Hjelp til å forstå min mann?

[AnonymBruker]

Hei. 

Jeg lurer på om noen kan hjelpe meg med situasjonen jeg nå befinner meg i. Jeg er en kvinne som er gift. Jeg har ptsd og ufør. Jeg har vært syk siden før jeg møtte min mann. 

Min mann er en ressurssterk mann, med god jobb som han liker, men som også krever mye av han. Han har alltid vært ved min side og også stått opp for meg i forhold til helseapparatet når han mener de ikke har stilt nok opp eller gjort jobben sin. Han har tålt innleggelser jeg har hatt og egentlig stått ryggstøtt med meg i mange år. 

I ca det halve siste året så har han forandret seg. Vi har hatt noen prater omkring hva som skjer, men det ender stort sett opp med at han er lei av snakk og når jeg har spurt han rett ut om han ønsker å skille seg, eller gå fra meg, så har han svart at om vi har samme praten om ett eller to år, eller om jeg fortsatt er syk da, så må han vurdere det, da han savner blant annet normalitet i livet.Sist gang vi snakket om dette så har han nevnt ting som å kunne gjøre noe mer på sparket, være ilag med andre sosialt, og at jeg feks også kunne bidra med handling da vi ofte handler for noen uker om gangen. Så i det siste har jeg virkelig prøvd å gjøre mer av dette. Vi har vært ilag med andre som vi ikke pleier å være så mye ilag med, jeg foreslo spontantur til fjellet for å stå på ski nå i starten av påsken, noe han ble med på, og jeg har sagt at jeg kan ordne handlingen. I det minste være med på det. Likevel så har ting bare gått fra vondt til verre mellom oss. 

En gang vi pratet for en stund siden, i forhold til at jeg innimellom er kort innlagt, så spurte jeg han om vi kunne sammenligne det med om jeg hadde hatt en somatisk sykdom som krevde behandling på sykehus innimellom. Dette mente han ikke kunne sammenlignes og jeg ble overrasket over at han syntes det og ble lei meg, men jeg viste det ikke til han. Dette er ulikt han. 

Han har forandret seg mye. Han viser mye mindre forståelse. Han blir fort stille irritert, mutt og han har sluttet med å feks gi meg suss før han drar noe sted, og ingenting jeg gjør er godt nok. Turen jeg tok initiativ til endte vi opp med å dra hjem en dag for tidlig, fordi han ville det. Han ville ikke stå noe særlig lenge på ski og han virket deppa, eller irritert eller mutt. Jeg vet ikke helt. Han vil liksom ingenting. Når jeg spør om vi skal ta en tur i naturen (han har flere ganger sagt han vil være litt mer aktiv) så ender det opp med at han heller bare vil gå en tur langs veien i nærområdet (de få gangene han faktisk blir med ut i det hele tatt). Han blir fort irritert og jeg gjør ikke ting kjapt nok, eller jeg står i veien for han, bare han skal hente seg noe i kjøleskapet så blir han irritert. Han kan og bli irritert om jeg sier at jeg føler jeg trenger den terapitimen eller når jeg har perm og har ringeavtale. Da kan han bli litt mutt over at jeg velger å ringe og snakke med de. 

Han sitter mye med mobilen, dro plutselig ut og sa han skulle ut et ærend før han skulle møte en kamerat for å spille fotball, og dro flere timer før han skulle spille fotball. Da han kom tilbake, kom han hjem uten det han skulle kjøpe på veien, enda han dro flere timer før han skulle spille fotball. Unnskyldningen var at han fikk en telefon... 

Søsteren har og reagert på at de siste gangene vi har vært der, har han virket mer uintressert i alt og alle og faller ut innimellom. Min kusine har og spurt om det var noe spesielt med han, en gang vi gikk tur med de. Om det gikk bra med han. 

Sist vi pratet om dette, for noen uker siden, ba han om å få fred og tid og fikse dette alene. Så hvis jeg spør han igjen nå så tror jeg at han ikke kommer til å like det. Han er allerede irritert på meg for alt jeg gjør og ikke gjør, så jeg går på nåler hjemme. 

