Sykepleieren på akuttmottaket på sykehuset sa noe grusomt til meg

[AnonymBruker]

Ingen vits å bruke tid og energi på å prøve å klage på dette, uten beviser. Det blir bare ord mot ord og det skal også enormt mye til for at ting som blir gjort og sagt av personale i psykiatrien får konsekvenser. Smartere av deg å bruke tid og krefter på deg selv.

Anonymkode: ea2f5...88e

[AnonymBruker]

20 timer siden, Lillemus skrev:

Helt klart upassende og langt over streken, men samtidig kommer det litt an på om dette har skjedd før. Var det første gangen du gjorde det var det fullstendig malplassert av sykepleieren, var det 10  gangen derimot...

Dette var tredje gangen som jeg forsøkte å ta selvmord, andre gangen jeg var innlagt på akuttmottaket for det, men jeg kan ikke huske å ha møtt denne sykepleieren før.

Anonymkode: 94722...382

[AnonymBruker]

19 timer siden, emilie321 skrev:

Jeg ville ikke gjort det, rett og slett fordi det er vanskelig å komme noe vei med det. Har lett for å bli ord mot ord. Jeg vet, av erfaring. Har en gang klaget til fylkeslegen på en hel avdeling + en lege. Den gangen sleipet legen seg unna, men avdelingen fikk en tilsynsak på seg. Det var ikke morsomt å stå i det (men nødvendig) og det var mye styr. Jeg gjorde det den gangen både for meg selv og for at andre ikke skulle oppleve det jeg hadde gjort.. Nå hadde jeg bevis mot avdelingen, men ikke mot legen. Der ble det ord mot ord. 

Så hadde jeg vært deg så hadde jeg latt det gå. Sett på det som en dårlig erfaring og så gått videre.

Håper det går bedre med deg idag.

Ok. Jeg skjønner. Jeg får heldigvis all den hjelpen som jeg trenger og det går mye bedre med meg nå.

Anonymkode: 94722...382

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

En lege sa noe av det samme til meg. Det var første og foreløpig eneste gangen jeg har vert på legevakten pga noe psykisk. Det var ett panikkanfall som ikke gikk over og en pårørende ble redd og ringte etter hjelp. Den gangen visste jeg ikke hva som skjedde med kroppen, bare at det skjedde ofte. Mao visste jeg ikke at det var psykisk. Sykepleier på legevakten konferere med lege og bestilte ambulanse. Når jeg kom p legevakten var anfallet over før legen kom. Hun kom rett inn døra, spurte ikke om noe, og sa «jeg hadde viktigere ting å gjøre enn å snakke med sånne som deg, du dør ikke.» 

Jeg klage ikke på hendelsen men ser i ettertid at jeg burde gjort det. Årsaken til det er at dersom jeg hadde fått informasjon om at det var panikkanfall kunne jeg tatt grep og sluppet å bli langtidssykmeldt senere og ende opp uten jobb pga jeg ikke fikk hjelp tidlig nok.

Anonymkode: 2204a...0d3

Oj, det er jo ganske alvorlig og sårende sagt.

Anonymkode: 94722...382

[AnonymBruker]

21 timer siden, Worrysome plenty skrev:

Jeg og ble møtt av en slik sykepleier når jeg skulle pumpes etter å tatt en pilleeske på styrten. Det var for å komme fri fra ett forferdelig sykehjem.

Jasså (navnet mitt) ville ha litt oppmerksomhet i dag da, sa han spydig. Og var genrelt nedlatende og sur. Jeg klaget ikke, men ditt eksempel var jo enda grovere.

Uffda. Det er jo grusomt sagt. Klagde du på det? Vet du såfall om det fikk noen konsekvenser for sykepleieren?

Anonymkode: 94722...382

[AnonymBruker]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Man kan ta det opp med lederen på avd. Da vil lederen være obs på denne pleieren og ta en prat med vedkommende. Dette skal en sykepleier absolutt ikke si. Selvfølgelig er en pleier også et menneske og det kan glippe når det blir for mye. Men hvis denne pleieren har en nedlatende holdning til en spesiell pasientgruppe bør hen gå i seg selv litt. Det får sjelden alvorlige konsekvenser men gjør avd oppmerksom på å forhindre at det skjer igjen. 

