Bryr de seg i psykiatrien?

[ISW]

Jeg tror av og til man må velge mellom to onder. Jeg er personlig ikke skremt av Stjernestøv sitt forbruk av Vival og det ser heller ikke ut til å øke noe særlig. Av denne grunn ser jeg ikke hvorfor vi skal fordømme det. Jeg tror alternativet, med ytterligere belastning på hjernen, er verre.

Men jeg tror dessverre Vival ikke er nok alene. Hun trenger også annen hjelp. 

Endret 2. februar 2018 av issomethingwrong

[AnonymBruker]

19 minutter siden, issomethingwrong skrev:

Jeg tror av og til man må velge mellom to onder. Jeg er personlig ikke skremt av Stjernestøv sitt forbruk av Vival og det ser heller ikke ut til å øke noe særlig. Av denne grunn ser jeg ikke hvorfor vi skal fordømme det. Jeg tror alternativet, med ytterligere belastning på hjernen, er verre.

Men jeg tror dessverre Vival ikke er nok alene. Hun trenger også annen hjelp. 

Så du tror ikke daglig bruk av vival over lang tid kan være farlig? Da er jeg veldig uenig med deg. Man kan få mange tilleggsproblemer ved langvarig daglig bruk av benzo.

Anonymkode: bc70a...150

[stjernestøv]

20 minutter siden, issomethingwrong skrev:

Jeg tror av og til man må velge mellom to onder. Jeg er personlig ikke skremt av Stjernestøv sitt forbruk av Vival og det ser heller ikke ut til å øke noe særlig. Av denne grunn ser jeg ikke hvorfor vi skal fordømme det. Jeg tror alternativet, med ytterligere belastning på hjernen, er verre.

Men jeg tror dessverre Vival ikke er nok alene. Hun trenger også annen hjelp. 

Takk! Ja, amen jeg misbruker ikke vival. Og de sier her jeg trenger ap men at det er mitt valg, så jeg velger selv det livet jeg lever og de "skadene" det bringer. Jeg er en voksen person og ikke et barn. 

[ISW]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så du tror ikke daglig bruk av vival over lang tid kan være farlig? Da er jeg veldig uenig med deg. Man kan få mange tilleggsproblemer ved langvarig daglig bruk av benzo.

Anonymkode: bc70a...150

Nå er det vel ikke helt hver dag for det første, og dosen er lav (er vel snakk om 5-10 mg). Men for meg er det viktigste at forbruket ikke øker (noe det dessverre gjør hos 9/10 som bruker slike medisiner). Hvis forbruket øker, er det et rødt flagg.

Dernest er det her snakk om en alvorlig sykdom. Derav dette med to onder.

Endret 2. februar 2018 av issomethingwrong

[AnonymBruker]

1 minutt siden, issomethingwrong skrev:

Nå er det vel ikke helt hver dag for det første, og dosen er lav (er vel snakk om 5-10 mg). Men for meg er det viktigste at forbruket ikke øker (noe det dessverre gjør hos 9/10 som bruker slike medisiner). Hvis forbruket øker, er det et rødt flagg.

Dernest er det her snakk om en alvorlig sykdom. Derav dette med to onder.

Men mitt inntrykk er dessverre at det har økt den siste tiden. Men det vet selvsagt stjernestøv best selv. Når hun selv sier førti kanskje i mnd, og en ofte har en tendens til å underrapportere medisinbruken sin når det gjelder slikt, så er det høyt nok etter mine begreper. Men det er hennes liv.

Anonymkode: bc70a...150

[ISW]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men mitt inntrykk er dessverre at det har økt den siste tiden. Men det vet selvsagt stjernestøv best selv. Når hun selv sier førti kanskje i mnd, og en ofte har en tendens til å underrapportere medisinbruken sin når det gjelder slikt, så er det høyt nok etter mine begreper. Men det er hennes liv.

Anonymkode: bc70a...150

Jeg må innrømme at jeg ikke følger dette fra dag til dag, men jeg opplever at Stjernestøv «alltid» har tatt litt Vival når hun blir engstelig. Hvis det er snakk om 40 tabl. i måneden, og vi forutsetter at det er 5 mg hun får, er det snakk om ca 6 mg i snitt om dagen. Som tilsvarer ca 15 mg Sobril. 

