Gå til innhold
AnonymBruker

Barnevern

Anbefalte innlegg

AnonymBruker

Jeg har siden fødselen vært bekymret for barnevernet. Først pga min tidligere depresjon hvor jeg også fikk medisiner for det og ble bedre, så pga angsten min, hvor jeg gikk til psykolog for å få hjelp. Idag har jeg det veldig fint, trapper ned på antidepressiva og trener. Men den frykten for barnevernet sitter fortsatt i meg. Det hjalp ikke akkurat å lese og høre om skrekkhistorier hvor barna blir "fratatt uten grunn" eller "unødvendig", samt "barnevernet bryter loven" osv. 

Jeg er samboer med en en fantastisk mann. Vi har hus, bil og ellers alt som skal til. Barnet vårt mangler ingenting og vi er ellers oppegående mennesker. 

Likevel sitter jeg av og til og tenker hva hvis noen hadde meldt oss til barnevernet osv. Jeg har lest meg opp og ned på lover og prosedyrer rundt barnevernet, bare for å få informasjon, slik at jeg muligens blir mindre redd dem. Men det hjalp ikke. Nevnte det for psykolog, h*n mente det var angst og at jeg burde tenke på noe annet når slike tanker kommer. Men jeg får det ikke til. 

Jeg er redd noen vil melde oss inn til barnevernet fordi de enten ikke liker oss (tenker private personer), eller fordi det kan oppstå en misforståelse. Og så må jo barnevernet gjøre jobben sin hvis de får en bekymringsmelding. Og da er jeg redd for at jeg blir så redd og lei meg (siden jeg har angst for dem fra før) at jeg blir bare misforstått og sett på som en dårlig mor. 

Kommer de på besøk hjemme for å undersøke samspillet er jeg redd jeg frykter helt ut og blir "paralysert" av angsten og ikke klarer å fungere, da ser de bare meg fra den siden og tar beslutning i om at jeg er ikke god nok, for nervøs eller hva det måtte være. Så det er ikke det praktiske i huset som jeg er redd for kan komme feil, men selve oppførselen min som kan virke veldig negativt. 

Dette er jo selvfølgelig bare tanker i "hva hvis" tilfelle. Vi har per dags dato veldig gode venner, naboer og familie. Men tenker at dersom slike ting skulle skje (kan skje den beste) så er jeg redd for å rote det til pga min sterke angst for denne etaten. 

Og så kommer da tanker som hva hvis vi mister barnet, hvor mye samvær vi kan få, hva skal vi gjøre osv. Bruker altså veldig mye tid på å gruble. Både helsestasjon, familie og venner sier vi har ingenting å frykte, og ingen grunner til at noen vil melde oss inn til barnevernet, men går likevel og tenker. Beklager dette ble langt og muligens litt rotete, men var godt å få det ut. Det var i utgangspunktet ingen spørsmål i denne tråden; men håper likevel på at noen vil ta seg tid til å lese dette og kanskje komme med noen beroligende råd. 

Tusen takk.

Anonymkode: b4475...2b3

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

AnonymBruker

Dette er bare frynsete nerver/angst. Det skjer ikke, da er det snakk om alvorlig omsorgsvikt,rus, misbruk.

Anonymkode: 18106...e06

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Dette er bare frynsete nerver/angst. Det skjer ikke, da er det snakk om alvorlig omsorgsvikt,rus, misbruk.

Anonymkode: 18106...e06

Hva mener du ikke skjer? At man kan bli meldt inn for hevn kan skje jo. 

Anonymkode: b4475...2b3

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Jo, men har du noen fiender som vil deg så vondt da? Skal sinnsykt mye til altså, for at BV kommer å henter barnet.trust me! De bruker ikke den lille kapasiteten de har hvis det ikke er snakk om STORE ting, som jeg nevnte sist.

Anonymkode: 18106...e06

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Jeg håper bare jeg kan slappe av ang det snart og ikke tenke så mye på det. Utrolig slitsomt. Kanskje ikke rette tidspunktet å trappe ned på medisinen mot angst.

Anonymkode: b4475...2b3

  • Like 1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jo, men har du noen fiender som vil deg så vondt da? Skal sinnsykt mye til altså, for at BV kommer å henter barnet.trust me! De bruker ikke den lille kapasiteten de har hvis det ikke er snakk om STORE ting, som jeg nevnte sist.

Anonymkode: 18106...e06

Tror ikke jeg har noen fiender nei, men vet jo aldri. Plutselig får vi nye naboer som ikke liker at vi har gardinene trukket for hele dagen. Men har ikke lyst at folk skal se inn, enkelt og greit.

