Er dette psykose eller angst/tvang?

[ISW]

Hei,

Som tidligere beskrevet har jeg et familiemedlem med demens og en del andre psykiatriske følgetilstander. Men det er litt vanskelig for meg å vite hva det er, og ikke så god hjelp å få fra fastlegen. 

Han har en del rimelig fastlåste tanker, men om disse har kvaliteter av å være vrangforestillinger eller om det heller er tvangstanker, paranoide tanker eller angsttanker, vet jeg ikke. Jeg skal forsøke å beskrive:

Han innbiller seg at naboene stjeler tomta hans, planlegger å gjøre ulovlig utbygging, planlegger å legge vei over eiendommen, at leieboer har laget innretninger for å stjele strøm, at noen stjeler fra kontoen hans, og en rekke tilsvarende ting. Som følge av dette sjekker han i vinduene 20 ganger om dagen, sjekker kontoen sin 5 ganger om dagen, er redd for (normale) lyder, osv. Han får også en del synsbedrag, en gressklipper er en gravemaskin, grener er ledninger, skygger er mennesker, og alt dette underbygger tankene hans.

Imidlertid er tankene kortvarig korrigerbare, han innser etter litt forklaring at det neppe er riktig. Men neste dag er det i gang igjen. Han våkner også ofte om natten og «ser» innbruddstyver på rommet sitt, men dette går gjerne over etter å ha vært litt våken og han skjønner på dagen at dette ikke er virkelig.

Er dette ekte psykose eller mer innen angst og tvang, kombinert med demens? 

[kupton]

Dette er psykose. Vrangforestillinger fordi den kognitive funksjon er svekket. Fornuften ville korrigert han om han ikke hadde hatt demens, men nå er dessverre mye av denne forsvunnet. Angsten er en naturlig følge av vrangforestillingene.

Dette er meget vanlige vrangforestillinger hos demente.

[ISW]

Takk for svar.

Jeg mistenkte egentlig det, men ble litt usikker fordi han tross alt kan korrigeres kortvarig, og når han roer seg ned skjønner han for en stund at tankene ikke stemmer. Jeg trodde dette var umulig ved vrangforestillinger.

Ja, det eneste som mangler nå er vel vrangforestillingen om at kona har en ung elsker, så er det komplett :-) 

Endret 30. mars 2019 av issomethingwrong

[AnonymBruker]

Jeg jobber med personer med demens(Når jeg ikke er sykemeldt som nå), og det du beskriver er ganske typisk for endel av de pasientene. Jeg vil ikke si det er psykose, men en form for vrangforestillinger. Greien med demens er jo at de glemmer (bla), og de får hangups på ting, og disse tingene går på repeat. Derfor kan man noen ganger realitetsorientre dem, men så glemmer de det igjen. Dette handler om alderspsykiatri, men samtidig er demens en fysisk sykdom. Det er en kompleks sykdom som arter seg på forskjellige måter, bla pga hvilke type demens det er. Dette vsr veldig kort og overfladisk forklart. 

Anonymkode: 375c5...cfd

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vil ikke si det er psykose, men en form for vrangforestillinger

Er ikke vrangforestillinger psykose da?

Anonymkode: 10aa2...825

[ISW]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg jobber med personer med demens(Når jeg ikke er sykemeldt som nå), og det du beskriver er ganske typisk for endel av de pasientene. Jeg vil ikke si det er psykose, men en form for vrangforestillinger. Greien med demens er jo at de glemmer (bla), og de får hangups på ting, og disse tingene går på repeat. Derfor kan man noen ganger realitetsorientre dem, men så glemmer de det igjen. Dette handler om alderspsykiatri, men samtidig er demens en fysisk sykdom. Det er en kompleks sykdom som arter seg på forskjellige måter, bla pga hvilke type demens det er. Dette vsr veldig kort og overfladisk forklart. 

Anonymkode: 375c5...cfd

Takk for svar!