Dette virker ikke for meg som et alvorlig overforbruk, tatt i betraktning det hun sliter med. Men problemet er som sagt hvis det øker over dette nivået. Da får man raskt problemer. 

Men jeg synes ikke vi skal legge enda en byrde på skuldrene hennes ved å moralisere. Tross alt er det bra at hun godtar i alle fall noe av behandlingen hun får.

Endret 2. februar 2018 av issomethingwrong

[AnonymBruker]

47 minutter siden, issomethingwrong skrev:

Jeg må innrømme at jeg ikke følger dette fra dag til dag, men jeg opplever at Stjernestøv «alltid» har tatt litt Vival når hun blir engstelig. Hvis det er snakk om 40 tabl. i måneden, og vi forutsetter at det er 5 mg hun får, er det snakk om ca 6 mg i snitt om dagen. Som tilsvarer ca 15 mg Sobril. 

Dette virker ikke for meg som et alvorlig overforbruk, tatt i betraktning det hun sliter med. Men problemet er som sagt hvis det øker over dette nivået. Da får man raskt problemer. 

Men jeg synes ikke vi skal legge enda en byrde på skuldrene hennes ved å moralisere. Tross alt er det bra at hun godtar i alle fall noe av behandlingen hun får.

Godt å se at noen yter motstand mot den massive moraliseringen SS utsettes for her inne!

Anonymkode: a4104...a68

[AnonymBruker]

De aller fleste medisiner kommer med en eller annen bivirkning, og for mange alvorlig syke mennesker i psykiatrien så kan den positive virkningen av feks.antipsykotika og de negative bivirkningene som kan bli veldig store ,gjøre at uansett hva hn velger så blir ikke livet noe bedre. Det kan bli sånn at en må velge mellom å leve med symptomene på sykdommen eller bivirkning av medisiner. 

Vis beroligende medisiner gir personen god hjelp til å komme igjennom dagen og medisinen gir lite eller ingen bivirkning så er beroligende et godt valg eller et godt supplement. Er det verre å være avhengig av beroligende  enn å være avhengig av antipsykotika? Antipsykotika  gir og avhengighet hos mange med store plagsomme abstinenser når en skal slutte etter lengre tids bruk. 

Mange har et nesten fanatisk negativt syn på beroligende, fordi den type medisiner kan skape avhengighet, men hva så om det gjør? Er det så ille å være avhengig av en medisin som hjelper? 

For det er en forskjell på folk som er kronisk syke, de trenger medisiner som hjelper,og med minst mulig bivirkning over  tid Og de pasientene som har en sykdom som går over,  der må de pasientene som får beroligende  følges nøye opp så personen ikke får et tilleggs problem som avhengighet, siden de skal slutte på beroligende når den verste krisen er over. 

Selvfølgelig må også kronisk alvorlig syke pasienter også være ops på symptomer på misbruk, som å øke dagsdose på medisiner utover det legen har forskrevet,og blandings misbruk. 

 

Og om de som jobber i psykiatrien bryr seg ,ja de aller fleste. Men en kan ikke ta alle skjebne innover seg hele tiden og ta jobben med hjem for da blir man helt utslitt. 

Men det er sant at på en del  psykiatriske avdelinger jobber det en noen sløve folk. Ikke alle avdelinger har like god arbeidsmoral. Har også lagt merke til at hvor lavere utdannelse/ ansvar ,jo lettere er det å sitte å skravle og strikke.

Hadde de ansatte fulgt det de hadde lært i utdanningen og de oppgavene som står i stillingsbeskrivelse så hadde mye vært løst.

Anonymkode: 9ddc8...2cc

[ISW]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

De aller fleste medisiner kommer med en eller annen bivirkning, og for mange alvorlig syke mennesker i psykiatrien så kan den positive virkningen av feks.antipsykotika og de negative bivirkningene som kan bli veldig store ,gjøre at uansett hva hn velger så blir ikke livet noe bedre. Det kan bli sånn at en må velge mellom å leve med symptomene på sykdommen eller bivirkning av medisiner. 

