Hvordan var din mor? Og hva betyr det for din psyke?

[AnonymBruker]

Jeg blir alltid så dårlig etter terapitimene. Selv etter flere år i terapi. Jeg analyserer i senk alt det « nonverbale» og hva psykiateren egentlig har ment osv. Så bruker jeg mye energi på å glemme det som ble sagt i timen. Etter timen i går satte jeg meg ned og tenkte over hvorfor det gjør så vondt. Det kom tanker opp som jeg skrev ned slik at jeg husker de til neste time. Jeg har opplevd en del traumer i livet. Det som slår meg er at det som virkelig gjør vondt er ikke bare urett som ble gjort mot meg og vonde ting som skjedde. Det har vi snakket mye om. Det som også gjør vondt var det jeg ikke fikk. Mor viste ikke kjærlighet og vi snakket aldri om følelser. Hun slo meg aldri eller noe. Når den kvinnelige psykiateren lytter til meg er jeg på vakt og usikker. Som om jeg ikke kan tro at en kvinne kan vise meg omsorg. Sist time følte jeg akkurat som om jeg hadde snakket med en mor. Det gjorde godt men etterpå ble jeg redd. Har noen opplevd noe lignende?. 

Anonymkode: 33d51...4b3

[Betti 11]

Stemora mi har ødelagt meg og livet mitt. Jeg er over 40 år gammel og må gå til terapi nå. 

[Soletti]

Mesteparten av mine problemer skyldes barndommen. Kronisk negativitet, noe var galt med alle og hvis ikke var det noe galt med meg. Mye insinuerende kommentarer om at noe kunne være galt med meg, først nå som voksen har det slått meg at ingen andre enn mor og eksmann har sagt slike ting til meg. De sa aldri hva, det var kun insinueringer om at «noe måtte være galt». Mor fikk alle problemer til å vokse, bla var jeg døden nær som barn osv. Jeg leste journalen fra sykehuset for to år siden og da så jeg at alt dette med sykdom bare var halvveis sant og aldri var jeg døden nær. Operasjoner jeg hadde var ikke så alvorlige og omfattende som jeg har blitt fortalt bla. Venner kunne jeg ikke ha, de bare utnyttet meg eller de hadde ikke andre å leke med, jeg var den som var «god nok» når ingen andre kunne leke. 

Det er ingen bombe at jeg har ekstremt dårlig selvfølelse når jeg tenker på hvor mye jeg ble trykket ned. Det er heller ikke så rart at jeg blir fysisk og psykisk syk når livet går imot. 

[Betti 11]

4 timer siden, Soletti skrev:

Mesteparten av mine problemer skyldes barndommen. Kronisk negativitet, noe var galt med alle og hvis ikke var det noe galt med meg. Mye insinuerende kommentarer om at noe kunne være galt med meg, først nå som voksen har det slått meg at ingen andre enn mor og eksmann har sagt slike ting til meg. De sa aldri hva, det var kun insinueringer om at «noe måtte være galt». Mor fikk alle problemer til å vokse, bla var jeg døden nær som barn osv. Jeg leste journalen fra sykehuset for to år siden og da så jeg at alt dette med sykdom bare var halvveis sant og aldri var jeg døden nær. Operasjoner jeg hadde var ikke så alvorlige og omfattende som jeg har blitt fortalt bla. Venner kunne jeg ikke ha, de bare utnyttet meg eller de hadde ikke andre å leke med, jeg var den som var «god nok» når ingen andre kunne leke. 

Det er ingen bombe at jeg har ekstremt dårlig selvfølelse når jeg tenker på hvor mye jeg ble trykket ned. Det er heller ikke så rart at jeg blir fysisk og psykisk syk når livet går imot. 

Kjenner meg igjen i det du skrev. Det er vanskelig å ståle på noe, når man hadde en jævlig barndom.

[emilie321]

De største traumene har min far utsatt meg for, men min mor har gjort sitt hun også. Kan ikke huske at jeg har sittet på fanget hennes eller at jeg noengang fikk trøst av henne, har heller aldri fått spontane klemmer.  Min mor har bare slått meg en gang, men det verbale var svært ødeleggende. Noe som stadig gikk igjen var at gjør du ikke sånn eller sånn, så er vi ikke glad i deg mer. Føler at jeg må prestere eller gi noe for at noen andre skal kunne like meg.  Samtidig var jeg alltid vanskelig, gjorde det meste på feil måte. Hadde det dessuten ekstremt strengt hjemme. Noe som etterhvert gjorde meg til et ensomt barn/tenåring. Fikk aldri lært meg de sosiale kodene, de måtte jeg lære meg som voksen.

