Gå til innhold
Andreaswell

Hvordan går man videre?

Anbefalte innlegg

Andreaswell

Hei alle, lenge siden!

Sist jeg skrev var i januar, hvor jeg var langt nede og alt var generelt dritt. Har siden ta gått til en mannlig sosionom ang overgrepene som barn, men har ikke åpnet meg om de ennå. Altså, han vet jo at det har skjedd, men av en eller annen grunn snakker jeg om alt annet som er en slags «bivirkning» av overgrepene. Jeg har alltid vært en humoristisk, positiv og livlig gutt, men spesielt det siste året har jeg blitt en negativ og generelt sint person. Jeg og terapauten tror det henger i hop med at jeg har såvidt startet å grave i fortiden, men jeg har liksom ikke tid til å vente; jeg vil være meg selv igjen, den livlige og positive gutten. 

Har (endelig) anmeldt alle tre lærerne det gjelder, og det var etter detaljerte beskrivelser av hendelsene jeg ble sint. Jeg er ekstra sint etter at jeg får et brev fra f.eks advokaten eller politiet, noe som selvklart minner meg på det som har skjedd. Terapauten spurte meg om hvorfor jeg var så sint, og det jeg kom frem til var vel noe så enkelt (og teit) som at det er enklere å være sint enn trist. For det er jo det! Men, det at jeg er sint er jo meget destruktivt i mine relasjoner med andre; ektefelle, venner, familie. Alle vet om det, men de forstår ikke hvorfor, eller hvor ødeleggende dette faktisk er for meg. 

I hvertfall, etter at ektefelle sa at han trenger litt tid til å tenke over forholdet vårt for to uker siden har jeg vært totalt ikke-eksisterende i denne verden, om det gir mening. Verden går, mens jeg sitter stille i en grotte, et fangehull og ser opp mot den blå himmelen som sprekker, hvor alt passerer forbi. Jeg er livredd for et brudd, jeg har ingen å gå til når jeg trenger trøst etter terapi, og jeg klarer ikke å prestere noe som helst! 

Men, jeg har «tatt meg sammen» og har ikke vært sint (utad) de siste to ukene, og neste uke skal jeg starte skikkelig med traumeterapi hvor jeg nå «må» starte å snakke om overgrepene. Aner ikke hvordan jeg vil reagere, og er av en eller annen merkelig grunn livredd for å gråte foran terapauten min. Teit, men sånn et det.

Vet egentlig ikke hva jeg spør om, men om noen har tips og råd tar jeg gledelig i mot.

Endret av Andreaswell

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

Mina1

Et brudd er veldig vondt. Det har gått over 2 år siden mitt siste brudd. Det skjedde på en veldig spesiell måte. Jeg ble kuttet tvert etter å ha hatt den personen i livet mitt hver dag i sikkert over 500 dager og det er stor overgang fra å ha en mann i livet sitt fra det til å bli kuttet tvert uten å få lov å si noe etter at han skrev noe usant om meg. Jeg tror jeg sliter mest med måten det skjedde på enn kjærlighetssorg. Jeg ser lysere på ting. Forsøker å fokusere på andre ting. Men det går ikke en dag uten at jeg tenker på det som skjedde. 

Håper på at forholdet ditt består. Viktig å være glad i seg selv og finne på ting som du kan glede deg til eller over. 

Endret av Mina1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Når en snakker om overgrep blir livet vanskelig, man kan bli både trist og sint. Jeg prøver å fokusere på andre ting og legge det bak meg, har snakket nok om det. Men det dukker jo opp.

Anonymkode: 94e2c...ebb

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
påskelilje

Som jeg sa sist du skrev her, så har jeg også i vinter/vår tenkt på deg, og lurt på hvordan det går. Leit å høre din redsel for brudd med din kjære. Han vet om overgrepene vel? Han vet om at du har startet behandling? Kan du snakke med ham om at dette er en unntakstilstand, ved at du har startet behandling og anmeldt overgrepene, og nå skal begynne å snakke om overgrepene med behandler - og at dette blir et spesielt år? At han kan se på dette som en mellomstasjon for dere, der dere forhåpentligvis kommer styrket ut av det, når du får bearbeidet de vonde tingene? Kanskje han også kan være med til behandler, for å få hjelp til å forstå denne vanskelige situasjonen?