Vis beroligende medisiner gir personen god hjelp til å komme igjennom dagen og medisinen gir lite eller ingen bivirkning så er beroligende et godt valg eller et godt supplement. Er det verre å være avhengig av beroligende  enn å være avhengig av antipsykotika? Antipsykotika  gir og avhengighet hos mange med store plagsomme abstinenser når en skal slutte etter lengre tids bruk. 

Mange har et nesten fanatisk negativt syn på beroligende, fordi den type medisiner kan skape avhengighet, men hva så om det gjør? Er det så ille å være avhengig av en medisin som hjelper? 

For det er en forskjell på folk som er kronisk syke, de trenger medisiner som hjelper,og med minst mulig bivirkning over  tid Og de pasientene som har en sykdom som går over,  der må de pasientene som får beroligende  følges nøye opp så personen ikke får et tilleggs problem som avhengighet, siden de skal slutte på beroligende når den verste krisen er over. 

Selvfølgelig må også kronisk alvorlig syke pasienter også være ops på symptomer på misbruk, som å øke dagsdose på medisiner utover det legen har forskrevet,og blandings misbruk. 

 

Og om de som jobber i psykiatrien bryr seg ,ja de aller fleste. Men en kan ikke ta alle skjebne innover seg hele tiden og ta jobben med hjem for da blir man helt utslitt. 

Men det er sant at på en del  psykiatriske avdelinger jobber det en noen sløve folk. Ikke alle avdelinger har like god arbeidsmoral. Har også lagt merke til at hvor lavere utdannelse/ ansvar ,jo lettere er det å sitte å skravle og strikke.

Hadde de ansatte fulgt det de hadde lært i utdanningen og de oppgavene som står i stillingsbeskrivelse så hadde mye vært løst.

Anonymkode: 9ddc8...2cc

Jeg er enig med deg om avhengighet, men som jeg skriver over, problemet er at dosene ofte øker med tiden, for å opprettholde effekten. Da ender man til slutt med å ta vannvittige og skadelige doser.

[Gjest Maggie55]

De fleste stiller opp for sine til siste hårstrå tror jeg. Også innen psykiatrien som kanske er et fagområde som mange føler er for akademisk preget tror jeg.

[Gjest Maggie55]

Tror som helt utenforstående at akkurat dette faget føler de driver av ren skjær nødvendighet en masse voksenopplæring inntil det outrerte.

[pasient02]

 

Mine opplevelser fra barne og ungdomspsykiatri, er at de bryr seg. Når man har vært innlagt på en akuttavdeling i over 15 måneder så har i hvertfall jeg blitt veldig glad i et par av de som jobber her. Og jeg vet at de har blitt glad i meg og. Men andre igjen tror jeg ikke bryr seg, men det er vel heller unntaket. 

[AnonymBruker]

jeg tror at de fleste som tar en utdannelse for å jobbe med syke eller psyke bryr seg. Men som mennesker flest kan man ha perioder i livet der man ikke klarer å engasjere seg 100 % i jobben. Man kan selv gå gjennom kjærlighetssorg, småbarnsperioden, sykdom, kriser i familien og egne psykiske utfordringer. I perioder er det også travelt på jobb og kanskje noen som krever svært mye. Som pasient ser man ikke de andre utfordringene som personalet har. Personlig er jeg likevel veldig var på hvordan jeg selv blir møtt som pasient . Det er vanskelig å åpne seg og snakke om sine egne vanskelige tanker og følelser hvis man ikke er trygg på at behandleren bryr seg. Husker at jeg « lukket» meg hvis terapauten « kvelte» en gjesp eller et øyeblikk ikke fulgte med på det jeg sa. At hen ikke husket hva vi snakket om sist osv. Men så tenker jeg at de snakker med psyke dag  ut og dag inn. Hører kanskje de samme historiene igjen og igjen. Ser kanskje lite fremgang hos mange pasienter osv. Helt normalt å bli litt lei av og til. ? 

