Snart stikker jeg av…

[AnonymBruker]

Jeg har spart en del penger og har sakt ifra til både psykolog og familie om at jeg flytter for meg selv i en kommunal bolig i nærheten, men sannheten er vel at jeg kommer til å stikke av enten til utlandet eller til en annen by i Norge. 

Jeg vil «forsvinne» på en måte hvis dere skjønner ? Det hær handler overhode ikke om å få oppmerksomhet. 

Greia er at jeg ikke er motivert til å bli frisk, ønsker ikke å bli frisk og orker ikke å påføre mine nærmeste og psykologen smerte og lidelse på grunn av meg og mine problemer. Derfor kommer jeg til å stikke av. Jeg vet at jeg kommer til å bli meldt savnet, men om politiet finner meg. Har de pliktig til å fortelle familien min hvor jeg er og hvor jeg befinner meg  selv om jeg er MYNDIG. Hva med eventuelt arbeidsplassen har de taushetsplikt i forhold til hvem som jobber der ? 

 

Hvem kan melde meg savnet ? Er det kun familie eller psykolog og fastlege også. Hvem må jeg passe meg for ? 

Jeg vil nemlig ikke bli funnet! Ikke før jeg har motivasjon til å bli frisk igjen  

 

Hvis noen hær har en ide om hvordan jeg kan minske sjansen for å bli funnet eller tips til hva jeg kan gjøre isteden så er jeg takknemlig! 

Grunnen til at jeg ikke vil bli funnet er på grunn av min anoreksi ( vil ikke bli innlagt) 😰

Det går ikke ant å hjelpe noen som ikke vil ha hjelp og jeg er ikke der at jeg klarer å jobbe med min spiseforstyrrelse. 

 

Anonymkode: 3cda4...fb6

[kupton]

Familien vil melde deg savnet. Politiet vil finne deg - ikke mist pga elektroniske spor du legger igjen.

Det er enklere at du forteller politiet at du har flyttet frivillig, og at du har det bra. De vil ikke fortelle dine pårørende hvor du er. De vil bare si at de vet hvor du er og at du ikke vil ha kontakt. Så lenge politiet vet hvor du er, vil du ikke få status som savnet. Da kan verken banken eller teleselskapet fortelle familien hvor du har brukt bankkort, tatt ut penger eller hvor du har ringt med mobilen.

[AnonymBruker]

53 minutter siden, kupton skrev:

Familien vil melde deg savnet. Politiet vil finne deg - ikke mist pga elektroniske spor du legger igjen.

Det er enklere at du forteller politiet at du har flyttet frivillig, og at du har det bra. De vil ikke fortelle dine pårørende hvor du er. De vil bare si at de vet hvor du er og at du ikke vil ha kontakt. Så lenge politiet vet hvor du er, vil du ikke få status som savnet. Da kan verken banken eller teleselskapet fortelle familien hvor du har brukt bankkort, tatt ut penger eller hvor du har ringt med mobilen.

Ok takk for svar! ❤️❤️ 

Anonymkode: 3cda4...fb6

[Lillemus]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Greia er at jeg ikke er motivert til å bli frisk, ønsker ikke å bli frisk og orker ikke å påføre mine nærmeste og psykologen smerte og lidelse på grunn av meg og mine problemer. Derfor kommer jeg til å stikke av. 

Anonymkode: 3cda4...fb6

Dette er jo virkelig å påføre sine nærmeste smerte, fortvilelse og lidelse da... Jeg antar at de vet du har anoreksi og om du tror de uten videre vil godta at du stikker av for å sulte deg til døde i fred og ro så tar du nok skammelig feil... 