Det kan nevnes at han har hatt noen innleggelser på somatisk sykehus med det som han har trodd var noe med hjertet, som har vist seg å ikke være noe. Han vil ikke høre på at det har vært angst, men heller for mye arbeid. Når han har vært innlagt har det vært full fart med blålys og hele pakken. 

Han mener at alle gjør feil. Folk kan ikke kjøre bil, folk kan ikke engang grave ut en tunell, fordi de bruker all for lang tid og de må gjøre det feil, eller når crusieskipet fikk problemer så var redningsaksjonen helt på trynet når den pågikk, fordi det måtte jo kunne gå an å gjøre det mer effektivt eller annerledes. Han klager på alt og alle, og jeg kjenner han ikke igjen. Selv om han gir meg veldig lite oppmerksomhet i dagene og virker som han helst ikke vil være med meg, så vil han likevel ha sex. Det forstår jeg heller ikke. Også der har han endret seg. Pga min bakgrunn så er det litt vanskelig for meg, men det virker glemt eller noe. For det er også blitt annerledes og mindre hensynsfull. Han har og en tendens til å tenke at han har rett og hvis jeg prøver å korrigere han så blir han irritert. Det tåler han ikke. Selv om han snakker om ting han ikke vet noe om. Som kalorier. (jeg har en sf i tillegg). 

Jeg går på nåler hjemme og vet ikke hva jeg skal gjøre. 

Han sovner fort om kvelden men våkner i helgene tidligere enn han pleier. 

Handler det hele kun om meg? Eller kan det være noe annet også? Depresjon? Angst? 

Hva kan jeg gjøre og hva skal jeg gjøre? Han vil nok ikke prate mer om dette. Han ville ha fred og tid. Men jeg klarer ikke å ha det som dette hjemme? 

Mvh kvinne 33 år. 

 

Anonymkode: 0c4d8...b0c

[kupton]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Handler det hele kun om meg? Eller kan det være noe annet også? Depresjon?

Jeg tror dette handler om depresjon hos en ressurssterk og positiv, men forstrekt mann. De nye tiltakene kom nok alt for sent til å forhindre denne tilstanden. Ja, du er nok en del av det som har forstrekt han.

Han bør konsultere sin fastlege og få hjelp med dette. Kanskje trenger han også samtaler med en kompetent og voksen behandler.

[AnonymBruker]

Kan vi klare å komme oss gjennom dette som par, tror du? 

Eller er min sykdom nok til at dette ikke går? 

Jeg føler han har i årevis hatt forventning om at jeg blir frisk, men jeg blir jo aldri helt frisk. 

Anonymkode: 0c4d8...b0c

[kupton]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Kan vi klare å komme oss gjennom dette som par, tror du? 

Eller er min sykdom nok til at dette ikke går? 

Det har jeg dessverre ingen forutsetning for å si noe om. Det viktige nå er at han kommer seg til fastlegen.

Husk at det er en del menn, ofte slike som han, som trenger alenetid og fred for å bli bra, og at stadig mas om å "snakke ut" er depresjonsbevarende.

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar. 

Det betyr mye å vite hvordan jeg best kan oppføre meg. Han ville ikke snakke med noen så er usikker på hvor mye jeg kan snakke med han om å gå til fastlegen. 

Men hvordan skal vi to som par løse dette? Han var ikke interessert i parterapi? 

Og et spm fra en kvinne: hvordan kan en mann som viser så mye avstand og «avsky»/irritasjon, men likevel ønske/kreve sex? 

Anonymkode: 0c4d8...b0c

[AnonymBruker]

46 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men hvordan skal vi to som par løse dette? Han var ikke interessert i parterapi? 

Og et spm fra en kvinne: hvordan kan en mann som viser så mye avstand og «avsky»/irritasjon, men likevel ønske/kreve sex? 