Det eneste som har gjort at jeg har stusset litt over hva dette er for noe, er at man som sagt kan korrigere han på visse områder. Så er det jo ting som ikke kan korrigeres, f.eks at han ikke skjønner hvorfor han ikke får kjøre bil («legen er en idiot»...) Sykdomsinnsikten er lik null på mange måter, og når noe går galt er det alltid en ekstern årsak som ikke er hans skyld. Det er ufattelig slitsomt.

[FjellOgDalar]

Dette höres avgjort slitsomt ut ja!

Min farmor hadde det litt på samme måten. Det var4 paranoia, men litt andre typer vrangforestillinge4r. En stund var det mulig å realitetsorientere, men dessverre ble det også vanskelig etter hvert. Hoveddiagnosen var alzheimer, men heldigvis fikk vi etter hert hjelp til henne.

Får han noe stötte på noen måte? Det er jo helt urimelig at så mye skal falle på pårörende.

[AnonymBruker]

10 timer siden, issomethingwrong skrev:

Takk for svar!

Det eneste som har gjort at jeg har stusset litt over hva dette er for noe, er at man som sagt kan korrigere han på visse områder. Så er det jo ting som ikke kan korrigeres, f.eks at han ikke skjønner hvorfor han ikke får kjøre bil («legen er en idiot»...) Sykdomsinnsikten er lik null på mange måter, og når noe går galt er det alltid en ekstern årsak som ikke er hans skyld. Det er ufattelig slitsomt.

Å være pårørende til personer med demens er utrolig slitsomt, det er rangert som en av de sykdommene med mest belastende påkjenning for pårørende og kalles ofte en pårørendesykdom. Det er viktig at de nærmeste får avlastning og støtte, enten av andre i familien, venner, lokalmiljøet, men oftest er det lurt å få hjelp/avlastning utenfra i tillegg, som dagsenter, støttekontakt, avlastning som korttidsopphold på sykehjem, eller i tilrettelagte boliger. 

Det er normalt det du beskriver her, at noe fremdeles er mulig å snakke med han om/realitetsorientere, mens andre ting er helt borte. De glemmer at de glemmer, og mange får fikseringer på ting, som feks bilkjøring, dumme leger, eller andre ting. Det som er trist, er at det vil bli enda verre, man kan ikke stagnere, stoppe eller snu utviklingen, det eneste man kan gjøre er å tilrettelegge. Det kan og være lurt å være tidlig ute med å få inn helsevesenet, da er de klar over pasienten og kan være en støtte. Det er også lurt å få på plass hjelpemidler tidlig. Videre så skal det finnes demenskontakter i kommunen, mange plasser har de skoler og kurs for både pasienter og pårørende. 

Kunnskap er viktig når det gjelder demens, jeg ser så mange pårørende som sliter fordi de ikke forstår. Og om de rundt pasienten har kunnskap, kan de også være en bedre støtte og hjelp til pasienten.

Hm, hehe, ble mye, selv om det var kort, men demens er min hjertesak og jeg syns det er så viktig at flest mulig har kunnskap om sykdommen. 

Anonymkode: 375c5...cfd

[ISW]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Å være pårørende til personer med demens er utrolig slitsomt, det er rangert som en av de sykdommene med mest belastende påkjenning for pårørende og kalles ofte en pårørendesykdom. Det er viktig at de nærmeste får avlastning og støtte, enten av andre i familien, venner, lokalmiljøet, men oftest er det lurt å få hjelp/avlastning utenfra i tillegg, som dagsenter, støttekontakt, avlastning som korttidsopphold på sykehjem, eller i tilrettelagte boliger. 