Ønsker deg alt godt!

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Fionys
1 time siden, Andreaswell skrev:

Hei alle, lenge siden!

Sist jeg skrev var i januar, hvor jeg var langt nede og alt var generelt dritt. Har siden ta gått til en mannlig sosionom ang overgrepene som barn, men har ikke åpnet meg om de ennå. Altså, han vet jo at det har skjedd, men av en eller annen grunn snakker jeg om alt annet som er en slags «bivirkning» av overgrepene. Jeg har alltid vært en humoristisk, positiv og livlig gutt, men spesielt det siste året har jeg blitt en negativ og generelt sint person. Jeg og terapauten tror det henger i hop med at jeg har såvidt startet å grave i fortiden, men jeg har liksom ikke tid til å vente; jeg vil være meg selv igjen, den livlige og positive gutten. 

Har (endelig) anmeldt alle tre lærerne det gjelder, og det var etter detaljerte beskrivelser av hendelsene jeg ble sint. Jeg er ekstra sint etter at jeg får et brev fra f.eks advokaten eller politiet, noe som selvklart minner meg på det som har skjedd. Terapauten spurte meg om hvorfor jeg var så sint, og det jeg kom frem til var vel noe så enkelt (og teit) som at det er enklere å være sint enn trist. For det er jo det! Men, det at jeg er sint er jo meget destruktivt i mine relasjoner med andre; ektefelle, venner, familie. Alle vet om det, men de forstår ikke hvorfor, eller hvor ødeleggende dette faktisk er for meg. 

I hvertfall, etter at ektefelle sa at han trenger litt tid til å tenke over forholdet vårt for to uker siden har jeg vært totalt ikke-eksisterende i denne verden, om det gir mening. Verden går, mens jeg sitter stille i en grotte, et fangehull og ser opp mot den blå himmelen som sprekker, hvor alt passerer forbi. Jeg er livredd for et brudd, jeg har ingen å gå til når jeg trenger trøst etter terapi, og jeg klarer ikke å prestere noe som helst! 

Men, jeg har «tatt meg sammen» og har ikke vært sint (utad) de siste to ukene, og neste uke skal jeg starte skikkelig med traumeterapi hvor jeg nå «må» starte å snakke om overgrepene. Aner ikke hvordan jeg vil reagere, og er av en eller annen merkelig grunn livredd for å gråte foran terapauten min. Teit, men sånn et det.

Vet egentlig ikke hva jeg spør om, men om noen har tips og råd tar jeg gledelig i mot.

Kjenner meg utrolig godt igjen i det du skriver om å bli sint, og at det er enklere å være sint enn trist. Det er kjempe vanskelig å håndtere og kontrollere, nesten umulig. Dessverre går det mest utover de aller nærmeste. I tillegg til at man sliter med sinne, så går man rundt med konstant dårlig samvittighet og prøver å gjøre alt for at det ikke skal skje igjen. Har dessverre ingen god råd å komme med, dette er noe du trenger hjelp til å få orden på. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Trine

Jeg har ingen gode råd, Påskelilje har allerede skrevet det jeg tenkte på. Jeg tenkte kanskje samboeren din burde være med til behandleren og få forklart hva som foregår. Håper virkelig du slipper et brudd oppi alt dette. Og det er dumt at når du sannsynligvis trenger mer støtte enn noen gang, ender det med mer bekymring.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker
4 timer siden, påskelilje skrev:

Som jeg sa sist du skrev her, så har jeg også i vinter/vår tenkt på deg, og lurt på hvordan det går. Leit å høre din redsel for brudd med din kjære. Han vet om overgrepene vel? Han vet om at du har startet behandling? Kan du snakke med ham om at dette er en unntakstilstand, ved at du har startet behandling og anmeldt overgrepene, og nå skal begynne å snakke om overgrepene med behandler - og at dette blir et spesielt år? At han kan se på dette som en mellomstasjon for dere, der dere forhåpentligvis kommer styrket ut av det, når du får bearbeidet de vonde tingene? Kanskje han også kan være med til behandler, for å få hjelp til å forstå denne vanskelige situasjonen?

