Gå til innhold

Er det noen her som føler de lever et ensomt liv?


Gjest Mina1

Anbefalte innlegg

2 timer siden, emilie321 skrev:

Jeg mener at en kan være ensom selv om en trives i eget selskap, men det er selvfølgelig en stor fordel å trives i eget selskap.

Selv følte jeg meg mer ensom da jeg var gift enn det jeg gjør nå. Trives også stort sett i eget selskap, men føler meg ensom innimellom jeg også. En kan også føle seg ensom sammen med andre.

Det stemmer. Enig med deg. 

Jeg følte meg ganske ensom iblant da jeg var samboer. Og jeg har vært på date med folk der jeg følte meg ensom selv om jeg gikk med et menneske på tur... Jeg har vært i selskap med venner hvor jeg har følt meg ensom. Føler meg faktisk mindre ensom nå når jeg ikke har datet på en stund eller vært samboer osv. I siste forholdet jeg hadde så følte jeg meg ikke ensom men jeg følte en lengsel etter noe som ikke føltes så usikkert som det gjorde.  Altså en lengsel etter noe som ville føles tryggt og stabilt,  Så ja en kan føle mye følelser i ulike relasjoner.

 

Endret av Mina1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

yellow ledbetter
33 minutter siden, Mina1 skrev:

Det stemmer. Enig med deg. 

Jeg følte meg ganske ensom iblant da jeg var samboer. Og jeg har vært på date med folk der jeg følte meg ensom selv om jeg gikk med et menneske på tur... Jeg har vært i selskap med venner hvor jeg har følt meg ensom. Føler meg faktisk mindre ensom nå når jeg ikke har datet på en stund eller vært samboer osv. I siste forholdet jeg hadde så følte jeg meg ikke ensom men jeg følte en lengsel etter noe som ikke føltes så usikkert som det gjorde.  Altså en lengsel etter noe som ville føles tryggt og stabilt,  Så ja en kan føle mye følelser i ulike relasjoner.

 

Å føle seg "utenfor" er vel den verste formen for ensomhet. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

13 timer siden, Maggie55 skrev:

Føler de er alle så opphengt i disse psykosegreiene og tilskriver ethvert symptom psykose og manglende inntak av medisiner. Det blir for ensidig for meg i lengden.Orker ikke mer.

Tror ikke det er så lurt.

Anonymkode: fd9b6...c78

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Maggie55

Besøksvenn fra Røde Kors er vel egentlig mulig for alle som er i slik situasjon ? Er det ikke? Eller lurer jeg på om alle i forvaltningen burde ha pasientkontakt??? Synd man må gjøre seg sånne tanker men det skyldes vel alle krisene i dag.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Maggie55

Man vet ofte så lite fremfor seg. Alle mennesker kan vel slumpe på å føle seg ensomme i blant uansett diagnose vil jeg tro. Ting har ofte veldig mye med hvilke slag livet selv har tilført en tror jeg.Uten at jeg vil være den som krisemaksimerer. Man må prøve å tenke positivt og ta en dag om gangen. Slutten kommer tidsnok.😊

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

12 timer siden, yellow ledbetter skrev:

Å føle seg "utenfor" er vel den verste formen for ensomhet. 

Det er helt sant. Det verste som kunne skje med meg tydeligvis var å bli pushet ut fra et forhold på en måte som gjør at jeg tydelig sliter med å tenke på å finne meg noe nytt igjen. Jeg har fått det for meg at jeg har mest sunt av å være alene pga det. Men jeg håper det ordner seg, og at lysten kommer seg. Jeg har mye å fylle dagene med. Og har en familie (barn, søsken, foreldre osv) heldigvis :) . Og mange hyggelige kollegaer, og kunder på jobben. 

Endret av Mina1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 uker senere...

Jeg bare elsker å sove,og føler at vilet er en karrusell,og at jeg ikke en gang er på tivoli,men står utenfor med 5 kr når ingangsbiletten koster 10.Man får ingenting for 5 kr.Sukkerspinn koster 20 kr og popcorn 25.