[AnonymBruker]

Om man stikker av å drar sin vei blir lett det følsesmessige kaoset med en  dit man drar og er man på ukjent sted så kan det være vanskelig å forholde seg til mennesker man da møter bare med fordreining av sannhet og dermed blir man mye ensom tror jeg alt som ung. De du egentlig er glad i vil kanskje bli veldig lei seg om de bare ante at du ikke ønsker denne nye leiligheten allikevel. Her kan du ha mulighet kanskje til å etablere deg med kjøkkenbenk og bord og plass til venner og kanskje er det en plass å være ute om du flytter nå i sommer. Du kan male eller tapetsere litt om du ikke er helt fornøyd og kanskje Du velger selv om du vil pynte opp med bilder eller kanskje lager du noe selv. Kanskje begynner du på skole eller studier til høsten og får nye venner som kanskje sliter med mange av de samme ting .Samhold gir styrke. Om dine kjære ser at dette går bra så kanskje kjærligheten mellom dere bli styrket og du får mot og kraft til å fortsette behandlingen der du nå er  Spiseforstyrrelse er veldig vanskelig lidelse har jeg hørt ,men jeg husker psykologen jeg gikk hos som fortalte om en vanskelig tid i ungdommen som ikke var bra for henne. Men det var gått bra. Da jeg konsulterte henne var ikke bare velutdannet men hadde rukket utrolig mye i livet.

Det må være forferdelig vanskelig for deg når du tenker slik på å flykte fra alt, men dette er ting du kan snakke med psykiateren om og få råd. Håper du får god hjelp og støtte slik at du blir mere fornøyd.❤

Anonymkode: 0aef9...950

[AnonymBruker]

11 timer siden, Lillemus skrev:

Dette er jo virkelig å påføre sine nærmeste smerte, fortvilelse og lidelse da... Jeg antar at de vet du har anoreksi og om du tror de uten videre vil godta at du stikker av for å sulte deg til døde i fred og ro så tar du nok skammelig feil... 

De kommer ikke til å få vite om det. Har ikke akuratt planer om å sulte meg til døden. Vil bare bli tynn og slank slik som andre damer på Instagram og i det virkelige livet! Er lei av å se overvektig ut! Foretrekker heller å være slank og ulykkelig enn overvektig og ulykkelig... jeg kommer til å lide uansett så da kan jeg bare like gjerne se slank ut  

 

Ts

Anonymkode: 3cda4...fb6

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Om man stikker av å drar sin vei blir lett det følsesmessige kaoset med en  dit man drar og er man på ukjent sted så kan det være vanskelig å forholde seg til mennesker man da møter bare med fordreining av sannhet og dermed blir man mye ensom tror jeg alt som ung. De du egentlig er glad i vil kanskje bli veldig lei seg om de bare ante at du ikke ønsker denne nye leiligheten allikevel. Her kan du ha mulighet kanskje til å etablere deg med kjøkkenbenk og bord og plass til venner og kanskje er det en plass å være ute om du flytter nå i sommer. Du kan male eller tapetsere litt om du ikke er helt fornøyd og kanskje Du velger selv om du vil pynte opp med bilder eller kanskje lager du noe selv. Kanskje begynner du på skole eller studier til høsten og får nye venner som kanskje sliter med mange av de samme ting .Samhold gir styrke. Om dine kjære ser at dette går bra så kanskje kjærligheten mellom dere bli styrket og du får mot og kraft til å fortsette behandlingen der du nå er  Spiseforstyrrelse er veldig vanskelig lidelse har jeg hørt ,men jeg husker psykologen jeg gikk hos som fortalte om en vanskelig tid i ungdommen som ikke var bra for henne. Men det var gått bra. Da jeg konsulterte henne var ikke bare velutdannet men hadde rukket utrolig mye i livet.

