Gå til innhold
Mina1

Er det noen her som føler de lever et ensomt liv?

Anbefalte innlegg

Mina1
2 timer siden, emilie321 skrev:

Jeg mener at en kan være ensom selv om en trives i eget selskap, men det er selvfølgelig en stor fordel å trives i eget selskap.

Selv følte jeg meg mer ensom da jeg var gift enn det jeg gjør nå. Trives også stort sett i eget selskap, men føler meg ensom innimellom jeg også. En kan også føle seg ensom sammen med andre.

Det stemmer. Enig med deg. 

Jeg følte meg ganske ensom iblant da jeg var samboer. Og jeg har vært på date med folk der jeg følte meg ensom selv om jeg gikk med et menneske på tur... Jeg har vært i selskap med venner hvor jeg har følt meg ensom. Føler meg faktisk mindre ensom nå når jeg ikke har datet på en stund eller vært samboer osv. I siste forholdet jeg hadde så følte jeg meg ikke ensom men jeg følte en lengsel etter noe som ikke føltes så usikkert som det gjorde.  Altså en lengsel etter noe som ville føles tryggt og stabilt,  Så ja en kan føle mye følelser i ulike relasjoner.

 

Endret av Mina1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

yellow ledbetter
33 minutter siden, Mina1 skrev:

Det stemmer. Enig med deg. 

Jeg følte meg ganske ensom iblant da jeg var samboer. Og jeg har vært på date med folk der jeg følte meg ensom selv om jeg gikk med et menneske på tur... Jeg har vært i selskap med venner hvor jeg har følt meg ensom. Føler meg faktisk mindre ensom nå når jeg ikke har datet på en stund eller vært samboer osv. I siste forholdet jeg hadde så følte jeg meg ikke ensom men jeg følte en lengsel etter noe som ikke føltes så usikkert som det gjorde.  Altså en lengsel etter noe som ville føles tryggt og stabilt,  Så ja en kan føle mye følelser i ulike relasjoner.

 

Å føle seg "utenfor" er vel den verste formen for ensomhet. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
13 timer siden, Maggie55 skrev:

Føler de er alle så opphengt i disse psykosegreiene og tilskriver ethvert symptom psykose og manglende inntak av medisiner. Det blir for ensidig for meg i lengden.Orker ikke mer.

Tror ikke det er så lurt.

Anonymkode: fd9b6...c78

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Maggie55

Alt er ikke like godt for alle. Sånn er det bare.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Maggie55

Besøksvenn fra Røde Kors er vel egentlig mulig for alle som er i slik situasjon ? Er det ikke? Eller lurer jeg på om alle i forvaltningen burde ha pasientkontakt??? Synd man må gjøre seg sånne tanker men det skyldes vel alle krisene i dag.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Maggie55

Man vet ofte så lite fremfor seg. Alle mennesker kan vel slumpe på å føle seg ensomme i blant uansett diagnose vil jeg tro. Ting har ofte veldig mye med hvilke slag livet selv har tilført en tror jeg.Uten at jeg vil være den som krisemaksimerer. Man må prøve å tenke positivt og ta en dag om gangen. Slutten kommer tidsnok.😊

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Mina1
12 timer siden, yellow ledbetter skrev:

Å føle seg "utenfor" er vel den verste formen for ensomhet. 

Det er helt sant. Det verste som kunne skje med meg tydeligvis var å bli pushet ut fra et forhold på en måte som gjør at jeg tydelig sliter med å tenke på å finne meg noe nytt igjen. Jeg har fått det for meg at jeg har mest sunt av å være alene pga det. Men jeg håper det ordner seg, og at lysten kommer seg. Jeg har mye å fylle dagene med. Og har en familie (barn, søsken, foreldre osv) heldigvis :) . Og mange hyggelige kollegaer, og kunder på jobben. 

Endret av Mina1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
HHP58

Ja

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
HHP58

Jeg bare elsker å sove,og føler at vilet er en karrusell,og at jeg ikke en gang er på tivoli,men står utenfor med 5 kr når ingangsbiletten koster 10.Man får ingenting for 5 kr.Sukkerspinn koster 20 kr og popcorn 25.

