Naturlig usikkerhet?

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet. Jeg må ta det opp selv om jeg er så redd for hva svaret blir. 

Jeg får på en måte en sperre i meg, fordi jeg er så redd for et svar som jeg ikke liker å høre. Men jeg må våge å møte det svaret. Jeg kunne bare ha dumpet han fordi jeg kan tolke det som manglende interesse fra hans side, men han viser mye som kan virke som kjærlighet og, så jeg må bare våge å kommunisere/ prate med han om hvor trist jeg blir når situasjonen er slik som den er nå. 

Jeg pratet med en venninne om dette. Hun har full forståelse for at han ikke vil overnatte hos meg med tanke på at jeg har en svært liten leilighet, og en tenåring som bor her. Han bor derimot trangere selv, med kun en enkelseng tilgjengelig. 

Anonymkode: a95b7...c79

Men det virker ikke som han ønsker dere skal flytte sammen heller?

Anonymkode: 1f8c7...2e1

[AnonymBruker]

26 minutter siden, Lillemus skrev:

Kommunikasjon er kjempeviktig i et forhold - det har vært ting jeg har grudd meg for å ta opp (i begynnelsen av forholdet), men vi snakket om det, ting kom opp til overflaten og bekymringene forsvant. Det hjelper ikke å viske ut seg selv og håpe at alt blir bra. Et forhold krever jobbing fra begge parter, man må kunne forvente ting fra sin partner og man må kunne gi og jenke seg.

Det er sant. Det krever jobbing fra begge parter. Jeg mener at i vår situasjon så er vi nok to som sliter på en måte med kommunikasjon. Men jeg får et inntrykk av at han ønsker å sove alene. Kroppspråket hans viser akkurat som om han har dårlig tid når han er hos meg. Og dermed så leser jeg av kroppspråket hans og klarer ikke helt å prate ut om det. Det er noe med kommunikasjonen som vi ikke får helt til sammen. 

Jeg har vært i forhold før der kommunikasjonen fløt automatisk. Mange år tilbake. Det tok slutt av andre årsaker enn kommunikasjon. Så jeg har jo erfaring med lettere kommunikasjon. Det beste var når vi drakk alkohol husker jeg. Da åpnet alt seg. Mulig det kan være løsning med en kveld med noe alkohol i glasset her også. Jeg vet ikke. 

Anonymkode: a95b7...c79

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Men det virker ikke som han ønsker dere skal flytte sammen heller?

Anonymkode: 1f8c7...2e1

Han sier at han ønsker å flytte sammen, men jeg har en følelse om at det er bare ord. Han gjør så store krav på boligen at det er mulig å finne en bolig som er slik han vil ha den. Jeg har forsøkt å få han med på å senke kravene på boligen, men nei. Det er helt umulig å finne den boligen som han ønsker til den prisen som er akseptabel for oss. 

Anonymkode: a95b7...c79

[frosken]

52 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet. Jeg må ta det opp selv om jeg er så redd for hva svaret blir. 

Jeg får på en måte en sperre i meg, fordi jeg er så redd for et svar som jeg ikke liker å høre. Men jeg må våge å møte det svaret. Jeg kunne bare ha dumpet han fordi jeg kan tolke det som manglende interesse fra hans side, men han viser mye som kan virke som kjærlighet og, så jeg må bare våge å kommunisere/ prate med han om hvor trist jeg blir når situasjonen er slik som den er nå. 

Jeg pratet med en venninne om dette. Hun har full forståelse for at han ikke vil overnatte hos meg med tanke på at jeg har en svært liten leilighet, og en tenåring som bor her. Han bor derimot trangere selv, med kun en enkelseng tilgjengelig. 

Anonymkode: a95b7...c79

Kan hende venninnen din har rett i at forholdene ikke er optimale for overnatting, men det forklarer ikke hvorfor han velger å kun tilbringe noen få timer sammen med deg i en helg. Det er nærliggende å lure på om han primært kommer for å få sex. 

[AnonymBruker]

42 minutter siden, frosken skrev:

Kan hende venninnen din har rett i at forholdene ikke er optimale for overnatting, men det forklarer ikke hvorfor han velger å kun tilbringe noen få timer sammen med deg i en helg. Det er nærliggende å lure på om han primært kommer for å få sex. 