Ja, min barndom har vært svært ødeleggende, ingen tvil om det.  Mange sier at en må glemme for å så gå videre med livet sitt. Det er ikke bare bare. Ting som er så til de grader innlært fra barnsben av, er vanskelig og bare legge vekk. Jeg prøver så godt jeg kan, jeg gjør virkelig det.

[AnonymBruker]

Hos meg var det far.  Men min mor gjorde ikke noe med ting, hun brukte meg derimot som psykolog og klagemur for sine problemer.

»Idag» hadde det i følge barnevernet vært omsorgsovertakelse. 

Jeg tenker imidlertig svært lite på fortiden. Den kan ikke endres uansett. Men jeg har slitt med ting som følge av fortiden (spesielt følelser og reaksjoner). Jobber mye med det. 

Anonymkode: 49de8...024

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

 Det som også gjør vondt var det jeg ikke fikk. Mor viste ikke kjærlighet og vi snakket aldri om følelser.

Anonymkode: 33d51...4b3

 

36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

(...) hun brukte meg derimot som psykolog og klagemur for sine problemer.

Anonymkode: 49de8...024

 

Dette beskriver min mor godt. I tillegg til ustabilitet og sinne. Alt var min feil, hun var ufeilbarlig. Tråkket over grensene mine gang på gang, føler ikke jeg ble respektert som menneske, heller ikke i voksen alder. Jeg går til psykolog i dag pga henne og prøver å kutte henne ut av livet mitt. Hun kommer aldri til å forandre seg.

Anonymkode: d397c...0e4

[AnonymBruker]

Jeg er glad i mamma og pappa selv om de såret meg dypt. Jeg vet de gjorde så godt de kunne ut fra sine liv og forutsetninger. Jeg var svært lojal og lydig. Jeg tror at det å tilgi er viktig for min egen del og har valgt tilgivelse. Men samtidig ser jeg nå hvordan mitt følelsesliv og reaksjoner er preget av mitt forhold til foreldrene mine. At det er viktig å få bearbeide dette og forstå meg selv rett og slett. Jeg er heller ikke en perfekt mor og vil ikke at historien skal gjenta seg. Jeg håper at å gå i terapi vil gjøre meg mer hel og tilfreds med den jeg er. Det vil også gagne ungene mine. 

Anonymkode: 33d51...4b3

[Soletti]

22 timer siden, Betti 11 skrev:

Kjenner meg igjen i det du skrev. Det er vanskelig å ståle på noe, når man hadde en jævlig barndom.

Det rare er at jeg ikke så hvor ille det var før jeg ble godt voksen. Trodde jeg kom fra ett normalt hjem i 40 år og så ikke sammenhengen mellom oppvekst og sykdom før da. 

[Betti 11]

2 timer siden, Soletti skrev:

Det rare er at jeg ikke så hvor ille det var før jeg ble godt voksen. Trodde jeg kom fra ett normalt hjem i 40 år og så ikke sammenhengen mellom oppvekst og sykdom før da. 

Ja det stemmer, så kommer det som en lyn fra himmelen.

[emilie321]

Akkurat nå, Soletti skrev:

Det rare er at jeg ikke så hvor ille det var før jeg ble godt voksen. Trodde jeg kom fra ett normalt hjem i 40 år og så ikke sammenhengen mellom oppvekst og sykdom før da. 

Jeg trodde i mange år at det var meg det var noe riv ruskende galt med. Bortsett fra på skolen og på treningen så hadde vi lite kontakt med andre. Så derfor ikke hva som var vanlig i andre familier. Fikk jo ofte høre at det var jeg som ødela familien. Hvor skadelig oppveksten min egentlig var, skjønte jeg først som voksen. Jeg levde jo i det og for meg var den hverdagen helt vanlig.

[AnonymBruker]

4 timer siden, Soletti skrev:

Det rare er at jeg ikke så hvor ille det var før jeg ble godt voksen. Trodde jeg kom fra ett normalt hjem i 40 år og så ikke sammenhengen mellom oppvekst og sykdom før da. 

Jeg trodde også at jeg kom fra et normalt hjem (i 30 år).. trodde det var slik hos andre også og at det bare ikke ble snakket om. 