Anonymkode: 64a60...71d

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

jeg tror at de fleste som tar en utdannelse for å jobbe med syke eller psyke bryr seg. Men som mennesker flest kan man ha perioder i livet der man ikke klarer å engasjere seg 100 % i jobben. Man kan selv gå gjennom kjærlighetssorg, småbarnsperioden, sykdom, kriser i familien og egne psykiske utfordringer. I perioder er det også travelt på jobb og kanskje noen som krever svært mye. Som pasient ser man ikke de andre utfordringene som personalet har. Personlig er jeg likevel veldig var på hvordan jeg selv blir møtt som pasient . Det er vanskelig å åpne seg og snakke om sine egne vanskelige tanker og følelser hvis man ikke er trygg på at behandleren bryr seg. Husker at jeg « lukket» meg hvis terapauten « kvelte» en gjesp eller et øyeblikk ikke fulgte med på det jeg sa. At hen ikke husket hva vi snakket om sist osv. Men så tenker jeg at de snakker med psyke dag  ut og dag inn. Hører kanskje de samme historiene igjen og igjen. Ser kanskje lite fremgang hos mange pasienter osv. Helt normalt å bli litt lei av og til. ? 

Anonymkode: 64a60...71d

Det er ingen som tvinger en helsearbeider å stå i en jobb. Så føler vedkommende at jobben er kjedelig og at man er lei, eller sliter såpass med seg selv at det går utover pasienter i det daglige arbeid, så mener jeg at disse bør gå i seg selv og i enkelte tilfeller vurdere pause eller å finne seg noe annet å gjøre. Det kan være skadelig at personal/behandler er uinspirert og umotivert eller møter på jobb og freser fra seg og etterpå begrunner det med at de har sine egne problemer uten engang å si unnskyld. 

Anonymkode: a20ed...980

[AnonymBruker]

40 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er ingen som tvinger en helsearbeider å stå i en jobb. Så føler vedkommende at jobben er kjedelig og at man er lei, eller sliter såpass med seg selv at det går utover pasienter i det daglige arbeid, så mener jeg at disse bør gå i seg selv og i enkelte tilfeller vurdere pause eller å finne seg noe annet å gjøre. Det kan være skadelig at personal/behandler er uinspirert og umotivert eller møter på jobb og freser fra seg og etterpå begrunner det med at de har sine egne problemer uten engang å si unnskyld. 

Anonymkode: a20ed...980

Veldig overrasket over hvordan du forstår det jeg skriver. Legger til helt andre ting enn det jeg mener. Trodde et øyeblikk at dere kunne forstå at også hjelpeapparatet består av mennesker og ikke roboter. At de har egne liv og dårlige  dager. Jeg sier ikke at de skal la det gå utover pasientene men at man ikke alltid er like følelsesmessig engasjert. Spørsmålet her var jo om de som jobber i psykiatrien bryr seg. Og det at man mener at man bare kan bytte jobb fordi man i en periode har en fysisk plage , nattevåk pga småbarn eller bearbeider et dødsfall i familien er vel ikke så enkelt heller.?. 

Anonymkode: 64a60...71d

[Kayia]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Veldig overrasket over hvordan du forstår det jeg skriver. Legger til helt andre ting enn det jeg mener. Trodde et øyeblikk at dere kunne forstå at også hjelpeapparatet består av mennesker og ikke roboter. At de har egne liv og dårlige  dager. Jeg sier ikke at de skal la det gå utover pasientene men at man ikke alltid er like følelsesmessig engasjert. Spørsmålet her var jo om de som jobber i psykiatrien bryr seg. Og det at man mener at man bare kan bytte jobb fordi man i en periode har en fysisk plage , nattevåk pga småbarn eller bearbeider et dødsfall i familien er vel ikke så enkelt heller.?. 

Anonymkode: 64a60...71d

Har anbefalt Mina1 å lytte til «Hos Peder», og det tror jeg du kan ha nytte av også. 

https://radio.nrk.no/podcast/hos_peder/nrkno-poddkast-25572-129444-10012018015400

Jeg anbefaler å følge en klient, feks Fredrik, men det er nok å høre feks episoden som heter «Et halvt år etter -Tiril». Som du hører blir en psykolog alltid engasjert i klientene sine, men på et tidspunkt sier Peder Kjøs til Tiril at «jeg spør ikke fordi jeg er nysgjerrig selv om jeg er det også, jeg håper jo det går bra med deg, men fordi jeg tror det er viktig for deg at spørsmålet blir stilt» (fritt gjengitt). Omtanke og profesjonalitet henger gjerne mer sammen enn du ser ut til å tro  

