Samlivsbrudd - hvordan være støtte/venn/«pårørende»?

[AnonymBruker]

Hvordan kan jeg best støtte et søsken som er ved å oppleve et samlivsbrudd? Hvordan være en god sparringpartner uten å legge sten til byrden ved å være for bombastisk?

Jeg synes det er vanskelig å komme med en konstruktiv respons. Råde og hjelpe, støtte og være kreativ. Jeg føler meg regelrett usikker og litt maktesløs. Samtidig vet jeg at jeg er den eneste hun snakker med om dette som er så vanskelig. Hun har det ikke bra, og det er vondt å registrere.

Har noen av dere råd eller erfaring fra å hjelpe en nærstående person i en livskrise som dette?

Anonymkode: a6351...521

[AnonymBruker]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan kan jeg best støtte et søsken som er ved å oppleve et samlivsbrudd? Hvordan være en god sparringpartner uten å legge sten til byrden ved å være for bombastisk?

Jeg synes det er vanskelig å komme med en konstruktiv respons. Råde og hjelpe, støtte og være kreativ. Jeg føler meg regelrett usikker og litt maktesløs. Samtidig vet jeg at jeg er den eneste hun snakker med om dette som er så vanskelig. Hun har det ikke bra, og det er vondt å registrere.

Har noen av dere råd eller erfaring fra å hjelpe en nærstående person i en livskrise som dette?

Anonymkode: a6351...521

Det er vel ganske forskjellig hva man forventer og ønsker om man havner i en slik situasjon.

 

Da min søster var i samme situasjon, etter et nokså stygt brudd, var jeg mildt støttende og lot henne vite at jeg var tilgjengelig. Jeg var ingen sparringpartner (litt usikker på hva du legger i dette)  eller ga henne særlig respons utover støtte. Jeg tenker at å begynne å gi råd i en slik situasjon, uten at det er forespurt, fort kan bli påtrengende. Jeg var vel kanskje den viktigste for henne i denne situasjonen, men hun hadde også andre. Din søster ønsker kanskje helt annen og mer aktiv støtte, det er vanskelig å si.

Anonymkode: 1213f...a65

[emilie321]

Jeg gikk igjennom et stygt brudd for mange år siden og hadde svært lite støtte. Det jeg kunne ha tenkt meg der og da, var en som var litt tilgjengelig og som kunne høre på frustrasjonen og redselen min. En jeg kunne spørre om div råd. Hadde også trengt en som jeg kunne snakke med om vanlige ting og gjort noe lystbetont med.

Hadde nok ikke satt pris på en som skulle gi meg råd i tide og utide. 

 

 

[Thebutterfly]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan kan jeg best støtte et søsken som er ved å oppleve et samlivsbrudd? Hvordan være en god sparringpartner uten å legge sten til byrden ved å være for bombastisk?

Jeg synes det er vanskelig å komme med en konstruktiv respons. Råde og hjelpe, støtte og være kreativ. Jeg føler meg regelrett usikker og litt maktesløs. Samtidig vet jeg at jeg er den eneste hun snakker med om dette som er så vanskelig. Hun har det ikke bra, og det er vondt å registrere.

Har noen av dere råd eller erfaring fra å hjelpe en nærstående person i en livskrise som dette?

Anonymkode: a6351...521

Komme med forslag om ting dere kan gjøre og se frem til. Vise forståelse for at brudd er tungt og at hun må ta tiden til hjelp. Forklare at man kan "danse i regnet", leve og kose seg til tross for at hun kjenner smerten. Leve i eventyret på livets vei. Etterhvert vil smerten forsvinne , og hun kommer til å komme over dette og hun vil være glad for at det ble slutt. 

Endret 10. januar 2019 av Thebutterfly

[Nicklusheletida]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan kan jeg best støtte et søsken som er ved å oppleve et samlivsbrudd? Hvordan være en god sparringpartner uten å legge sten til byrden ved å være for bombastisk?

