Dere som ikke har en psykisk lidelse...

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er også normalt å ha litt mer selvinnsikt enn visse her inne har, om hvordan deres svar er egnet til å bli oppfattet av andre. 

Anonymkode: 8c997...281

Det er noen her inne også som burde gå litt i seg selv når det gjelder akkurat det. 

Anonymkode: fc8de...f1e

[kupton]

Nå blir det kryptisk, og i tillegg har tråden sporet av.

[AnonymBruker]

Den setningen jeg har grubblet mest på i denne tråen er Kuptons:» på seg selv kjenner man ingen andre». Jeg har måttet gå noen runder med meg selv opp gjennom årene på mitt syn på og forståelse av andre. Hvor utrolig ulik vi er og hvor ydmyk man skal være for disse ulikhetene. At man ikke bare kaster ut sine egne meniger , erfaringer og synspunkt men virkelig prøver å se ting fra en annens synspunkt. Ang temaet for tråen er jeg en av de psyke som forsvant inn i en tåke av piller og likegyldighet. Jeg vet ikke om jeg savner glede mest men kanskje å ha forventninger til noe. Ha håp om at ting skal ordne seg. Å ha litt ro i kropp og tanker. Å føle begeistring og intresse for ting. Faktisk føler jeg akkurat nå at en kopp kaffe gjør godt , kanskje det er litt glede ? 

Anonymkode: b5436...76b

[Kayia]

3 timer siden, kupton skrev:

Nå blir det kryptisk, og i tillegg har tråden sporet av.

Det er jeg ikke enig med deg i. Med unntak av de to anonyme helt på slutten her (som jeg heller ikke skjønner hintene til), er utvekslingen mellom ISW og meg, inkl Nickløs’ kommentar spot on tema. Faktisk er utvekslingen ganske så glitrende  hverdagseksempler på tema, med akkurat den lille touchen av nyansering som ofte skiller mellom hva som er innafor og hva som ikke er det. 

[kupton]

23 minutter siden, Kayia skrev:

(som jeg heller ikke skjønner hintene til), 

Det var disse jeg siktet til. Resten hygget jeg meg med :-)

[AnonymBruker]

En fellesnevner for mange som sliter, meg selv inkludert, er relasjonelle vansker, gjerne knyttet til høy krenkbarhet, lavt selvbilde og mangelfull regulering av følelser. Man vil så gjerne klare å være mer moden og balansert, men havner dessverre ofte i grøfta, når følelser og tidligere erfaringer tar overhånd, og gangsynet drukner i selvforakt eller offermentalitet (eller gjerne begge deler i vekselvis «harmoni»). Det er en smertefull måte å være i livet på, og også krevende for andre å forholde seg til. Heldigvis er endring mulig, men det tar tid. Ingen er «sånn» fordi de ønsker det (tror jeg). Man blir sånn av en grunn. Uansett har en selv ansvaret for å skape endring, men da må man først erkjenne at man er sånn. En særdeles bitter pille å svelge, i hvert fall for meg. Alternativet er å fortsette livet som et krenkbart offer, som lar seg definere øst og vest, kanskje uten å være seg bevisst at man gjør det, engang. 

Anonymkode: 90ffe...12d

[AnonymBruker]

1 time siden, kupton skrev:

Det var disse jeg siktet til. Resten hygget jeg meg med 🙂

Tar konsekvensen av det. Hygg deg med de andre. 

Anonymkode: fc8de...f1e

[Kayia]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

En fellesnevner for mange som sliter, meg selv inkludert, er relasjonelle vansker, gjerne knyttet til høy krenkbarhet, lavt selvbilde og mangelfull regulering av følelser. Man vil så gjerne klare å være mer moden og balansert, men havner dessverre ofte i grøfta, når følelser og tidligere erfaringer tar overhånd, og gangsynet drukner i selvforakt eller offermentalitet (eller gjerne begge deler i vekselvis «harmoni»). Det er en smertefull måte å være i livet på, og også krevende for andre å forholde seg til. Heldigvis er endring mulig, men det tar tid. Ingen er «sånn» fordi de ønsker det (tror jeg). Man blir sånn av en grunn. Uansett har en selv ansvaret for å skape endring, men da må man først erkjenne at man er sånn. En særdeles bitter pille å svelge, i hvert fall for meg. Alternativet er å fortsette livet som et krenkbart offer, som lar seg definere øst og vest, kanskje uten å være seg bevisst at man gjør det, engang. 

Anonymkode: 90ffe...12d

Dette var et klokt - og ærlig - innlegg basert på en solid dose selvinnsikt syns jeg!

