Lett krenkbare mennesker som legger deg for hat

[Lillemus]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det blir bare snakk og ingen som tør å si noe i redsel for å bli neste mål. De som har sagt noe har endt opp med å slutte fordi det ikke tok slutt. Og, disse henges fortsatt ut og blir kritisert av den som lager alt bråket. 

Det er den veien det ser ut til at det går. Jeg  må egentlig riste av meg ansvaret for at det blir slik. Bråket har tross alt holdt på lenge før jeg ble med. 

Anonymkode: eab09...c11

Jeg fatter ikke at dere har latt en person diktere og styre alle dere andre så lenge. Ta et realt oppgjør - h*n har tydeligvis fått såpass mange hint og ganske direkte utsagn uten at h*n tar det til seg - hva med å si direkte at vedkommende forsurer miljøet i hele klubben og at dersom h*n ikke kutter ut med dette umiddelbart så vil dere ikke ha h*n med lengre, men fortsette for dere selv? H*n vil nok fortsette sånn så lenge dere lar h*n holde på.

[Madelenemie]

4 minutter siden, Lillemus skrev:

Jeg fatter ikke at dere har latt en person diktere og styre alle dere andre så lenge. Ta et realt oppgjør - h*n har tydeligvis fått såpass mange hint og ganske direkte utsagn uten at h*n tar det til seg - hva med å si direkte at vedkommende forsurer miljøet i hele klubben og at dersom h*n ikke kutter ut med dette umiddelbart så vil dere ikke ha h*n med lengre, men fortsette for dere selv? H*n vil nok fortsette sånn så lenge dere lar h*n holde på.

Hei!

Jeg har faktiktisk latt en stor gruppe styre meg i mange år.

Da jeg innså realiteten i dette, det tok sin tid, og sikkert mer tid trengs, men jeg har gått for ultimatum, dvs, nå er det nok, og krevd forklaringer, beklagelse, oppklaring samtslutt på slike ting som baksnakk og intriger osv...

Ingenting av dette kommer, og akkurat det, ga meg sorg.

Jeg tror jeg trodde at de ville lese mine mail, svare  på dem, og det jeg tar opp, på en saklig og veloverveid måte, men det skjedde ikke.

Det betyr ikke at jeg mener jeg gjorde feil, jeg handlet riktig, og i tråd med min ærlighet og mine verdier, det sårer bare når man har et håp om å bety noe, feks for ens egen mor, selv om ikke forholdet har vært nært og slik at man forstår hverandre, likevel ligger det et håp der...i meg om at hun tross alt, ville ønske holde meg som hennes datter,  og for meg ville det være fint å kunne være en okey datter, ta vare på min mor i hennes aldrdom osv...Men så stenger hun døren, helt.

Jeg tror jeg ga henne muligheten.

Det betyr ikke at det heller var et feil valg. ( jeg kunne latt være svare på en sms, latt være invitere til dialog, men jeg gjorde mitt valg, jeg tror faktisk mest for å se om hun elsker meg) for faktisk er det lettere på et vis, bli avvist, enn å avvise, blir man avvist, blir man bare lei seg, man slipper slite med dårlig samvittigeht, slik som det ville vært om man selv avviste.

Min mor og jeg har aldri vært nære, og på sett og vis forstår jeg det, vi er så forferdelig ulike.

Kanskje ville jeg aldri forstått henne, uten all den hjelp om de mennekelige rellasjoner som jeg fikk, av min pensjonerte psykiater, men med den viten, forstår jeg hvorfor hun ikke liker meg, jeg forstår også hvorfor jeg elsker henne, men jeg forstår ikke hvordan hun kan avvise meg, og enda mer nært ble det da jeg for en tid siden lå for døden. Da grep sykehuset inn, og kanskje ble det nøkkelen for meg, til å forstå, at det fins rellasjoner som er skadelig for en.

Hun har alltid sagt en fin ting om meg,min mor,  hun har sagt, " Ja deg var det aldri et problem med, lille fru from, gjorde jo aldri no gæli".

Jeg vet hvorfor min mor sa det, for med min bror var det jo stadig noen problemer med, riktig hvor alvorlig og hvor galt det var fatt, visste jeg ikke før jeg kom hjem igjen til Norge, og min bror fortalte meg det.

