Gå til innhold
AnonymBruker

Kan jeg klandres?

Anbefalte innlegg

AnonymBruker

Føler jeg hele tiden må holde tilbake mine psykiske plager så jeg ikke bryr mine nærmeste. Tar meg sammen. Hadde et panikkanfall her en dag og fikk kjeft fordi jeg skremte de.  Måtte trøste og forklare og si unnskyld. Føler meg så dum. Hvordan kan slike anfall komme helt brått mens vi sitter der og har det fint sammen. Jeg prøver å holde det i sjakk og ikke si noe men når man føler at hjerte skal stoppe eller man skal dø eller noe så er det ikke så lett. Det føles så ekte. 

Anonymkode: d5b17...4be

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

TA80

Jeg har lært meg å ikke bry meg om de som er fordomsfulle eller ønsker å forstå seg på. Jeg trenger ikke sympati, men hvis andre ikke kan akseptere at jeg er slik kan de bare holde kjeft. Jeg er meg, jeg har angst, jeg og kroppen min gjør ofte det den må for at den skal føle seg trygg. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
XbellaX

Jeg tror de aller fleste som ikke har så mye erfaring med angst og ulike angstanfall vil bli redd når man ser en nær person oppleve noe som så tydelig er vanskelig. Kjefting kan være bekymring og en følelse av maktesløshet. Har du snakket og forklart dem litt om hva det vil si å være deg med angst?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
kupton

Du skal ikke klandres, men det vil være smart å fortelle dem om disse anfallene. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Jeg forstår hvordan de har det. De er redd for å miste meg. Ikke lett å leve med en mor og kone som har det slik. Jeg innser at det har påvirket livet deres og prøver ikke lenger å late som om noe annet. Syns det er veldig vanskelig å forklare for de. Litt skamfullt og rart å være sårbar ovenfor de jeg skal ha en helt annen rolle for. Jeg skal være en trygg omsorgsperson for dem. Vet ikke hvorfor jeg skammer meg over å ha angst. Og enda mer over å være deprimert. Har feks aldri snakket med mine søsken eller foreldre om det. Aldri sagt disse ordene til noe av de nærmeste : «jeg har angst eller jeg er deprimert». Selv om jeg er uføretrygdet. Jeg snakker bare om hvordan jeg har det med psykologen. Kanskje jeg skulle be om råd til hva jeg skal si til familien min ? 

Anonymkode: d5b17...4be

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Betti 11

Jeg sliter også med angst og panikkanfall. Jeg fikk kjeft og kritikk. Det er en slags hjelpløshet og å forklare det er veldig vanskelig. Folk kan ikke forstår at enkle situasjoner for en som har angst kan være vanskelig. Jeg snakker ikke mer om helsen min bare når det ble spurt. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

Artikler fra forsiden

×

Viktig informasjon

Vi benytter cookies til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester. Les mer her