Gå til innhold

Hva kan man forvente?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Synes ærlig talt at det er litt for enkelt og automatisk skylde alt på foreldrene når barna har adferdsvansker! Selvfølgelig kan årsaken være dårlig foreldrestil, men det er jammen ikke alltid slik. 

Det er veldig enkelt å moralisere andre her inne, men folk uten egenerfaring med barn av alvorlig adferdsavvik, bør tie litt mer stilt. 

For øvrig ønsker jeg aldri at foreldre gir opp sine barn. 

Anonymkode: 2d3eb...cab

Har jeg automatisk lagt all skyld på foreldre? Legger du merke til at jeg setter spørsmålstegn ved _om det kan være slik_. Og hvordan vet du at jeg ikke har egenerfaring? 

Anonymkode: ab9a7...663

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

På 24.2.2019 den 13.09, AnonymBruker skrev:

Eldste datteren på snart 19 år sier grunnen til at hun bodde mest hos kjæresten sin  de siste 2 årene (er slutt nå) pga hun ikke klarte å stå imot mine meninger. Det er her mine forventninger kommer inn. 

Å stille krav til henne har alltid vært dødfødt. Det ga jeg opp for mange år siden. 

På hjemmebane har det vært mange utfordringer. Først så stilte hun ikke opp når vi skulle flytte. Pakket ikke ned en ting og hjalp ikke med selve flyttingen. Pakket heller ikke ut. Dette var 1 år før en omfattende ryggoperasjon og jeg var ganske invalid. Stilte aldri opp med noen form for hjelp hjemme heller, bare krevde. Så kom ryggoperasjon, ingen hjelp da heller. Var heller ikke hjemme uken etter jeg kom hjem feks. Så har jeg hatt yngste datteren på full tid i tillegg de siste 2 årene med ekstreme utfordringer, jeg bruker ekstreme fordi barnevern, advokater og en haug av andre mennesker har vært innblandet pga barnefar. Eldste datteren har ikke stilt opp noe her heller. 

Er jeg for kravstor? 

Andre får sjokk når jeg forteller om dette. 

Jeg synes rett og slett det er flaut å fortelle om den manglende hjelp da jeg får høre hvor flinke andre barn er og hva de gjør og stiller opp. 

Nå har det gått så langt at jeg desverre har sagt at jeg ønsker mindt mulig kontakt og at hun kan ikke forvente seg å få hjelp tilbake av meg. 

Hadde jeg gjort dette mot min mor, eller rettere sagt jeg hadde aldri turt å gjort det. 

Anonymkode: 2dc00...8c1

Jeg ser at du har fått mange svar allerede, og må si meg enig med de fleste. Når jeg likevel svarer er det for å komme med et innspill om forventninger. 

Sånn konkret tenker jeg at du er for kravstor og har for store forventninger til datteren din.

Begrunnelsen min ligger i flere ting. Hun er et barn mens du er voksen, og i tillegg er det ikke hennes problemer som gjør at du har ekstra behov, men dine. I slike situasjoner må man være mer langt mer smidig og ydmyk enn det høres ut som du har vært når man trenger hjelp fra andre i en periode. Sist men ikke minst syns jeg det høres ut som dette med "å bidra" har sklidd helt ut hos dere. 

Det dummeste med å ha hatt for store forventninger til hennes bidrag er at du har blitt skuffet, og din (tause og verbale) formidling av skuffelsen har gjort det enda mindre interessant for henne å bidra. Når hun så ikke responderer slik du ønsker på dine krav og din skuffelse, blir hun enda mer distansert, syns du bare maser, bråker og er urimelig, og rømmer tilslutt banen.Tilslutt sitter dere på hver deres tue og føler dere sviktet. Du syns hun som eldst burde tatt i et tak, mens hun sannsynligvis syns at hun blir urettferdig behandlet.

Jeg syns det er en avsporing fra din side å trekke inn at du har stilt opp for din mor, og at du har gjort dette av pliktfølelse, frykt (? du sier at du ikke hadde turt å la være), og av dårlig samvittighet. Dette er ditt valg, og det du har valgt kan du ikke automatisk forvente at andre gjør. Du kan faktisk ikke engang forvente at din mor hjelper deg senere engang, det er ikke sånn tjenester funker. Tjenester gis uforbeholdent, dvs uten forbehold om gjengjeldelse, og det er det som skiller dem fra en transaksjon (at man kjøper en ytelse).

Med det sagt, jeg syns også at alle skal bidra med sitt og etter evne i en familie.