Jeg var jo i kloster noen år, og vi har ikke for vane i min familie tydeligvis, og være åpne og ærlige om problemene til de nærmeste.

Jeg er lei meg for at min mor ikke en gang elsker meg når hun til og med har sagt så mange ganger at jeg ikke gjorde gale ting, at jeg ikke forårsaket problemer, at jeg var så lett at de ikke merket jeg var der. Det siste vet jeg, for jeg var jo bare glad for at de ikke la merke til meg. Men selv om jeg vasket huset hver uke, fra kjeller til loft, selv om jeg gjorde husarbeide hver dag, og jeg vasket etter hver fest, hver eneste helg, pantet flasker, og bare håpet liksom på at hun skulle like meg, bli glad, si at jeg var flink, jeg ville gjerne høre at jeg var flink, og selv om jeg fulgte opp min bestemor, og besøkte henne 3 ganger pr uke da jeg gikk på vgs, og jeg hørte på alle min mors sorger over min stefar og hvor simpel han var, jeg til og med tok på meg en kjole som gjorde vondt og stakk, både når jeg konfirmerte meg og når jeg giftet meg, og jeg ville ikke, og jeg sa jeg vil ikke, men jeg gjorde det til slutt fordi jeg ville hun skulle like meg.

Men min mor liker meg ikke likevel, etter så mange års håp og strev, etter å ha forsøkt gjøre henne glad.

Men jeg hadde jo verken riktige tanker eller holdninger, det var ikke noe bra for henne, at jeg var mer opptatt med humanitært arbeide, enn hvordan jeg så ut, at jeg gikk i kloster ga henne ny sorg, og nytt sinne, men jeg trodde likevel, hun var inni mellom litt stolt av meg,og jeg håpet hun skulle bli litt glad i meg også, for det kom jo også i avisene inni mellom, og jeg vet hun liker sånt. Men det hjalp ikke, hun ble aldri virkelig  glad i meg eller stolt av meg,  . Ikke at jeg var noen A 4 datter, jeg vet jeg aldri var sånn hun ønsket seg, opptatt av de ting hun syns jeg burde, mens jeg leste, så drakk min bror, og det er vanskelig forstå for meg at min mor ikke kunne bli litt glad i meg, selv om jeg leste bøker, og ikke gikk på fester.

Sånne ting gjør meg trist, det at jeg bare ikke forstår hva jeg gjorde galt, når min mor sier jeg aldri gjorde noe galt..

Siden jeg ikke gjorde noe galt, hvorfor ble hun aldri glad i meg?

Hva gjør man feil som barn da?

Sikkert du heller ikke vet..men jeg vil så gjerne forstå, men ikke alle ting kan man forstå, det er vel noe sånt også.

 

'

 

 

 

[Lillemus]

20 minutter siden, Madelenemie skrev:

Siden jeg ikke gjorde noe galt, hvorfor ble hun aldri glad i meg?

Hva gjør man feil som barn da?

Sikkert du heller ikke vet..men jeg vil så gjerne forstå, men ikke alle ting kan man forstå, det er vel noe sånt også.

Du gjorde ikke noe galt som barn og ikke som voksen heller, du er så snill og god (det vet jeg etter å ha "kjent" deg her inne over ganske lang tid  ) og vil alle bare godt. Men det er ikke alle som evner å elske andre, selv ikke sine egne barn. Selv om det er uforståelig for oss som elsker våre barn høyere enn alt så finnes det altså slike mennesker og de kan sette store sår i et lite barnesinn, men det er altså ingenting du skal ta på deg skylden for, ingenting.

[Gjest]

3 timer siden, Lillemus skrev:

Du gjorde ikke noe galt som barn og ikke som voksen heller, du er så snill og god (det vet jeg etter å ha "kjent" deg her inne over ganske lang tid  ) og vil alle bare godt. Men det er ikke alle som evner å elske andre, selv ikke sine egne barn. Selv om det er uforståelig for oss som elsker våre barn høyere enn alt så finnes det altså slike mennesker og de kan sette store sår i et lite barnesinn, men det er altså ingenting du skal ta på deg skylden for, ingenting.

