Gå til innhold

Skal/bør en behandler takle


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

AnonymBruker
9 timer siden, Anbr42 skrev:

Jeg vet godt at jeg kan påvirke folk negativt med mine innvendige stormer og tanker om selvmord. Det er av den grunn jeg aldri snakker med mine nærmeste om det. Ikke med familie, og ikke med venner. Slike ting har for meg alltid vært forbeholdt behandlingsapparatet. Men når jeg får signaler om at jeg heller ikke burde ta det opp med dem for at jeg mulig skader dem ved å gjøre det, så er det jo best at jeg holder slike ting helt for meg selv heretter. 

Jeg skjønner at de blir drittlei av meg og det faktum at jeg ikke kommer meg videre. Jeg har vært dum som har trodd at jeg kunne få utløp for mine følelser der uten å påvirke dem negativt. Og det har aldri vært min hensikt å gjøre livene til noen vanskelig!

Jeg er ingen dramaqueen som åpenlyst viser andre hvordan jeg til en hver tid har det. Jeg er heller en som biter tenna sammen, tar på meg smilet, og later som at alt er ok. Hvordan jeg virkelig har det har jeg bare vist til dem som får betalt for å hjelpe meg. 

Jeg føler veldig på å være til bry. Og hvis det er sånn at de nå er drittlei av meg fordi jeg ikke over tid greier å nyttiggjøre meg deres råd, så får jeg heller slutte å plage dem. For jeg tenker det er best at jeg avslutter med dem før de avslutter med meg, og gir meg opp. Det siste ville ha føltes veldig vondt. Jeg har kjent på nok av avvisning i livet mitt. 

Det er sånn jeg ser det nå. Alt er jo opp til meg uansett, så jeg får slutte å jamre meg til behandlerne. De kan jo egentlig ikke hjelpe meg når jeg ikke tar større ansvar selv. 

Men på mitt dårligste føler jeg meg nok som en terminal pasient som bare trenger lindrende hjelp. Da har jeg ikke krefter til å jobbe meg ut av det selv, og føler at jeg trenger deres hjelp og støtte og omsorg. Men sett fra fugleperspektiv så skjønner jeg jo at jeg må få meg noen strategier for å komme meg ut av det på egenhånd, og ikke febrilsk og fortvilet oppsøke hjelpeapparatet når jeg får disse stormene.

Jeg ønsker ikke å ha det sånn, det bare kommer. Det bare skjer. Og da er det jo MIN oppgave å komme meg ut av det på egenhånd. Eller enda bedre: Å stoppe det før det kommer dithen at jeg vil dø. Til nå har jeg ikke greid det, men forrhåpentligvis vil jeg greie det etterhvert. 

Jeg har skjønt nå at det er derfor jeg har fått tilbud om BET-behandling under planlagt innleggelse. Det er vel fordi jeg skal lære meg å stå i stormene og takle ting som dette. På egenhånd. Aleine. Med såkalte verktøy som jeg lærer meg å bruke. Skremmende tanke, men jeg må jo bare gi det et forsøk. Jeg skal gjøre mitt beste. Og de har jo ikke gitt meg opp når de tilbyr denne hjelpen. Men jeg føler jo at det er siste sjanse.

Derfor er jeg så redd for å ikke klare det. For klarer jeg det ikke, så blir jeg gitt opp. Og da har jeg ingen. Da vil jeg nok i mitt psyke sinn føle meg avvist, og da vil i alle fall tankene om at jeg like godt kan dø komme. Haha, tragikomisk. 

Men å ha det sånn er veldig vanskelig for meg. Jeg har hatt en vanskelig oppvekst som mest sannsynlig har bidratt til, om ikke forårsaket, disse utfordringene. I tillegg har jeg en bipolar lidelse. Og nå når jeg skriver dette får jeg håpløshetsfølelse og lyst til å dø. 😂 

Beklager at dette ble langt. 

Skriver med nick nå, siden de fleste nok har forstått hvem jeg er uansett. Jeg har jo skrevet mye lignende tidligere.

 

Hei 

jeg skrev min kommentar i natt. Unnskyld  om jeg virket « mistenkeliggjørende» ift om du er dramatiserende etc. Det mente jeg virkelig ikke , men kan hende det jeg skriver lett kan forstås slik. Saken er at jeg innimellom har tenkt at det er mange som « truer» med selvmord for å bli tatt på alvor. Så kan det virke mot sin hensikt , og heller bli beskrevet som at du er kronisk susidal. ( sier ikke dette gjelder deg).

Tror dette er noe som  innebærer at en har sagt det så mange ganger at det ikke skal tas på alvor som noe akutt . Det blir heller uttrykk for noe personen sier for å få hjelp . Jeg tror visse fagmiljø ( opptatt av personlighetspsykologi)  lett setter slike stempler og tenker at «trusler « om å være destruktiv når motbør og fortvilelsen er overveldende er del av personlighet. Jeg tror det kan være noe i det , men og gi ensidige blikk!