Det er sant. Mulig jeg bør forsøke å selv bare flytte i en leilighet som kan være bedre egnet . Og så kan jeg si at han kan flytte inn eller bo hos meg når han vil. Men det vil koste mye penger for meg...  Han er så kresen at vi finner aldri en sammen. 

Anonymkode: a95b7...c79

[AnonymBruker]

46 minutter siden, frosken skrev:

Kan hende venninnen din har rett i at forholdene ikke er optimale for overnatting, men det forklarer ikke hvorfor han velger å kun tilbringe noen få timer sammen med deg i en helg. Det er nærliggende å lure på om han primært kommer for å få sex. 

Kroppsspråket hans gjør meg usikker. Han virker ofte rastløs ut i mitt nærvær. Men jeg håper han trives med meg. 

Anonymkode: a95b7...c79

[Kayia]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er sant. Mulig jeg bør forsøke å selv bare flytte i en leilighet som kan være bedre egnet . Og så kan jeg si at han kan flytte inn eller bo hos meg når han vil. Men det vil koste mye penger for meg...  Han er så kresen at vi finner aldri en sammen. 

Anonymkode: a95b7...c79

Jeg anbefaler deg å lytte til Frosken som sier at du ikke må sette deg i en situasjon hvor du blir skadelidende dersom det viser seg at dette ikke varer. Jeg syns derfor ikke du skal flytte før dere evt flytter sammen, eller til du har bedre råd. 

Jeg syns også Xtra gir gode råd. Jeg syns heller ikke det er en god ide å gjøre det slutt bare for å komme han i forkjøpet sånn at du slipper å bli dumpet og såret. Jeg tror også at du kommer til å slite med grublerier etter et brudd, og jeg tror ikke du vil være fornøyd med å ikke ha turt å ta tak i det som er vanskelig. Selv om det er vanskelig å være deg nå, blir det ikke bedre å avslutte noe uten å ha forsøkt, for så å skulle begynne å gå på date med ukjente igjen. 

Jeg syns ellers du virker veldig ærlig på det som er sårt for deg i dette innlegget, og det skal du ha ros for. Det å erkjenne og si høyt at du ikke har det bra slik dere har det nå, og å kjenne at forholdet ikke dekker dine behov er modent og veldig bra. Det er faktisk første steg på å kunne få det bedre. 

Neste steg vil være å formidle til kjæresten din at du trenger noe mer. Ikke stopp med å si det til deg selv, venninnen din og på dol. Fortell kjæresten din at du blir utrygg og sår av å ha det slik dere har det nå, og at du trenger en endring. Det er mulig - som flere er inne på - at svaret du får ikke er som du ønsker, men får du en avvisning har du iallefall turt å stå opp for deg selv. 

En siste ting; Ta en prat med han om hans krav til nytt bosted. Han selv har en enkeltseng i kollektiv pr i dag, og og du bor også trangt. En liten og fin treroms vil være et løft for dere begge, og dessuten realistisk og innenfor rekkevidde rent økonomisk. Men - og dette er viktig - ikke gå inn på avtaler der du er økonomisk ansvarlig for mer enn du tåler. 

Jeg syns du selv kom med et godt forslag lenger oppe her - lag litt snacks/mat og skjenk han et glass vin (ikke mange) i forkant av denne praten, det hjelper å slappe av når man skal snakke om noe vanskelig.

[Lillemus]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Han sier at han ønsker å flytte sammen, men jeg har en følelse om at det er bare ord. Han gjør så store krav på boligen at det er mulig å finne en bolig som er slik han vil ha den. Jeg har forsøkt å få han med på å senke kravene på boligen, men nei. Det er helt umulig å finne den boligen som han ønsker til den prisen som er akseptabel for oss. 

Anonymkode: a95b7...c79

For en som nå bor i et menighets- / familiekollektiv så hører du også at det høres helt blåst ut å ha så store krav til en ny bolig? Ev. han har ikke peiling på hva det faktisk koster å bo? Han kan ønske seg en luksusleilighet på Aker Brygge med jacuzzi på verandaen, 4 soverom med separate bad og takterrasse på 100m2 så mye han bare vil, men litt realitetsorientering er ikke av veien...

[Nicklusheletida]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Enig. Dette begynner å føles som et vanskelig problem. Jeg har vært redd for å bli avvist dersom jeg spør. Altså at han sier at han ikke vil sove sammen fordi han ikke er nok interessert. Jeg er altså redd for svaret. Men jeg må håndtere dette på rett måte. Har hatt det tungt i kjærligheten tidligere og det henger i. Jeg er nok derfor ekstra redd når jeg kjenner signaler om at noe virker galt i dette forholdet også. 