Støttes 100 %.

M har et stort og varmt ❤️. 

[påskelilje]

4 timer siden, Madelenemie skrev:

(...)

Men min mor liker meg ikke likevel, etter så mange års håp og strev, etter å ha forsøkt gjøre henne glad.

Men jeg hadde jo verken riktige tanker eller holdninger, det var ikke noe bra for henne, at jeg var mer opptatt med humanitært arbeide, enn hvordan jeg så ut, at jeg gikk i kloster ga henne ny sorg, og nytt sinne, men jeg trodde likevel, hun var inni mellom litt stolt av meg,og jeg håpet hun skulle bli litt glad i meg også, for det kom jo også i avisene inni mellom, og jeg vet hun liker sånt. Men det hjalp ikke, hun ble aldri virkelig  glad i meg eller stolt av meg,  . Ikke at jeg var noen A 4 datter, jeg vet jeg aldri var sånn hun ønsket seg, opptatt av de ting hun syns jeg burde, mens jeg leste, så drakk min bror, og det er vanskelig forstå for meg at min mor ikke kunne bli litt glad i meg, selv om jeg leste bøker, og ikke gikk på fester.

Sånne ting gjør meg trist, det at jeg bare ikke forstår hva jeg gjorde galt, når min mor sier jeg aldri gjorde noe galt..

Siden jeg ikke gjorde noe galt, hvorfor ble hun aldri glad i meg?

Hva gjør man feil som barn da?

Det gjør meg vondt å lese dette. En god venninne har det på samme måte med sin far - det er fryktelig vondt å høre om det..

Som Lillemus skriver, så er ikke dette din skyld eller ditt ansvar. For meg er det vanskelig å forstå at en mor ikke elsker sitt barn. 

[Madelenemie]

18 timer siden, Lillemus skrev:

Du gjorde ikke noe galt som barn og ikke som voksen heller, du er så snill og god (det vet jeg etter å ha "kjent" deg her inne over ganske lang tid  ) og vil alle bare godt. Men det er ikke alle som evner å elske andre, selv ikke sine egne barn. Selv om det er uforståelig for oss som elsker våre barn høyere enn alt så finnes det altså slike mennesker og de kan sette store sår i et lite barnesinn, men det er altså ingenting du skal ta på deg skylden for, ingenting.

Hei!

Ja jeg fikk ikke sår av barndommen da, det er mer at jeg innser at jeg ikke kan gjøre noe for at hun skal bli glad i meg.

Det er mulig det er sånn som du skriver at noen mennesker ikke evner å elske andre. Det har mitt eldste barn sagt om sin bestemor.

Vet du hvor lenge denne sorgen jeg har vil vare? Mine barn er lei av å se meg iblant påvirket av dette, men det er altså mye mer enn det jeg skrevet, så det er en rekke familiemedlemmer som bidrar, derfor holder vi avstand, siden jeg jo har forsøkt konkret å gi beskjed om hva som må endres. Barna blir også syke av dette, det går utover dem også.

Siden jeg måtte gi en frist i går, for når jeg er ferdig med sorgen, så greide jeg ikke det, jeg ble stående å tenke, til slutt svarte jeg, "men det kan jeg jo ikke vite", da sa mitt barn, " 1 mars", jeg tenkte videre, og følte meg litt tvunget opp i et hjørne, på den måten at jeg måtte komme med et svar. Men jeg liker ikke love ting jeg ikke kan holde, så da jeg mumlet og mitt barn spurte om dette betydde ja, svarte jeg med motstand, "ja". Straks ble jeg grepet av uro, for hvordan skal jeg greie denne fristen?

Det er ikke sikkert en sånn frist er så dårlig, for nå må jeg jo handle, jeg må tenke alle de tankene jeg trenger, jeg må sortere ut, og finne en måte å ikke bli så lei meg, påvirket, feks når jeg får ubehagelige sms osv...

Tror du det er noen måte å effektivisere en sorgprosess?