Ønsker deg alt godt!

Pst. Ts er mann :) 

Anonymkode: 9ea03...4e7

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Pst. Ts er mann :) 

Anonymkode: 9ea03...4e7

Nå tror jeg det er du som ikke følger helt med i svingene her...vi lever i 2018.

Anonymkode: 2baf1...5a4

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Andreaswell
4 timer siden, påskelilje skrev:

Som jeg sa sist du skrev her, så har jeg også i vinter/vår tenkt på deg, og lurt på hvordan det går. Leit å høre din redsel for brudd med din kjære. Han vet om overgrepene vel? Han vet om at du har startet behandling? Kan du snakke med ham om at dette er en unntakstilstand, ved at du har startet behandling og anmeldt overgrepene, og nå skal begynne å snakke om overgrepene med behandler - og at dette blir et spesielt år? At han kan se på dette som en mellomstasjon for dere, der dere forhåpentligvis kommer styrket ut av det, når du får bearbeidet de vonde tingene? Kanskje han også kan være med til behandler, for å få hjelp til å forstå denne vanskelige situasjonen?

Ønsker deg alt godt!

Takk for det <3

Jada, han vet om både overgrepene, anmeldelsene og behandlingen men forstår ikke sinnet, og det skjønner jeg jo. Om jeg ser på meg selv fra et utenfor-perspektiv så skjønner jeg det ikke selv heller. Det høres jo rimelig teit ut at en er sint så mange år senere, men det er som jeg skrev innledningsvis mye enklere å være sint enn trist. Fikk streng beskjed av behandler om å slutte med det, da det er min egen innsats og vilje som skriver den nye historien og ikke overgriperne. Så jeg har i hvertfall tatt det til meg, og har ikke vært sint de siste to ukene, hardt men utrolig godt og vondt. Vi har jo vært sammen i 11 år, men det siste året har vært rett og slett jævlig, og samlivet vårt er ikke det samme. Og det er jo min feil, da jeg har trekt meg unna og vært i dårlig humør. Ser nå at vi har levd to forskjellige liv parallelt, og det prøver jeg å endre nå. Men har en frykt, en intens redsel om at det er for sent, og jeg takler utrolig dårlig at han trenger «space» til å tenke, da jeg vet 100% at jeg vil bli bedre med den hjelpen jeg får nå som igjen vil gjøre at jeg sakte men sikkert blir meg selv igjen. Han vet ikke om han kan stole på det og frykter det er kun noe jeg sier. Hver dag er en kamp, men frykten om å miste den man elsker er liksom noe jeg ikke trenger nå om jeg skal være egoistisk. For å mestre det jeg nå skal igjennom skulle jeg ønske at jeg hadde den trygghetspersonen jeg forelsket meg i, den lojale, stødige og fantastiske personen; om det så bare var vennlige ord og spørsmål som «hvordan gikk det?» eller en klem når jeg kom hjem etter en time hos behandler. Nå er det liksom, ingenting føler jeg, men er jo ikke sikkert det er ment slik. Så dilemmaet mitt nå er at jeg trenger min ektefelle mer enn noen gang, og han trenger «space».

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Andreaswell
26 minutter siden, Trine skrev:

Jeg har ingen gode råd, Påskelilje har allerede skrevet det jeg tenkte på. Jeg tenkte kanskje samboeren din burde være med til behandleren og få forklart hva som foregår. Håper virkelig du slipper et brudd oppi alt dette. Og det er dumt at når du sannsynligvis trenger mer støtte enn noen gang, ender det med mer bekymring.