Det er normalt det du beskriver her, at noe fremdeles er mulig å snakke med han om/realitetsorientere, mens andre ting er helt borte. De glemmer at de glemmer, og mange får fikseringer på ting, som feks bilkjøring, dumme leger, eller andre ting. Det som er trist, er at det vil bli enda verre, man kan ikke stagnere, stoppe eller snu utviklingen, det eneste man kan gjøre er å tilrettelegge. Det kan og være lurt å være tidlig ute med å få inn helsevesenet, da er de klar over pasienten og kan være en støtte. Det er også lurt å få på plass hjelpemidler tidlig. Videre så skal det finnes demenskontakter i kommunen, mange plasser har de skoler og kurs for både pasienter og pårørende. 

Kunnskap er viktig når det gjelder demens, jeg ser så mange pårørende som sliter fordi de ikke forstår. Og om de rundt pasienten har kunnskap, kan de også være en bedre støtte og hjelp til pasienten.

Hm, hehe, ble mye, selv om det var kort, men demens er min hjertesak og jeg syns det er så viktig at flest mulig har kunnskap om sykdommen. 

Anonymkode: 375c5...cfd

Det virker som du kan mye om dette. 

Det som er litt rart, er at utviklingen egentlig har gått langsomt. Jeg tror det har gått 10 år nå fra vi begynte å merke noe, og fortsatt er det slik at hvis du hadde snakket med han om «vanlige» ting, ville du neppe merket noe på han i det hele tatt. Han ordlegger seg bra, han ivaretar personlig hygiene med å dusje og barbere seg hver dag, han går i butikken, lager seg mat, osv. Men når det kommer til koordinasjon, logikk, resonnering og beregning er det helt håpløst. 

Diagnosen er heller ikke helt klar. Han har noen symptomer fra Alzheimer, noen fra LBD og noen fra frontallappsdemens. Bildediagnostikk var også usikker, det ble sett stor skade på frontallappene, men visstnok ikke noen diagnostiske funn for noen år siden. Spesialist har satt tentativ diagnose Alzheimer, men han var ikke sikker. 

Det er slitsomt å hele tiden krangle med han om ting han tror han kan. Han er en handlekraftig mann som ikke klarer å akseptere at han ikke kan noen ting mht arbeid lengre. Han skal male huset, pusse opp, grave opp hagen, han kjøper gjerne utstyr og blir forbanna når vi reagerer på det. På en måte skulle jeg ønske han fikk medisiner som roet han ned. Men jeg har sett han på Risperdal tidligere og det var grusomt. Da hadde han det virkelig ikke bra.

Hva skal man gjøre? La han bruke mange tusen kroner på maskiner og utstyr og la han ødelegge huset?

Endret 31. mars 2019 av issomethingwrong

[AnonymBruker]

Jeg var veldig usikker i lignende situasjon tror jeg, men har ingen faglig bakgrunn utover to foreldre som de seneste årene gikk bort under hva for meg opplevdes som dramatiske og kaotiske omstendigheter uten at jeg igrunn helt har fordøyet alle ordene som falt innenfor fire vegger hos oss i en sammenblanding  av tro og tvil med hva vi hørte fra media og i debatter og hva naboene sa til meg på min vei hjem fra nærbutikken. Man kan jo ikke ta et glass melk i dag uten at det er politikk og enkelte mennesker kikker jo på alt. Det å sjekke kontoen kan jo bare være et tegn på at man lurer på at alle regninger er trukket og alt er i orden. At vi kunne sove trygt også den natten liksom.

Jeg mener ting kan lett gå over i hverandre og eldre er ofte opptatt av at alt er i orden til enhver tid. De ønsker ikke å være til last og byrde for noen aller minst de nærmeste  vi hadde jo også snakket på telefonen når jeg var i arbeide om så mye uten å vite stort om realitetene føler jeg i dag.  På sykehjemmet ga de hele tiden uttrykk for tvil om foreldrene mine  når de hver for seg var der  ,var plassert  på rett avdeling og det syntes  for en utenforstående ikke uten betydning med hensyn på fasiliteter såsom oppfølging av  betydelige ting og så forskjellig.

