Trøst

[umakenverdt]

Jeg er litt nysgjerrig på hva andre legger i det. I hvilke situasjoner trenger du trøst og når opplever du at du får trøst?

Jeg synes det er veldig vanskelig både å trøste andre og meg selv. Jeg aner virkelig ikke hvordan man gjør det. Jeg aner ikke hva folk trenger, hva som ligger i trøst. Der har jeg ingenting å bidra med overfor andre og det skremmer meg at jeg ikke får til å uttrykke medfølelse eller trøste.

Jeg føler selv litt på skam også knyttet til eventuelt behov for noe trøst. Det føles så skummelt å skulle få noe ut av andres medfølelse eller trøst. Er redd for at jeg setter meg fast i en offerrolle, men samtidig har jeg jo forståelse for at andre trenger en slags trøst, så hvorfor ikke jeg.

Jeg ser det er en del som møtes med spørsmål om hva andre skulle gjort/sagt i visse situasjoner for at man skulle følt seg sett, ikke følt at man ble dårlig behandlet eller forstått. Det er nok et riktig spørsmål, men et veldig vanskelig spørsmål.

Dette er skremmende og nok kaotisk skrevet, men kanskje det blir lettere å sove etter å ha fått noen av tankene ned 😊

 

 

[AnonymBruker]

Trøsten jeg har nytte av avhenger av følelsene. 

Noen ganger trenger jeg trøst i form av forsikring  og bekreftelse når selvtilliten og selvfølelsen er lav. 

Når humøret er labilt og jeg føler meg sår og lei meg uten åpenbar grunn, hjelper det noen ganger med sex. Sex hjelper mot slike følelser, og da er det vel en form for trøst. 

Anonymkode: 55fbd...769

[AnonymBruker]

Jeg trodde lenge at det nytter ingenting å få trøst og at jeg må klare meg alene. Etter en stor smell måtte jeg stole på folk. Så forstått jeg mer og mer at jeg har en verdi og at ikke alle mennesker er slem. Jeg fikk veldig gode venner fordi jeg tok imot trøst. Det er en enorm lettelse å har noen å snakke med når det er vanskelig. Det er en lang veg å omprogrammere meg pga. barndom.

Anonymkode: 63533...72d

[AnonymBruker]

Det er helt greit  å ta imot trøst. Alle trenger trøst innimellom. Dessverre er det så « in» å snakke om «offerrollen « for tiden at folk kan bli flau og skamfull når de viser sårbarhet. Sårbarhet er risikabelt men også viktig for å oppnå forandring på mange måter. Noen ganger kan feks mangel på trøst i barndommen og vanskelige opplevelser i fortiden gjøre at man virkelig trenger trøst selv om man er en tøff mann. Det er bedre å si hva man trenger og føler enn å trøste seg med alkohol, mat , shopping , sex ol. Trøst er å møte noen som ser deg og anerkjenner følelsene dine. Noen som bryr seg og forstår hva du går gjennom og samtidig kan formidle håp om at ting blir bedre. 

Anonymkode: 2de4f...a61

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er bedre å si hva man trenger og føler enn å trøste seg med alkohol, mat , shopping , sex ol. Trøst er å møte noen som ser deg og anerkjenner følelsene dine. Noen som bryr seg og forstår hva du går gjennom og samtidig kan formidle håp om at ting blir bedre. 

Anonymkode: 2de4f...a61

Så hjertens enig! Men når man ikke har noen å formidle slike ting til, så blir det fort til at man tyr til de strategier du nevner i første setning over her.

Jeg har ikke andre enn hjelpeapparatet å søke "trøst" hos. En fattig trøst fra noen som får betalt for å "trøste" deg. Ikke egentlig noe ok. 

Anonymkode: 55fbd...769

[Betti 11]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så hjertens enig! Men når man ikke har noen å formidle slike ting til, så blir det fort til at man tyr til de strategier du nevner i første setning over her.

Jeg har ikke andre enn hjelpeapparatet å søke "trøst" hos. En fattig trøst fra noen som får betalt for å "trøste" deg. Ikke egentlig noe ok. 

Anonymkode: 55fbd...769

Kanskje en dag finner du noen venner. Det er aldri for sent.

[stjernestøv]

Å spise er trøst for meg, ellers trenger jeg ikke trøst fra mennesker. 

[Betti 11]

3 minutter siden, stjernestøv skrev:

Å spise er trøst for meg, ellers trenger jeg ikke trøst fra mennesker. 

Sånn skulle det ikke være. Hva er med familien din? 

[stjernestøv]

1 minutt siden, Betti 11 skrev:

Sånn skulle det ikke være. Hva er med familien din? 

Det er jeg som har omsorgsrollen her,men kan jo snakke med dem om ting da og det er jeg glad for. 

[Betti 11]

16 minutter siden, stjernestøv skrev:

Det er jeg som har omsorgsrollen her,men kan jo snakke med dem om ting da og det er jeg glad for. 

Det er fint. Med psykiske ting få jeg ingen støtte men fand jo flere venner nå. Så snakker jeg med de.

[AnonymBruker]

29 minutter siden, Betti 11 skrev:

Kanskje en dag finner du noen venner. Det er aldri for sent.

Det verste er jo at jeg faktisk har venner, men ingen jeg vil åpne meg helt opp for. 