Ja, behandler har sagt flere ganger at han kan være med men jeg vet ikke om han vil, burde egentlig bare spørre rett ut. Men akkurat nå som han ønsker «space» så føler jeg det kan bli litt sånn «hei kan du være med å høre hvor jævlig jeg har det, så kan du bli fordi det er synd på meg», om du skjønner. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Trine
6 minutter siden, Andreaswell skrev:

Ja, behandler har sagt flere ganger at han kan være med men jeg vet ikke om han vil, burde egentlig bare spørre rett ut. Men akkurat nå som han ønsker «space» så føler jeg det kan bli litt sånn «hei kan du være med å høre hvor jævlig jeg har det, så kan du bli fordi det er synd på meg», om du skjønner. 

Ja, skjønner. Æsj, trasig situasjon. Man vil jo ikke at noen skal bli av medlidenhet. Men kanskje terapauten kan vinkle det mer til at det er en vanskelig periode akkurat nå og at det vil bli bedre etterhvert. Altså, mer be han ha litt tålmodighet, og ikke fokusere på at det er synd på deg.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
emilie321

Hei Andreaswell. Godt å se deg igjen her inne, men synes det er leit at du sliter sånn nå.

Vet egentlig ikke helt hva jeg skal si, annet enn at jeg tror jeg vet hvor ille du har det. Det er mye du skal bearbeide og ha på plass av følelser.  Har selv vært  veldig langt nede og med mye som både måtte læres og bearbedes at jeg vet det er en stor jobb. Vil bare si at det har vært verdt den kampen. 

Ønsker deg alt godt

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Blir nesten sint på din ektefelle jeg, han har da lovet å stå med deg i vanskelige tider også?. Det er så viktig at han forstår og er tolmodig med deg nå. Hvis han er med deg til terapauten vil nok terapauten forklare på en saklig måte hva som er helt vanlige reaksjoner når man har blitt utsatt for overgrep . Det kan også være greit å snakke med noen på et familievernkontor. ( det gjorde vi).Jeg har opplevd overgrep og går i traumeterapi.  Opplever mye de samme reaksjonene  som deg selv om jeg mener du har blitt utsatt for verre ting enn meg. Sinne kan man oppleve ved stress, uro ,angst, skam eller depresjon. Eller når man føler seg litt hjelpesløs og liten. En reaksjon på avvisning og å ha blitt krenket. På hva overgriperen har tatt fra meg. Jeg hadde også lagt lokk på ting og fungerte greit nok da dette plutselig innhentet meg. Jeg går til en psykolog som har lang erfaring med overgrep og som jobber på et senter der man spesiellt tar seg av traumeproblematikk. Det tar tid !!. Når jeg går fra teapitimen føler jeg bare på en veldig følelsesmessig smerte. Jeg vil skrike , gråte eller springe tilbake å trygle om hjelp. Men så prøver jeg heller å døyve det med å tenke på noe annet, gå en tur, sove og desverre ta sobril noen ganger. Blir irritabel og fjern ovenfor ektefelle og barn. Nå orker jeg ikke nærhet til min ektefelle på samme måte som før. Psykologen sier at det er normalt når man går i en slik terapi, og at man sammen med ektefellen kan bli enig om måter å være nær på. Desverre er dette kompliserte greier og en prossess. Jeg er ikke så glad i ordet prossess for det innebærer tid og flere faser. Og når man har det vondt vil man at ting skal bli bra fort. Vær ikke så streng med deg selv underveis , det er da absolutt ikke din feil at du har det slik. Dessuten så blir det bedre. Håper at utfallet av anmeldelsen blir rettferdig og at du etter hvert finner en slags fred i alt dette. 

