Taper seg mentalt og fysisk som uføretrygdet ?

[AnonymBruker]

Min psykiater sa en gang noe som er « spikret» i hukommelsen. At det er en kjent sak at de som går uføretrygdet taper seg raskt både fysisk og mentalt.Jeg er uføretrygdet og blir litt skremt av dette. Er det derfor jeg orker mindre og sliter kognitivt. Er det resultat av å være understimulert eller er det depresjon?. Jeg har forandret personlighet og nå som jeg virkelig kan bruke tid på mine interesser er jeg ikke interessert i noe liksom. Jeg er handlingslammet og ser ikke noe håp om bedre tider. Har vært for mange forsøk og nederlag til det. Som om livet er over. Mister jeg meg selv nå ? Er det uopprettelig nå da jeg har rundet 50 år?. Er det et resultat av å være uføretrygdet ? 

Anonymkode: 81465...538

[Bergogdal]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Min psykiater sa en gang noe som er « spikret» i hukommelsen. At det er en kjent sak at de som går uføretrygdet taper seg raskt både fysisk og mentalt.Jeg er uføretrygdet og blir litt skremt av dette. Er det derfor jeg orker mindre og sliter kognitivt. Er det resultat av å være understimulert eller er det depresjon?. Jeg har forandret personlighet og nå som jeg virkelig kan bruke tid på mine interesser er jeg ikke interessert i noe liksom. Jeg er handlingslammet og ser ikke noe håp om bedre tider. Har vært for mange forsøk og nederlag til det. Som om livet er over. Mister jeg meg selv nå ? Er det uopprettelig nå da jeg har rundet 50 år?. Er det et resultat av å være uføretrygdet ? 

Anonymkode: 81465...538

Det var en latterlig påstand av psykiateren. Det eneste som avgjør om du taper deg fysisk og mentalt er hva du fyller tiden din med.

[Worrisome Plenty]

Driver man bare dank, og sitter I sofaen hele tiden, så taper man seg. Men det kan gjøres noe med. 30 minutter trim, litt kryssord, litt lesing osv... Følge med på hva som skjer.

 

 

[AnonymBruker]

Det er vonde, og velkjente tanker, det der. Er med andre ord i samme båt. Det er viktig, men kan også være krevende, å skape seg meningsfulle og strukturerte dager som ufør. Hva du kan fylle dagene med, kommer jo an på både interesser og grad av overskudd. Jeg har tuslet rundt noen måneder nå, og kjenner tiden er moden for å ta tak. For meg vil det innebære trening 2-3 ganger i uken pluss gåturer øvrige dager. Mer struktur på husarbeid, matlaging og handling. Og det jeg kjenner jeg orker sosialt. Leser ellers aviser og bøker og prøver å følge sånn noenlunde med. Bor i en større by, og har mange muligheter til å gå på konserter, foredrag, kurs etc., men jeg kjenner jeg ikke er helt der ennå.

Håper trening vil gi overskudd og ikke minst bidra positivt til synet jeg har på meg selv. Være «en som trener, får ting unna og kommer seg ut» heller enn «en som subber rundt hjemme, ustelt med kaffekoppen og røyken». 

Anonymkode: 4a5b0...ebe

[AnonymBruker]

17 minutter siden, Worrysome plenty skrev:

Driver man bare dank, og sitter I sofaen hele tiden, så taper man seg. Men det kan gjøres noe med. 30 minutter trim, litt kryssord, litt lesing osv... Følge med på hva som skjer.

 

 

Veldig enig. Viktig å følge med på det som skjer rundt seg, nan kan også bli kunnskapsrik om man ønsker det. Kanskje det gjør noe med selvfølelsen. 

Anonymkode: 31b5b...182

[AnonymBruker]

21 minutter siden, Worrysome plenty skrev:

Driver man bare dank, og sitter I sofaen hele tiden, så taper man seg. Men det kan gjøres noe med. 30 minutter trim, litt kryssord, litt lesing osv... Følge med på hva som skjer.

 

 

Heller motsatt. Vandrer rastløs omkring. Har hus, unger og mann. Går og går og går turer selv om kroppen verker. Men den indre smerten er så uutholdelig at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Prøver å lese men får ikke noe inn. Finner ingenting å snakke om når jeg treffer folk . Det er ingenting som begeistrer meg rett og slett?. Det finnes ingen ro. 