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Kayia skrev:

Har anbefalt Mina1 å lytte til «Hos Peder», og det tror jeg du kan ha nytte av også. 

https://radio.nrk.no/podcast/hos_peder/nrkno-poddkast-25572-129444-10012018015400

Jeg anbefaler å følge en klient, feks Fredrik, men det er nok å høre feks episoden som heter «Et halvt år etter -Tiril». Som du hører blir en psykolog alltid engasjert i klientene sine, men på et tidspunkt sier Peder Kjøs til Tiril at «jeg spør ikke fordi jeg er nysgjerrig selv om jeg er det også, jeg håper jo det går bra med deg, men fordi jeg tror det er viktig for deg at spørsmålet blir stilt» (fritt gjengitt). Omtanke og profesjonalitet henger gjerne mer sammen enn du ser ut til å tro  

Hva  mener du at jeg tror ? Nå forstår jeg faktisk ikke hva du tenker at jeg ikke har forstått . Omtanke og empati har vært min hjertesak når det gjelder behandling i psykiatrien. Personlig opplever jeg at det ofte mangler her på DOL. Prøvde bare å vise litt forståelse for de i  hjelpeapparatet også. Men ser jo nå at det ikke faller i « god jord» på dette forumet. Personlig har jeg møtt mange terapeuter i de 8 årene jeg har vært psyk. Den første jeg gikk til var så uengasjert og lite empatisk at jeg ble mye dårligere. Jeg skrev faktisk brev til en kjent psykiater som  holder foredrag og skriver bøker. Trengte bearbeide hvor vondt det var å ikke møte omtanke da jeg var så langt nede. Siden har jeg møtt mange gode terapeuter. 

Anonymkode: 64a60...71d

[Kayia]

42 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva  mener du at jeg tror ? Nå forstår jeg faktisk ikke hva du tenker at jeg ikke har forstått . Omtanke og empati har vært min hjertesak når det gjelder behandling i psykiatrien. Personlig opplever jeg at det ofte mangler her på DOL. Prøvde bare å vise litt forståelse for de i  hjelpeapparatet også. Men ser jo nå at det ikke faller i « god jord» på dette forumet. Personlig har jeg møtt mange terapeuter i de 8 årene jeg har vært psyk. Den første jeg gikk til var så uengasjert og lite empatisk at jeg ble mye dårligere. Jeg skrev faktisk brev til en kjent psykiater som  holder foredrag og skriver bøker. Trengte bearbeide hvor vondt det var å ikke møte omtanke da jeg var så langt nede. Siden har jeg møtt mange gode terapeuter. 

Anonymkode: 64a60...71d

Beklager, mente å sitere Stjernestøv, ikke deg  

[AnonymBruker]

På 1.2.2018 den 16.33, AnonymBruker skrev:

Vel, jeg har møtt veldig mange som har virket lei av jobben sin og nærmest går på sparebluss til arbeidstiden er over. Og som synes å være mer opptatt av strikkingen sin enn av pasientene. Som låser seg inne på kontoret og ler så de hyler mens pasienter ligger og gråter og har sterk angst på rommet. Som nesten blir irritert når man maser på dem da de har satt seg til i godstolen og skal se film (nattevakt). Det er absolutt ikke bare overivrige og entusiastiske ansatte jeg har møtt på i psykiatrien, men innimellom har det dukket opp noen som gjør en større innsats for lønna si...

Sier ikke dermed at alle virker tafatte og uten inspirasjon og engasjement. 

Men det er veldig uheldig når den manglende entusiasmen man møter fra den ansatte, skader både relasjonen og tilliten til helsevesenet.

Anonymkode: a20ed...980

Dette opplevde jeg også på innleggelse.

og nå er jeg så syk at jeg må innleggelse igjen tror jeg. Og det er grusom, får helt pusteproblemer på tanken.

Anonymkode: bff4f...cc8

[stjernestøv]

På 7.2.2018 den 19.55, Kayia skrev:

Beklager, mente å sitere Stjernestøv, ikke deg  

Ok. Forstod ikke hva det har med meg å gjøre?