Anonymkode: b4475...2b3

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker

Dette er angst og tvangstanker, du må stole på deg selv og alle de andre som har sagt at du ikke skal bekymre deg. Slapp av og nyt dagene heller :)

Anonymkode: 18106...e06

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Dette er angst og tvangstanker, du må stole på deg selv og alle de andre som har sagt at du ikke skal bekymre deg. Slapp av og nyt dagene heller :)

Anonymkode: 18106...e06

Ja det vel kanskje lettere sagt enn gjort. Hehe.

Anonymkode: b4475...2b3

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
XbellaX
1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har siden fødselen vært bekymret for barnevernet. Først pga min tidligere depresjon hvor jeg også fikk medisiner for det og ble bedre, så pga angsten min, hvor jeg gikk til psykolog for å få hjelp. Idag har jeg det veldig fint, trapper ned på antidepressiva og trener. Men den frykten for barnevernet sitter fortsatt i meg. Det hjalp ikke akkurat å lese og høre om skrekkhistorier hvor barna blir "fratatt uten grunn" eller "unødvendig", samt "barnevernet bryter loven" osv. 

Jeg er samboer med en en fantastisk mann. Vi har hus, bil og ellers alt som skal til. Barnet vårt mangler ingenting og vi er ellers oppegående mennesker. 

Likevel sitter jeg av og til og tenker hva hvis noen hadde meldt oss til barnevernet osv. Jeg har lest meg opp og ned på lover og prosedyrer rundt barnevernet, bare for å få informasjon, slik at jeg muligens blir mindre redd dem. Men det hjalp ikke. Nevnte det for psykolog, h*n mente det var angst og at jeg burde tenke på noe annet når slike tanker kommer. Men jeg får det ikke til. 

Jeg er redd noen vil melde oss inn til barnevernet fordi de enten ikke liker oss (tenker private personer), eller fordi det kan oppstå en misforståelse. Og så må jo barnevernet gjøre jobben sin hvis de får en bekymringsmelding. Og da er jeg redd for at jeg blir så redd og lei meg (siden jeg har angst for dem fra før) at jeg blir bare misforstått og sett på som en dårlig mor. 

Kommer de på besøk hjemme for å undersøke samspillet er jeg redd jeg frykter helt ut og blir "paralysert" av angsten og ikke klarer å fungere, da ser de bare meg fra den siden og tar beslutning i om at jeg er ikke god nok, for nervøs eller hva det måtte være. Så det er ikke det praktiske i huset som jeg er redd for kan komme feil, men selve oppførselen min som kan virke veldig negativt. 

Dette er jo selvfølgelig bare tanker i "hva hvis" tilfelle. Vi har per dags dato veldig gode venner, naboer og familie. Men tenker at dersom slike ting skulle skje (kan skje den beste) så er jeg redd for å rote det til pga min sterke angst for denne etaten. 

Og så kommer da tanker som hva hvis vi mister barnet, hvor mye samvær vi kan få, hva skal vi gjøre osv. Bruker altså veldig mye tid på å gruble. Både helsestasjon, familie og venner sier vi har ingenting å frykte, og ingen grunner til at noen vil melde oss inn til barnevernet, men går likevel og tenker. Beklager dette ble langt og muligens litt rotete, men var godt å få det ut. Det var i utgangspunktet ingen spørsmål i denne tråden; men håper likevel på at noen vil ta seg tid til å lese dette og kanskje komme med noen beroligende råd. 

Tusen takk.

Anonymkode: b4475...2b3

Hva skal til for å berolige deg?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Andreaswell

En oppklaring- Det er IKKE barnevernet som fatter vedtak om å ta barna ut fra sitt hjem, det er fylkesmannen!

Det er absolutt det siste som skjer. 

Mer enn 80 prosent av alle barnevernstiltak er frivillige. Fylkesmannen, ikke barnevernet, tar beslutningen om å fjerne barn fra foreldre.

Foreldreveiledning osv er meget vanlig, og det er ikke noe farlig med det. Barnevernet er litt som NAV, vi hører kun det negative.

 

Til opplysning.

Endret av Andreaswell
  • Like 1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Melli

Selv om noen skulle ha sendt inn en bekymringsmelding på dere, så vil ikke barnevernet henge seg opp i angst og depresjonsdiagnoser. Så der kan du slappe av.  De finner fort ut som det er en hevn melding eller en melding som ikke henger på greip. De starter ikke med full utredning uten å faktisk ha noe håndfast. De starter med en helt enkel samtale, og veldig mange bekymringsmeldinger blir avsluttet der.