Anonymkode: 55fbd...769

[stjernestøv]

1 minutt siden, Betti 11 skrev:

Det er fint. Med psykiske ting få jeg ingen støtte men fand jo flere venner nå. Så snakker jeg med de.

Ja godt å kunne snakke om ting. 

[AnonymBruker]

20 minutter siden, stjernestøv skrev:

Det er jeg som har omsorgsrollen her,men kan jo snakke med dem om ting da og det er jeg glad for. 

Samme her. Omsorg er det jeg som gir i familien.Men ingen gir tilbake til meg. Bu-huuu, stakkars meg. Nå tar jeg på meg offerrollen.

Anonymkode: 55fbd...769

[stjernestøv]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Samme her. Omsorg er det jeg som gir i familien.Men ingen gir tilbake til meg. Bu-huuu, stakkars meg. Nå tar jeg på meg offerrollen.

Anonymkode: 55fbd...769

Hehe nei må ikke være i offerrollen fordet  Vi får gi oss selv omsorg, er bare ikke vant til å ta imot. Syns det er lettere å gi. Husker når bror min døde og jeg skulle hjelpe alle der, da sa en lege til meg "Hvem skal hjelpe deg"?

[Pallida]

Litt på siden kanskje, men deler et par sitater fra en fin bok av Jon Fredrickson, "The lies we tell ourselves". De har vært viktige påminnelser og en trøst i seg selv å lese, når jeg har opplevd uteblitt trøst fra behandler!  

"While wanting to change internally, we ask others to help us avoid change by validating us, fixing us, or advising us on how to change others. Therapists, drawn by a calling to heal, may correct our logic, listen while we say what comes to mind, or offer insights, but while each of these is an essential ingredient in therapy, none by itself is therapy". 

...

The therapist invites us to experience who we are under the words, the excuses, and the explanations. We embrace our inner life (our urges, thoughts and feelings) and the outer world, hidden from us by the lies we have believed about others and ourselves. And by facing what we have been hiding from, we go through the inner challenge known as healing". 

 

[AnonymBruker]

Det er kanskje  kun ens egen mor som kan gi trøst om hun lever.

Alt kan bli for tungt og vanskelig og for dyrekjøpte erfaringer for oss alle. Da flykter vi kanskje inn i en hobby el.l En slags trøst.

Å bryte ut av gamle mønstre er alltid vanskelig. 

Man må prøve å se fremover. Og tenke at " det vidunderlige" som Ibsens Nora drømte om også vil skje en selv kanskje? Kanskje alle har den drømmen. Både menn og kvinner og legger forskjellig i det?

Huske at de " store tenkere" ofte var menn. Ikke så lite omstridte heller. Det er risikabelt bare å assymilere deres tanker uten videre. Mye man tenker. Er det en selv som " snakker"? Eller er det " foreldrestemmen" eller en " kulturgreie av en stemme" som forteller en hva som er det rette eller det moralske u-forkastelige?

Jeg vet ikke. Det er ikke alt man føler taler til en selv, om det er aldri så fantastisk.

 

Andre vil kanskje si at om man klarer å bli økonomisk uavhengig og flink og har god helse så er alt bra. Jeg tror man da bare ikke har vært syk nok. Den beste trøsten er å få hjelp til å bli frisk. Noe kanskje ingen kan.

Anonymkode: 660ba...f05

[Mëmëso]

Vet ikke helt om det passer seg her, kanskje det blir helt feil, men kom til å tenke på dette diktet når jeg leste tråden her:

Um å bera

Skapte er vi te bera
og lette børene for kvarandre.
Til fånyttes lever ingen.

Men våre eigne bører
skal vi bera åleine.

Stor og verdfull er sorgi
som ikkje kan delast av andre.

Men fatigsleg, liti og arm

er den glede
som du vil ha åleine.

Hjelpelaus er
som ikkje har nokon å hjelpe,
og vera god mot.

Lik tre utan sevjestraum
turkast han inn –

Den mannen ber tyngste børi
som ingen ting har å bera.

Jan-Magnus Bruheim

Endret 13. november 2018 av Mëmëso

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Mëmëso skrev:

Vet ikke helt om det passer seg her, kanskje det blir helt feil, men kom til å tenke på dette diktet når jeg leste tråden her:

Um å bera

Skapte er vi te bera
og lette børene for kvarandre.
Til fånyttes lever ingen.

Men våre eigne bører
skal vi bera åleine.

Stor og verdfull er sorgi
som ikkje kan delast av andre.

Men fatigsleg, liti og arm

er den glede
som du vil ha åleine.

Hjelpelaus er
som ikkje har nokon å hjelpe,
og vera god mot.

Lik tre utan sevjestraum
turkast han inn –

Den mannen ber tyngste børi
som ingen ting har å bera.

Jan-Magnus Bruheim

Det var et fint dikt!

Anonymkode: 55fbd...769

[AnonymBruker]

Trøst er vel kanskje hva man trenger når livet ikke bærer ja. Eller at man ikke trenger å sove ute om natten el.l. Men det spørs om der finnes en trøst for alt.

Mye man blir tilbudt som trøst i verden er jo bare råttenskap. Alt trenger man selvsagt ikke.

Anonymkode: 660ba...f05

[AnonymBruker]

Jeg opplever mye værme her i sammfunnet. Jeg er veldig rørt. Kjente det ikke før jeg flyttet hit.

Anonymkode: 63533...72d