Tror du denne kan effektiviseres, ved at jeg lager lister, over hva saken gjelder, og hvorfor det måtte til en endring, og kanskje også en oversiktstabell over hvilke vansker de respektive familiemedlemmer har utvist hele livet? Så kunne jeg etter 1 mars, ikke lese sms`er, før jeg har lest listene, eller lese listene, hvis jeg får tanker om dette som er tunge.

Takk for ditt svar, det var snilt.

[Lillemus]

2 minutter siden, Madelenemie skrev:

Vet du hvor lenge denne sorgen jeg har vil vare? Mine barn er lei av å se meg iblant påvirket av dette, men det er altså mye mer enn det jeg skrevet, så det er en rekke familiemedlemmer som bidrar, derfor holder vi avstand, siden jeg jo har forsøkt konkret å gi beskjed om hva som må endres. Barna blir også syke av dette, det går utover dem også.

Det er umulig å si at "1. mars skal jeg være ferdig med å sørge". Jeg tror man må innse at tingene er som de er, at man ikke kan gjøre noe med det og gå videre derfra. Jeg tror at du må akseptere at din mor er som hun er, du kan ikke endre henne, det er det bare hun selv som kan (og det vil hun nok ikke gjøre) og prøve ikke å la det påvirke hverdagen din.

[Madelenemie]

15 timer siden, MxxM skrev:

Støttes 100 %.

M har et stort og varmt ❤️. 

Hei!

Takk. Jeg tror jeg i hvert fall bryr meg mye om andre mennesker. Så selv om jeg mangler empati, så har jeg jo sympati, og det syns jeg er viktigere, fordi først når man ser/ kjenner noens behov kan man hjelpe.

Og jeg hjelper jo faktisk ganske mange mennesker, men det liker jeg, så det er ikke noe slitsomt, syns det er fint hjelpe når man blir spurt. Noen ganger orker jeg for tiden "ingenting", men jeg orker alltid gjøre ting for andre, også om jeg blir bedt om å kjøre avfall eller skru opp noe, se på noe som er ødelagt osv... Jeg husker også på å sende sms `er å spørre andre om de trenger hjelp med handling eller andre ting, hvis det går lang tid og jeg lurer på om menneske har det ok.

[Madelenemie]

1 minutt siden, Lillemus skrev:

Det er umulig å si at "1. mars skal jeg være ferdig med å sørge". Jeg tror man må innse at tingene er som de er, at man ikke kan gjøre noe med det og gå videre derfra. Jeg tror at du må akseptere at din mor er som hun er, du kan ikke endre henne, det er det bare hun selv som kan (og det vil hun nok ikke gjøre) og prøve ikke å la det påvirke hverdagen din.

Hei!

Ok jeg får prøve tenke sånn da.

Men tror jeg trenger lister, for ofte sliter jeg med å huske nok, sånn at jeg får oversikt.

Takk for svar.

[Madelenemie]

14 timer siden, påskelilje skrev:

Det gjør meg vondt å lese dette. En god venninne har det på samme måte med sin far - det er fryktelig vondt å høre om det..

Som Lillemus skriver, så er ikke dette din skyld eller ditt ansvar. For meg er det vanskelig å forstå at en mor ikke elsker sitt barn. 

Hei!

Ja stort sett greier jeg tenke og føle at det ikke er min skyld.

Men så kan jeg iblant miste alt perspektiv, jeg vet ikke hvorfor det skjer, så derfor tenkte jeg kanskje lister kunne hjelpe.

Jeg fikk en dag en gammel tanke inn i meg, om jeg kanskje er psykopat, men den greide jeg i hvert fall argumentere mot, dvs hente frem alle de ting som ikke tyder på at jeg er det. Egentlig er det rart jeg får den ideen i blant, for jeg har nesten ingen kriterier på det. En gang var det så ille at jeg måtte ta en psykopat-test, på nett, og resultatet viste at jeg ikke hadde det...i tillegg fikk jeg opp anbefalning, om en annen test, pga av lav skår, den gikk ut på om man var offer for en psykopat. Når jeg tok den testen, viste den at jeg er en person som kan bli offer for en psykopat, jeg husker ikke hvorfor, men jeg ble overrasket.

Det er ikke lett å være et menneske som ikke har evnen til å elske...de kan jo ikke noe for det.