Jeg synes det er vanskelig å komme med en konstruktiv respons. Råde og hjelpe, støtte og være kreativ. Jeg føler meg regelrett usikker og litt maktesløs. Samtidig vet jeg at jeg er den eneste hun snakker med om dette som er så vanskelig. Hun har det ikke bra, og det er vondt å registrere.

Har noen av dere råd eller erfaring fra å hjelpe en nærstående person i en livskrise som dette?

Anonymkode: a6351...521

Da jeg var i samme situasjon var det jeg ville ha vært mest glad for var om søsken eller andre hadde tilbudt meg hjelp i selve flytteprossessen. 

 

Endret 10. januar 2019 av Nicklusheletida
.

[Lillemus]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har noen av dere råd eller erfaring fra å hjelpe en nærstående person i en livskrise som dette?

Anonymkode: a6351...521

Jeg ble deltids alenemor for to i førskolealder da jeg ble alene og det var tøft til tider. Hadde to søstre som stilte opp som barnevakter (ikke veldig ofte, men av og til), den ene hentet i barnehage og etterhvert på sfo for meg noen ganger når tiden ikke strakk til. De tok med meg alene og ungene og meg på konserter, forestillinger og etterhvert ferieturer.

Vær der, stikk innom for en kopp kaffe og hør på om hun vil snakke. Ta henne med ut på tur en søndag om hun har ork til det, alt etter hvilke fritidsinteresser hun har. Ikke snakk nedsettende om eksen hennes, du trenger ikke nevne ham egentlig, med mindre hun spør om noe i den retningen. Jeg var litt sær husker jeg - jeg kunne tenke og si dritt om eksen (men jeg tror ikke jeg sa så mye), men nåde andre om de gjorde det!  

[AnonymBruker]

Takk til dere alle for tips, innspill og svar!

Foreløpig er det «tidlig» i prosessen der støtte og lytting nok er viktigere enn praktisk hjelp. Jeg bet meg særlig merke i dette med å være tilbakeholden med kritikk av partneren. At hun bør få være den eneste som kommer med det. At det viktigste jeg nå kan gjøre er å følge henne fra sidelinjen og være en god lytter.

 

Anonymkode: a6351...521

[AnonymBruker]

På 10.1.2019 den 11.34, AnonymBruker skrev:

Hvordan kan jeg best støtte et søsken som er ved å oppleve et samlivsbrudd? Hvordan være en god sparringpartner uten å legge sten til byrden ved å være for bombastisk?

Jeg synes det er vanskelig å komme med en konstruktiv respons. Råde og hjelpe, støtte og være kreativ. Jeg føler meg regelrett usikker og litt maktesløs. Samtidig vet jeg at jeg er den eneste hun snakker med om dette som er så vanskelig. Hun har det ikke bra, og det er vondt å registrere.

Har noen av dere råd eller erfaring fra å hjelpe en nærstående person i en livskrise som dette?

Anonymkode: a6351...521

Jeg synes du skal spørre henne selv.

Anonymkode: 5d4b8...cd3

[Thebutterfly]

Det som hjelper er å som sagt lære seg å se humor i det kjipe. Tilslutt er man helt over det. Jeg tror faktisk at det man sørger over er all den unødvendige tiden man brukte med vedkommende og sin egen selvtillit. Og hva man håpet vedkommende var som den ikke var. Og ikke over vedkommende egentlig. 

Endret 2. februar 2019 av Thebutterfly

[morsan]

Det jeg satte pris på hos mine søstre var uforbeholden støtte og oppmuntring, og at de ikke tvilte på min opplevelse eller var opptatt av å være nøytrale. Det er fullt mulig å la være å si stygge ting om den andre parten og likevel vise støtte til sine nærmeste. Folk som er overdrevent opptatt av å understreke hvor nøytrale de er er slitsomt.

Og så satte jeg enormt pris på praktisk hjelp, både mht et sted å sove enkelte netter, diskusjonspartnere ved kjøp av ny bolig, bil mm, selve flyttinga og også hjelp med å skru sammen møbler og henge opp bilder på veggene. Her var også svogrene gode å ha. Hjelp til disse tingene handler ikke bare om avlastning, men også om selskap og fellesskap.