[AnonymBruker]

1 time siden, Kayia skrev:

Dette var et klokt - og ærlig - innlegg basert på en solid dose selvinnsikt syns jeg!

Takk for gode ord. Ja, den selvinnsikten har sittet langt inne, skal jeg si deg!  Og om det kjennes både ydmykende og sårt å omsider ta egne mønstre og atferd innover seg, er det samtidig veldig befriende. 

Anonymkode: 90ffe...12d

[AnonymBruker]

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for gode ord. Ja, den selvinnsikten har sittet langt inne, skal jeg si deg!  Og om det kjennes både ydmykende og sårt å omsider ta egne mønstre og atferd innover seg, er det samtidig veldig befriende. 

Anonymkode: 90ffe...12d

Du er flink. Ikke alle er så flinke. Lykke til videre  

Anonymkode: fc8de...f1e

[AnonymBruker]

Problemet er at hvis man sliter psykisk blir man automatisk tilegnet egenskaper som offerrolle, selvmedlidenhet, sytete , lat osv. Og man blir behandlet deretter. Dette er det nye « stigmaet». Jeg har stor tro på selvinnsikt når det gjelder både psyke og friske men det må aldri erstatte trøst , forståelse og oppmuntring. Jeg opplevde mye « skjerp deg» og pekefinger da jeg ble psyk. Men da jeg møtte en psykolog som viste meg varme og empati var det som en isblokk som smeltet og jeg gråt og gråt. For meg var det begynnelsen til bedring fordi jeg aldri hadde blitt trøstet før. Selvfølgelig er det da viktig å ikke bli værende der men gå videre i prosessene. 

Anonymkode: b5436...76b

[ISW]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Problemet er at hvis man sliter psykisk blir man automatisk tilegnet egenskaper som offerrolle, selvmedlidenhet, sytete , lat osv. Og man blir behandlet deretter. Dette er det nye « stigmaet». Jeg har stor tro på selvinnsikt når det gjelder både psyke og friske men det må aldri erstatte trøst , forståelse og oppmuntring. Jeg opplevde mye « skjerp deg» og pekefinger da jeg ble psyk. Men da jeg møtte en psykolog som viste meg varme og empati var det som en isblokk som smeltet og jeg gråt og gråt. For meg var det begynnelsen til bedring fordi jeg aldri hadde blitt trøstet før. Selvfølgelig er det da viktig å ikke bli værende der men gå videre i prosessene. 

Anonymkode: b5436...76b

Problemet er vel at det er så ufattelig mange måter man kan slite psykisk på. 

F.eks hvis man har vært redd for å ta livet sitt på impuls (uten å ville det) eller redd for at et helt friskt hjerte skal stoppe, som meg, så er det faktisk bare en ting som funker. Å se til helvete og skjerpe seg. 

Men alle kan og skal ikke det.

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Problemet er at hvis man sliter psykisk blir man automatisk tilegnet egenskaper som offerrolle, selvmedlidenhet, sytete , lat osv. Og man blir behandlet deretter. Dette er det nye « stigmaet». Jeg har stor tro på selvinnsikt når det gjelder både psyke og friske men det må aldri erstatte trøst , forståelse og oppmuntring. Jeg opplevde mye « skjerp deg» og pekefinger da jeg ble psyk. Men da jeg møtte en psykolog som viste meg varme og empati var det som en isblokk som smeltet og jeg gråt og gråt. For meg var det begynnelsen til bedring fordi jeg aldri hadde blitt trøstet før. Selvfølgelig er det da viktig å ikke bli værende der men gå videre i prosessene. 

Anonymkode: b5436...76b

Ganske enig. Jeg for min del vil ikke behandles med silkehansker, for det får meg til å føle meg svak. Men jeg vil heller ikke behandles på den harde måten, da når ingen inn til meg - det virker bare mot sin hensikt. 

Jeg har en behandler som har funnet en mellomting av disse to, og det er det som fungerer på meg. Jeg trenger å høre ting jeg ikke liker å høre. Jeg trenger hjelp til å «se» ting jeg ikke klarer å se selv. Men jeg takler ikke at noen er «brutal» - da er det som om jeg gjenopplever gamle overgrep fra min far. 

Trøst er jeg ikke så glad i, men hvis noen behandler meg hardt (gjerne fordi jeg har en pf) så virker det bare mot sin hensikt. 

