Pinglete?

[AnonymBruker]

Er man pinglete når man får masse angst av noe som andre ikke anser som noe problem? Av små filleting? 

Anonymkode: 1e278...d5a

[AnonymBruker]

Nei du er ikkje pinglete fordi andre anser det som filleting. Tingene man kan ha angst for er ofte ikkje så lett å styre sjølv. Det noko oppfatter som filleting kan andre ha store problemer med.

Anonymkode: 8cc5d...1b0

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei du er ikkje pinglete fordi andre anser det som filleting. Tingene man kan ha angst for er ofte ikkje så lett å styre sjølv. Det noko oppfatter som filleting kan andre ha store problemer med.

Anonymkode: 8cc5d...1b0

Dette er ting jeg burde klare og som andre forventer at jeg skal klare. Da føler jeg meg pinglete eller svak. 

Anonymkode: 1e278...d5a

[AnonymBruker]

Har bestemt meg for å avstå fra det som får meg til å føle det slik. 

Anonymkode: 1e278...d5a

[Betti 11]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er man pinglete når man får masse angst av noe som andre ikke anser som noe problem? Av små filleting? 

Anonymkode: 1e278...d5a

Nei, du er ikke pinglete. Andre forstår det ikke hvor dyp angsten sitter og hva angsten gjør med kropp og sjel. Forklarte det flere ganger til mannen min, men han forstår ikke, eller vil ikke forstår. Jeg er så lei av " Skjerp deg" Nå går det utover helsen min. Så blir jeg star og når jeg vil ikke på grunn av angsten, så gjør jeg det ikke.

[Lillemus]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er man pinglete når man får masse angst av noe som andre ikke anser som noe problem? Av små filleting? 

Anonymkode: 1e278...d5a

Nei, men samtidig bør man ha en viss forståelse av at andre kan synes det er en filleting. De andre bør også vise forståelse for at du kan ha angst for det. 

[AnonymBruker]

8 timer siden, Lillemus skrev:

Nei, men samtidig bør man ha en viss forståelse av at andre kan synes det er en filleting. De andre bør også vise forståelse for at du kan ha angst for det. 

Jeg har forståelse for at andre synes det er en filleting. 

Anonymkode: 1e278...d5a

[umakenverdt]

På 7.7.2018 den 19.56, AnonymBruker skrev:

Er man pinglete når man får masse angst av noe som andre ikke anser som noe problem? Av små filleting? 

Anonymkode: 1e278...d5a

I såfall er jeg pinglete... 

Men jeg prøver å snu tankgangen på dette. Jeg er skuffet over meg selv som får angst av småting gang på gang. Jeg skammer meg og føler meg som et ubrukelig menneske. Likevel er det jo slik at småting setter meg helt ut, og jeg blir ikke mindre satt ut av å kjefte på meg selv, heller det stikk motsatte. Hjelper det deg noe om andre bekrefter eller avkrefter at dette er pinglete? Blir du mer motstandsdyktig dersom andre bekrefter at det er pinglete? Eller kan du da bekrefte din egen oppfatning av at dette er pinglete av deg? Får du noe ut av slike bekreftelser/avkreftelser? 

Jeg tenker at du må akseptere at det er der du står nå. Prøv å ikke karakteriser det, men se at det er slik du reagerer. 

Når du skriver at du vil avstå fra å sette deg i situasjoner hvor du opplever dette, kommer det vel an på hvor mye slik unngåelse hemmer deg. Dersom du kjenner det ofte i relasjoner til andre, eller vanlige situasjoner er jeg usikker på om det å avstå fra alle slike situasjoner er en god løsning. Da taper du jo også mye. Men jeg skjønner det er vanskelig.

[AnonymBruker]

1 time siden, umakenverdt skrev:

I såfall er jeg pinglete... 

Men jeg prøver å snu tankgangen på dette. Jeg er skuffet over meg selv som får angst av småting gang på gang. Jeg skammer meg og føler meg som et ubrukelig menneske. Likevel er det jo slik at småting setter meg helt ut, og jeg blir ikke mindre satt ut av å kjefte på meg selv, heller det stikk motsatte. Hjelper det deg noe om andre bekrefter eller avkrefter at dette er pinglete? Blir du mer motstandsdyktig dersom andre bekrefter at det er pinglete? Eller kan du da bekrefte din egen oppfatning av at dette er pinglete av deg? Får du noe ut av slike bekreftelser/avkreftelser? 