Anonymkode: 49de8...024

[Betti 11]

Jeg hadde en godt venn og de var seks barn hjemme. Det var kjærlighet , humor og varme. Denne mora var også veldig konsekvent. Jeg ble behandlet som deres barn. Jeg tror det redder meg litt.

[AnonymBruker]

Jeg har aldri fått en klem eller trøst hos min mor, kan aldri huske at jeg satt på fanget hennes eller at hun spurte meg om hvordan det hadde gått på skolen f.eks. Jeg fikk følelsen av å være usynlig og tenkte at det var noe galt med meg. Jeg prøvde så godt jeg kunne å gjøre det bra på skolen og i idrett, for kanskje hun la merke til meg da? Men det var nyttesløst, så jeg ga opp. 

Heldigvis hadde jeg flere gode venner og tilbrakte mye tid i deres hjem. Det var både vondt og bra. Vondt fordi jeg oppdaget hvor ille det sto til hjemme hos oss, og bra fordi andre foreldre så meg og brydde seg om meg. 

Jeg begynte i terapi som 19 åring. Da hadde jeg gått i alle år og latet som om alt var bra, og prøvde å overbevise meg selv om at det ikke var så ille og at jeg tålte det. Men det gjorde jeg ikke...

Jeg ble også utsatt for overgrep i barndommen, men jeg føler at manglende omsorg fra mor er det som har ødelagt meg mest.

Anonymkode: 8b929...e39

[Betti 11]

Jeg kjenner meg igjen i det du skrev. Jeg er oppvokst i en annen land og da er det ikke vanlig at man få terapi. Hun drev meg nesten til selvmord. Ingenting gjørde jeg riktig. Heldigvis hadde jeg en godt fastlege som brydde seg. Så klarte jeg å gjøre en ny utdanning som ekspediteur.Med hjelp av en kollege klarte jeg å flytte ut. Det var den beste tida i livet mitt men det hold ikke så lenge, fordi faren min døde. Jeg har ikke så mye gode episoder i livet mitt. 

[Kayia]

Min mor var snill og god, varm, kjærlig, tilstedeværende og omsorgsfull. Jeg har knapt sett henne sint, og de få gangene det skjedde var det bare såå forståelig   

Dette har gjort meg trygg og har gitt meg perspektiv. Hun har vært mitt forbilde når jeg selv har vært oppdrager med unntak av på ett område. Hun var i overkant engstelig for oss ungene (og pappa), og hadde lyst til å beskytte oss for vanlige smeller og tabber med streng grensesetting. Dette har jeg ikke videreført, men latt jr prøve seg selv om jeg ikke alltid har vært enig i at det har vært gode valg han har tatt  

 

Endret 27. mai 2018 av Kayia

[Betti 11]

1 time siden, Kayia skrev:

Min mor var snill og god, varm, kjærlig, tilstedeværende og omsorgsfull. Jeg har knapt sett henne sint, og de få gangene det skjedde var det bare såå forståelig   

Dette har gjort meg trygg og har gitt meg perspektiv. Hun har vært mitt forbilde når jeg selv har vært oppdrager med unntak av på ett område. Hun var i overkant engstelig for oss ungene (og pappa), og hadde lyst til å beskytte oss for vanlige smeller og tabber med streng grensesetting. Dette har jeg ikke videreført, men latt jr prøve seg selv om jeg ikke alltid har vært enig i at det har vært gode valg han har tatt  

 

Hvordan påvirket det livet ditt? 

[Kayia]

Akkurat nå, Betti 11 skrev:

Hvordan påvirket det livet ditt? 

Som jeg skrev, det har gjort meg trygg og gitt meg evnen til å perspektivere. I tillegg har det gitt meg gode idealer i oppdragerrollen. 

I dag trenger hun oss like mye som vi trenger henne, hun har blitt eldre, men fremdeles er støtten gjensidig. Hun er alltid støttende og en god samtalepartner som det er godt å ty til når det er behov  

[Betti 11]

Så fint. Det er verdifull å har en mor. 

[Kayia]

1 minutt siden, Betti 11 skrev:

Så fint. Det er verdifull å har en mor. 

Det er verdifullt å ha en GOD mor. 

Og ja, jeg vet at jeg er heldig, og evnen til å kjenne på takknemlighet er også noe hun har gitt meg. Jeg passer på å fortelle henne hvor glad jeg er i henne og at hun har bidratt til å gjøre livet godt for både oss ungene og nå, barnebarna, ofte. 

Endret 27. mai 2018 av Kayia