Jeg har nesten lyst å rømme fra situasjonen før jeg blir dumpet. Men det er nok best slik som du sier : jeg må ta det opp. Men har lært fra tidligere å ikke ta noe opp på Messenger/ melding. Det blir nok veldig galt. Beste er å si det i rette anledning og være forberedt på hva av svaret kan være. 

Huff er trist i dag pga dette. Helgen med han ble to timer i går kveld og så går han hjem. Hører mulig fra han på melding i kveld før han legger seg. Han skrev i morges at han elsker meg men jeg tviler på det. 

Anonymkode: a95b7...c79

Du skal ikke gjøre det slutt fordi du er redd for å bli dumpet. Du skal gjøre det slutt fordi han ikke er rette mannen for deg. 

Om han gjør det slutt, gjør han deg en tjeneste.

Du har vært usikker på dette forholdet hele tiden og med god grunn. 

[Lillemus]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg burde mulig gjøre det slutt når jeg blir så utrygg. Men jeg ønsker jo at det skal fungere. 

Anonymkode: a95b7...c79

Det fungerer jo helt og holdent på hans premisser. Dere har sex en sjelden gang når HAN vil det. Han er hos deg et par timer nå og da og stikker så sin vei fordi han vil finne på noe annet. HAN skal sette standard for hvor dere skal bo selv om han vel etterhvert vet at du ikke har så god råd - og dermed kan han fortsette å ha det som plommen i egget. En elskerinne han kan gå til når han føler for det og så være sammen med familien og kompisene ellers, noe som er heeeeelt uten krav og forventninger, han kommer vel til dekket bord og renvasket rom også? Han har jo ingen grunn til å skulle flytte, spør du meg!

[laban]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært redd for å bli avvist dersom jeg spør. Altså at han sier at han ikke vil sove sammen fordi han ikke er nok interessert. Jeg er altså redd for svaret. Men jeg må håndtere dette på rett måte. Har hatt det tungt i kjærligheten tidligere og det henger i. Jeg er nok derfor ekstra redd når jeg kjenner signaler om at noe virker galt i dette forholdet også. 

Jeg har nesten lyst å rømme fra situasjonen før jeg blir dumpet. Men det er nok best slik som du sier : jeg må ta det opp.

Advarsel: Dette er ikke noe svar med silkehansker. Det er ikke for å være slem, men for å framprovosere litt reaksjon hos deg - og da noe annet enn disse frasene om at det er viktig å gjøre slik eller sånn.

Jeg finner innlegg helt tilbake fra juni i fjor der jeg skriver til deg at det er kommunikasjonen mellom dere som bekymrer meg mest. Du stresser noe fryktelig hele tiden med å finne ut om noe er feil: Han er for mye borte, jobber for mye, sender for få meldinger, har skrevet noe tvilsomt på Facebook, oppfyller et eller annet typisk tegn på utroskap som du har googlet deg fram til, dere har for lite sex, dere har for lite alenetid, dere sover for lite sammen, han er for trøtt, han har bedre råd enn deg - for å ta noen eksempler jeg husker i farten. På meg virker det som om du er konstant på hugget innvendig, men ikke tør ta noe særlig plass i forholdet i praksis.

Det må være forferdelig slitsomt å ha den kverna gående i hodet hele tiden. Det hadde vært interessant å vite hvor mange slike "bekymringstråder" om en eller annen variant av usikkerhetsfølelse i forhold du har startet siden dere ble kjærester, det er ikke noe lite antall. Du må snart  innse at dette forholdet er et annet enn det som ga deg de dårlige erfaringene du gnåler om hele tiden. Vær så snill å spare oss for at du gjør det slutt for å unngå å bli dumpet, da kommer du til å gruble livet av deg på hva som kunne blitt annerledes, og vi har dessverre ikke synske evner, så vi kan ikke svare på det.

Jeg synes det er vanskelig å vurdere om det er kjæresten din som er unnvikende eller om det er du som er for intens, vi får jo bare din overstressede versjon av historiene. Men igjen - kommunikasjonen deres gir grunn til bekymring.

