Jump to content
AnonymBruker

Dyp selvforakt

Recommended Posts

AnonymBruker

Hva gjør man når man som voksen fremdeles er fanget i mobbernes vold, overgripers vold, foreldrenes vold, mfl, går i terapi men kommer ikke videre?

Jeg har gjømt meg på et stille rom nå. Jeg skjemmes. Igjen. Vil bare være alene. Jeg fortjener all mulig straff. Prøver å forsvinne, krympe meg til ingenting. Hører mobbernes skjellsord i det fjerne, moren min sitt nedlatende blikk og kritiske kommentarer, overgripers krenkelser. Det gjaller som ekko i ørene mine. De sier jeg ikke er verdt noe. Jeg er mislykka. Har ikke rett til å puste og leve. Alle misliker meg. Jeg bør straffes. Hardt. Har. Intenst selvhat. Vil og bør forsvinne.

Går i behandling men disse følelsene bærer jeg på konstant og forsterkes når noen blir irriterte, kritiske, avvisende, osv. Da vet jeg, nok en gang, at jeg bare er en plage. 

Minnene og disse følelsene har blitt mer intense i det siste. Aner ikke hvordan klare å leve i min egen kropp, mitt eget hode. Vet jeg har opplevd mye dritt fra andre, men en stemme inni meg messer opp og opp igjen at jeg fortjener det.

Vet ikke hva jeg kan gjøre med dette. Hva feiler meg. Har mislykkes i terapi, selv om jeg virkelig har prøvd. Men skamfølelseb over meg selv er så intens og overveldende. 

Jeg fortjener all den dritten. 

Anonymkode: 65aec...b02

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

AnonymBruker

Det der er akkurat som å høre meg selv. Jeg har det akkurat på samme måte. Jeg hater meg selv så sterkt at jeg selvskader for å straffe meg selv. 

Jeg er ikke verdt en dritt. Er bare dum og idiotisk. Er innlagt nå, men ingen forstår meg her heller, så vurderer å skrive meg ut i morgen. Kan like gjerne ha det sånn hjemme, som her. Ingen, absolutt ingen (!) forstår meg! Jeg er bare søppel og dritt og INGENTING. Aaaarggghhh... Hvor jeg hater å være meg! 

Anonymkode: e530e...f56

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det der er akkurat som å høre meg selv. Jeg har det akkurat på samme måte. Jeg hater meg selv så sterkt at jeg selvskader for å straffe meg selv. 

Jeg er ikke verdt en dritt. Er bare dum og idiotisk. Er innlagt nå, men ingen forstår meg her heller, så vurderer å skrive meg ut i morgen. Kan like gjerne ha det sånn hjemme, som her. Ingen, absolutt ingen (!) forstår meg! Jeg er bare søppel og dritt og INGENTING. Aaaarggghhh... Hvor jeg hater å være meg! 

Anonymkode: e530e...f56

Skjønner...det er forferdelig vondt...og ingen ser, og en vil heller ikke ta plass..klem, om du vil ha.

Anonymkode: 65aec...b02

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Skjønner...det er forferdelig vondt...og ingen ser, og en vil heller ikke ta plass..klem, om du vil ha.

Anonymkode: 65aec...b02

Nettopp. Ingen ser, og ingen bryr seg. Så hvorfor skal jeg gjøre det?

Takk for klem, og klem tilbake til deg hvis du vil ha! 

Anonymkode: e530e...f56

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Nå begynte jeg faktisk å grine. Er så leit at andre (du) også sliter med de samme tingene. 

Ønsker deg alt godt, og så får vi håpe at vi en dag der fremme et sted vil få det bedre med oss selv.

Anonymkode: e530e...f56

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Nettopp. Ingen ser, og ingen bryr seg. Så hvorfor skal jeg gjøre det?

Takk for klem, og klem tilbake til deg hvis du vil ha! 

Anonymkode: e530e...f56

Ja hvordan kan en reise seg fra støvet, sånn ut av ingenting når ikke en opplever å bli sett? Jeg vet ikke hvordan og om det er mulig. Antar at andres forakt for meg har blitt til selvforakt. Har prøvd å bli kvitt følelsen, men da blir den bare sterkere.

Anonymkode: 65aec...b02

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

AnonymBruker
1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Nå begynte jeg faktisk å grine. Er så leit at andre (du) også sliter med de samme tingene. 

Ønsker deg alt godt, og så får vi håpe at vi en dag der fremme et sted vil få det bedre med oss selv.

Anonymkode: e530e...f56

En dag der fremme er mye mulig, men det koster. For hvordan åpne seg om dette for andre, og så risikere at det samme gjentar seg? Tror bare det er viktig å si noe om det til behandler, begynne der. Bryte det. Men det er ikke enkelt.

Anonymkode: 65aec...b02

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Har du familie og/eller venner du har jevnlig kontakt med? 

Jeg har både familie og venner, men føler meg likevel ensom og aleine med mine ting. Hos meg ligger det også alltid der i bunnen. Jeg klarer å være normal ovenfor familie og venner. Men til slutt blir det for vanskelig å holde masken i lengda, og da blir jeg syk.