Alt endte veldig  vondt for oss føler jeg. Det var vanskelig å få noe sann kunnskap ut av det kommunale hjelpesystemet  så jeg ønsker i dag av og til at  vi aldri hadde kontaktet dem. Hva det skortet mest på var den medisinske oppfølging som jeg opplevet det. Her er så mye følelser som man ofte legger bånd på seg om å snakke om på sykehjem og sykehus sin arena og overfor helt fremmede leger og pleiere kanskje. Men demens er selvfølgelig en veldig alvorlig og vanskelig sykdom.

 

Anonymkode: b6461...b5f

[frosken]

8 minutter siden, issomethingwrong skrev:

Det virker som du kan mye om dette. 

Det som er litt rart, er at utviklingen egentlig har gått langsomt. Jeg tror det har gått 10 år nå fra vi begynte å merke noe, og fortsatt er det slik at hvis du hadde snakket med han om «vanlige» ting, ville du neppe merket noe på han i det hele tatt. Han ordlegger seg bra, han ivaretar personlig hygiene med å dusje og barbere seg hver dag, han går i butikken, lager seg mat, osv. Men når det kommer til koordinasjon, logikk, resonnering og beregning er det helt håpløst. 

Diagnosen er heller ikke helt klar. Han har noen symptomer fra Alzheimer, noen fra LBD og noen fra frontallappsdemens. Bildediagnostikk var også usikker, det ble sett stor skade på frontallappene, men visstnok ikke noen diagnostiske funn for noen år siden. Spesialist har satt tentativ diagnose Alzheimer, men han var ikke sikker. 

Det er slitsomt å hele tiden krangle med han om ting han tror han kan. Han er en handlekraftig mann som ikke klarer å akseptere at han ikke kan noen ting mht arbeid lengre. Han skal male huset, pusse opp, grave opp hagen, han kjøper gjerne utstyr og blir forbanna når vi reagerer på det. På en måte skulle jeg ønske han fikk medisiner som roet han ned. Men jeg har sett han på Risperdal tidligere og det var grusomt. Da hadde han det virkelig ikke bra.

Hva skal man gjøre? La han bruke mange tusen kroner på maskiner og utstyr og la han ødelegge huset?

I tillegg til andre tiltak som er nevnt i tråden, så finnes det også en mulighet for at nærmeste pårørende gis avlastning ved at en assistent kan komme hjem til dem et visst antall timer pr uke. Det er jo i utgangspunktet forståelig at han ønsker å gjøre noe, og kanskje kunne negative virkninger blitt redusert om han hadde noen sammen med seg når ting skulle gjøres? 

Jeg tror også at dere som står rundt kanskje bør velge deres kamper og ikke være opptatt av å stoppe alt som ikke virker hensiktsmessig. Det er for eksempel mindre ille om huset blir malt relativt dårlig (men med riktig maling eller beis), mens han bør holdes unna rør- og elektro...

Send meg en pm om du er interessert i tips mht assistent i hjemmet. 

[AnonymBruker]

Mine foreldre hadde også veldig sprikende innspill til meg om hva jeg  og de selv kunne gjøre i vår situasjon såsom diverse malarbeider og bytting av dører mot kulda og lignende. Bilkjøring var også meget vanskelig  og vondt og unner ingen å oppleve.Jeg oppfattet det mye som at de ønsket at jeg skulle "holde hjulene gående "med det praktiske og økonomiske men hva de egentlig ønsket seg var mere omsorg på det medisinske området og nærhet og varme.  Når det gjaldt mat så gikk det godt så lenge de var hjemme hos meg. Men så gikk min far bort og min mors sykdom ble gradvis svært mye forverret. Etter hennes bortgang følte jeg meg  bare utslitt kanskje mest i forsøk på å forstå alt hva som skjedde med vår lille familie og sammenhenger med hva som skjedde lokalt med ressurstilgang i kommunen med hensyn på eldrepolitikk og mye mer. Jeg skikkelig gremmes over min egen innsats og mangt og mye som inntraff ,men jeg har slitt et helt liv i forhold til skole og jobb og hadde lite å " gå på". føler jeg selv. Det er vel mye det at man vet så lite før enn man " er der selv" i livet.