Nå synes jeg du skal forsøke å være voksen og ta opp disse sakene med kjæresten din. Du kan ikke på den ene siden se etter en felles bolig med de praktiske og økonomiske konsekvenser det har, og på den andre siden ikke våge å spørre om dere kan være sammen litt mer når dere begge har fri. Skal du gå konstant på nåler og lure på om du blir kastet ut snart, når dere har blitt samboere også? Etter et år og med planer om å flytte sammen er det helt naturlig å snakke ordentlig sammen om forventninger og framtid. Som jeg har skrevet tidligere: Det er spesielt viktig når dere har såpass forskjellig bakgrunn - husk at det én av dere tar som en selvfølge i et samboerforhold, kan være fremmed for den andre. Sånt trenger ikke være noen risiko, men dere må avklare det. Og selvfølgelig skal dere ikke kommunisere om slike temaer på meldinger. Ærlig talt, dere er ikke tenåringer.

Her er noe av det jeg opplevde som "sikre" tegn på at jeg var sammen med riktig mann og hadde tro på at det ville vare, da vi slo oss sammen for over 30 år siden: Det føltes som om vi hadde kjent hverandre veldig lenge, vi hadde samme humor, vi slappet av i hverandres selskap og var sammen når vi kunne (jeg husker for eksempel et venninnetreff som ble avlyst en fredag og jeg ringte, pakket bagen og stakk over til ham så fort som f i et forrykende snøvær), vi kunne snakke sammen om alt - og selv om vi selvfølgelig ikke var enige hele tiden, betydde det ikke døden for forholdet, bare at vi ikke mente det samme om akkurat den saken. Hvis jeg ikke hadde kunnet krysse av for noen av disse tingene, hadde jeg ikke satset på oss.

 

[AnonymBruker]

45 minutter siden, laban skrev:

Advarsel: Dette er ikke noe svar med silkehansker. Det er ikke for å være slem, men for å framprovosere litt reaksjon hos deg - og da noe annet enn disse frasene om at det er viktig å gjøre slik eller sånn.

Jeg finner innlegg helt tilbake fra juni i fjor der jeg skriver til deg at det er kommunikasjonen mellom dere som bekymrer meg mest. Du stresser noe fryktelig hele tiden med å finne ut om noe er feil: Han er for mye borte, jobber for mye, sender for få meldinger, har skrevet noe tvilsomt på Facebook, oppfyller et eller annet typisk tegn på utroskap som du har googlet deg fram til, dere har for lite sex, dere har for lite alenetid, dere sover for lite sammen, han er for trøtt, han har bedre råd enn deg - for å ta noen eksempler jeg husker i farten. På meg virker det som om du er konstant på hugget innvendig, men ikke tør ta noe særlig plass i forholdet i praksis.

Det må være forferdelig slitsomt å ha den kverna gående i hodet hele tiden. Det hadde vært interessant å vite hvor mange slike "bekymringstråder" om en eller annen variant av usikkerhetsfølelse i forhold du har startet siden dere ble kjærester, det er ikke noe lite antall. Du må snart  innse at dette forholdet er et annet enn det som ga deg de dårlige erfaringene du gnåler om hele tiden. Vær så snill å spare oss for at du gjør det slutt for å unngå å bli dumpet, da kommer du til å gruble livet av deg på hva som kunne blitt annerledes, og vi har dessverre ikke synske evner, så vi kan ikke svare på det.

Jeg synes det er vanskelig å vurdere om det er kjæresten din som er unnvikende eller om det er du som er for intens, vi får jo bare din overstressede versjon av historiene. Men igjen - kommunikasjonen deres gir grunn til bekymring.

Nå synes jeg du skal forsøke å være voksen og ta opp disse sakene med kjæresten din. Du kan ikke på den ene siden se etter en felles bolig med de praktiske og økonomiske konsekvenser det har, og på den andre siden ikke våge å spørre om dere kan være sammen litt mer når dere begge har fri. Skal du gå konstant på nåler og lure på om du blir kastet ut snart, når dere har blitt samboere også? Etter et år og med planer om å flytte sammen er det helt naturlig å snakke ordentlig sammen om forventninger og framtid. Som jeg har skrevet tidligere: Det er spesielt viktig når dere har såpass forskjellig bakgrunn - husk at det én av dere tar som en selvfølge i et samboerforhold, kan være fremmed for den andre. Sånt trenger ikke være noen risiko, men dere må avklare det. Og selvfølgelig skal dere ikke kommunisere om slike temaer på meldinger. Ærlig talt, dere er ikke tenåringer.