Jeg tenker at du må akseptere at det er der du står nå. Prøv å ikke karakteriser det, men se at det er slik du reagerer. 

Når du skriver at du vil avstå fra å sette deg i situasjoner hvor du opplever dette, kommer det vel an på hvor mye slik unngåelse hemmer deg. Dersom du kjenner det ofte i relasjoner til andre, eller vanlige situasjoner er jeg usikker på om det å avstå fra alle slike situasjoner er en god løsning. Da taper du jo også mye. Men jeg skjønner det er vanskelig.

Takk for et veldig godt svar. Jeg skal svare deg i morgen. 

Anonymkode: 1e278...d5a

[AnonymBruker]

Man treffer stadig noen som ikke aner hva de snakker om. Hva som for en er en filleting er det ikke for en annen.

Anonymkode: ea350...14b

[AnonymBruker]

19 timer siden, umakenverdt skrev:

I såfall er jeg pinglete... 

Men jeg prøver å snu tankgangen på dette. Jeg er skuffet over meg selv som får angst av småting gang på gang. Jeg skammer meg og føler meg som et ubrukelig menneske. Likevel er det jo slik at småting setter meg helt ut, og jeg blir ikke mindre satt ut av å kjefte på meg selv, heller det stikk motsatte. Hjelper det deg noe om andre bekrefter eller avkrefter at dette er pinglete? Blir du mer motstandsdyktig dersom andre bekrefter at det er pinglete? Eller kan du da bekrefte din egen oppfatning av at dette er pinglete av deg? Får du noe ut av slike bekreftelser/avkreftelser? 

Jeg tenker at du må akseptere at det er der du står nå. Prøv å ikke karakteriser det, men se at det er slik du reagerer. 

Når du skriver at du vil avstå fra å sette deg i situasjoner hvor du opplever dette, kommer det vel an på hvor mye slik unngåelse hemmer deg. Dersom du kjenner det ofte i relasjoner til andre, eller vanlige situasjoner er jeg usikker på om det å avstå fra alle slike situasjoner er en god løsning. Da taper du jo også mye. Men jeg skjønner det er vanskelig.

Kjenner meg så mye igjen i det du skriver. 

Nei, bekreftelser hjelper ikke lenger. Kanskje må jeg bare ta i bruk gamle bekreftelser jeg har fått. 

Slitsomt å ha det sånn. Vi dytter jo oss selv ned på denne måten. 

Anonymkode: 1e278...d5a

[Betti 11]

På 7.7.2018 den 19.56, AnonymBruker skrev:

Er man pinglete når man får masse angst av noe som andre ikke anser som noe problem? Av små filleting? 

Anonymkode: 1e278...d5a

I dag hadde jeg en stor angstanfall i butikken. Jeg glemte pinkoden min og klarte ikke mer å huske den. Besvimte nesten, gikk tilbake til mann om å hente penger. Denne angstanfallen fikk jeg fordi mann tvang meg. Jeg er redd når jeg gå i ukjennte situasjoner. Nå er jeg utslitt i dag.

[umakenverdt]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kjenner meg så mye igjen i det du skriver. 

Nei, bekreftelser hjelper ikke lenger. Kanskje må jeg bare ta i bruk gamle bekreftelser jeg har fått. 

Slitsomt å ha det sånn. Vi dytter jo oss selv ned på denne måten. 

Anonymkode: 1e278...d5a

Fungerer det å ta i bruk gamle bekreftelser du har fått? 

Jeg prøver (bemerker prøver!) å droppe hele spørsmålsstillingen, for det kommer ikke noe ut av å gi seg inn i en indre diskusjon om det er pinglete å reagere slik jeg gjør. Jeg taper også den diskusjonen med meg selv, uansett andres innspill, så blir jeg den pinglete, dårlige, ekle, feige personen for at jeg er og handler slik jeg gjør. Så jeg vinner ingenting på å ha den diskusjonen for ørtende gang med meg selv. Og jeg blir ikke tøffere, bedre, modigere eller lignende av at jeg får bekreftet av meg selv eller andre at jeg er et elendig menneske. 