Enda vet jeg ikke hva som feilte dem og hva de døde av og alt hva som var i veien. Vi klaget på diverse ting  til Helseklage og opprettholdt klagen da det var min mors ønske men  jeghar ennå mottatt noe endelig svar i vår sak.

Selv bruker jeg mest krefter på muligheter for tilbakekomst til yrkeslivet i dag.

Håper alt går bedre i deres tilfeller.😊

Anonymkode: b6461...b5f

[AnonymBruker]

57 minutter siden, issomethingwrong skrev:

Hva skal man gjøre? La han bruke mange tusen kroner på maskiner og utstyr og la han ødelegge huset

Kanskje en av dere kan sette dere selv som (uregistrert) verge over økonomien hans, og bare la ham få ha noen få grunker i stedet for hele beløpet? Altså at dere styrer økonomien hans. 

Anonymkode: 10aa2...825

[ISW]

2 timer siden, frosken skrev:

I tillegg til andre tiltak som er nevnt i tråden, så finnes det også en mulighet for at nærmeste pårørende gis avlastning ved at en assistent kan komme hjem til dem et visst antall timer pr uke. Det er jo i utgangspunktet forståelig at han ønsker å gjøre noe, og kanskje kunne negative virkninger blitt redusert om han hadde noen sammen med seg når ting skulle gjøres? 

Jeg tror også at dere som står rundt kanskje bør velge deres kamper og ikke være opptatt av å stoppe alt som ikke virker hensiktsmessig. Det er for eksempel mindre ille om huset blir malt relativt dårlig (men med riktig maling eller beis), mens han bør holdes unna rør- og elektro...

Send meg en pm om du er interessert i tips mht assistent i hjemmet. 

Tusen takk for svar.

Når det gjelder assistent er dette mer min mor sin vurdering, og til nå har hun sagt at det ikke er nødvendig. Men du må gjerne sende meg noen anbefalinger til når det kan bli nødvendig. Hvilke oppgaver utfører disse? 

[ISW]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje en av dere kan sette dere selv som (uregistrert) verge over økonomien hans, og bare la ham få ha noen få grunker i stedet for hele beløpet? Altså at dere styrer økonomien hans. 

Anonymkode: 10aa2...825

Tanken er god, men han er virkelig livredd for en hver form for frihetsberøvelse, spesielt på det økonomiske plan. Da blir han aggressiv. 

[frosken]

2 timer siden, issomethingwrong skrev:

Tusen takk for svar.

Når det gjelder assistent er dette mer min mor sin vurdering, og til nå har hun sagt at det ikke er nødvendig. Men du må gjerne sende meg noen anbefalinger til når det kan bli nødvendig. Hvilke oppgaver utfører disse? 

Dersom kommunen gjør vedtak om avlastning i hjemmet, så vil assistenten som regel tilbringe tiden sammen med den som er syk og gjøre det som familien ønsker skal gjøres. Det kan være alt fra å gå tur, jobbe i hagen, se på tv, lage mat, gå i butikken... En jeg kjenner hadde som del av sin sommerjobb, å tilbringe to timer daglig med en dement kvinne slik at hennes ektefelle kunne komme seg litt ut av leiligheten. Tiden ble brukt til å se i album, snakke om fortiden, lese litt høyt - og fordi den demente ikke husket noe særlig, så kunne de fleste aktivitetene gjentas hyppig;-) Dette er en type tjeneste som er i utvikling og som jeg tror vi vil komme til å se mye av i fremtiden. Det er ekstremt mye billigere for samfunnet å gi familiene tilstrekkelig hjelp til at belastningen blir overkommelig enn å institusjonalisere de syke - og mange beholder også mye mer av sin kognitive kapasitet ved å få bli i sin vante hverdag.