Anonymkode: 0df27...269

Ok. Jeg skal gjøre det. Enten sende klage til sykehuset eller til avdelingslederen hennes. Men det enkleste er kanskje å bare sende den til sykehuset med tanke på at jeg ikke aner hva avdelingssykepleiren heter for noe? Men jeg får kanskje vite det dersom jeg ringer til sykehuset eller avdelingen der hun jobber for å høre?

Anonymkode: 94722...382

[Gjest Bifrost]

Oj, feil tråd.

Endret 10. august 2018 av Bifrost

[AnonymBruker]

18 timer siden, issomethingwrong skrev:

Hva vinner man på å klage på noe sånt? Erstatning er utelukket og personalsamtalen vedkommende må eller ikke må ta, kommer du aldri til å få delta på. 

Man får si fra direkte at utsagn er upassende.

Det jeg tenker at jeg kan oppnå og vinne på å klage på det som hun har sagt til meg er at hun får en advarsel fra avdelignssykepleiren om at det var upassende og sårende sagt og at det lett kunne ført til at jeg forsøkte å ta livet mitt på nytt. Og at hun burde tenke seg godt om før hun sier noe sånt eller noe lignende til noen andre pasienter noen gang igjen.

Anonymkode: 94722...382

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ingen vits å bruke tid og energi på å prøve å klage på dette, uten beviser. Det blir bare ord mot ord og det skal også enormt mye til for at ting som blir gjort og sagt av personale i psykiatrien får konsekvenser. Smartere av deg å bruke tid og krefter på deg selv.

Anonymkode: ea2f5...88e

Ok. Jeg har lyst til å klage for at andre pasienter skal sleppe å høre dette eller noe lignende, men jeg skal vurdere å gjøre som du sier likevel.

Anonymkode: 94722...382

[AnonymBruker]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ok. Jeg har lyst til å klage for at andre pasienter skal sleppe å høre dette eller noe lignende, men jeg skal vurdere å gjøre som du sier likevel.

Anonymkode: 94722...382

Det skulle du gjøre. Denne sykepleieren er ikke egnet å jobbe i psykiatrien.

Anonymkode: 665dc...9bf

[AnonymBruker]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det skulle du gjøre. Denne sykepleieren er ikke egnet å jobbe i psykiatrien.

Anonymkode: 665dc...9bf

Nei, det er sant. Men hun jobber forøvrig i somatikken heldigvis. Så forhåpentligvis er det ganske begrenset hvor mange psykiatriske pasienter hun vil møte i løpet av karrieren sin.

Anonymkode: 94722...382

[AnonymBruker]

Jeg har også opplevet underlige uttalelser fra pleoiere i belastende situasjoner. Min mor var på sykehjemmet og jeg prøvet så godt jeg kunne å fungere støttende i en helt forferdelig situasjon for oss begge. Mest for henne selvsagt som var så syk og gå uttrykk for at hun ikke var fortrolig med å være der. Den ene pleierne begynte å forhøre meg om en brann somvistnok hadde funnet sted i nabolaget jeg bodde for en del år siden. Jeg måtte bare si at jeg kanskje ikke hadde vært hjemme da og at jeg ikke husket. En annen snakket masse om hvordan enkelte døde av hjertesorg rent fysisk. Bare underlig. En annen kjeftet meg huden full for å snakke om trivielle ting som at jeg hadde betalt og ordnet med ting i min mors og mitt hjem . Jeg prøvet å berolige  min med at alt var i full kontroll og at hun bare måtte bli frisk. Kanskje ble ordvalget  ikke perfekte.

Da de ringte om natten og sa hun var gått bort dro jeg ikke dit og drar dit aldri mer selv om jeg rent objektiv har sagt og mener de stod på for pasienter sine for all del.

Anonymkode: f49d7...4cf

[AnonymBruker]

Man må ta vare på seg selv i dag. Enkelte mennesker kjenner overhodet ingen grenser.