Anonymkode: 81465...538

[kupton]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Heller motsatt. Vandrer rastløs omkring. Har hus, unger og mann. Går og går og går turer selv om kroppen verker. Men den indre smerten er så uutholdelig at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Prøver å lese men får ikke noe inn. Finner ingenting å snakke om når jeg treffer folk . Det er ingenting som begeistrer meg rett og slett?. Det finnes ingen ro. 

Anonymkode: 81465...538

Dette tror jeg heter depresjon.

[FjellOgDalar]

De som ikke selv er på uføretrygd har en stygg tendens til å mene veldig mye om hvordan det er å være der. Man kan jo leve på måter som er uheldige for en både fysisk og kognitivt uten å være på trygd og. Dessverre har jeg noen følelser som ligner dine, men jeg fikk senest i dag høre av en pårørende at hen syntes jeg så ut til å være på vei ned i en dal... Uansett. Det jeg prøver å si er vel at det ene ikke er lik det andre. Jeg vet om flere mennesker som har et godt liv på trygd. Faktisk bedre enn før de havnet der. Det ble mye vondere at man stadig skulle forsøke det ene, så det andre i det uendelige uten å komme noen vei. Jeg tror ikke det er spes. sunt heller. 

[Drømmeautomat]

Utrolig dum påstand fra psykiateren. Les det du har skrevet en gang til " Jeg har forandret personlighet og nå som jeg virkelig kan bruke tid på mine interesser er jeg ikke interessert i noe liksom." 

Du taper deg neppe hvis du kan bruke tid på interessene dine. Mange som arbeider taper seg fysisk og mentalt pga. det de jobber med, det er det ikke så mye snakk om.

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Min psykiater sa en gang noe som er « spikret» i hukommelsen. At det er en kjent sak at de som går uføretrygdet taper seg raskt både fysisk og mentalt.Jeg er uføretrygdet og blir litt skremt av dette. Er det derfor jeg orker mindre og sliter kognitivt. Er det resultat av å være understimulert eller er det depresjon?. Jeg har forandret personlighet og nå som jeg virkelig kan bruke tid på mine interesser er jeg ikke interessert i noe liksom. Jeg er handlingslammet og ser ikke noe håp om bedre tider. Har vært for mange forsøk og nederlag til det. Som om livet er over. Mister jeg meg selv nå ? Er det uopprettelig nå da jeg har rundet 50 år?. Er det et resultat av å være uføretrygdet ? 

Anonymkode: 81465...538

Ja, jeg tror dette ofte stemmer. 

Anonymkode: e1f15...b17

[AnonymBruker]

19 minutter siden, FjellOgDalar skrev:

De som ikke selv er på uføretrygd har en stygg tendens til å mene veldig mye om hvordan det er å være der. Man kan jo leve på måter som er uheldige for en både fysisk og kognitivt uten å være på trygd og. Dessverre har jeg noen følelser som ligner dine, men jeg fikk senest i dag høre av en pårørende at hen syntes jeg så ut til å være på vei ned i en dal... Uansett. Det jeg prøver å si er vel at det ene ikke er lik det andre. Jeg vet om flere mennesker som har et godt liv på trygd. Faktisk bedre enn før de havnet der. Det ble mye vondere at man stadig skulle forsøke det ene, så det andre i det uendelige uten å komme noen vei. Jeg tror ikke det er spes. sunt heller. 

For min del var det rett avgjørelse å bli uføretrygdet. Livet slik det var før var umulig å fortsetter. Jeg var i en konstant angsttilstand der alt dreide seg om å følesesmessige kvaler spesiellt forbundet med jobb. Jeg kunne til slutt ikke spise ,sove eller ta meg av familien min. Jeg fikk de rareste tvangstanker og fungerte ikke på noen måte. Nå kan jeg kanskje for første gang i barnas liv følge de opp uten betydelig anstrengelse. Nå kan jeg fokusere på dagliglivet og fam. Klare å møte opp på yngstemanns fotballkamper og slikt. Jeg hadde kanskje urealistiske forhåpninger om at jeg skulle bli så mye bedre psykisk av å slippe en krevende jobbhverdag og NAVtiltak. Er bedre psykisk på noen områder men ikke på andre områder. Jeg er takknemmelig for trygden jeg får og vet at jeg er heldig som bor i Norge men psyken min ødelegger livskvaliteten mye. Skulle ønske jeg ville leve for min egen del, nå er jeg her mer av pliktfølelse  for de rundt meg. 