Jeg syns imidlertid ikke at bidrag i et fellesskap skal motiveres av opplevd pliktfølelse, frykt eller samvittighet, men som resultat av å ha lært seg at man er del av et fellesskap der alles innsats betyr noe for en selv og for andre. Det er de voksnes (vanskelige) oppgave å skape fellesskapskultur i hjemmet, og det gjør man fra det øyeblikket man flytter sammen og stifter en familie.

Det å bidra er en positiv ting, og motiveres og læres best med å bli gitt en sjanse til å prøve (og feile), med positive tilbakemeldinger, masse ros og oppmuntring. Det begynner typisk i det små, at ungene vil hjelpe til med alt de voksne gjør, type bære varer fra butikken, vaske opp, bake, klippe gresset, vaske bil og gulv etc. Om man gir dem rom til å søle, miste, skrape opp og tulle til - men fortsetter å rose innsatsen, da har man begynt på arbeidet med å utvikle denne kulturen. Jeg tror du må tilbake til denne positive vinklingen og å rose om du skal rette opp det som har gått skeis mellom deg og din datter. 

Så til dette med at du har sagt at du ikke vil ha kontakt med henne mer. Dette MÅ du rydde opp i!

DU må ta kontakt, og DU må legge deg HELT flat. Din jobb er å lære ditt barn at UANSETT hva hun gjør, så blir hun ALDRI forlatt av flokken sin, hun blir ALDRI utstøtt.

Det du gjør nå har foreldre gjort tidligere, og det kan gjøre ubotelig skade for din datter. Resultatet kan fort bli at hun kan komme til å slite med å stole på at folk ikke stikker av eller avviser henne om hun ikke er "god nok" når hun selv som voksen skal knytte bånd og danne egen familie, for det er hennes erfaring. Vis henne at dette ikke stemmer, gjennom å fortelle at DU har gjort en feil her. Hun må  ALLTID være god nok - for deg.

Flere har nevnt familievernkontor, og det er ikke et dårlig forslag. Jeg er er veldig enig i at dere trenger hjelp utenfra, og dere trenger det NÅ. DU er den voksne, så det er din jobb å initiere dette. Ring familievernkotoret NÅ, og forklar situasjonen. Ikke snakk om hvem sin skyld det er når du ringer, bare si at dere ikke snakker sammen, at relasjonen ikke fungerer, og at du ønsker å rette opp i situasjonen før det er for sent. 

Og du - la dette være siste gangen du kaller datteren din "dronning", "kravstor" eller snakker nedsettende om henne. Det er mange nok der ute som kommer til å være kritisk til henne (dette erfarer alle mennesker der ute), så jobben til mødre og fedre er å ALLTID framsnakke og være konstruktivt støttende overfor ungene, også når vi er skuffet over dem. Det er den uforbeholdne kjærligheten og støtten fra foreldre som gjør oss trygge og robuste nok til å takle trøkket fra hopen der ute, sant. ;)

Masse lykke til med jobben mot forsoning!

Endret av Kayia
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Gargamel

Jeg vil bare svare konkret på overskriften basert på egen erfaring:

Man kan realistisk sett forvente at tenåringer gjør helt konkrete oppgaver de blir bedt om, gjerne etter litt diskusjon. 

Man kan ikke realistisk forvente at en tenåring selv forstår at noe i huset må gjøres, og bare gjøre det. F.eks støvsuge stua fordi det er støvete og far er syk. Man må gi beskjed. Et prakteksemplar av en tenåring klarer kanskje noen faste, huslige plikter uten å bli minnet på det, men jeg har ikke vært borti noen sånne. 

Det hjelper ikke å snakke om hvordan tenåringer burde vært. Hunder burde også plukke opp sin egen skit, men det skjer bare ikke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Å legge skylden på foreldrene for at barna er sånn og sånn er en ansvarsfraskrivelse i mine øyne. Er det foreldrene sine skyld at barn har adhd, stjeler, blir narkoman, osv. 

Så klart ligger det mye i ett trygt hjem med klare grenser og regler, men dette er ikke alltid nok og man kan ikke legge all skyld på foreldrene. 

Og jeg kan trygt si at jeg har vært gjennom det meste som finnes av systemer med hun yngste. Nå er vi inne i det tyngste tiltaket barnevernet har. 

Dette innlegget førte ikke dit jeg ønsket med det og som sagt skulle jeg ønske jeg kunne få sletta det. 

Jeg føler meg uthengt og tråkket på som mor og istedenfor å svare på mine som og hva som var hensikten med innlegget gikk dere heller til angrep. 

Ja tenk, stakkars barn som har en forventningsfull mor som setter krav sånn at de ikke skal få seg en smell i arbeidslivet og voksen livet. 