Anonymkode: f49d7...4cf

[FjellOgDalar]

Det var å dra den langt synes jeg. Jeg kan skjønne det om man kommer inn for axy1xbx3 gang og det har vært de samme folka som har måttet trå til hver eneste gang. Men å si til noen at de ikke er verdt å få hjelp? Det høres ikke smart ut, sånt kan skremme bort de som ønsker og trenger hjelp i alle fall. Jeg har og fått noen mildt sagt uproffe kommentarer og blitt nektet bedøvelse for å sy relativt omfattende kuttskader. En ting er smerten - den kan jeg holde ut. Det er mer den biten der legen velger å utsette deg for den for bevisst å straffe/skremme. Sånt hjelper sjelden. Men et par ganger har faktisk legevakta prøvd å hjelpe meg - enten kontakt med behandleren min, psykehuset eller andre. Slike tilbud er ofte ok å ta i mot. Det hjelper veldig lite å klage og komme med beskyldninger mot den, den, den og stort sett alt og alle som er mulig å få kvalifisert hjelp av over tid. Legevakt eller stab på akutt/intensiv er sjelden kvalifisert i psykiatri, og man kan derfor dessverre vente seg å treffe uproff opptreden der.

Men jeg står ved at jeg synes det er temmelig uspiselig å si at en person ikke betyr noe.  Jeg har i regelen blitt motsagt når jeg i mine depressive perioder sier at jeg ikke føler meg verdt noe eller at min eksistens ikke har noen betydning. Det var en gang jeg ved en ren tilfeldighet sa noe muntlig til en lege som behandlet meg svært profesjonelt ift. selvskading at jeg satte pris på det, hvorpå jeg ble spurt om jeg hadde andre opplevelser. Det var første gang jeg søkte beandling etter å ha vært ute for en kirurg som hadde herset ganske mye med meg. En jeg aldri hadde sett. Da ble denne legevaktlegen helt sjokkert og sa at det der skulle hun si i fra om. Til hvem, og hva som så skjedde er meg uvisst. Uproff behandling har jeg også vært ute for etter det der, så dessverre. Om man må inn i det somatiske akuttsystemet nå og da som følge av gjentatt selvskading el. selvmordsførsøk må man nesten stålsette seg litt mot det og si til seg selv at det der var forferdelig, men de visste ikke bedre. Man kan få hjelp som er nyttig over tid. Selv har jeg ikke skadet meg selv på to år, og det er ikke legevakta sin fortjeneste. 

[AnonymBruker]

Syns det er godt du har fått svar som peker i en retning at dette ikke er akseptabel måte å møte deg på fra sykepleierens side.

Syns og den replikken som understrekte at en ikke har «moralsk frikort» selv om en lider er en god påminnelse.

Jeg vil si en alltid bør vurdere hva en selv kan ha vekt i andre . Trolig provoserende  at du ville rømme fra hjelp du trengte , og påførte deg skade . Kanskje sto de i vanskelige prioriteringer og hun var presset.

Hun formulerte seg imidlertid på en måte som ikke er forenlig med etisk praksis og blikk for det sykelige i din tilstand.

Fins klinisk etiske komiteer hvor du kan referere hva du opplevde . Tror kanskje jeg selv ville nøyd meg med å si ifra til fastlege eller en helsearbeider( psykolog ) etc som jeg forholdt meg til fast og forhåpentligvis møtt forståelse og bekreftelse på at dette ikke var greit. Kanskje går det an å tenke at en står inne for og også unna andre å begå feil når en selv detter utfor. Vi er mennesker ! Men dere var i ulike posisjoner hvor det er forventet at hun ikke skal agere på egne « motoverføringer». 

 

Anonymkode: 84c53...99f

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Oj, det er jo ganske alvorlig og sårende sagt.

Anonymkode: 94722...382

Og derfor bet jeg sammen tennene til det klikket helt for meg noen måneder etterpå. Jeg har jo lært nå at psykisk sykdom ikke alltid kommer «kledd» i de klærne man forventer. 

Anonymkode: 2204a...0d3

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har også opplevet underlige uttalelser fra pleoiere i belastende situasjoner. Min mor var på sykehjemmet og jeg prøvet så godt jeg kunne å fungere støttende i en helt forferdelig situasjon for oss begge. Mest for henne selvsagt som var så syk og gå uttrykk for at hun ikke var fortrolig med å være der. Den ene pleierne begynte å forhøre meg om en brann somvistnok hadde funnet sted i nabolaget jeg bodde for en del år siden. Jeg måtte bare si at jeg kanskje ikke hadde vært hjemme da og at jeg ikke husket. En annen snakket masse om hvordan enkelte døde av hjertesorg rent fysisk. Bare underlig. En annen kjeftet meg huden full for å snakke om trivielle ting som at jeg hadde betalt og ordnet med ting i min mors og mitt hjem . Jeg prøvet å berolige  min med at alt var i full kontroll og at hun bare måtte bli frisk. Kanskje ble ordvalget  ikke perfekte.

