Å kutte båndene med familien

[Madelenemie]

På 19.12.2018 den 10.22, AnonymBruker skrev:

Jeg vil egentlig bare ha fred og ro, å det beste er å kutte båndene med de. Det er mye forhistorie her som jeg ikke vil skrive så mye om. Å jeg klarer ikke denne «konflikten» mellom familien å min samboer noe mer. 

Å være sosial krever så mye føler jeg, jeg blir fysisk syk av det. 

Jeg har også vurdet  å bare reise vekk fra alt å alle, jeg er i en konstant kamp med meg selv føler jeg. Hi

Anonymkode: 48889...c3e

Hei.

Det jeg har gjort er å redusere kontakt, dette for å se om det fins muligheter for endring. 

Både å redusere kontakt eller kutte kontakt med egen familie, er en prosess som ikke er lett følelsesmessig.

Det som gjorde det lettere for meg å begynne se at noen typer relasjoner, og noen ganger fins disse dessverre i ens egen familie, ikke er bra for en og kan føre til så stort stress at man blir alvorlig fysisk syk, var da andre mennesker, utenfor familien reagerte. Da begynte jeg gradvis forstå at jeg ikke misforstod, at mine følelser ikke overdrev, men at jeg måtte skjerme meg selv fra store deler av familien.

Det som holdt meg igjen så lenge, var at jeg var redd det skulle gå utover barna, men så i stedet viste det seg at barna hadde kjent på stort stress nettopp pga disse menneskene. 

Men det er ikke lett, jeg har jo ikke sluttet å føle på ting som forpliktelse, ansvar, så det å begrense kontakt, har vært og er vanskelig. Særlig også når de jeg har begrenset kontakten med stadig lager ufred og drama og snakker bak ryggen på meg og barna.

Men da jeg ble plutselig alvorlig syk, fikk jeg hjelp faktisk fordi sykehuset reagerte, på visse personers oppførsel, og hjalp med å begrense besøk, da de så jeg ble stresset og de sa jeg trengte hvile, og at jeg burde bli flinkere til å skjerme meg fra stress. 

Det ble min hjelp til å starte en endring, da jeg ikke vil bli så syk igjen. 

Jeg har likevel når jeg ble frisk nok skrevet forklarende mail til disse personene, høflige, men der jeg skriver rett ut hva jeg krever må endres. Svarene jeg har fått vitner om at ingenting blir forstått eller tatt på alvor, det er bare som å snakke til vegger dessverre.

Jeg kutter ikke kontakten helt likevel, jeg lar tiden gjøre sitt, den begrensede kontakten er bra for barna og meg, nå som jeg erfarer det, gjør det ting lettere, selv om det forblir sårt at enkelt mennesker bare fortsetter sin baksnakking, sine løgner, og trang til å skape konflikter og intriger.

Så mitt råd er, bruk tid og begrens heller kontakt først og kjenn på hvordan det føles før du tar nye steg.

[AnonymBruker]

Da har jeg bestemt meg og sagt det sån halvveis til alle at jeg ikke kommer til å være  så sosial utover det nye året.

Jeg er så sliten av alt, jeg vet min samboer er ekstremt kontrollerende å veldig sjalu på alle som har en relasjon med meg, å være med andre mennesker når han er med går ikke, han går rundt meg å passer på hva jeg snakker om å hvordan jeg står å går, har jeg snakket om det forbudt tema å blir det så mye leven når alle drar eller vi kommer hjem. Folk legger merke til det å blir nesten irritert på meg for at jeg ikke gjør noe, men jeg har prøvd å han lover at han skal skjerpe seg, men det blir ikke bedre.

Jeg føler meg ikke som menneske lengere, føler ikke jeg eksisterer heller lengere, jeg bare er. Jeg har det så vondt, er omringet av masse mennesker men allikevel så sykt alene. Det skal bli en befrielse å slippe å lide meg gjennom sosiale lag. 

Virker som om jeg er dømt til å ha et vanskelig liv, livet har vært vanskelig siden jeg har vært lita, omsorgssvikt å vold. Jeg sliter sån psykisk, egentlig gjort siden jeg var 13 år. 