Anonymkode: 81465...538

[FGT]

En slik påstand som denne psykiateren kom med, holder ikke, Ha du et rett syn på deg selv, og har krav på trygd, så kan uføretrygd virke til det motsatt av den påstanden

 

[Gjest franklyscarlet]

Det stemmer nok i noen tilfeller, i andre ikke. Jeg kjenner to uføre personer som er ganske ulike. Den ene isolerte seg da hun ble ufør, og begynte å trøstespise, og ble overvektig. I tillegg «dyrker» hun sykdommen sin, og i kontakt med andre, blir det utelukkende snakk om hennes plager. Derfor trekker andre seg unna. Hun har også mistet motet og trua på seg selv, og sier «nei» til omtrent alt. Angsten hennes har blitt verre, og livskvaliteten veldig mye dårligere enn den var i utgangspunktet.

Person nummer to er annerledes. Hun planlegger ukene sine. Skriver opp avtaler i kalenderen, og tvinger seg ut for å møte folk, og for å få fysisk aktivitet. Denne personen har også mye angst, og lite energi til aktivitet. Hun har lest mye om sykdommen sin, og forsøker å se muligheter i stedet for begrensninger. Og hun synes ikke synd på seg selv, men fortsetter å utvikle seg. 

Det er selvfølgelig to ulike personer med ulike sykdommer, men de har også gjort ulike VALG og har ulike strategier i den situasjonen de er i. Jeg blir inspirert av de begge. Er ikke ufør, men har vært hjemme i halvannet år.

Endret 15. september 2018 av franklyscarlet

[AnonymBruker]

54 minutter siden, FGT skrev:

En slik påstand som denne psykiateren kom med, holder ikke, Ha du et rett syn på deg selv, og har krav på trygd, så kan uføretrygd virke til det motsatt av den påstanden

 

Å ikke jobbe er et ganske meningsløst liv.

Anonymkode: e1f15...b17

[Gjest franklyscarlet]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Å ikke jobbe er et ganske meningsløst liv.

Anonymkode: e1f15...b17

Det er din mening, men alle er nok ikke enig med deg. For mange vil livet kanskje være meningsløst uten jobb, ja, men for en alvorlig syk person blir prioriteringene muligens litt annerledes. 

[AnonymBruker]

1 time siden, franklyscarlet skrev:

Det er din mening, men alle er nok ikke enig med deg. For mange vil livet kanskje være meningsløst uten jobb, ja, men for en alvorlig syk person blir prioriteringene muligens litt annerledes. 

Mange som er uføre uten å være "alvorlig syke". Det er en meningsløs tilværelse i limbo.

Anonymkode: e1f15...b17

[Bergogdal]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Å ikke jobbe er et ganske meningsløst liv.

Anonymkode: e1f15...b17

Tullprat, det er det samme som å si at det eneste som gir livet mening er jobben. Det som gir mening er å finne noe utenfor seg selv å rette fokus mot. Det kan være hva som helst, men å gjøre noe som har positiv betydning for andre er aldri en dårlig ide.

[AnonymBruker]

11 timer siden, franklyscarlet skrev:

Det stemmer nok i noen tilfeller, i andre ikke. Jeg kjenner to uføre personer som er ganske ulike. Den ene isolerte seg da hun ble ufør, og begynte å trøstespise, og ble overvektig. I tillegg «dyrker» hun sykdommen sin, og i kontakt med andre, blir det utelukkende snakk om hennes plager. Derfor trekker andre seg unna. Hun har også mistet motet og trua på seg selv, og sier «nei» til omtrent alt. Angsten hennes har blitt verre, og livskvaliteten veldig mye dårligere enn den var i utgangspunktet.

Person nummer to er annerledes. Hun planlegger ukene sine. Skriver opp avtaler i kalenderen, og tvinger seg ut for å møte folk, og for å få fysisk aktivitet. Denne personen har også mye angst, og lite energi til aktivitet. Hun har lest mye om sykdommen sin, og forsøker å se muligheter i stedet for begrensninger. Og hun synes ikke synd på seg selv, men fortsetter å utvikle seg. 

Det er selvfølgelig to ulike personer med ulike sykdommer, men de har også gjort ulike VALG og har ulike strategier i den situasjonen de er i. Jeg blir inspirert av de begge. Er ikke ufør, men har vært hjemme i halvannet år.