I samtale med en psykolog tror jeg det er viktig å komme forbi dette « spillet» om en er susidal eller ikke og heller utforske innholdet i den indre smerten og « samarbeide» om å få en hjelp som er god og konstruktiv.

Ikke bare bare! Nå snakker jeg som om jeg skulle tror jeg er   en « bedreviter»(?)  , men det er jeg absolutt ikke. Kjent selv at å be om hjelp på en « nyansert» måte er fryktelig vanskelig . 

Selv var jeg så redd for å bringe slike tanker på dagsorden, etter å ha følt meg misforstått en gang,  at det i stedet ble et tabu .

Jeg var redd konsekvensen fordi jeg sitter på inntrykk av at å uttrykke ønske om selvmord svært lett oppfattes som noe annet enn hva det ofte trolig er , en fryktelig indre smerte og håpløshet.

Min ene psykolog sa jeg er forpliktet til å spørre , da sa jeg nei fordi jeg var redd hva det ville utløse . Og psykologen kunne hake ved at dette var gjennomgått for timen.

Samtidig kom vi til punkt hvor vi snakket om akkurat slike tanker også , rundt hvordan slike tanker virker og oppfattes. Og jeg var ærlig og opplevde det som en tillitvekkende erfaring.

Når du sier noe slik høgt tror jeg du trenger noe fra psykologen , du trenger og bli sett og møtt på hvordan du har det .

Jeg har i blant tenkt psykologer ikke vil snakke om tema og stilt meg spørrende til om mange tenker mest drama rundt slike uttalelser. Selv tenker jeg veldig mye vondt kan ligge til grunn , mestringsmekanismene er oppbrukt og desperasjon har tatt over. Så tror jeg en kan jobbe med toleranseterskler ( vinduer?) for dette.

Jeg er så glad du har fått et tilbud om hjelp. Du er virkelig tøff som våger å stå for tankene dine og prøver å gjøre noe med dem😘

Anonymkode: f67d7...198

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg vil gjerne presisere at jeg ikke mener at man ikke kan snakke om død og selvmord med sin behandler.

Det jeg mener er galt, er å holde livet sitt som gissel ovenfor behandler. Altså kommunisere til behandler at man har til hensikt å ta livet sitt for å implisitt oppnå noe (f.eks vanedannende medisiner, innleggelser, bedre behandling, etc). 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Anbr42
44 minutter siden, issomethingwrong skrev:

Det jeg mener er galt, er å holde livet sitt som gissel ovenfor behandler. Altså kommunisere til behandler at man har til hensikt å ta livet sitt for å implisitt oppnå noe (f.eks vanedannende medisiner, innleggelser, bedre behandling, etc). 

Ja, slik oppførsel er selvsagt forkastelig og uakseptabel, og hører nok mer hjemme i andre diagnosegrupper enn de jeg selv tenker at jeg tilhører. 

Når det er sagt så lever disse under svært krevende mentale forhold. Og jeg tenker at det nok ofte er sånn at det ikke alltid først og fremst dreier seg om bevisst manipulering og utspekulerthet for å oppnå goder, men at fortvilelsen er så stor at de rett og slett ikke greier bedre der og da.

Og en terapeut bør ha utdanning og trening i å håndtere slikt, og gi rom og forståelse for slike utsagn uten å frike ut og skyte tilbake ved å plassere skyld og skam hos pasienten. Hn må jo selvfølgelig også ha utdanning og trening i suicidvurdering for å finne ut av om det mest sannsynlig er reellt, eller om det mest sannsynlig er tomme trusler pasienten kommer med. Helt sikker kan hn dog aldri bli, men det må hn dessverre lære seg å takle og leve med.

Derimot når pasienten har roet seg og kommet i balanse igjen, da er nok tiden inne for bevisstgjøring og ansvarliggjøring.

 

Endret av Anbr42
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Anbr42

Kommentar til første avsnitt: Jeg tenker mange ganger at jeg tilhører den disgnosegruppen jeg sikter til her, men jeg har fått beskjed om at jeg ikke gjør det. 

Såvidt jeg husker har jeg aldri kommet med direkte trusler, "bare" ytringer om at jeg ønsker å ta livet mitt, og at jeg er usikker på om jeg greier å la være innen nærmeste tidsperspektiv. Men siden jeg  har selvmordsforsøk bak meg, oppfattes det muligens som trusler. Det er forståelig, men samtidig trist. 

Som jeg har vært inne på mange ganger, så er jeg veldig lei meg for at jeg er sånn. Og muligens er det ikke håp for meg. Et siste håp tvinger jeg meg likevel til å ha, og det er at BET-behandling skal hjelpe.

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...