Leit med din venninne som har det vondt, men bra hun har en venn som skjønner den formen for sorg.

Takk for svar

 

 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Madelenemie skrev:

Hei!

Ja stort sett greier jeg tenke og føle at det ikke er min skyld.

Men så kan jeg iblant miste alt perspektiv, jeg vet ikke hvorfor det skjer, så derfor tenkte jeg kanskje lister kunne hjelpe.

Jeg fikk en dag en gammel tanke inn i meg, om jeg kanskje er psykopat, men den greide jeg i hvert fall argumentere mot, dvs hente frem alle de ting som ikke tyder på at jeg er det. Egentlig er det rart jeg får den ideen i blant, for jeg har nesten ingen kriterier på det. En gang var det så ille at jeg måtte ta en psykopat-test, på nett, og resultatet viste at jeg ikke hadde det...i tillegg fikk jeg opp anbefalning, om en annen test, pga av lav skår, den gikk ut på om man var offer for en psykopat. Når jeg tok den testen, viste den at jeg er en person som kan bli offer for en psykopat, jeg husker ikke hvorfor, men jeg ble overrasket.

Det er ikke lett å være et menneske som ikke har evnen til å elske...de kan jo ikke noe for det.

Leit med din venninne som har det vondt, men bra hun har en venn som skjønner den formen for sorg.

Takk for svar

 

 

Det er svært sjelden at et menneske enten er bare godt eller bare ondt. Slik er det nok med deg også. 

For øvrig er jeg enig med de som minner deg på at man ikke kan forandre andre mennesker, det må de gjøre selv. 

Anonymkode: 95fbe...064

[Madelenemie]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det er svært sjelden at et menneske enten er bare godt eller bare ondt. Slik er det nok med deg også. 

For øvrig er jeg enig med de som minner deg på at man ikke kan forandre andre mennesker, det må de gjøre selv. 

Anonymkode: 95fbe...064

Hei.

Ja sånn er det nok.

Ang det å forandre folk, så ser jeg jo andre lider under sin stolthet / eller overfladiskhet/ eller hva det måtte være,

Slik at da er det ikke lett, ikke komme med konkrete forslag for hva som må være der, om man skal ha et forhold.

Det er vel mer en avklaring det, enn ønske,om å endre noen, fot det tror jeg ikke er mulig om ikke menneske selv søker/ ønsker det. 

Takk for svar.

[Kayia]

Her snakker man litt forbi hverandre syns jeg. Klart man kan (gå inn for å) krenke, eller selv bli krenket. Man kan også (gå inn for å) såre, eller selv bli såret. 

Imidlertid har noen lett for å føle seg krenket eller såret uten at handlinger eller utsagn egentlig gir grunn for det, og det er noe annet. 

Jeg syns Kupton tegnet et godt bilde på forskjellen. 

Endret 4. januar 2019 av Kayia

[Gjest]

9 minutter siden, Kayia skrev:

Her snakker man litt forbi hverandre syns jeg. Klart man kan (gå inn for å) krenke, eller selv bli krenket. Man kan også (gå inn for å) såre, eller selv bli såret. 

Imidlertid har noen lett for å føle seg krenket eller såret uten at handlinger eller utsagn egentlig gir grunn for det, og det er noe annet. 

Jeg syns Kupton tegnet et godt bilde på forskjellen. 

Pst. Bildet på forskjellen ligger i den andre tråden  

[Kayia]

33 minutter siden, MxxM skrev:

Pst. Bildet på forskjellen ligger i den andre tråden  

Det var to tråder ja  Det var uansett et så godt bilde at folk bør gå inn på den andre og lese  

[Gjest]

14 minutter siden, Kayia skrev:

Det var to tråder ja  Det var uansett et så godt bilde at folk bør gå inn på den andre og lese  

Her er svaret; 

 

«Det er noe som heter realitetstesting og virkelighetsoppfatning. Det er viktig på mange områder, også i relasjoner. Mellom friske mennesker skjer det blant annet slik. A tenker at hun skal si "sirkel" til B. Hvis A er dyktig til å formulere seg, kommer det "sirkel" ut av munnen hennes. Øret til B hører "sirkel". Hvis B er frisk, oppfatter hun "sirkel". Men hvis B har en eller annen psykisk skade fortolkes sirkel og hun oppfatter "trekant". Trekant oppfatter hun som stygt eller krenkende. A skjønner ingenting for sirkel var jo positivt ment.

