Jump to content
Sign in to follow this  
AnonymBruker

Føler meg som en hykler hos psykologen.

Recommended Posts

AnonymBruker

Ute blant folk kan jeg ta meg sammen og « holde maska». Når jeg går til min behandler viser jeg mer følelser. Kan gråte og skjelve. Se trist og oppgitt ut. Blant folk kan jeg smile og ha en høflig dialog. Hos min behandler føler jeg meg noen ganger som en liten såret jente. Blir en annen på en måte. En i familien som jobber i psykiatrien har snakket litt hånlig om dette. At man plutselig blir så psyk og går inn i en slags pasientmodus når man går inn til terapauten. Hun lo godt av disse . Høres ut som hun mente det var noe man gjorde med kald beregning for å oppnå noe. Jeg føler meg skamfull over dette. Føler bare at det er en trygg plass å uttrykke på utsiden hvordan jeg har det på innsiden. Men hadde jeg møtt psykologen i et  selskap sånn privat hadde jeg sikkert smilt og snakket normalt. Er jeg hykleriske da? 

Anonymkode: 0a7c0...46e

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

stjernestøv
Posted (edited)
6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ute blant folk kan jeg ta meg sammen og « holde maska». Når jeg går til min behandler viser jeg mer følelser. Kan gråte og skjelve. Se trist og oppgitt ut. Blant folk kan jeg smile og ha en høflig dialog. Hos min behandler føler jeg meg noen ganger som en liten såret jente. Blir en annen på en måte. En i familien som jobber i psykiatrien har snakket litt hånlig om dette. At man plutselig blir så psyk og går inn i en slags pasientmodus når man går inn til terapauten. Hun lo godt av disse . Høres ut som hun mente det var noe man gjorde med kald beregning for å oppnå noe. Jeg føler meg skamfull over dette. Føler bare at det er en trygg plass å uttrykke på utsiden hvordan jeg har det på innsiden. Men hadde jeg møtt psykologen i et  selskap sånn privat hadde jeg sikkert smilt og snakket normalt. Er jeg hykleriske da? 

Anonymkode: 0a7c0...46e

Nei du er ikke hyklerisk for det er jo hos behandleren du skal være åpen og få hjelp,det der tror jeg er ganske normalt. Jeg skulle faktisk ønske behandleren kunne innse hvor dårlig jeg er, det gjør han ikke. Er som vanlig når han er her og jeg, altså jeg klarer å ta meg sammen. Det skal ikke være nødvendig så det er ikke noe unormalt med deg ❤️ 

Edited by stjernestøv

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

At man plutselig blir så psyk og går inn i en slags pasientmodus når man går inn til terapauten. Hun lo godt av disse . Høres ut som hun mente det var noe man gjorde med kald beregning for å oppnå noe. 

Anonymkode: 0a7c0...46e

Dette sier jo veldig mye om henne. Hun kan ikke ha forstått stort av hvordan pasient- og behandlerrollen henger sammen. 

Anonymkode: 7a715...71c

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Ja du er en hykler! Når man har det psykisk dårlig over lang tid så vises det jo selvsagt uansett ikke kun når man er hos psykolog. Fyfaen ass

Anonymkode: 8f75d...99e

Share this post


Link to post
Share on other sites
stjernestøv
3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja du er en hykler! Når man har det psykisk dårlig over lang tid så vises det jo selvsagt uansett ikke kun når man er hos psykolog. Fyfaen ass

Anonymkode: 8f75d...99e

Hva? Man kan da ikke se utenpå alltid om man sliter psykisk. Frekk er du. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja du er en hykler! Når man har det psykisk dårlig over lang tid så vises det jo selvsagt uansett ikke kun når man er hos psykolog. Fyfaen ass

Anonymkode: 8f75d...99e

Hva er problemet ditt?

Anonymkode: 7a715...71c

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

AnonymBruker
1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ja du er en hykler! Når man har det psykisk dårlig over lang tid så vises det jo selvsagt uansett ikke kun når man er hos psykolog. Fyfaen ass

Anonymkode: 8f75d...99e

Akkurat nå er jeg så apatisk likegyldig til alt at du kan si hva du vil. Barna mine har virkelig sett meg syk. Skjelvende, apatisk, hysterisk, tvangspreget osv. Etter hvert ble jeg flinkere til å holde igjen og ta meg sammen. Klarte ikke tanken på hvordan det måtte oppleves for de. Det er utrolig hva man kan klare for å skåne de man er glad i. De kan enda klage på at jeg er fjern så jeg prøver å være interessert og « glad» når jeg er sammen med de. Jeg er utmattet når kvelden kommer pga dette. Og ja, jeg er i bedring og klarer å ta meg sammen stort sett ute blant folk. Bortsett hvis jeg får angstanfall eller noe. Men jeg sliter da enda psykisk for det. Og at jeg endelig er så trygg at jeg klarer å snakke om traumene og endelig klarer å hente frem følelser hos psykologen er vel også greit. Når jeg går der fra gjør det så forferdelig vondt at jeg bruker noen timer etterpå på å glemme det. Som om jeg er to forskjellige personer. Ja , så sånn sett er jeg en hykler. 

Anonymkode: 0a7c0...46e

Share this post


Link to post
Share on other sites
FjellOgDalar
Posted (edited)

Det er da ikke hyklerisk å slippe taket hos behandleren sin! Hva er poenget med å gå i terapi om man ikke kan ha en god dialog om hvordan man har det? Hva man rent faktisk sliter med? En fornuftig terapeut vil nok verdsette slik ærlighet. Hyklersk synes jeg ikke er noe godt ord i denne sammenhengen, det handler mer om hvor vanskelig det kan være å kaste den maska som er så lett å feste med superlim for de rundt oss sin del. 

Ta heller og snakk med psykologen din om dette hvis det plager deg. H*n har sikkert vært borti dette før :) 

Edited by FjellOgDalar

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
På 18.6.2019 den 17.16, AnonymBruker skrev:

Ute blant folk kan jeg ta meg sammen og « holde maska». Når jeg går til min behandler viser jeg mer følelser. Kan gråte og skjelve. Se trist og oppgitt ut. Blant folk kan jeg smile og ha en høflig dialog. Hos min behandler føler jeg meg noen ganger som en liten såret jente. Blir en annen på en måte. En i familien som jobber i psykiatrien har snakket litt hånlig om dette. At man plutselig blir så psyk og går inn i en slags pasientmodus når man går inn til terapauten. Hun lo godt av disse . Høres ut som hun mente det var noe man gjorde med kald beregning for å oppnå noe. Jeg føler meg skamfull over dette. Føler bare at det er en trygg plass å uttrykke på utsiden hvordan jeg har det på innsiden. Men hadde jeg møtt psykologen i et  selskap sånn privat hadde jeg sikkert smilt og snakket normalt. Er jeg hykleriske da? 

Anonymkode: 0a7c0...46e

Dere har begge rett. Å tre inn i pasientrollen og dyrke den er et helt vanlig fenomen, det betyr selvsagt ikke at du eller "alle" andre gjør det.

Anonymkode: 89a4d...e80

Share this post


Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
Sign in to follow this  

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...