Her er noe av det jeg opplevde som "sikre" tegn på at jeg var sammen med riktig mann og hadde tro på at det ville vare, da vi slo oss sammen for over 30 år siden: Det føltes som om vi hadde kjent hverandre veldig lenge, vi hadde samme humor, vi slappet av i hverandres selskap og var sammen når vi kunne (jeg husker for eksempel et venninnetreff som ble avlyst en fredag og jeg ringte, pakket bagen og stakk over til ham så fort som f i et forrykende snøvær), vi kunne snakke sammen om alt - og selv om vi selvfølgelig ikke var enige hele tiden, betydde det ikke døden for forholdet, bare at vi ikke mente det samme om akkurat den saken. Hvis jeg ikke hadde kunnet krysse av for noen av disse tingene, hadde jeg ikke satset på oss.

 

At jeg er for intens? Jeg forsøker å trekke meg litt unna for å se om han viser interesse. Jeg vil ikke si at jeg er for intens. Jeg blir usikker fordi han virker uinteressert i å sove sammen og fordi han viser kroppsspråk som om han er urolig rundt meg. Men kanskje jeg har ingen grunn til å bekymre meg og at jeg bekymrer meg unødvendig ? Men jeg føler selv at jeg har grunner nok til å være bekymret. Og at jeg må ta det opp med han. Ikke på melding men face to face. 

Anonymkode: a95b7...c79

[AnonymBruker]

Jeg vet at jeg må jobbe med å våge å få et avvisende svar og være mer åpen i dialog. Det er blitt slik til at jeg går rundt å ikke våger å spørre eller snakke om enkelte ting i frykt for å bli avvist. Det er noe jeg må jobbe med. Men jeg vil ikke kalle meg noe intens i forholdet. 

Anonymkode: a95b7...c79

[laban]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

At jeg er for intens? Jeg forsøker å trekke meg litt unna for å se om han viser interesse. Jeg vil ikke si at jeg er for intens.

Jeg mente ikke at du er intens / klengete på ham, men at du er intenst opptatt av disse tingene hele tiden - er han interessert nok, er følelsene sterke nok, har vi god nok kjemi, er det vanlig at man gjør ditt og datt, oppfører seg slik eller sånn... Jeg får litt sånn "førstegansforelsket"- følelse.

Jeg mener ikke at det er noe feil med å være usikker på seg selv og ikke ha et supersterkt selvbilde, det er helt normalt og jeg kjenner meg godt igjen selv. Men etter et år sammen synes jeg ting burde være mindre anstrengt enn det virker som det er for deg. Ikke minst på kommunikasjonssiden - skal dere være sammen for livet, kan du ikke ha en lang liste over ting du ikke tør ta opp.   

[AnonymBruker]

14 minutter siden, laban skrev:

Jeg mente ikke at du er intens / klengete på ham, men at du er intenst opptatt av disse tingene hele tiden - er han interessert nok, er følelsene sterke nok, har vi god nok kjemi, er det vanlig at man gjør ditt og datt, oppfører seg slik eller sånn... Jeg får litt sånn "førstegansforelsket"- følelse.

Jeg mener ikke at det er noe feil med å være usikker på seg selv og ikke ha et supersterkt selvbilde, det er helt normalt og jeg kjenner meg godt igjen selv. Men etter et år sammen synes jeg ting burde være mindre anstrengt enn det virker som det er for deg. Ikke minst på kommunikasjonssiden - skal dere være sammen for livet, kan du ikke ha en lang liste over ting du ikke tør ta opp.   

Ja, for intens og klengete det er jeg ikke. Men det er riktig at jeg er intenst opptatt av den usikkerheten min anngående om hvordan hans intersse er: "er han interessert nok? er det noe med meg som jeg bør endre slik at jeg aldri mister han? osv osv... Sånne tanker grubler jeg på. I perioder så er jeg tryggere. Jeg har jo fått hilst på familien hans, vennene hans, kollegaer, osv. Og han har fått hilst på mine, så det er ikke slik at jeg føler meg direkte ekskludert heller. Det er mye som er bra. Vi har vært hele dager sammen innimellom, men så kommer det perioder hvor savnet etter han blir stort. Og når vi itillegg ikke overnatter sammen og han virker så travel ,så begynner jeg å stresse over situasjonen. 