Anonymkode: 0c4d8...b0c

Svar til første: Det har kupton svart at han ikke har noen forutsetning for å vite noe om. Det er noe som dere to må finne ut av sammen. 

Svar til andre: Antakelig fordi han er en egoistisk jævel som bare tenker på sitt eget beste.

Anonymkode: 0301c...c15

[frosken]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Svar til andre: Antakelig fordi han er en egoistisk jævel som bare tenker på sitt eget beste.

Anonymkode: 0301c...c15

Dette synes jeg er et usedvanlig dårlig svar. 

[frosken]

53 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for svar. 

Det betyr mye å vite hvordan jeg best kan oppføre meg. Han ville ikke snakke med noen så er usikker på hvor mye jeg kan snakke med han om å gå til fastlegen. 

Men hvordan skal vi to som par løse dette? Han var ikke interessert i parterapi? 

Og et spm fra en kvinne: hvordan kan en mann som viser så mye avstand og «avsky»/irritasjon, men likevel ønske/kreve sex? 

Anonymkode: 0c4d8...b0c

Du kan jo bare vise ham innlegget du har postet her og la ham lese svaret til kupton. 

At han fortsatt kan ønske sex, er vel egentlig veldig bra? Det betyr at han fortsatt kan oppleve noe som positivt. 

[AnonymBruker]

Jeg må innrømme at jeg er redd for å ta opp noe som helst med han nå for alle pigger er ute. 

For meg, som allerede strever med sex, så blir det ekstra vanskelig å forholde meg til det når han er så «kald» og irritert utenom det. Det gjenspeiler seg og i sex situasjonen. Mer kommanderende. Som er fryktelig vondt å kjenne og føle på:( 

Anonymkode: 0c4d8...b0c

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg må innrømme at jeg er redd for å ta opp noe som helst med han nå for alle pigger er ute. 

For meg, som allerede strever med sex, så blir det ekstra vanskelig å forholde meg til det når han er så «kald» og irritert utenom det. Det gjenspeiler seg og i sex situasjonen. Mer kommanderende. Som er fryktelig vondt å kjenne og føle på:( 

Anonymkode: 0c4d8...b0c

Du MÅ ikke (behøver ikke) å ha sex med ham. Du kan si nei. Og det må han respektere. 

Anonymkode: 0301c...c15

[AnonymBruker]

13 minutter siden, frosken skrev:

Dette synes jeg er et usedvanlig dårlig svar. 

Fordi? 

Fordi kupton mente han var en ressurssterk person som muligens har fått en depresjon? 

Det frigjør ham ikke fra å være en egoistisk jævel av den grunn.

 

Anonymkode: 0301c...c15

[Gjest Xtra]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

 

Og et spm fra en kvinne: hvordan kan en mann som viser så mye avstand og «avsky»/irritasjon, men likevel ønske/kreve sex? 

Anonymkode: 0c4d8...b0c

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Svar til andre: Antakelig fordi han er en egoistisk jævel som bare tenker på sitt eget beste.

Anonymkode: 0301c...c15

Jeg tror heller dette har mye med menns og kvinners ulike seksualitet å gjøre. For å si det ganske forenklet: Menn må ha sex for å føle seg elsket, kvinner må føle seg elsket for å ha sex.

[AnonymBruker]

Min mann har aldri vært en egoistisk jævel. Men han har det ikke noe greit nå. Og jeg føler mye skyld for det... 

Og vet ikke hvordan løse det. 

Anonymkode: 0c4d8...b0c

[kupton]

Vanligvis er sexlysten nedsatt i en depresjon. Men hos enkelte har jeg opplevd at den er uendret eller økt fordi dette er den eneste form for glede de er i stand til å føle i sin depresjon. Gjelder både menn og kvinner.

[kupton]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Fordi? 

Fordi kupton mente han var en ressurssterk person som muligens har fått en depresjon? 

Det frigjør ham ikke fra å være en egoistisk jævel av den grunn.

 

Anonymkode: 0301c...c15

Dels fordi hans kone, som kjenner han, ikke opplever det slik.