Takk for at dere leste tråden mi Hi.

Anonymkode: 48889...c3e

[Lillemus]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Da har jeg bestemt meg og sagt det sån halvveis til alle at jeg ikke kommer til å være  så sosial utover det nye året.

Jeg er så sliten av alt, jeg vet min samboer er ekstremt kontrollerende å veldig sjalu på alle som har en relasjon med meg, å være med andre mennesker når han er med går ikke, han går rundt meg å passer på hva jeg snakker om å hvordan jeg står å går, har jeg snakket om det forbudt tema å blir det så mye leven når alle drar eller vi kommer hjem. Folk legger merke til det å blir nesten irritert på meg for at jeg ikke gjør noe, men jeg har prøvd å han lover at han skal skjerpe seg, men det blir ikke bedre.

Anonymkode: 48889...c3e

Er det ikke heller denne sykelig sjalu samboeren du skal bli kvitt? Å ha en slik samboer er ikke godt for noen.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Lillemus skrev:

Er det ikke heller denne sykelig sjalu samboeren du skal bli kvitt? Å ha en slik samboer er ikke godt for noen.

Det er ikke så enkelt, han er ikke sån når vi er allene, ihvertfall så lenge jeg passer på hva jeg snakker om. Han er og veldig snill, hjelpsom. 

Anonymkode: 48889...c3e

[Lillemus]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke så enkelt, han er ikke sån når vi er allene, ihvertfall så lenge jeg passer på hva jeg snakker om. Han er og veldig snill, hjelpsom. 

Anonymkode: 48889...c3e

Han er snill og grei så lenge du passer på at du ikke gjør noe som kan irritere ham... Høres ikke akkurat ut som noen samboer jeg ville hatt nei. Få av deg de rosa brillene og innse realitetene, jente! Du er da verdt mer enn dette!?

[AnonymBruker]

6 timer siden, Lillemus skrev:

Han er snill og grei så lenge du passer på at du ikke gjør noe som kan irritere ham... Høres ikke akkurat ut som noen samboer jeg ville hatt nei. Få av deg de rosa brillene og innse realitetene, jente! Du er da verdt mer enn dette!?

Noe verdt er jeg nok ikke, har nok aldri hadd det, men nytt år nye muligheter så kanskje ting blir bedre.Hi

Anonymkode: 48889...c3e

[AnonymBruker]

Du har jo selv barn. Hvordan hadde du opplevd at de hadde vokst opp og snudd ryggen til deg?. Det går kanskje an å være ærlig med fam og si at du for tiden er sliten og trenger å være alene. At det blir for vanskelig å være sosial. Tror du de hadde forstått det?. Ting kan forandre seg og det er lite lurt å kutte båndene til mennesker som sannsynligvis er glad i deg. 

Anonymkode: dab72...93f

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du har jo selv barn. Hvordan hadde du opplevd at de hadde vokst opp og snudd ryggen til deg?. Det går kanskje an å være ærlig med fam og si at du for tiden er sliten og trenger å være alene. At det blir for vanskelig å være sosial. Tror du de hadde forstått det?. Ting kan forandre seg og det er lite lurt å kutte båndene til mennesker som sannsynligvis er glad i deg. 

Anonymkode: dab72...93f

Nei de hadde ikke forstått det, ser jeg er veldig negativ i tankegangen min i svarene jeg gir. Jeg tror faktisk ikke at de er glade i meg, sån på ordentlig, jeg tror ikke de noen gang har vært det.

jeg håper jeg klarer å oppfostre barna mine til å bli selvsikre gode mennesker, mine barn har verdi, de blir behandlet med respekt å godhet fra de fleste, de har masse venner. Jeg er ikke redd for at de skal snu ryggen til meg, for jeg ville aldri sette de i en slik situasjon at de måtte velge. Jeg vil elske de ubetinget uansett, å heller prøve å vært en støtte i stedet for en belastning. Hi

Anonymkode: 48889...c3e