Så ikke gå å bekymre deg for barnevernet. De negative tingene du hører om dem er stort sett fra de som ikke eier selvinnsikt, de nekter for at de ikke har det som skal til for å være en fullverdig forelder. Og da blir det fort til at barnevernet kom og tok barnet deres. Selvfølgelig er det ikke så enkelt. 

  • Like 1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Syntes det var nokre svar som kan vere litt misvisande her, så vil prøve å skrive litt.. I 2015/16 vart det sendt minst ei bekymringsmelding til barnevernet frå helsestasjonen (FØR fødselen) om att eg ikkje uttrykte meg så særleg om mine følelsar om det å bli foreldre, samt mine bekymringar. (det siste var visst veldig viktig). Eg følte meg usikker på denne personen og sa ikkje så mykje, men trengte heller ikkje så mykje hjelp til bekymringar da eg gleda meg til fødselen og var spent på korleis det ville bli å endeleg å helde barnet mitt og endeleg utføre ein av oppgavane mine på jorda. Allerede på sjukehuset begynte problemane for meg, og eg hadde også BUP inne i bilete for å veilede meg. Under fødselen besvimte eg etter dei absolutt måtte få meg til å stå i ein prekestol, sjølv om eg sa eg ikkje følte eg kunne klare det. Partneren min spurte korleis det gjekk mens eg sto der, og eg svarte "dårleg" før eg fekk høyre "joda, det går så bra så". Det var da eg besvimte. Kom til meg sjølv litt når partneren min ikkje klarte og dei to damane kom inn og fekk hjulpet meg opp i senga. Resten av fødselen var eg veldig rar, døsig og sløv. Eg klarte nesten ikkje å helde augane åpne eingong og eg måtte vere i senga i mange timar, for når eg prøvde å komme meg til toalettet, begynte det å svømme att. Nokre dagar seinare klarte eg å komme meg dit sjølv ved å støtte meg inntil partneren min. Men det kjentes ut som om eg skulle besvime att fleire gongar mens eg berre var på den strekninga. Det gjekk derimot nokså bra å sitte i senga og amme og slik, men stellet av den lille hadde eg ikkje noko anna val enn å overlate til partneren min. Etter nokre dagar begynte det med møtar om barnevernet, og etter nesten ein månad kunne eg endeleg komme heim. Men der forsatte oppfølginga av både helsestasjon og barnevernet, trur kvar dag - i kontortida. Det vart bestemt att oss skulle på mødreheim, men i staden endte oss opp sjå ein privat som var leid inn av privat organisasjonen Fyrlykta som barnevernet leigde inn. Oss var der nesten eit år. I starten var det nokså bra, men på slutten begynte merkelege ting å skje. Og oss var forfulgt uansett kva eller kvar oss var og gjorde. Oss klarte det ikkje sa dei, sjølv om dei på helsestasjonen og i barnehagen meinte han utvekla seg slik han skulle så påsto dei att han var treg i utveklinga. Til slutt tok dei han og skulle sende dei til Nord Norge, men han endte opp i midt Norge i staden. Redd var han også, men endeleg - i ein alder av 2 og 5 så er han mykje meir trygg og åpen. Akuratt slik han var før slutten av oppheldet på det senteret. Han har det heldigvis bra nå. I juni/juli var det eitt år sidan fylkesnemda og eg kunne anke saka der. Men dei tok han før det for eit år sidan. Har nå samver på kun tre gongar i året på ein og ein halv time :'(

 

Beklagen min rosenrøde historie, men det er slik det var for oss. Berre ver rundt dine og ha eit godt nettverk og kos deg med ungen din, så har du gode forutsetningar. Og om absolutt barnevernet begynner å komme innpå dykk, så kontakt advokat med ein gong. Det gjorde desverre ikkje eg, og det gjorde saken verre. Eg vart isolert, verre enn eit fengsel var min opplevelse. Og som berømmelse tok dei mitt kjære, dyrebare barn