Jeg skal selv forsøke å være mer åpen i dialog med han, og så ser jeg om han virker avvisende eller imøtekommende. Det viktiste er jo å vite at en selv gjorde det rette, med å våge å spørre. 

Jeg vet ikke hvorfor jeg skal være så redd for å spørre. Men det er nok avvisning som jeg er redd for , eller få et svar som jeg ikke liker å høre. 

 

 

 

Anonymkode: a95b7...c79

[AnonymBruker]

3 timer siden, Lillemus skrev:

Det fungerer jo helt og holdent på hans premisser. Dere har sex en sjelden gang når HAN vil det. Han er hos deg et par timer nå og da og stikker så sin vei fordi han vil finne på noe annet. HAN skal sette standard for hvor dere skal bo selv om han vel etterhvert vet at du ikke har så god råd - og dermed kan han fortsette å ha det som plommen i egget. En elskerinne han kan gå til når han føler for det og så være sammen med familien og kompisene ellers, noe som er heeeeelt uten krav og forventninger, han kommer vel til dekket bord og renvasket rom også? Han har jo ingen grunn til å skulle flytte, spør du meg!

Han er litt sånn: ja nå gjør vi det, og nå det, og så det. Altså jeg vil kalle det intiativtaker til hva vi skal finne på . Han kommer ofte med intiativet om det før jeg får sjans til å komme med forslag. Og kommer jeg med et annet forslag så står han fast på sitt. Blir lett sånn. Men noen er sånn uten å mene noe vondt med det. For min del så har ikke akkurat det gjort meg noe. Vi har ganske like interesser. Jeg liker alt han liker uansett. Men dette med bolig ble litt vanskelig. Men jeg håper det løser seg. 

Anonymkode: a95b7...c79

[laban]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, for intens og klengete det er jeg ikke.

Som forklart over, mente jeg heller ikke det.

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet ikke hvorfor jeg skal være så redd for å spørre. Men det er nok avvisning som jeg er redd for , eller få et svar som jeg ikke liker å høre. 

Men det må da være bedre å få avklart hvor dere står, enn å kverne rundt i den usikkerheten hele tiden? I tillegg tror jeg du har litt for mye tid til å gruble og lese på nett.

Sist du skrev om økonomi, spurte både jeg og en annen deg rett ut om du hadde våget å ta opp utvidelse av stillingen da du hadde medarbeidersamtale, uten at vi fikk noe svar. Er dette også et tema du sliter med i tankene og hverdagen, men ikke tør å si i klartekst?

Det er fullt lovlig å ta såpass stor plass i verden at man sier fra til sjefen og kjæresten om hva man ønsker. Det kan være litt ubehagelig, men det kan gå forbausende bra - og i det minste får man kortene på bordet. I parforhold og jobb må man kunne være seg selv, ikke spille en rolle man tror er riktig (selvfølgelig innenfor de rammer jobben setter). Hvis man skal skjule mye av personligheten sin i disse viktige delene av livet, blir det forferdelig slitsomt.

Endret 18. mars 2019 av laban

[AnonymBruker]

Så jeg konkluderer med at jeg skal forsøke å være mer åpen, og våge å få et avvisende svar. 

Anonymkode: a95b7...c79

[Gjest Xtra]

49 minutter siden, AnonymBruker skrev:

At jeg er for intens? Jeg forsøker å trekke meg litt unna for å se om han viser interesse. Jeg vil ikke si at jeg er for intens. Jeg blir usikker fordi han virker uinteressert i å sove sammen og fordi han viser kroppsspråk som om han er urolig rundt meg. Men kanskje jeg har ingen grunn til å bekymre meg og at jeg bekymrer meg unødvendig ? Men jeg føler selv at jeg har grunner nok til å være bekymret. Og at jeg må ta det opp med han. Ikke på melding men face to face. 

Anonymkode: a95b7...c79

Her leser du labans innlegg som fanden leser bibelen. Du plukker ut det ene punktet som handlet om deg, og hopper bukk over gode generelle råd.

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg vet ikke hvorfor jeg skal være så redd for å spørre. Men det er nok avvisning som jeg er redd for , eller få et svar som jeg ikke liker å høre. 

 

Skal forholdet bli bedre og dere komme videre, må du nok ganske enkelt ta sjansen.

[Gjest Xtra]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så jeg konkluderer med at jeg skal forsøke å være mer åpen, ...

Anonymkode: a95b7...c79

Dette har du konkludert med mange ganger før, men gjør du noe med det?