Jeg er enebarn og føler med isolert og ensom etter skillsmissen i 1992 og at far og mor døde i jula 2005 Far under en hjerteoperasjon i november,og mor av kreft i januar.

Nå min fraskilte kone og min eldste sønn har blitt mine fiender,blir livet verre,og man føler seg i bunnen av en brønn med tauet hengende 1 meter over mine utstrakte hender.Ikke at det er så lett for en fet mann på 150 å klatre opp en sleip innvendig vegg av sten.Det er vel heller en metafor.

Jeg er skadet på sjelen.Jeg er mobbet.tvangsflyttet og har byttet jobb ofte.Bare sporveien har vært min faste plass fra 81-99.Så ble jeg medt om å si opp.Uføretrygden kom ikke før i 2002,men jeg klager ikke,den er på ca 80% av lønnen til en T-barefører med 18 års ansenitet.PGA omlegging av skatten er den veldig høy,over 300 tusentallet.Vil ikke fortelle det,de kan tolkes som skryt, enda jeg har jobbet meg syk.Det er ikke normalt å gå på jobb etter 3-4 timer søvn.Det hjelper lite å sove 4-5 timer hjemme når kona absolutt må være inne den tida barna er på skolen.Hun fikk ikke lappen før noen år senere,ca 1990 eller noe.Så støvsuging var vceldig populært etter at jeg hadde fått 2 timer søvn.Hun mente da at 6 timer måtte være nok for en "lathans" som meg.

At kjerringa var gal oppdaget jeg desverre for sent.Hun var en slik haleluja dame som mente at sykdom og fattigdom var forbannelser.Hun hadde blitt foirført av disse amerikanerne som tigger om penger og skal helbrede de i rullestol og lurer penger av de gamle.Jeg vil nå ikke til en himmel med rike amerikanere spå jeg måtte finne meg min egen tro,litt mer kirken og Martin Luther.Mindre pinsevenn og Ulf Ekman.(Han er katolikk nå)

skal skrive mange av mine deminer av meg i en bok jeg skal kalle "40 års ensomhet" Jeg var barn i 10 år og gift i 10 år.I 4/5 klasse begynte mor å jobbe,og jobbet så helt til hun ble syk på sluttet av 50 årene.Far fikk leddgikt omtrent på samme tiden.De fikk heldigvis en bra uføretrygd.

Jeg har nå isolert meg helt og lever bare på tv og nettet.Ble uvenner men en dame fra Seattle,da jeg følte at det var vanskeliog å føle sympati men en som aldri ville vise sitt ansikt.(Jeg er ikke fotogen)Jeg er heller ikke fotogen,men jeg tror ikke det er noe stort problem for menn.

Er det ikke unormalt å trekke seg unna folk og elske søvnen bedre enn den våkne tilstand? Tror sorgen har gått over i en varig depresjonsom er umulig å bli kvitt.Har ikke hatt noen behandler etter 2005.Blir nektet både psykolog og psykiater.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

7 minutter siden, HHP58 skrev:

Jeg bare elsker å sove,og føler at vilet er en karrusell,og at jeg ikke en gang er på tivoli,men står utenfor med 5 kr når ingangsbiletten koster 10.Man får ingenting for 5 kr.Sukkerspinn koster 20 kr og popcorn 25.

Jeg er enebarn og føler med isolert og ensom etter skillsmissen i 1992 og at far og mor døde i jula 2005 Far under en hjerteoperasjon i november,og mor av kreft i januar.

Nå min fraskilte kone og min eldste sønn har blitt mine fiender,blir livet verre,og man føler seg i bunnen av en brønn med tauet hengende 1 meter over mine utstrakte hender.Ikke at det er så lett for en fet mann på 150 å klatre opp en sleip innvendig vegg av sten.Det er vel heller en metafor.