 

 

Anonymkode: 2dc00...8c1

Lenke til kommentar
Del på andre sider

55 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Å legge skylden på foreldrene for at barna er sånn og sånn er en ansvarsfraskrivelse i mine øyne. Er det foreldrene sine skyld at barn har adhd, stjeler, blir narkoman, osv. 

Så klart ligger det mye i ett trygt hjem med klare grenser og regler, men dette er ikke alltid nok og man kan ikke legge all skyld på foreldrene. 

Og jeg kan trygt si at jeg har vært gjennom det meste som finnes av systemer med hun yngste. Nå er vi inne i det tyngste tiltaket barnevernet har. 

Dette innlegget førte ikke dit jeg ønsket med det og som sagt skulle jeg ønske jeg kunne få sletta det. 

Jeg føler meg uthengt og tråkket på som mor og istedenfor å svare på mine som og hva som var hensikten med innlegget gikk dere heller til angrep. 

Ja tenk, stakkars barn som har en forventningsfull mor som setter krav sånn at de ikke skal få seg en smell i arbeidslivet og voksen livet. 

 

 

Anonymkode: 2dc00...8c1

Jeg tror det er få som er mot at man forsøker å få ungdom til å bidra i hverdagen hjemme. Det er ikke dette som har gjort at du har fått mange kontante tilbakemeldinger i tråden.   Du har for øvrig fått flere konkrete svar også på ditt spørsmål om hva man kan forvente av ungdom på dette området. Du har fått kritikk i forhold til ditt syn på hva som er ditt ansvar for foreldre, men det har ikke vært mange påstander om at foreldre er skyld i alle de problemer ungdom måtte ha. 

Vanskelig å forstå hva det du skriver om din yngste datter og barnevernstiltak, har å gjøre med din holdning til din eldste datter?

Det kan høres ut som om det har vært noen vanskelige år for deg og døtrene dine de siste årene. I slike situasjoner blir jeg mer bekymret dersom 16-18 år gamle ungdommer ender opp å ta for mye ansvar for familiens problemer, enn i de tilfellene de skjermer seg selv (litt for mye) i forhold til problemene. Du skrev i innledningsinnlegget ditt at din datter hadde sagt at hun hadde bodd mye hos kjæresten fordi hun hadde vanskelig for å stå i mot dine meninger. Kanskje er det ikke egentlig meningene dine hun har skjermet seg mot, men behovene dine. Kanskje har det vært nødvendig for henne å holde avstand for at ikke problemene i familien skulle ta all energien hennes. 

Håper relasjonen deres bedrer seg etter hvert. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nicklusheletida
23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg blir ikke overrasket over at dere også påstår at det er barnemishandling og barnearbeid å be en tenåring om hjelp til å støvsuge, bære handleposer fra butikken når en bruker krykker. Henge opp klesvask, rydde rommet sitt, hjelp til å tømme oppvaskmaskinen, lufte bikkja. Og når du har mast og holdt på med dette i x antall år så er grensen min nådd for hva jeg har tålmodighet for og hva jeg mener jeg kan ha forventet og kan forvente. 

Da har jeg mange venner som burde vært meldt for barnemishandling siden de lærer barna å rydde opp etter seg fra de ca 4 år. 

Anonymkode: 2dc00...8c1

Jeg har selv sittet i rullestol og brukt krykker og jeg hadde ikke klart meg uten barna da. Det var de som var der for meg. 

Man kan forvente det av store barn for en periode, men da er det også viktig å vise sin takknemlighet, ikke bare kritisere dem. 

Slik du skriver her, får jeg misstanke om at det er noe annet som ligger bak. 

Det er viktig at du ikke bare ser deg selv, men også datteren din som må få lov til å leve et ungdomsliv. 

Endret av Nicklusheletida
.
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette innlegget førte ikke dit jeg ønsket med det og som sagt skulle jeg ønske jeg kunne få sletta det. 

Jeg føler meg uthengt og tråkket på som mor og istedenfor å svare på mine som og hva som var hensikten med innlegget gikk dere heller til angrep. 

 

Jeg skjønner at du forventet støtte og er skuffet når du ikke fikk det.

Jeg syns imidlertid reaksjonen din er voldsom når dine forventninger med innlegget ikke innfris, og tror du har godt av å reflektere over hvordan dine reaksjoner påvirker deg i møte med omgivelsene dine. Når du reagerer som du gjør her (sier at du føler deg uthengt, at du føler deg tråkket på, at du skulle ønske du kunne slette tråden) blir det vanskelig for andre (også oss på dol) å diskutere videre på en konstruktiv måte med deg.

Kan det være at datteren din også syns slike reaksjoner er vanskelige å håndtere, og at det er dét hun mener når hun sier at det er "vanskelig å stå mot meningene dine"?