[AnonymBruker]

18 timer siden, frosken skrev:

Det er ekstremt mye billigere for samfunnet å gi familiene tilstrekkelig hjelp til at belastningen blir overkommelig enn å institusjonalisere de syke - og mange beholder også mye mer av sin kognitive kapasitet ved å få bli i sin vante hverdag.

Joda, billigere for samfunnet blir det nok. Men helt ærlig tror jeg ikke noen timer daglig med assistent blir så mye mer overkommelig for de pårørende -som fremdeles må forholde seg til pasienten de resterende timene av døgnet. 

Jeg personlig synes ikke det er det minste rart eller uetisk å etterhvert forflytte pasienten til institusjon. 

En ting er å ta hensyn til den syke, men hva med hensynet til de pårørende? Jeg ser ingen grunn til at pårørende skal begynne å slite på ulike måter bare for å ta hensyn til den syke. De som er friske må fortsette å ivareta det friske i seg sånn at ikke de også blir syke, for det er ingen tjent med. 

Anonymkode: 10aa2...825

[stjernestøv]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Joda, billigere for samfunnet blir det nok. Men helt ærlig tror jeg ikke noen timer daglig med assistent blir så mye mer overkommelig for de pårørende -som fremdeles må forholde seg til pasienten de resterende timene av døgnet. 

Jeg personlig synes ikke det er det minste rart eller uetisk å etterhvert forflytte pasienten til institusjon. 

En ting er å ta hensyn til den syke, men hva med hensynet til de pårørende? Jeg ser ingen grunn til at pårørende skal begynne å slite på ulike måter bare for å ta hensyn til den syke. De som er friske må fortsette å ivareta det friske i seg sånn at ikke de også blir syke, for det er ingen tjent med. 

Anonymkode: 10aa2...825

Det er jeg forsåvidt enig i, de kan jo ikke være alene. Hadde en tante som trengte pass når mannen var på jobb, det er jo utrolig slitsomt for de pårørende. Det var min mor som passet på henne,og det var ingen kjekk jobb å se sin søster sånn så lenge. Det er ingen skam å bo på institusjon og de har det godt der også, det var der hun endte til slutt uansett. Bare lå i sengen og var helt borte vekk. 

[Betti 11]

Det er svært belastende å har demens i familien. Når alle andre midler ikke virker er det ingen skam å kontakte institusjonen. Vi klarte å pleie en i familien til vekommende døde. Det hele greia rullestol, sengeliggende og til slutt magesonde. Det verste var å kjempe mot helsevesenet, men det sjedde i utland. 

[AnonymBruker]

17 minutter siden, stjernestøv skrev:

Det er jeg forsåvidt enig i, de kan jo ikke være alene. Hadde en tante som trengte pass når mannen var på jobb, det er jo utrolig slitsomt for de pårørende. Det var min mor som passet på henne,og det var ingen kjekk jobb å se sin søster sånn så lenge. Det er ingen skam å bo på institusjon og de har det godt der også, det var der hun endte til slutt uansett. Bare lå i sengen og var helt borte vekk. 

Hendelser og feilbehandling forkorter mye god alderdom tror jeg slik systemet eller den hjelpen samfunnet faktisk har å tilby. Jeg er også veldig usikker på hva som skjedde når den tilmålte visittiden var over og jeg forlot min mor og far i systemets hender. Jeg så ikke mye overbevisende og betryggende helsehjelp. Jeg mener ikke å skape masse vanskeligheter for noen. Jeg tror bare ikke at vi er kommet særlig langt i behandling av mennesker med veldig nedsatt helsetilstand helt generelt. Det handler om kunnskap tror jeg. Min mor syntes behandlingen hun fikk var " ingenting" noe jeg tror var sannheten og er det for så mange. Mange i våre institusjoner er henvist til marginalene og dette er pasienter som ofte er av dem i samfunnet som har aller minst " å gå på". Men jeg vet at så mange klarer ikke seg selv lenger i dag. Desperat situasjon for så mange familier tror også i dag.

Anonymkode: b6461...b5f