Vet ikke om dette var godt beskrevet, men svært mange av de lettkrenkede fortolker utsagn slik at selv vennlige eller nøytrale utsagt/hendelser oppfattes som uvennlige/fiendtlige. I noen tilfeller er utsagnene lett kritiske, men fortolkes som rene slakt eller krigserklæringer.

Når jeg skriver lett krenkbar så tenker jeg på de som en hele tiden må være forsiktig med hva en sier ting til, ellers blir de krenket.

Hvis en opplever dette, har en nesten alltid med en personlighetsforstyrrelse å gjøre.»

 

[Atium]

14 minutter siden, MxxM skrev:

Her er svaret; 

 

«Det er noe som heter realitetstesting og virkelighetsoppfatning. Det er viktig på mange områder, også i relasjoner. Mellom friske mennesker skjer det blant annet slik. A tenker at hun skal si "sirkel" til B. Hvis A er dyktig til å formulere seg, kommer det "sirkel" ut av munnen hennes. Øret til B hører "sirkel". Hvis B er frisk, oppfatter hun "sirkel". Men hvis B har en eller annen psykisk skade fortolkes sirkel og hun oppfatter "trekant". Trekant oppfatter hun som stygt eller krenkende. A skjønner ingenting for sirkel var jo positivt ment.

Vet ikke om dette var godt beskrevet, men svært mange av de lettkrenkede fortolker utsagn slik at selv vennlige eller nøytrale utsagt/hendelser oppfattes som uvennlige/fiendtlige. I noen tilfeller er utsagnene lett kritiske, men fortolkes som rene slakt eller krigserklæringer.

Når jeg skriver lett krenkbar så tenker jeg på de som en hele tiden må være forsiktig med hva en sier ting til, ellers blir de krenket.

Hvis en opplever dette, har en nesten alltid med en personlighetsforstyrrelse å gjøre.»

 

Nå er det slik at det er den som blir krenket eller mobbet (altså offeret), som definerer hva som er og ikke er krenking eller mobbing. Dette ser man overalt i landets mange skolegårder, at de som mobber tar på seg en uskyldig mine og sier "det var bare en spøk", "den som er med på leken må tåle steken" osv. Den underfundige ondskap skjules av et søtt smil, som om alt var ment i "beste mening". Kan så dette overføres til de voksnes rekker? Ja, så absolutt. Selve ordet "krenkelse" har i våre dager fått en mening at man er nærtagende og ikke i tråd med realitetene. Igjen, det er ikke hvorvidt "sirkel" var positivt eller negativt ment fra person A som er det sentrale, men at person B oppfatter "trekant". Og i neste omgang, enda viktigere at denne krenkelse blir tatt på alvor og ikke bagatellisert. Det må være rom for å ytre at man føler seg krenket, og man må være i sin fulle rett til å unngå situasjoner og personer som oppleves som toksiske. Dersom person A gjentatte ganger kommer med krenkelser, og person B sier fra om krenkelsene, er det person As skyld at relasjonen med person B blir ødelagt.

Personlig føler jeg meg veldig ofte som person B i sosiale situasjoner. Jeg er diagnostisert med psykose, og jeg får ofte åpenbart skjulte budskaper når andre snakker sammen eller via tv og aviser. Jeg senser den åndelige verden, en verden av stor ondskap og hat. Derfor har jeg havnet i en "jeg mot verden"-modus, der jeg som forsvarsmekanisme gjerne trekker meg tilbake fra situasjoner jeg vet jeg vil føle meg krenket i. Sosiale relasjoner er viktig for ethvert menneske, men det er også viktig å beskytte seg selv. Det blir raskt en balansegang mellom pest og kolera - krenkelser og ensomhet.

[Thebutterfly]

Det kan være lurt å ta en prat med personen for å se om det kan bedre seg. Min erfaring er at en god prat kan være til hjelp. Samtidig så er det viktig å huske på at vi er alle bare mennesker.