Da de ringte om natten og sa hun var gått bort dro jeg ikke dit og drar dit aldri mer selv om jeg rent objektiv har sagt og mener de stod på for pasienter sine for all del.

Anonymkode: f49d7...4cf

Leit.

Anonymkode: 94722...382

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Man må ta vare på seg selv i dag. Enkelte mennesker kjenner overhodet ingen grenser.

Anonymkode: f49d7...4cf

Sant.

Anonymkode: 94722...382

[AnonymBruker]

8 timer siden, FjellOgDalar skrev:

Det var å dra den langt synes jeg. Jeg kan skjønne det om man kommer inn for axy1xbx3 gang og det har vært de samme folka som har måttet trå til hver eneste gang. Men å si til noen at de ikke er verdt å få hjelp? Det høres ikke smart ut, sånt kan skremme bort de som ønsker og trenger hjelp i alle fall. Jeg har og fått noen mildt sagt uproffe kommentarer og blitt nektet bedøvelse for å sy relativt omfattende kuttskader. En ting er smerten - den kan jeg holde ut. Det er mer den biten der legen velger å utsette deg for den for bevisst å straffe/skremme. Sånt hjelper sjelden. Men et par ganger har faktisk legevakta prøvd å hjelpe meg - enten kontakt med behandleren min, psykehuset eller andre. Slike tilbud er ofte ok å ta i mot. Det hjelper veldig lite å klage og komme med beskyldninger mot den, den, den og stort sett alt og alle som er mulig å få kvalifisert hjelp av over tid. Legevakt eller stab på akutt/intensiv er sjelden kvalifisert i psykiatri, og man kan derfor dessverre vente seg å treffe uproff opptreden der.

Men jeg står ved at jeg synes det er temmelig uspiselig å si at en person ikke betyr noe.  Jeg har i regelen blitt motsagt når jeg i mine depressive perioder sier at jeg ikke føler meg verdt noe eller at min eksistens ikke har noen betydning. Det var en gang jeg ved en ren tilfeldighet sa noe muntlig til en lege som behandlet meg svært profesjonelt ift. selvskading at jeg satte pris på det, hvorpå jeg ble spurt om jeg hadde andre opplevelser. Det var første gang jeg søkte beandling etter å ha vært ute for en kirurg som hadde herset ganske mye med meg. En jeg aldri hadde sett. Da ble denne legevaktlegen helt sjokkert og sa at det der skulle hun si i fra om. Til hvem, og hva som så skjedde er meg uvisst. Uproff behandling har jeg også vært ute for etter det der, så dessverre. Om man må inn i det somatiske akuttsystemet nå og da som følge av gjentatt selvskading el. selvmordsførsøk må man nesten stålsette seg litt mot det og si til seg selv at det der var forferdelig, men de visste ikke bedre. Man kan få hjelp som er nyttig over tid. Selv har jeg ikke skadet meg selv på to år, og det er ikke legevakta sin fortjeneste. 

Ikke sant.

Anonymkode: 94722...382

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Syns det er godt du har fått svar som peker i en retning at dette ikke er akseptabel måte å møte deg på fra sykepleierens side.

Syns og den replikken som understrekte at en ikke har «moralsk frikort» selv om en lider er en god påminnelse.

Jeg vil si en alltid bør vurdere hva en selv kan ha vekt i andre . Trolig provoserende  at du ville rømme fra hjelp du trengte , og påførte deg skade . Kanskje sto de i vanskelige prioriteringer og hun var presset.

Hun formulerte seg imidlertid på en måte som ikke er forenlig med etisk praksis og blikk for det sykelige i din tilstand.

Fins klinisk etiske komiteer hvor du kan referere hva du opplevde . Tror kanskje jeg selv ville nøyd meg med å si ifra til fastlege eller en helsearbeider( psykolog ) etc som jeg forholdt meg til fast og forhåpentligvis møtt forståelse og bekreftelse på at dette ikke var greit. Kanskje går det an å tenke at en står inne for og også unna andre å begå feil når en selv detter utfor. Vi er mennesker ! Men dere var i ulike posisjoner hvor det er forventet at hun ikke skal agere på egne « motoverføringer». 

 

Anonymkode: 84c53...99f

Det synes jeg og. Jeg har sagt fra til behandler og de andre ansatte på avdelingen som jeg er innlagt ved.

Anonymkode: 94722...382