 

Endret av Kayia
Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 24.2.2019 den 13.09, AnonymBruker skrev:

Eldste datteren på snart 19 år sier grunnen til at hun bodde mest hos kjæresten sin  de siste 2 årene (er slutt nå) pga hun ikke klarte å stå imot mine meninger. Det er her mine forventninger kommer inn. 

Å stille krav til henne har alltid vært dødfødt. Det ga jeg opp for mange år siden. 

På hjemmebane har det vært mange utfordringer. Først så stilte hun ikke opp når vi skulle flytte. Pakket ikke ned en ting og hjalp ikke med selve flyttingen. Pakket heller ikke ut. Dette var 1 år før en omfattende ryggoperasjon og jeg var ganske invalid. Stilte aldri opp med noen form for hjelp hjemme heller, bare krevde. Så kom ryggoperasjon, ingen hjelp da heller. Var heller ikke hjemme uken etter jeg kom hjem feks. Så har jeg hatt yngste datteren på full tid i tillegg de siste 2 årene med ekstreme utfordringer, jeg bruker ekstreme fordi barnevern, advokater og en haug av andre mennesker har vært innblandet pga barnefar. Eldste datteren har ikke stilt opp noe her heller. 

Er jeg for kravstor? 

Andre får sjokk når jeg forteller om dette. 

Jeg synes rett og slett det er flaut å fortelle om den manglende hjelp da jeg får høre hvor flinke andre barn er og hva de gjør og stiller opp. 

Nå har det gått så langt at jeg desverre har sagt at jeg ønsker mindt mulig kontakt og at hun kan ikke forvente seg å få hjelp tilbake av meg. 

Hadde jeg gjort dette mot min mor, eller rettere sagt jeg hadde aldri turt å gjort det. 

Anonymkode: 2dc00...8c1

Som dere ser skriver jeg at hun bare krevde, altså at jeg stilte opp. Er det virkelig for mye forlangt å få hjelp hjemme til daglige ting av en tenåring? Og så klart er jeg enig at takknemlighet skal gå begge veier. 

Anonymkode: 2dc00...8c1

Lenke til kommentar
Del på andre sider

13 timer siden, Nicklusheletida skrev:

Jeg har selv sittet i rullestol og brukt krykker og jeg hadde ikke klart meg uten barna da. Det var de som var der for meg. 

Man kan forvente det av store barn for en periode, men da er det også viktig å vise sin takknemlighet, ikke bare kritisere dem. 

Slik du skriver her, får jeg misstanke om at det er noe annet som ligger bak. 

Det er viktig at du ikke bare ser deg selv, men også datteren din som må få lov til å leve et ungdomsliv. 

Absolutt, som jeg skriver så krevde hun at jeg stilte opp hele tiden. Tok ikke hensyn og så bare seg selv. Men hun har faktisk den dag i dag sett hvor "giftig" forholdet hun var i var. Og det var ikke bare meg og lillesøsteren her det gikk utover så det er sagt. 

Jeg mener at det ikke er for mye forlangt å kreve at de hjelper til med daglige ting hjemme uansett hvilket behov foreldrene er i. 

Hos oss har det gått altfor langt etter mange år med kjeft og mas om hjelp. 

Jeg tenker også at en ungdom er "voksen" nok til å ta imot beskjeder og utføre enkle oppgaver som rydding, støvsuging etc. 

Anonymkode: 2dc00...8c1

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nicklusheletida

«Mange år med kjeft og mas »

Kan det være nettopp her det ligger ? Kjeft og mas skaper gjerne bare vrangvilje. 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 26.2.2019 den 14.50, Nicklusheletida skrev:

«Mange år med kjeft og mas »

Kan det være nettopp her det ligger ? Kjeft og mas skaper gjerne bare vrangvilje. 

 

Fint om du leser hele sammenhengen da og ikke bare tar disse ordene ut av setningen...... 

Anonymkode: 2dc00...8c1

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 28.2.2019 den 12.27, AnonymBruker skrev:

Fint om du leser hele sammenhengen da og ikke bare tar disse ordene ut av setningen...... 

Anonymkode: 2dc00...8c1

Jeg syns faktisk alle svarene i tråden - inkl Nickløs sine - tar et helhetlig perspektiv.

Jeg syns imidlertid at det ser ut som du strever med å se dette fra en annen vinkler enn ut fra dine egne behov.

Det er mulig dette fortoner seg annerledes enn du har greid å formidle i startinnlegget og i alle svarene dine, men jeg syns det ser ut som du har vanskelig å se det ut fra datteren din sine behov. Jeg tror løsningen på den dårlige relasjonen ligger i at du prøver å forstå hennes handlinger og følelser i et helhetlig perspektiv, dvs i møte med deg, dine følelser og behov. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...