Prøver heller å fokusere på at jeg er nå slik jeg er (uansett hvordan det karakteriseres og vurderes). Vurderinger er subjektive og jeg er ikke god til å vurdere. Målet må være å være/gjøre ting litt mer hensiktsmessig enn jeg gjør det i dag. Uten skam og med fokus på hvilken vei jeg ønsker å gå. Veien til den jeg ønsker å være er enormt lang, men blir ikke mindre av at jeg kjefter og straffer meg selv for at jeg ikke er der jeg opplever at jeg burde være/ønsker å være. 

Jeg bemerker at dette er slik jeg ønsker å tenke, men det faller gjennom mange ganger. Jeg kommer meg gang på gang ikke ut av følelsen av å være pinglete, ekkel, verdiløs og udugelig, men håper på at innsikten i at dette er slik jeg ønsker å tenke kan komme meg til gode på sikt. Men vi er rare og lite rasjonelle, ikke fordi vi er dårligere enn alle andre, men fordi vi er mennesker med hver vår bakgrunn.

Noen tanker fra meg  

[AnonymBruker]

10 minutter siden, umakenverdt skrev:

Fungerer det å ta i bruk gamle bekreftelser du har fått? 

Jeg prøver (bemerker prøver!) å droppe hele spørsmålsstillingen, for det kommer ikke noe ut av å gi seg inn i en indre diskusjon om det er pinglete å reagere slik jeg gjør. Jeg taper også den diskusjonen med meg selv, uansett andres innspill, så blir jeg den pinglete, dårlige, ekle, feige personen for at jeg er og handler slik jeg gjør. Så jeg vinner ingenting på å ha den diskusjonen for ørtende gang med meg selv. Og jeg blir ikke tøffere, bedre, modigere eller lignende av at jeg får bekreftet av meg selv eller andre at jeg er et elendig menneske. 

Prøver heller å fokusere på at jeg er nå slik jeg er (uansett hvordan det karakteriseres og vurderes). Vurderinger er subjektive og jeg er ikke god til å vurdere. Målet må være å være/gjøre ting litt mer hensiktsmessig enn jeg gjør det i dag. Uten skam og med fokus på hvilken vei jeg ønsker å gå. Veien til den jeg ønsker å være er enormt lang, men blir ikke mindre av at jeg kjefter og straffer meg selv for at jeg ikke er der jeg opplever at jeg burde være/ønsker å være. 

Jeg bemerker at dette er slik jeg ønsker å tenke, men det faller gjennom mange ganger. Jeg kommer meg gang på gang ikke ut av følelsen av å være pinglete, ekkel, verdiløs og udugelig, men håper på at innsikten i at dette er slik jeg ønsker å tenke kan komme meg til gode på sikt. Men vi er rare og lite rasjonelle, ikke fordi vi er dårligere enn alle andre, men fordi vi er mennesker med hver vår bakgrunn.

Noen tanker fra meg  

Godt tanker  

min erfaring er at det blekner, blir bedre, på sikt. Vi må bare være tålmodige og bruke tiden til hjelp og bare trene og trene... 

Anonymkode: 1e278...d5a

[Betti 11]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Godt tanker  

min erfaring er at det blekner, blir bedre, på sikt. Vi må bare være tålmodige og bruke tiden til hjelp og bare trene og trene... 

Anonymkode: 1e278...d5a

Viktig er at vi føler oss bra og det er helsa våres. Ikke andre kan bestemme når vi er frisk nok om å bedømme tilstanden våres. Det fins syke som trenger oppfølging men det er ett annet tema. 

[AnonymBruker]

2 timer siden, umakenverdt skrev:

Fungerer det å ta i bruk gamle bekreftelser du har fått? 

Jeg prøver (bemerker prøver!) å droppe hele spørsmålsstillingen, for det kommer ikke noe ut av å gi seg inn i en indre diskusjon om det er pinglete å reagere slik jeg gjør. Jeg taper også den diskusjonen med meg selv, uansett andres innspill, så blir jeg den pinglete, dårlige, ekle, feige personen for at jeg er og handler slik jeg gjør. Så jeg vinner ingenting på å ha den diskusjonen for ørtende gang med meg selv. Og jeg blir ikke tøffere, bedre, modigere eller lignende av at jeg får bekreftet av meg selv eller andre at jeg er et elendig menneske. 