Det må være forferdelig vanskelig for deg når du tenker slik på å flykte fra alt, men dette er ting du kan snakke med psykiateren om og få råd. Håper du får god hjelp og støtte slik at du blir mere fornøyd.❤

Anonymkode: 0aef9...950

Vet du hvor tungt det er å bli invitert på middager og selskap ? Hvor tungt det er å hele tiden bli påmint om mat når det er det som gjør en trist og ulykkelig ? Jeg har ikke stappet i meg et eneste måltid som jeg har klart å nyte de siste 4 årene. Mat forbinder jeg med frykt og redsel. Mat er overhode ingen kos! Tvert imot. Det er et rent helvete. Jeg spiser bare når jeg kjenner at jeg holder på å besvime eller når jeg absolutt må som i familie selskaper og slik. Du aner ikke hvor stor problem jeg er. Jeg ødelegger alltid stemmingen når jeg takker nei til det ene eller  ikke vil smake på det andre ( i frykt for kaloriene) … så lenge jeg er rundt andre mennesker så sårer jeg de. Jeg har ingen tro på at jeg kommer til å bli frisk noen gang derfor velger jeg å dra min vei. Hadde du hatt et rusmisbruk da hadde du mest sansynnligvis skjermet dine barn ifra det og det er nettopp det jeg kommer til å gjøre. Klarer man ikke å ende smerten sin så må man gjøre tiltak for å skjerme de rundt seg. Det er faktisk det minste jeg kan gjøre for de. Jo familien min viste at jeg sleit med spiseforstyrrelse, men jeg har lurt de til å tro at jeg hadde blitt frisk i et halvt år nå. Jeg har også lyget på meg diabetes og diverse allergier for å skjule min SF fra de. Jeg føler ikke at det er noen vei tilbake  dessverre. Jeg er så langt inni det helvetet at jeg ikke orker å løfte en finger for å gjøre noe med min situasjonen. Jeg venter bare på at jeg skal bli så dårlig fysisk at jeg selv tar kontakt med legen. 

Jeg må bare nå bunnen av helvete før jeg kan få motivasjon til å reise ifra det. 

 

Anonymkode: 3cda4...fb6

[Lillemus]

48 minutter siden, AnonymBruker skrev:

De kommer ikke til å få vite om det. Har ikke akuratt planer om å sulte meg til døden. Vil bare bli tynn og slank slik som andre damer på Instagram og i det virkelige livet! Er lei av å se overvektig ut! Foretrekker heller å være slank og ulykkelig enn overvektig og ulykkelig... jeg kommer til å lide uansett så da kan jeg bare like gjerne se slank ut  

Anonymkode: 3cda4...fb6

Du er syk og trenger hjelp. Jeg er temmelig sikker på at du ikke er overvektig heller. Du er klar over at de aller fleste som lever av å legge ut bilder av seg selv på insta o.l. fotoshopper seg syltynne? Og at det ikke finnes noe som helst likhetstegn mellom tynn og lykkelig?

[AnonymBruker]

14 minutter siden, Lillemus skrev:

Du er syk og trenger hjelp. Jeg er temmelig sikker på at du ikke er overvektig heller. Du er klar over at de aller fleste som lever av å legge ut bilder av seg selv på insta o.l. fotoshopper seg syltynne? Og at det ikke finnes noe som helst likhetstegn mellom tynn og lykkelig?

Jeg vet at å bli like tynn som de bare er en urealistisk drøm på grunn av min store beinbygning og mitt brede skjellet. Jeg kommer aldri til å bli tynn som andre. Jeg kommer bare til å se mindre feit ut når jeg blir kvitt fettet på lårene og når dobbelthaken  min forsvinner. Jeg har en altfor rund ansikt og i min familie/ slekt så finnes det andre som er MYE tynnere enn meg... jeg driter i helse, det viktigste er hvordan jeg ser ut. Jeg vil bare bli komfortabel med meg selv… bryr meg fint lite om hva andre mener. Det er jeg som skal bli fornøyd. Jeg gjør dette for min skyld og ikke for noen andres. Er ikke ut etter at folk skal like den nye kroppen min. Jeg vil bare slippe den skamfølelsen hver gang jeg går ut i det offentlige. Jeg vil spise uten å måtte skru på TV for å unngå å høre meg selv tygge. Jeg vil ha indre ro og det finner jeg ikke uten den kontrollen… 

Ts

Anonymkode: 3cda4...fb6