Anonymkode: 129d4...fcd

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Andreaswell
1 time siden, Trine skrev:

Ja, skjønner. Æsj, trasig situasjon. Man vil jo ikke at noen skal bli av medlidenhet. Men kanskje terapauten kan vinkle det mer til at det er en vanskelig periode akkurat nå og at det vil bli bedre etterhvert. Altså, mer be han ha litt tålmodighet, og ikke fokusere på at det er synd på deg.

Behandler er heldigvis veldig opptatt av at jeg skal klare å «bevare» forholdet, så det er nok ikke noe problem, snarere et problem jeg skaper :huh: Får vel hoppe i det til uka med å grave i fortiden, og planlegge litt om han ønsker å bli med en gang :) 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Andreaswell
1 time siden, emilie321 skrev:

Hei Andreaswell. Godt å se deg igjen her inne, men synes det er leit at du sliter sånn nå.

Vet egentlig ikke helt hva jeg skal si, annet enn at jeg tror jeg vet hvor ille du har det. Det er mye du skal bearbeide og ha på plass av følelser.  Har selv vært  veldig langt nede og med mye som både måtte læres og bearbedes at jeg vet det er en stor jobb. Vil bare si at det har vært verdt den kampen. 

Ønsker deg alt godt

Takker for fine oppmuntrende ord :)

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Andreaswell
2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Blir nesten sint på din ektefelle jeg, han har da lovet å stå med deg i vanskelige tider også?. Det er så viktig at han forstår og er tolmodig med deg nå. Hvis han er med deg til terapauten vil nok terapauten forklare på en saklig måte hva som er helt vanlige reaksjoner når man har blitt utsatt for overgrep . Det kan også være greit å snakke med noen på et familievernkontor. ( det gjorde vi).Jeg har opplevd overgrep og går i traumeterapi.  Opplever mye de samme reaksjonene  som deg selv om jeg mener du har blitt utsatt for verre ting enn meg. Sinne kan man oppleve ved stress, uro ,angst, skam eller depresjon. Eller når man føler seg litt hjelpesløs og liten. En reaksjon på avvisning og å ha blitt krenket. På hva overgriperen har tatt fra meg. Jeg hadde også lagt lokk på ting og fungerte greit nok da dette plutselig innhentet meg. Jeg går til en psykolog som har lang erfaring med overgrep og som jobber på et senter der man spesiellt tar seg av traumeproblematikk. Det tar tid !!. Når jeg går fra teapitimen føler jeg bare på en veldig følelsesmessig smerte. Jeg vil skrike , gråte eller springe tilbake å trygle om hjelp. Men så prøver jeg heller å døyve det med å tenke på noe annet, gå en tur, sove og desverre ta sobril noen ganger. Blir irritabel og fjern ovenfor ektefelle og barn. Nå orker jeg ikke nærhet til min ektefelle på samme måte som før. Psykologen sier at det er normalt når man går i en slik terapi, og at man sammen med ektefellen kan bli enig om måter å være nær på. Desverre er dette kompliserte greier og en prossess. Jeg er ikke så glad i ordet prossess for det innebærer tid og flere faser. Og når man har det vondt vil man at ting skal bli bra fort. Vær ikke så streng med deg selv underveis , det er da absolutt ikke din feil at du har det slik. Dessuten så blir det bedre. Håper at utfallet av anmeldelsen blir rettferdig og at du etter hvert finner en slags fred i alt dette. 