Prøver heller å fokusere på at jeg er nå slik jeg er (uansett hvordan det karakteriseres og vurderes). Vurderinger er subjektive og jeg er ikke god til å vurdere. Målet må være å være/gjøre ting litt mer hensiktsmessig enn jeg gjør det i dag. Uten skam og med fokus på hvilken vei jeg ønsker å gå. Veien til den jeg ønsker å være er enormt lang, men blir ikke mindre av at jeg kjefter og straffer meg selv for at jeg ikke er der jeg opplever at jeg burde være/ønsker å være. 

Jeg bemerker at dette er slik jeg ønsker å tenke, men det faller gjennom mange ganger. Jeg kommer meg gang på gang ikke ut av følelsen av å være pinglete, ekkel, verdiløs og udugelig, men håper på at innsikten i at dette er slik jeg ønsker å tenke kan komme meg til gode på sikt. Men vi er rare og lite rasjonelle, ikke fordi vi er dårligere enn alle andre, men fordi vi er mennesker med hver vår bakgrunn.

Noen tanker fra meg  

Det er godt å «snakke» med noen som har det noenlunde likt. Kjenner meg så utrolig mye igjen i deg. 

Jeg ble alvorlig syk for noen år siden. Livet ble snudd på hodet, og jeg måtte ta et valg; åpne meg. Jeg hadde aldri sluppet noen inn på meg før og jeg åpnet mange dører inn til følelser jeg hadde stengt inne hele livet. Jeg visste faktisk ikke hva følelser var før jeg åpnet de dørene. Husker så godt at jeg spurte behandler om hva følelser var, for det var helt nytt for meg, og da var jeg over 30 år....

Det har vært en meget tøff, emosjonell reise. Har heldigvis hatt god hjelp, men følelser har fortsatt makt over meg. Det er utrolig hva følelser og angst kan gjøre med en. Jeg har nettoop ødelagt noe fint for meg selv pga det, en mulighet som jeg hadde. 

Å ha så mye angst og så store emosjonelle utfordringer er den største utfordringen jeg har hatt i livet, og dem kom etter at jeg begynte å åpne meg.

jeg håper du har god hjelp på din vei. 

Anonymkode: 1e278...d5a

[umakenverdt]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er godt å «snakke» med noen som har det noenlunde likt. Kjenner meg så utrolig mye igjen i deg. 

Jeg ble alvorlig syk for noen år siden. Livet ble snudd på hodet, og jeg måtte ta et valg; åpne meg. Jeg hadde aldri sluppet noen inn på meg før og jeg åpnet mange dører inn til følelser jeg hadde stengt inne hele livet. Jeg visste faktisk ikke hva følelser var før jeg åpnet de dørene. Husker så godt at jeg spurte behandler om hva følelser var, for det var helt nytt for meg, og da var jeg over 30 år....

Det har vært en meget tøff, emosjonell reise. Har heldigvis hatt god hjelp, men følelser har fortsatt makt over meg. Det er utrolig hva følelser og angst kan gjøre med en. Jeg har nettoop ødelagt noe fint for meg selv pga det, en mulighet som jeg hadde. 

Å ha så mye angst og så store emosjonelle utfordringer er den største utfordringen jeg har hatt i livet, og dem kom etter at jeg begynte å åpne meg.

jeg håper du har god hjelp på din vei. 

Anonymkode: 1e278...d5a

Jeg har også måttet lære meg å åpne meg for at jeg har følelser etter at jeg fikk det skikkelig vanskelig for en stund siden. Jeg tror man må akseptere at det er vanskelig å gjøre når man ikke er vant til det. Man trenger trening i det å åpne seg for følelser også, og hvis man ikke er vant til å være åpen fra man er ung, er det ikke rart man trenger tid til å lære seg hvordan man gjør det og hvordan man ikke blir helt overveldet av det. Det er ikke pinglete, det er naturlig  

Hvis man bare lever i frykt, uten å forstå at det er det man gjør, er det vanskelig å samhandle med andre og verden på en måte som gir en noe. Det er kjennes kanskje litt trygt også på en måte, fordi det er den virkeligheten man kjenner til. Ved å åpne opp og ta tak i følelsene og håndtere dem på en annen måte, blir angsten større og vanskeligere.