Dels pga hans adferd i alle årene før han ble deprimert.

[frosken]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Fordi? 

Fordi kupton mente han var en ressurssterk person som muligens har fått en depresjon? 

Det frigjør ham ikke fra å være en egoistisk jævel av den grunn.

 

Anonymkode: 0301c...c15

Trådstarter forteller om en ektefelle som har vært en solid støtte gjennom flere år .  Jeg synes beskrivelsen av ektefellen gjør at det virker rart at du finner det mest passende å omtale ham som en "egoistisk jævel". 

[AnonymBruker]

Takk for svar. 

Skal jeg «godta» at han hele tiden hakker på meg, bestemmer og er irritert på meg uten grunn? Prøve å la det passere? 

Gjør jeg det verre om jeg ikke har sex med han nå? 

Anonymkode: 0c4d8...b0c

[frosken]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar. 

Skal jeg «godta» at han hele tiden hakker på meg, bestemmer og er irritert på meg uten grunn? Prøve å la det passere? 

Gjør jeg det verre om jeg ikke har sex med han nå? 

Anonymkode: 0c4d8...b0c

Kan du ikke starte med å vise ham innlegget ditt og kuptons svar? Kanskje han vil velge å snakke med fastlegen som følge av det. 

Hvis han er villig til å oppsøke fastlegen, så synes jeg du kan prøve å ikke gjøre for mye ut av hans irritasjon. Du beskriver at han har måttet forholde seg til dine symptomer gjennom mange år, så kanskje kan det motivere deg til å la noe av dette bare passere. 

Spørsmålet om sex synes jeg er helt umulig å svare på. Det kjennes helt feil ut å skulle si til deg at du skal ha sex dersom du ikke ønsker det, så det er du selv som må kjenne etter hva du vil. 

 

[AnonymBruker]

Jeg synes det er vanskelig å svare. Føler på en måte at det sies her at du er litt skyld i hans plager og må derfor tåle dette. Her vises det stor forståelse og medlidenhet med en mann som behandler sin partner dårlig og lite medlidenhet med henne som blir utsatt for denne behandlingen?. Vil bare si at du fortjener ikke å bli behandlet dårlig og jeg forstår at dette må gjøre veldig vondt. Ikke bli drevet av skyldfølelse for dette men prøv å tenke fornuftig og sett de grensene for deg selv som du vet er riktig. Samtidig skal du respektere de grensene han har og forsiktig la han forstå at du setter pris på han. Depresjon kan gjøre at man ikke har kapasitet til å bry seg om andre men samtidig trenger man å vite at man er verdt å bli elsket. Du har fått gode råd innpå her. 

Anonymkode: 0d600...52a

[kupton]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Skal jeg «godta» at han hele tiden hakker på meg, bestemmer og er irritert på meg uten grunn? Prøve å la det passere? 

Gjør jeg det verre om jeg ikke har sex med han nå? 

Nei, du skal ikke godta at han hakker på deg. Du kan si til han at du forstår at han er frustrert og irritert, men at du ikke godtar å bli hakket på. Det er heller ikke til hjelp for han.

Når det kommer til sex, er det bare du som kan si hva som er riktig, men jeg kan komme med noen tanker. Noen ønsker kun å ha sex med partneren når de selv allerede er sprengkåte. Noen har oppdaget at selv om de ikke er kåte når partneren tar et initiativ, kan de bli kåte ved å stimulere hverandre og være gode mot hverandre (også kjent som forspill). Andre igjen blir med på ting for å være gode mot personer som de er glade i. Hvem har ikke sett på barnetv med barna kun for deres skyld eller lest om Knerten for 103. gang? En kan være med partneren på kino, skitur eller se en krim på TV uten at dette er ens eget førstevalg i øyeblikket, men en gjør det for å glede den andre. En kan til og med oppleve at det ble ganske fint. Slik kan noen også være med på sex for å være god mot den andre selv om det ikke var ens primære ønske i øyeblikket. Hva som er riktig for deg, er det kun du som kan avgjøre.