Nå sier jeg bare hvordan jeg opplever det du skriver her og vet jo ikke hva du har ment. Du har  på en måte gitt en oppskrift på hvordan en uføretrygdet bør være og en annen på hvordan en uføretrygdet ikke bør være. Den ene kan vi forakte litt og den andre kan vi klappe på skulderen og skryte litt av. Folk flest kan leve og gjøre som de vil men en uføretrygdede bruker jo offentlighetens penger og må tåle at folk flest  har rett til å ha en mening om de. Jeg trodde jeg skulle slippe forventningspress som ufør. Nå prøver jeg hver dag å ikke bli som den første du beskriver . Og i perioder føler jeg at jeg ligner litt på henne og jeg forakter meg selv for det. Samtidig blir man også dømmt hvis man som ufør er for flink også. Uføretrygdede er så ulike og det er så mange nyanser. Det er forskjell på å være syk i kroppen og i psyken. Kjønn, alder, diagnose, sosialt nettverk spiller inn. Hvor lenge man har vært syk og hvor god hjelp man har fått er andre faktorer. Ikke minst hvor mange nederlag man har opplevd i sine forsøk på å velge rett og bli bedre. En gang ble jeg kalt :» hun som alltid er så blid og positiv« nå er jeg en helt annen. Hva psykisk lidelse kan gjøre med en over tid er ingen som vet før de ha prøvd. 

Anonymkode: 81465...538

[AnonymBruker]

Kan mye ha bakgrunn i omgivelsenes håndtering av situasjonen også tror jeg. Det kan være lett å bli utsatt for trakassering og kanskje overgrep man ikke klarer å verge seg mot om informasjon om at man mottar uføretrygd og medisiner o.a  tilflyter dit det ikke skal. Mennesker kan prøve å utnytte en grovt og man kan bare sykne mer og mere inn. Og livet totalt ødelagt. Alt er ikke så lett og bare bare i dag.

Anonymkode: 5914d...b76

[Gjest franklyscarlet]

36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå sier jeg bare hvordan jeg opplever det du skriver her og vet jo ikke hva du har ment. Du har  på en måte gitt en oppskrift på hvordan en uføretrygdet bør være og en annen på hvordan en uføretrygdet ikke bør være. Den ene kan vi forakte litt og den andre kan vi klappe på skulderen og skryte litt av. Folk flest kan leve og gjøre som de vil men en uføretrygdede bruker jo offentlighetens penger og må tåle at folk flest  har rett til å ha en mening om de. Jeg trodde jeg skulle slippe forventningspress som ufør. Nå prøver jeg hver dag å ikke bli som den første du beskriver . Og i perioder føler jeg at jeg ligner litt på henne og jeg forakter meg selv for det. Samtidig blir man også dømmt hvis man som ufør er for flink også. Uføretrygdede er så ulike og det er så mange nyanser. Det er forskjell på å være syk i kroppen og i psyken. Kjønn, alder, diagnose, sosialt nettverk spiller inn. Hvor lenge man har vært syk og hvor god hjelp man har fått er andre faktorer. Ikke minst hvor mange nederlag man har opplevd i sine forsøk på å velge rett og bli bedre. En gang ble jeg kalt :» hun som alltid er så blid og positiv« nå er jeg en helt annen. Hva psykisk lidelse kan gjøre med en over tid er ingen som vet før de ha prøvd. 

Anonymkode: 81465...538

Ja, jeg forstår godt hva du mener. Man vil vel også sikkert ofte veksle mellom å være det man kaller "flink" og det å være for syk til å være "flink". Nei, jeg mente ikke å fremstille en "perfekt ufør" og en mislykket ufør. Det var rett og slett et eksempel på de to eneste uføre personene jeg kjenner, som har liknende diagnoser (ikke helt), men helt ulike liv og personligheter. Mente ikke å fremstille den ene som mislykket og den andre som vellykket, men kanskje bare å illustrere at uføre mennesker er vidt forskjellige, og at man ikke kan si at uføre nødvendigvis taper seg, slik som trådstarter spurte om. Den ene personen jeg kjenner har blitt sykere av å være ufør, det sier hun også selv, men det betyr ikke at hun er mislykket, selvfølgelig. Du trenger heller ikke sammenligne deg med henne, da din situasjon er unik, så jeg beklager det hvis jeg fikk deg til å føle deg kritisert. Selv gjør jeg absolutt ikke alt riktig. Jeg står vel litt mellom disse to personene som jeg beskrev - i perioder får jeg ikke gjort en dritt, og i blant klarer jeg å være"flinkere". - Men jeg må jo innrømme at jeg lar meg skremme litt av den ene uføre personen jeg kjenner, og at jeg forsøker å se på hun andre som et forbilde. Jeg tenker at det vel får være greit, uten at det betyr at jeg dømmer andre som ikke er like "flinke".