Anonymkode: 3e76e...106

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Syntes det var nokre svar som kan vere litt misvisande her, så vil prøve å skrive litt.. I 2015/16 vart det sendt minst ei bekymringsmelding til barnevernet frå helsestasjonen (FØR fødselen) om att eg ikkje uttrykte meg så særleg om mine følelsar om det å bli foreldre, samt mine bekymringar. (det siste var visst veldig viktig). Eg følte meg usikker på denne personen og sa ikkje så mykje, men trengte heller ikkje så mykje hjelp til bekymringar da eg gleda meg til fødselen og var spent på korleis det ville bli å endeleg å helde barnet mitt og endeleg utføre ein av oppgavane mine på jorda. Allerede på sjukehuset begynte problemane for meg, og eg hadde også BUP inne i bilete for å veilede meg. Under fødselen besvimte eg etter dei absolutt måtte få meg til å stå i ein prekestol, sjølv om eg sa eg ikkje følte eg kunne klare det. Partneren min spurte korleis det gjekk mens eg sto der, og eg svarte "dårleg" før eg fekk høyre "joda, det går så bra så". Det var da eg besvimte. Kom til meg sjølv litt når partneren min ikkje klarte og dei to damane kom inn og fekk hjulpet meg opp i senga. Resten av fødselen var eg veldig rar, døsig og sløv. Eg klarte nesten ikkje å helde augane åpne eingong og eg måtte vere i senga i mange timar, for når eg prøvde å komme meg til toalettet, begynte det å svømme att. Nokre dagar seinare klarte eg å komme meg dit sjølv ved å støtte meg inntil partneren min. Men det kjentes ut som om eg skulle besvime att fleire gongar mens eg berre var på den strekninga. Det gjekk derimot nokså bra å sitte i senga og amme og slik, men stellet av den lille hadde eg ikkje noko anna val enn å overlate til partneren min. Etter nokre dagar begynte det med møtar om barnevernet, og etter nesten ein månad kunne eg endeleg komme heim. Men der forsatte oppfølginga av både helsestasjon og barnevernet, trur kvar dag - i kontortida. Det vart bestemt att oss skulle på mødreheim, men i staden endte oss opp sjå ein privat som var leid inn av privat organisasjonen Fyrlykta som barnevernet leigde inn. Oss var der nesten eit år. I starten var det nokså bra, men på slutten begynte merkelege ting å skje. Og oss var forfulgt uansett kva eller kvar oss var og gjorde. Oss klarte det ikkje sa dei, sjølv om dei på helsestasjonen og i barnehagen meinte han utvekla seg slik han skulle så påsto dei att han var treg i utveklinga. Til slutt tok dei han og skulle sende dei til Nord Norge, men han endte opp i midt Norge i staden. Redd var han også, men endeleg - i ein alder av 2 og 5 så er han mykje meir trygg og åpen. Akuratt slik han var før slutten av oppheldet på det senteret. Han har det heldigvis bra nå. I juni/juli var det eitt år sidan fylkesnemda og eg kunne anke saka der. Men dei tok han før det for eit år sidan. Har nå samver på kun tre gongar i året på ein og ein halv time :'(

 

Beklagen min rosenrøde historie, men det er slik det var for oss. Berre ver rundt dine og ha eit godt nettverk og kos deg med ungen din, så har du gode forutsetningar. Og om absolutt barnevernet begynner å komme innpå dykk, så kontakt advokat med ein gong. Det gjorde desverre ikkje eg, og det gjorde saken verre. Eg vart isolert, verre enn eit fengsel var min opplevelse. Og som berømmelse tok dei mitt kjære, dyrebare barn

Anonymkode: 3e76e...106

 

Hadde også ei svigermor som skulle sende inn fleire bekymringsmeldingar som ikkje var sanne, men dei vart lest opp i retten uansett. Og "hjelpa" eg fekk var ikkje særleg god. Dei avslutta eingong ikkje filmen om tryggheits sirkelen, dei lot oss også farge opp døgnsirkel på døgnsirkel utan å få noko attendemelding på det før dei til slutt sa eg skulle minimere dagblundar frå to til ein, men etter ein veke eller meir så stoppa eg da det ikkje passa han og etter nesten ein månad (?) så sov han ein lur på eigenhand om dagen - utan å bli hjulpet til det.

 

Anonymkode: 3e76e...106

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Lillemus
På 27.7.2017 den 20.51, AnonymBruker skrev:

Jeg håper bare jeg kan slappe av ang det snart og ikke tenke så mye på det. Utrolig slitsomt. Kanskje ikke rette tidspunktet å trappe ned på medisinen mot angst.

Anonymkode: b4475...2b3

Hvis disse tankene har kommet mer og mer etter at du begynte å trappe ned på medisinene så er det kanskje en sammenheng her? Ta det i så fall opp med behandleren din, du trenger kanskje ikke gå mer ned i dose på en god stund?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Kalevaala
På 27.7.2017 den 20.51, AnonymBruker skrev:

Jeg håper bare jeg kan slappe av ang det snart og ikke tenke så mye på det. Utrolig slitsomt. Kanskje ikke rette tidspunktet å trappe ned på medisinen mot angst.

Anonymkode: b4475...2b3

Kan jeg spørre hvorfor du skal trappe ned på medisin mot angst?  Det høres jo ut til at du trenger disse medisinene.

Jeg går selv på medisin mot angst og depresjon. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

Artikler fra forsiden

×

Viktig informasjon

Vi benytter cookies til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester. Les mer her