så skal man kjempe med psyken og det er vanskelig nok, en riktig diagnose kan være til hjelp for å forstå seg selv og finne veien til ett bedre liv. Men her skal man attpåtil kjempe med feil...blir som å ha en hjertesykdom mens legene roper kreft...

[s e b r a]

9 timer siden, BamseLiten skrev:

Det er jo og en vanskelig diagnose å leve med tenker jeg. Blir nok enda vanskeligere når du ikke har den men blir behandlet som om. Tragisk.

Hold meg gjerne oppdatert på saken. Feilbehandlig innen psykiatrien kan jeg tenke meg skjer ofte iom mange får stadig nye diagnoser og ofte uten å snakke med oss om vi kan kjenne oss igjen. 

Ja, den er ikke god å ha i papirene sine. Ved flere institusjoner har jeg opplyst om aktuelle psykotiske symptomer og fått som svar "det tror vi ikke noe på".. DET er ille. Nå er jeg heldigvis inne i et bra program hvor jeg blir tatt på alvor. 

 

Jeg skal holde deg oppdatert ift Pasientombudet. Tviler nok på at det skjer noe utover MULIGENS en beklagelse fra sykehuset.