Jeg er enebarn og føler med isolert og ensom etter skillsmissen i 1992 og at far og mor døde i jula 2005 Far under en hjerteoperasjon i november,og mor av kreft i januar.

Nå min fraskilte kone og min eldste sønn har blitt mine fiender,blir livet verre,og man føler seg i bunnen av en brønn med tauet hengende 1 meter over mine utstrakte hender.Ikke at det er så lett for en fet mann på 150 å klatre opp en sleip innvendig vegg av sten.Det er vel heller en metafor.

Jeg er skadet på sjelen.Jeg er mobbet.tvangsflyttet og har byttet jobb ofte.Bare sporveien har vært min faste plass fra 81-99.Så ble jeg medt om å si opp.Uføretrygden kom ikke før i 2002,men jeg klager ikke,den er på ca 80% av lønnen til en T-barefører med 18 års ansenitet.PGA omlegging av skatten er den veldig høy,over 300 tusentallet.Vil ikke fortelle det,de kan tolkes som skryt, enda jeg har jobbet meg syk.Det er ikke normalt å gå på jobb etter 3-4 timer søvn.Det hjelper lite å sove 4-5 timer hjemme når kona absolutt må være inne den tida barna er på skolen.Hun fikk ikke lappen før noen år senere,ca 1990 eller noe.Så støvsuging var vceldig populært etter at jeg hadde fått 2 timer søvn.Hun mente da at 6 timer måtte være nok for en "lathans" som meg.

At kjerringa var gal oppdaget jeg desverre for sent.Hun var en slik haleluja dame som mente at sykdom og fattigdom var forbannelser.Hun hadde blitt foirført av disse amerikanerne som tigger om penger og skal helbrede de i rullestol og lurer penger av de gamle.Jeg vil nå ikke til en himmel med rike amerikanere spå jeg måtte finne meg min egen tro,litt mer kirken og Martin Luther.Mindre pinsevenn og Ulf Ekman.(Han er katolikk nå)

skal skrive mange av mine deminer av meg i en bok jeg skal kalle "40 års ensomhet" Jeg var barn i 10 år og gift i 10 år.I 4/5 klasse begynte mor å jobbe,og jobbet så helt til hun ble syk på sluttet av 50 årene.Far fikk leddgikt omtrent på samme tiden.De fikk heldigvis en bra uføretrygd.

Jeg har nå isolert meg helt og lever bare på tv og nettet.Ble uvenner men en dame fra Seattle,da jeg følte at det var vanskeliog å føle sympati men en som aldri ville vise sitt ansikt.(Jeg er ikke fotogen)Jeg er heller ikke fotogen,men jeg tror ikke det er noe stort problem for menn.

Er det ikke unormalt å trekke seg unna folk og elske søvnen bedre enn den våkne tilstand? Tror sorgen har gått over i en varig depresjonsom er umulig å bli kvitt.Har ikke hatt noen behandler etter 2005.Blir nektet både psykolog og psykiater.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
 cilie
7 minutter siden, HHP58 skrev:

Jeg bare elsker å sove,og føler at vilet er en karrusell,og at jeg ikke en gang er på tivoli,men står utenfor med 5 kr når ingangsbiletten koster 10.Man får ingenting for 5 kr.Sukkerspinn koster 20 kr og popcorn 25.

Jeg er enebarn og føler med isolert og ensom etter skillsmissen i 1992 og at far og mor døde i jula 2005 Far under en hjerteoperasjon i november,og mor av kreft i januar.

Nå min fraskilte kone og min eldste sønn har blitt mine fiender,blir livet verre,og man føler seg i bunnen av en brønn med tauet hengende 1 meter over mine utstrakte hender.Ikke at det er så lett for en fet mann på 150 å klatre opp en sleip innvendig vegg av sten.Det er vel heller en metafor.