Anonymkode: fc8de...f1e

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Ganske enig. Jeg for min del vil ikke behandles med silkehansker, for det får meg til å føle meg svak. Men jeg vil heller ikke behandles på den harde måten, da når ingen inn til meg - det virker bare mot sin hensikt. 

Jeg har en behandler som har funnet en mellomting av disse to, og det er det som fungerer på meg. Jeg trenger å høre ting jeg ikke liker å høre. Jeg trenger hjelp til å «se» ting jeg ikke klarer å se selv. Men jeg takler ikke at noen er «brutal» - da er det som om jeg gjenopplever gamle overgrep fra min far. 

Trøst er jeg ikke så glad i, men hvis noen behandler meg hardt (gjerne fordi jeg har en pf) så virker det bare mot sin hensikt. 

Anonymkode: fc8de...f1e

Forstår godt hva du mener. Jeg har veldig vanskelig for å ta imot trøst og øver meg litt på det. Det har noe med å være snill med seg selv og ikke være for stolt og tøff. Når jeg klarer å ta imot varme blir jeg rausere mot meg selv og andre. Jeg trenger faktisk å forstå at jeg er et offer.( uten å sitte fast i offerrollen).Jeg beskytter enda min far som forgrep seg mot meg og har skyldfølelse for hva han gjorde. Må slutte å anklage meg selv. Man skal egentlig være ganske trygg på at en person for å ta imot konstruktiv kritikk. Og det bør være en god  balanse som du sier. 

Anonymkode: b5436...76b

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Forstår godt hva du mener. Jeg har veldig vanskelig for å ta imot trøst og øver meg litt på det. Det har noe med å være snill med seg selv og ikke være for stolt og tøff. Når jeg klarer å ta imot varme blir jeg rausere mot meg selv og andre. Jeg trenger faktisk å forstå at jeg er et offer.( uten å sitte fast i offerrollen).Jeg beskytter enda min far som forgrep seg mot meg og har skyldfølelse for hva han gjorde. Må slutte å anklage meg selv. Man skal egentlig være ganske trygg på at en person for å ta imot konstruktiv kritikk. Og det bør være en god  balanse som du sier. 

Anonymkode: b5436...76b

Må bare fortelle deg at du skriver utrolig bra. Og du satte i gang noen tanker hos meg også. 

Anonymkode: fc8de...f1e

[kupton]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Problemet er at hvis man sliter psykisk blir man automatisk tilegnet egenskaper som offerrolle, selvmedlidenhet, sytete , lat osv.

Det er absolutt ikke riktig. Offerrolle, selvmedlidende og sytete gjelder bare et lite mindretall av de psykisk syke. Det finnes også blant de somatisk syke.

[AnonymBruker]

1 time siden, issomethingwrong skrev:

Problemet er vel at det er så ufattelig mange måter man kan slite psykisk på. 

F.eks hvis man har vært redd for å ta livet sitt på impuls (uten å ville det) eller redd for at et helt friskt hjerte skal stoppe, som meg, så er det faktisk bare en ting som funker. Å se til helvete og skjerpe seg. 

Men alle kan og skal ikke det.

Jeg er veldig streng mot meg selv og sier ofte til meg selv at jeg skal skjerpe meg. Jeg burde ikke en gang føle som jeg gjør. 

Anonymkode: fc8de...f1e

[AnonymBruker]

5 minutter siden, kupton skrev:

Det er absolutt ikke riktig. Offerrolle, selvmedlidende og sytete gjelder bare et lite mindretall av de psykisk syke. Det finnes også blant de somatisk syke.

Takk. Mener du virkelig det?. Nå var det som om du skulle ha løftet en tung bør av skuldrene mine.  

Anonymkode: b5436...76b

[kupton]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk. Mener du virkelig det?. Nå var det som om du skulle ha løftet en tung bør av skuldrene mine.  

Anonymkode: b5436...76b

En ting kan du være helt sikker på: Jeg mener alt jeg skriver her på DOL.

[AnonymBruker]

19 minutter siden, kupton skrev:

Det er absolutt ikke riktig. Offerrolle, selvmedlidende og sytete gjelder bare et lite mindretall av de psykisk syke. Det finnes også blant de somatisk syke.

Jeg ønsker å bli behandlet som en normal, frisk person. Og jeg føler at jeg blir det også. 

Men jeg forventer ikke å bli behandlet slik dersom jeg åpner meg og viser andre mine følelser - da ville jeg fått problemer fordi jeg bl.a ville fremstått som det du beskriver (sytete, selvmedlidende, offerrolle). 

Hva tenker du om dette? 

Anonymkode: fc8de...f1e