Er det så vanskelig å forstå at dette var traumatisk ?

[AnonymBruker]

    Hvorfor er det behandlingsapparatet som skal bestemme hva som er et traume.?Jeg har feks opplevd å bli meldt til barnevernet og måtte igjennom en tøff og langvarig kamp mot denne etaten. Det endte « godt» til slutt og saken ble « henlagt». Jeg opplevde denne tiden svært vanskelig og det har preget livet og psyken min i etterkant. Jeg ble jo « truet» med å bli
 fratatt barna pga en feil bekymringsmelding fra en nabo. Det rare er at når jeg prøver å ta dette opp med en psykolog blir han « rar» og unnvikende. Det er akkurat som han ikke forstår at dette kan være en belastning for meg og er mer opptatt av å forsvare barnevernet. ( ja , jeg vet at folk nå vil begynne å fortelle hvor viktig barnevernet er osv).Jeg føler meg mistenkeliggjort i stedet for å få hjelp til å bearbeide dette. Vi var en helt normal familie,de hadde ingen grunn til å gripe inn , det kom helt uventet og de gikk svært hardt ut. Var ikke særlig vennlig eller forståelsesfull. Følte jeg ble behandlet som en kriminell uten rettigheter. Det var en smertefull erfaring men det er også smertefullt når psykologen ikke forstår at jeg sliter psykisk pga dette. Er det så vanskelig å forstå at dette var traumstisk ? 

 

Anonymkode: e3523...39b

[XbellaX]

Jeg opplever ikke at det er riktig å kalle dette et traume/traumatisk. Jeg tror vi glemmer at livet inneholder fenomenale mengder jævlige situasjoner ..og en hendelse er ikke traumatisk fordi om den er belastende eller opprivende.

Jeg forstår jeg godt at denne situasjonen er vanskelig og at du har behov for å snakke ut og få "fordøyd". Et mulig "angrep" på denne situasjonen kan være å få til en samtale med saksbehandler i barnevernet/evt de som var hjemme hos deg. Jeg synes også du bør fortelle din behandler hvordan du tolker svarene hans - og hva det gjør med deg.

[AnonymBruker]

6 timer siden, XbellaX skrev:

Jeg opplever ikke at det er riktig å kalle dette et traume/traumatisk. Jeg tror vi glemmer at livet inneholder fenomenale mengder jævlige situasjoner ..og en hendelse er ikke traumatisk fordi om den er belastende eller opprivende.

Jeg forstår jeg godt at denne situasjonen er vanskelig og at du har behov for å snakke ut og få "fordøyd". Et mulig "angrep" på denne situasjonen kan være å få til en samtale med saksbehandler i barnevernet/evt de som var hjemme hos deg. Jeg synes også du bør fortelle din behandler hvordan du tolker svarene hans - og hva det gjør med deg.

Jeg er på ingen måte ute etter noe PTSD diagnose hvis det er det du tenker. Vet at det er noen som er opptatt av å beskytte den diagnosen og snakker om hvem som « fortjener « den diagnosen og ikke. Jeg var ute etter forståelse for noe jeg opplevde som traumatisk,  i stedet ble jeg møtt med « tørre» fakta om hva man skal kalle hva. Psykologen hengt seg mer opp i hva et traume er og snakket om at alle går gjennom tøffe ting i livet. Man blir bare skamfull over å ha søkt hjelp. Men hva hvis det viktigste i verden var  barna dine , hvis du hadde en profilert jobb med barn, hvis du ble beskyldt for omsorgssvikt og misshandling av barna dine, hvis dette ble offentliggjort slik at mennesker forandrer mening om deg og venner snudde deg ryggen? Dessuten ble ungene mine utrygge og skamfulle pga intervjuer, snakk om å bli sendt bort og at naboer og venner fikk vite om det. Vår trygge og forutsigbare tilværelse ble rammet brått og uventet pga en løgn. (Saken holdt på i ett år.) Vi  fikk forresten ikke hjelp til å bearbeide det den gangen selv om vi ba om det.  Dette er noen år siden og jeg oppsøkte hjelp nå fordi det enda preger livet mitt. Jeg kommer aldri til å tørre å ta dette opp igjen med noen instanser. Det blir som å sloss med feieren. Til og med advokaten vår sa at barnevernet har slik makt at det beste er å spille på lag med de. Jeg vet godt at livet har utfordringer men liker ikke når det skal bli en konkurranse eller sammenligning om hvem som har det vanskeligst. Jeg betaler forresten en privat psykolog så ingen skal være redd for at jeg opptar plassen til noen som passer inn i definisjonen av hva traume er. 