Jeg er skadet på sjelen.Jeg er mobbet.tvangsflyttet og har byttet jobb ofte.Bare sporveien har vært min faste plass fra 81-99.Så ble jeg medt om å si opp.Uføretrygden kom ikke før i 2002,men jeg klager ikke,den er på ca 80% av lønnen til en T-barefører med 18 års ansenitet.PGA omlegging av skatten er den veldig høy,over 300 tusentallet.Vil ikke fortelle det,de kan tolkes som skryt, enda jeg har jobbet meg syk.Det er ikke normalt å gå på jobb etter 3-4 timer søvn.Det hjelper lite å sove 4-5 timer hjemme når kona absolutt må være inne den tida barna er på skolen.Hun fikk ikke lappen før noen år senere,ca 1990 eller noe.Så støvsuging var vceldig populært etter at jeg hadde fått 2 timer søvn.Hun mente da at 6 timer måtte være nok for en "lathans" som meg.

At kjerringa var gal oppdaget jeg desverre for sent.Hun var en slik haleluja dame som mente at sykdom og fattigdom var forbannelser.Hun hadde blitt foirført av disse amerikanerne som tigger om penger og skal helbrede de i rullestol og lurer penger av de gamle.Jeg vil nå ikke til en himmel med rike amerikanere spå jeg måtte finne meg min egen tro,litt mer kirken og Martin Luther.Mindre pinsevenn og Ulf Ekman.(Han er katolikk nå)

skal skrive mange av mine deminer av meg i en bok jeg skal kalle "40 års ensomhet" Jeg var barn i 10 år og gift i 10 år.I 4/5 klasse begynte mor å jobbe,og jobbet så helt til hun ble syk på sluttet av 50 årene.Far fikk leddgikt omtrent på samme tiden.De fikk heldigvis en bra uføretrygd.

Jeg har nå isolert meg helt og lever bare på tv og nettet.Ble uvenner men en dame fra Seattle,da jeg følte at det var vanskeliog å føle sympati men en som aldri ville vise sitt ansikt.(Jeg er ikke fotogen)Jeg er heller ikke fotogen,men jeg tror ikke det er noe stort problem for menn.

Er det ikke unormalt å trekke seg unna folk og elske søvnen bedre enn den våkne tilstand? Tror sorgen har gått over i en varig depresjonsom er umulig å bli kvitt.Har ikke hatt noen behandler etter 2005.Blir nektet både psykolog og psykiater.

Oj, synes det høres ut som du har/har hatt mye å tenke på. Å skrive kan være god hjelp. Ønsker du en behandler? Det må da kunne ordnes med det?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
HHP58

Nei,helsevesenet bryr seg ikke om meg,de vil heller at jeg skal ta livet mitt,så de slipper å hjelpe meg.Får aldri bestemt meg hvilken metode jeg skal bruke.Jeg liker ikke blod eller smerte,så kanskje jeg bør samle opp medisiner og kjøpe noe alkohol?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
issomethingwrong
2 timer siden, HHP58 skrev:

Nei,helsevesenet bryr seg ikke om meg,de vil heller at jeg skal ta livet mitt,så de slipper å hjelpe meg.Får aldri bestemt meg hvilken metode jeg skal bruke.Jeg liker ikke blod eller smerte,så kanskje jeg bør samle opp medisiner og kjøpe noe alkohol?

Nei, helsevesenet ønsker ikke at du skal ta livet ditt.

I stedet for å tenke i disse baner bør du heller tenke hva du kan gjøre for at livet ditt skal bli bedre. Da må du ikke rote med medisinene dine, du bør ha et mer hensiktsmessig kosthold og søvnrutiner, få deg frisk luft og gå ned noen flere kilo. Jeg tror det meste vil kjennes lettere da.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
5 timer siden, HHP58 skrev:

Nei,helsevesenet bryr seg ikke om meg,de vil heller at jeg skal ta livet mitt,så de slipper å hjelpe meg.

Har ikke du skrevet her om både sykehusopphold og oppfølging etter hjerteproblemer?

Anonymkode: 5b716...f34

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

 cilie
5 timer siden, HHP58 skrev:

Nei,helsevesenet bryr seg ikke om meg,de vil heller at jeg skal ta livet mitt,så de slipper å hjelpe meg.Får aldri bestemt meg hvilken metode jeg skal bruke.Jeg liker ikke blod eller smerte,så kanskje jeg bør samle opp medisiner og kjøpe noe alkohol?

Hva mener du selv skal til for at du skal få det bedre? 

 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

Artikler fra forsiden

×

Viktig informasjon

Vi benytter cookies til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester. Les mer her