Anonymkode: 129d4...fcd

Takker for fine ord :) Du har helt rett at vi har lovet hverandre å stå sammen i både gode og vonde tider. Tror det er lett å glemme alt det fine man har sammen når man er i en slik periode (eller prosess, huff) som vi er i nå. Er det noe jeg virkelig har forstått så er det at man kan ikke endre andre for å få det bedre, men man kan endre seg selv, og nettopp det er en av flere kamper jeg står i hver dag, det å håndtere det vonde annerledes og ikke la det være en skygge som tar over livet mitt. Er det noe disse overgriperne ikke fortjener, så er det å la de styre livet mitt, å ødelegge enda mer; for jeg vet at livet innebærer mer glede og lykke for meg. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Helt riktig , ikke la de stjele gleden og fremtiden din. Du har også forstått noe annet viktig. At man bare kan forandre seg selv. Dette har jeg tenkt og levd for i et langt ekteskap. Men samtidig kan det noen ganger bli en ensom kamp og det skapte avstand til min mann. Det ble enda en ting jeg måtte klare helt selv. Jeg måtte tørre å være litt svak og fortelle min mann at jeg trengte hans følesesmessige støtte. Når man som barn har opplevd overgrep reagerer man gjerne som et barn på dette området. Man hadde trengt noen voksne som var der å støttet, trøstet og stilte opp for en. Ikke så lett i en slik helbredelsesprosess å reagere voksent alltid fordi det var et barn som ble grovt krenket. Et barn som kanskje er der inne enda. Jeg er litt glad for at psykologen min er litt moderlig liksom. At hun trøster og forstår dette barnet  samtidig som hun litt og litt utfordrer meg til å leve videre.  Noen ganger trenger man en moderlig klem selv som voksen. 

Anonymkode: 129d4...fcd

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Andreaswell
22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Helt riktig , ikke la de stjele gleden og fremtiden din. Du har også forstått noe annet viktig. At man bare kan forandre seg selv. Dette har jeg tenkt og levd for i et langt ekteskap. Men samtidig kan det noen ganger bli en ensom kamp og det skapte avstand til min mann. Det ble enda en ting jeg måtte klare helt selv. Jeg måtte tørre å være litt svak og fortelle min mann at jeg trengte hans følesesmessige støtte. Når man som barn har opplevd overgrep reagerer man gjerne som et barn på dette området. Man hadde trengt noen voksne som var der å støttet, trøstet og stilte opp for en. Ikke så lett i en slik helbredelsesprosess å reagere voksent alltid fordi det var et barn som ble grovt krenket. Et barn som kanskje er der inne enda. Jeg er litt glad for at psykologen min er litt moderlig liksom. At hun trøster og forstår dette barnet  samtidig som hun litt og litt utfordrer meg til å leve videre.  Noen ganger trenger man en moderlig klem selv som voksen. 

Anonymkode: 129d4...fcd

Litt artig at du nevnte dette, behandler snakket om det samme på Tirsdag; at personligheten er i en slags indre konflikt, hvor barnet som opplevde overgrep trer frem ved for eksempel sinne og igjen trenger trøst. Dette har jeg tenkt på siden da, og det virker for meg meget logisk.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Mina1

Det er lurt å ta en indre prat med seg selv. Jeg har hatt god terapi i å sitte å snakke med meg selv når jeg er alene i leiligheten. Høres crazy ut, men det hjelper å finne fornuft med seg selv med å si alt man tenker på og si fornuften som svar til det til seg selv når ingen andre hører det i leiligheten. Crazy... sikkert, men det hjelper :) . Jeg ser mer positivt på alt etter at jeg begynte med det. Jeg har opplevd mye som føles helt jævlig, men jeg har funnet mer fornuft i meg selv med å snakke til meg selv om det når tankene kommer. Altså høyt i leiligheten når jeg er alene. God terapi for meg!. 

Endret av Mina1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Mina1

Og det jævlige er ikke verdt en tåre.Husk alltid det!. Det sier mer om de som har latt deg ramle enn om deg!. Si til deg selv : Smil! Vær positiv! Se på det positive!. Lev nå!. Det sier jeg til meg selv :) . Du kan ikke gjøre noe med det som har skjedd, men du kan gjøre noe med deg selv. Og tenke at tross det som har skjedd så er du så altfor verdifull!. Du er verdt alt!. Si det til deg selv. Elsk deg selv!

Endret av Mina1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

Artikler fra forsiden

×

Viktig informasjon

Vi benytter cookies til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester. Les mer her