Anonymkode: e3523...39b

[emilie321]

Det med å beskytte diagnoser henger vel mer sammen med at diagnosen ikke skal bli "utvannet" og ikke om hvem som fortjener den eller ikke, vil jeg tro.

Jeg skjønner at det er vanskelig å tenke på det som har skjedd og at du har behov for å prate om det. Når du oppdager at folk/psykologen henger seg opp i ordet traume, kan du ikke bare kalle det noe annet?

Har selv behov for å prate om vonde ting som skjer i dagliglivet, det tror jeg mange har. Samtidig så er vonde ting en del av livet. 

[AnonymBruker]

9 minutter siden, emilie321 skrev:

Det med å beskytte diagnoser henger vel mer sammen med at diagnosen ikke skal bli "utvannet" og ikke om hvem som fortjener den eller ikke, vil jeg tro.

Jeg skjønner at det er vanskelig å tenke på det som har skjedd og at du har behov for å prate om det. Når du oppdager at folk/psykologen henger seg opp i ordet traume, kan du ikke bare kalle det noe annet?

Har selv behov for å prate om vonde ting som skjer i dagliglivet, det tror jeg mange har. Samtidig så er vonde ting en del av livet. 

Jeg var ikke opptatt av å kalle det traumatisk eller traume. Det var heller bahandlere jeg kom til for å søke  hjelp som prøvde å forklare meg at jeg ikke kvalifiserte for hjelp fordi det ikke kunne kalles traumatisk. Derfor er det jeg nevner dette. Jeg kan gjerne kalle det noe annet. Men jeg ble nærmest møtt med at de var uforstående til at dette kunne være et problem i det hele tatt. Har forresten tidligere blitt behandlet for ting i min egen barndom. Blant annet incest. Mitt største ønske var å skape et godt og trygt hjem for mine egne barn. Jeg ble rammet på et svært sårt punkt på en måte. Men nå forstår jeg at jeg bare er « sytete» og dum. Utfallet på saken ble jo godt, kanskje jeg bare skal la det ligge. Det er forresten altfor dyrt å gå til privat psykolog uansett. 

Anonymkode: e3523...39b

[XbellaX]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er på ingen måte ute etter noe PTSD diagnose hvis det er det du tenker. Vet at det er noen som er opptatt av å beskytte den diagnosen og snakker om hvem som « fortjener « den diagnosen og ikke. Jeg var ute etter forståelse for noe jeg opplevde som traumatisk,  i stedet ble jeg møtt med « tørre» fakta om hva man skal kalle hva. Psykologen hengt seg mer opp i hva et traume er og snakket om at alle går gjennom tøffe ting i livet. Man blir bare skamfull over å ha søkt hjelp. Men hva hvis det viktigste i verden var  barna dine , hvis du hadde en profilert jobb med barn, hvis du ble beskyldt for omsorgssvikt og misshandling av barna dine, hvis dette ble offentliggjort slik at mennesker forandrer mening om deg og venner snudde deg ryggen? Dessuten ble ungene mine utrygge og skamfulle pga intervjuer, snakk om å bli sendt bort og at naboer og venner fikk vite om det. Vår trygge og forutsigbare tilværelse ble rammet brått og uventet pga en løgn. (Saken holdt på i ett år.) Vi  fikk forresten ikke hjelp til å bearbeide det den gangen selv om vi ba om det.  Dette er noen år siden og jeg oppsøkte hjelp nå fordi det enda preger livet mitt. Jeg kommer aldri til å tørre å ta dette opp igjen med noen instanser. Det blir som å sloss med feieren. Til og med advokaten vår sa at barnevernet har slik makt at det beste er å spille på lag med de. Jeg vet godt at livet har utfordringer men liker ikke når det skal bli en konkurranse eller sammenligning om hvem som har det vanskeligst. Jeg betaler forresten en privat psykolog så ingen skal være redd for at jeg opptar plassen til noen som passer inn i definisjonen av hva traume er. 