Anonymkode: e530e...f56

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

En dag der fremme er mye mulig, men det koster. For hvordan åpne seg om dette for andre, og så risikere at det samme gjentar seg? Tror bare det er viktig å si noe om det til behandler, begynne der. Bryte det. Men det er ikke enkelt.

Anonymkode: 65aec...b02

Nei, det er ikke enkelt. Håper du får det til med tiden. 

Anonymkode: e530e...f56

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Og kanskje bør jeg gi dette oppholdet en sjanse. Jeg kom i dag, men vurderer altså å skrive meg ut i morgen. 

Jeg er så ambivalent. Jeg ønsker jo hjelp til å bli mer stabil. Samtidig vet jeg ikke om jeg har tålmodighet til å være her. Er rastløs. Gira, men nede. 

Anonymkode: e530e...f56

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har du familie og/eller venner du har jevnlig kontakt med? 

Jeg har både familie og venner, men føler meg likevel ensom og aleine med mine ting. Hos meg ligger det også alltid der i bunnen. Jeg klarer å være normal ovenfor familie og venner. Men til slutt blir det for vanskelig å holde masken i lengda, og da blir jeg syk.

Anonymkode: e530e...f56

Skjønner. Det er vanskelig å holde maska. Men det er også vanskelig å være ærlig. Er det ingen i familien din eller vennene dine du kan prate med, som du føler deg trygg på? 

Jeg har ikke barn, men mann. Ellers ca 0-1 venner. Har isolert meg, gitt opp siste årene. Føler meg bare trist. Har forsøkt så mange ganger. Bare mislykkes. Passer ikke inn i dette samfunnet. Tror min psykiske lidelse gjør meg til en outsider. Jeg er ikke normal, så folk liker meg ikke, og ser gjerne ned på meg. I det siste har bare det å gå i butikken vært en prøvelse. 

I mange år har jeg prøvd å passe inn. Men jeg gjør jo ikke det.  

Anonymkode: 65aec...b02

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
43 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Og kanskje bør jeg gi dette oppholdet en sjanse. Jeg kom i dag, men vurderer altså å skrive meg ut i morgen. 

Jeg er så ambivalent. Jeg ønsker jo hjelp til å bli mer stabil. Samtidig vet jeg ikke om jeg har tålmodighet til å være her. Er rastløs. Gira, men nede. 

Anonymkode: e530e...f56

Kanskje du skal gi det en sjanse. Kanskje oppdager du at en av de ansatte er mulig å være åpen med. At du gir det litt tid, slik at du får en sjanse til å føle deg tryggere der du er. Kanskje du til og med etterhvert tør å fortelle om ambivalensen din til noen. Kanskje du vil angre om du drar hjem allerede nå. Forstår godt hvordan du har det, har vært i samme situasjon selv. Ta en dag (eller kanskje bare en halv) dag om gangen. Du drar jo hjem når du vil uansett. 

Anonymkode: 65aec...b02

Share this post


Link to post
Share on other sites
Stormwind

Selvforakten du har til deg selv er det mobberne, overgriperne og som du nevner foreldrene dine som har påført deg. Tar du bort alt dette som du har av stygge kommentarer og liknende ting som er blitt sagt og gjort i mot deg, så står du igjen med den kjærligheten du har til deg selv tilbake.

 

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

FjellOgDalar

Det er leit at du har det så tøft. Dessverre kan jeg kjenne meg igjen i veldig mye av dette med alvorlig selvforakt og en evig dyp følelse av ikke å fortjene noe som helst godt i livet. At jeg nærmest bare eksisterer for alle andres skyld, og bare venter på døden... Men hvilken vei vil man? Jeg har blitt noe bedre av den veldige selvforakten min, men det har tatt år i terapi. Imidlertid er det bedre å komme dit at man lever bedre med det enn at man spises totalt opp. Å isolere seg er ikke bra; det gjør sånt veldig mye verre fordi man får så mye tid og rom til å tenke på elendighet. Å komme seg ut kan være et mareritt, men det å få litt annet påfyll, andre impulser - det er sunt for kropp og sinn. Jeg hadde i sin tid et bortgjemt sted i naturen hvor jeg kunne hyle og skrike, , pælme stein på sjøen. Eller bare sitte der en finværsdag, nyte luktene og lydene. Det ble en god utagering som fikk meg litt lettere. Å gå til dette stedet tok jo litt tid og, så mosjon kom med på kjøpet. Kan man finne seg et sånt fristed der man kan rase fra seg, så anbefaler jeg det :). Det dreper neppe selvforakten, men man får letta på trykket. 

Overgrep, mishandling og grov mobbing går etter min mening inn under traumebegrepet. Det er disse hendelsene som lager ugreie for deg nå. Vet ikke hva slags terapi du har vært i, men kanskje målrettet traumebehandling er mer riktig for deg. Har du en behandler nå, ville jeg luftet det. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
På 13.12.2018 den 18.48, Stormwind skrev:

Selvforakten du har til deg selv er det mobberne, overgriperne og som du nevner foreldrene dine som har påført deg. Tar du bort alt dette som du har av stygge kommentarer og liknende ting som er blitt sagt og gjort i mot deg, så står du igjen med den kjærligheten du har til deg selv tilbake.