Jeg er skadet på sjelen.Jeg er mobbet.tvangsflyttet og har byttet jobb ofte.Bare sporveien har vært min faste plass fra 81-99.Så ble jeg medt om å si opp.Uføretrygden kom ikke før i 2002,men jeg klager ikke,den er på ca 80% av lønnen til en T-barefører med 18 års ansenitet.PGA omlegging av skatten er den veldig høy,over 300 tusentallet.Vil ikke fortelle det,de kan tolkes som skryt, enda jeg har jobbet meg syk.Det er ikke normalt å gå på jobb etter 3-4 timer søvn.Det hjelper lite å sove 4-5 timer hjemme når kona absolutt må være inne den tida barna er på skolen.Hun fikk ikke lappen før noen år senere,ca 1990 eller noe.Så støvsuging var vceldig populært etter at jeg hadde fått 2 timer søvn.Hun mente da at 6 timer måtte være nok for en "lathans" som meg.

At kjerringa var gal oppdaget jeg desverre for sent.Hun var en slik haleluja dame som mente at sykdom og fattigdom var forbannelser.Hun hadde blitt foirført av disse amerikanerne som tigger om penger og skal helbrede de i rullestol og lurer penger av de gamle.Jeg vil nå ikke til en himmel med rike amerikanere spå jeg måtte finne meg min egen tro,litt mer kirken og Martin Luther.Mindre pinsevenn og Ulf Ekman.(Han er katolikk nå)

skal skrive mange av mine deminer av meg i en bok jeg skal kalle "40 års ensomhet" Jeg var barn i 10 år og gift i 10 år.I 4/5 klasse begynte mor å jobbe,og jobbet så helt til hun ble syk på sluttet av 50 årene.Far fikk leddgikt omtrent på samme tiden.De fikk heldigvis en bra uføretrygd.

Jeg har nå isolert meg helt og lever bare på tv og nettet.Ble uvenner men en dame fra Seattle,da jeg følte at det var vanskeliog å føle sympati men en som aldri ville vise sitt ansikt.(Jeg er ikke fotogen)Jeg er heller ikke fotogen,men jeg tror ikke det er noe stort problem for menn.

Er det ikke unormalt å trekke seg unna folk og elske søvnen bedre enn den våkne tilstand? Tror sorgen har gått over i en varig depresjonsom er umulig å bli kvitt.Har ikke hatt noen behandler etter 2005.Blir nektet både psykolog og psykiater.

Oj, synes det høres ut som du har/har hatt mye å tenke på. Å skrive kan være god hjelp. Ønsker du en behandler? Det må da kunne ordnes med det?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei,helsevesenet bryr seg ikke om meg,de vil heller at jeg skal ta livet mitt,så de slipper å hjelpe meg.Får aldri bestemt meg hvilken metode jeg skal bruke.Jeg liker ikke blod eller smerte,så kanskje jeg bør samle opp medisiner og kjøpe noe alkohol?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, HHP58 skrev:

Nei,helsevesenet bryr seg ikke om meg,de vil heller at jeg skal ta livet mitt,så de slipper å hjelpe meg.Får aldri bestemt meg hvilken metode jeg skal bruke.Jeg liker ikke blod eller smerte,så kanskje jeg bør samle opp medisiner og kjøpe noe alkohol?

Nei, helsevesenet ønsker ikke at du skal ta livet ditt.

I stedet for å tenke i disse baner bør du heller tenke hva du kan gjøre for at livet ditt skal bli bedre. Da må du ikke rote med medisinene dine, du bør ha et mer hensiktsmessig kosthold og søvnrutiner, få deg frisk luft og gå ned noen flere kilo. Jeg tror det meste vil kjennes lettere da.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

5 timer siden, HHP58 skrev:

Nei,helsevesenet bryr seg ikke om meg,de vil heller at jeg skal ta livet mitt,så de slipper å hjelpe meg.

Har ikke du skrevet her om både sykehusopphold og oppfølging etter hjerteproblemer?

Anonymkode: 5b716...f34

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

5 timer siden, HHP58 skrev:

Nei,helsevesenet bryr seg ikke om meg,de vil heller at jeg skal ta livet mitt,så de slipper å hjelpe meg.Får aldri bestemt meg hvilken metode jeg skal bruke.Jeg liker ikke blod eller smerte,så kanskje jeg bør samle opp medisiner og kjøpe noe alkohol?

Hva mener du selv skal til for at du skal få det bedre? 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...