Anonymkode: e3523...39b

Det er synd behandleren din ikke forsto mer av din oppfattelse, samtidig skjønner ikke helt behovet for å definere hendelsen som et traume, holder det ikke at hendelsen var jævlig og rystende og sitter i deg enda (naturlig nok)? Jeg tror ikke det er mange som IKKE forstår at det du har opplevd var en grusom opplevelse.

[AnonymBruker]

7 minutter siden, XbellaX skrev:

Det er synd behandleren din ikke forsto mer av din oppfattelse, samtidig skjønner ikke helt behovet for å definere hendelsen som et traume, holder det ikke at hendelsen var jævlig og rystende og sitter i deg enda (naturlig nok)? Jeg tror ikke det er mange som IKKE forstår at det du har opplevd var en grusom opplevelse.

Har allerede forklart dette over her. Jeg gikk inn i en depresjon, fikk angst og tvangstanker men kvalifiserte ikke for hjelp fordi jeg ikke passet inn i definisjonen. Betegnelsen traume betyr lite for meg personlig men blir frustrert over et system som er så firkantet. 

Anonymkode: e3523...39b

[Fionys]

Jeg tror det viktigste ikke er å sette et navn på problemene sine, men å forklare på en god måte hva problemene handler om og eventuelt fortelle hva man trenger hjelp med. Så tror jeg også måten man uttrykker seg på har mye å si på om man blir tatt seriøst eller ikke. 

[AnonymBruker]

58 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har allerede forklart dette over her. Jeg gikk inn i en depresjon, fikk angst og tvangstanker men kvalifiserte ikke for hjelp fordi jeg ikke passet inn i definisjonen. Betegnelsen traume betyr lite for meg personlig men blir frustrert over et system som er så firkantet. 

Anonymkode: e3523...39b

Jeg forstår deg kjempegodt! Jeg har selv opplevd det samme som deg, bare at det var fastlegen som meldte, og ikke en nabo. Men samma det, det opplevdes som et traume for meg også. Man står jo i fare for å miste sine egne barn! De man elsker høyest på denne jord! For meg opplevdes det som traumatisk. Det ER traumstisk når du er redd for at ditt eget og dine barns liv står i fare. For meg kunne det sammenlignes med at barna og jeg hadde en "dødstrussel" over oss, mye lidelse og ødelagte liv. Det er klart at sånt er traumatisk! 

Jeg vil bare nevne at det gikk helt fint for oss også. Barnevernet fant etter sine undersøkelser INGENTING å utsette på vår foreldrerolle. Det har vi fått svart på hvitt i konklusjonsbrevet fra barnevernet. På avslutningssamtalen hintet de om at denne legen "var kjent for" å melde i tide og utide, uten å si det direkte. Så vi fikk beskjed om å ta det helt med ro og ikke bekymre oss mer. Det var utrolig godt å vite! Men at det sitter igjen som et traume, ja det gjør det så absolutt! 

 

Anonymkode: 36cae...da1

[AnonymBruker]

Hvorfor ble du medlt til barnevernet? Var det enkelt og greit noen som bare ville deg vondt? Skjønner jo at det ikke er godt å bli tråkka på på denne måten, særlig om du er en person som får lett skyldfølelse. Jeg er slik selv. Fikk en melding en gang fra ei venninne av ei, som mente at jeg hadde kjørt på noen. Det var en gang pappa kjørte bilen min og jeg spurte han om noe hadde skjedd, han sa at han kjørte nærme de, men ikke på de akkurat. 

Mamma fikk bekymringsmelding fra bhg da jeg gikk der pga jeg oppførte meg "rart". Jeg likte ikke å bli kost med eller tatt på, så de trodde jeg ble misshandlet tydeligvis. Hun ble kjempe sint på den meldingen.

Anonymkode: 31bb3...339

[AnonymBruker]

Det der kommer helt an på behandleren. Dessuten så "beskytter" behandlere andre behandlere og etater hverandre. Korrupt hele systemet. Men du kan være heldig å møte noen som virkelig er genuint interessert i å faktisk behandle deg og ikke bare late som. Men tror jeg det er langt mellom, dessverre.

Anonymkode: 70d2c...ae1