 

Takk. Dette trengte jeg å høre nå. Det er verre enn noensinne. Løper rundt i en sirkel og biter meg selv i halen. Har gått i mye behandling, lenge. Jeg ser ingen utvei i dette virvarret. Forholdet til mannen begynner å skranter også. Jeg takler ikke relasjoner. Og snart er det jul. 

Anonymkode: 65aec...b02

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
20 timer siden, FjellOgDalar skrev:

Det er leit at du har det så tøft. Dessverre kan jeg kjenne meg igjen i veldig mye av dette med alvorlig selvforakt og en evig dyp følelse av ikke å fortjene noe som helst godt i livet. At jeg nærmest bare eksisterer for alle andres skyld, og bare venter på døden... Men hvilken vei vil man? Jeg har blitt noe bedre av den veldige selvforakten min, men det har tatt år i terapi. Imidlertid er det bedre å komme dit at man lever bedre med det enn at man spises totalt opp. Å isolere seg er ikke bra; det gjør sånt veldig mye verre fordi man får så mye tid og rom til å tenke på elendighet. Å komme seg ut kan være et mareritt, men det å få litt annet påfyll, andre impulser - det er sunt for kropp og sinn. Jeg hadde i sin tid et bortgjemt sted i naturen hvor jeg kunne hyle og skrike, , pælme stein på sjøen. Eller bare sitte der en finværsdag, nyte luktene og lydene. Det ble en god utagering som fikk meg litt lettere. Å gå til dette stedet tok jo litt tid og, så mosjon kom med på kjøpet. Kan man finne seg et sånt fristed der man kan rase fra seg, så anbefaler jeg det :). Det dreper neppe selvforakten, men man får letta på trykket. 

Overgrep, mishandling og grov mobbing går etter min mening inn under traumebegrepet. Det er disse hendelsene som lager ugreie for deg nå. Vet ikke hva slags terapi du har vært i, men kanskje målrettet traumebehandling er mer riktig for deg. Har du en behandler nå, ville jeg luftet det. 

Hei, jeg har gått i mange slags terapier, også traumebehandling. Men det får jeg ikke nå. Jeg kan kanskje få det hvis jeg er mer bestemt på at jeg vil det. Vet ikke. Jeg har tatt det opp, men det blir ikke tatt tak i dessverre. Kanskje fordi sykepleieren jeg går til og som utredet meg, sier at jeg ikke har ptsd. Jeg spurte henne om jeg kan ha kompleks ptsd, det visste hun ikke en gang hva er. Men hun nevnte at jeg muligens kan bli henvist for et utredning av det. Jeg sitter der bare time etter time og blåser ut de utallige vonde opplevelsene jeg har hatt gjennom et langt liv. Allerede i barnehagen ville de sende meg på BUP, men det ville ikke foreldrene mine. Jeg har alvorlige relasjonsproblemer og sliter alvorlig med forholdet jeg er i. Jeg føler meg helt alene om alt dette, jeg kommer ingen vei.

Slik som dette har det vært veldig lenge. Så da får selvforakten vokse seg større. Jeg prøver å komme meg ut hver dag, og burde nok ha gått lengre turer, liker det veldig godt. Men har ryggproblemer så det har vært for smertefullt å gå lange turer. Merker at jeg må være mye alene for å samle meg. Er jeg lenge nok i lag med andre, koker det bare over for meg, fordi jeg tenker at andre også forakter meg. 

Jeg er ikke flink til å stå opp for meg selv. Kreve hjelp, osv. Jeg føler jeg ikke er viktig nok. Jeg er redd for å bli avvist. Jeg tenker så mye at tankene går i sirkler. Finner ingen løsning, og tankene ender der de begynte, gang på gang.

Jeg er dypt fortvila og tenker ofte at jeg ikke klarer å leve mer. De sier jeg skal gå på dagsenter, og bli mer aktiv. Får en del hjelp til det. Men det er dypt smertefullt å bære på alle opplevelsene jeg har hatt gjennom årenes løp. Det er så mye sinne som jeg ikke kan slippe ut. 

Men jobber med å fikse ryggen nå, slik at jeg i det minste kan prøve å ta opp igjen turgåing, som jeg likte så godt. Jeg har også som mål og begynne å skrive igjen, først og fremst for å samle meg. Så prøver å være konstruktiv. Likevel blir jeg gang på gang slått i bakken når noe vondt skjer. Jeg har ikke engang klart å sette grenser for min mor, som er ekstremt manipulerende. Jeg er så sårbar og full av selvforakt, og hun bruker meg som søppelbøtta fremdeles så ofte hun kan. Og så tenker jeg at jeg fortjener det. 

Anonymkode: 65aec...b02

Share this post


Link to post
Share on other sites
PittelitenXL

Hvordan går det med deg nå?

Share this post


Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...