I prosessen med å lære i stå i relasjoner og situasjoner og håndtere de følelsene man får, er det helt naturlig at man feiler innimellom og trekker seg tilbake, fordi det er utrolig skremmende. Håpet mitt er at det blir litt mindre skremmende hvis man utsetter seg for det over tid. Det er bare et håp og jeg vet ikke om det er slik, men det gir jo mening logisk når jeg tenker slik

Jeg håper du klarer å ikke kjefte for mye for deg selv for at du trakk deg unna en fin mulighet du hadde. Du går utenfor det trygge, på en annen måte enn du har gjort før, og det er krevende i seg selv. Det handler ikke om at det som skjedde var bagatellmessig og du var pinglete, men at følelsene du fikk ble for store for deg der og da (ingen skyld eller vurdering er nødvendig  ). Prøv å akseptere det og se på hva du ønsker å gjøre videre  Å kjefte på seg selv gir deg ikke muligheten tilbake, det gjør bare at du føler seg dårligere, og kanskje også blir fylt av enda flere store følelser, og det hjelper jo ingen...

Dette ble bare tanker fra meg, og slik jeg ønsker å tenke (selv om jeg ofte ikke får det til). Jeg håper også på at du får hjelp på din vei videre  

 

[AnonymBruker]

39 minutter siden, umakenverdt skrev:

Jeg har også måttet lære meg å åpne meg for at jeg har følelser etter at jeg fikk det skikkelig vanskelig for en stund siden. Jeg tror man må akseptere at det er vanskelig å gjøre når man ikke er vant til det. Man trenger trening i det å åpne seg for følelser også, og hvis man ikke er vant til å være åpen fra man er ung, er det ikke rart man trenger tid til å lære seg hvordan man gjør det og hvordan man ikke blir helt overveldet av det. Det er ikke pinglete, det er naturlig  

Hvis man bare lever i frykt, uten å forstå at det er det man gjør, er det vanskelig å samhandle med andre og verden på en måte som gir en noe. Det er kjennes kanskje litt trygt også på en måte, fordi det er den virkeligheten man kjenner til. Ved å åpne opp og ta tak i følelsene og håndtere dem på en annen måte, blir angsten større og vanskeligere.

I prosessen med å lære i stå i relasjoner og situasjoner og håndtere de følelsene man får, er det helt naturlig at man feiler innimellom og trekker seg tilbake, fordi det er utrolig skremmende. Håpet mitt er at det blir litt mindre skremmende hvis man utsetter seg for det over tid. Det er bare et håp og jeg vet ikke om det er slik, men det gir jo mening logisk når jeg tenker slik

Jeg håper du klarer å ikke kjefte for mye for deg selv for at du trakk deg unna en fin mulighet du hadde. Du går utenfor det trygge, på en annen måte enn du har gjort før, og det er krevende i seg selv. Det handler ikke om at det som skjedde var bagatellmessig og du var pinglete, men at følelsene du fikk ble for store for deg der og da (ingen skyld eller vurdering er nødvendig  ). Prøv å akseptere det og se på hva du ønsker å gjøre videre  Å kjefte på seg selv gir deg ikke muligheten tilbake, det gjør bare at du føler seg dårligere, og kanskje også blir fylt av enda flere store følelser, og det hjelper jo ingen...

Dette ble bare tanker fra meg, og slik jeg ønsker å tenke (selv om jeg ofte ikke får det til). Jeg håper også på at du får hjelp på din vei videre  

 

Det er akkurat sånn jeg opplever det også  

Anonymkode: 1e278...d5a

[Blomsterfluen]

På 7.7.2018 den 22.35, AnonymBruker skrev:

Dette er ting jeg burde klare og som andre forventer at jeg skal klare. Da føler jeg meg pinglete eller svak. 

Anonymkode: 1e278...d5a

jeg ble kalt for pingle når unggutt personalene la meg i bakken på barneboligen når jeg ble sint og utagerte når jeg var ung tenåring. de lurte meg til å synge selvmordssangen "i wanna sink to the bottom with you" også, og når jeg sang den mens de holdt meg nede og trodde jeg var flink å synge, så lo de av meg. så kort sagt, den eneste som er pingle i verden, er jeg og idiotien min. dere andre er modige. 

Endret 12. juli 2018 av Blomsterfluen

[AnonymBruker]

På 10.7.2018 den 19.48, AnonymBruker skrev:

Det er akkurat sånn jeg opplever det også  

Anonymkode: 1e278...d5a

Har fått kjenne på det idag også hvor pinglete jeg er. Har nå avbestilt noe som jeg hadde lyst til å være med på i sommer fordi jeg ikke er sterk nok. 

Anonymkode: 1e278...d5a