Tilnærming til suicidalitet

[Gjest Surrehuggu]

Noe jeg har lurt veldig på er hva som er korrekt tilnærming ift suicidale mennesker. 

Jeg vet at det minst er to tilnærmingsmåter, og det er de to jeg vil ta opp her. 

Jeg har vært suicidal i perioder, og har blitt møtt på i alle fall disse to måtene: På den ene måten blir innleggelse og omsorg tilbudt, og på den andre måten blir man bare sendt hjem med beskjed om å klare seg selv. -Hvis du vil ta livet ditt, så er det bare "værsågod" og "bare gjør det", og jeg har fått beskjed om at den eneste som kan hjelpe meg ut av dette er meg selv. De kan uansett ikke gjøre noe fra eller til, har de sagt. 

Ved den første måten får jeg inntrykk av at de tar meg alvorlig, og at de bryr seg og vil hjelpe meg. Jeg får følelsen av å bli forstått og møtt. 

Ved den andre måten er det motsatt. Jeg får inntrykk av at de ikke tar meg alvorlig, ikke bryr seg, og ikke vil hjelpe meg. Jeg får følelsen av å bli avvist og overlatt til meg selv og min egen elendighet, og at jeg bare kan gå å dø hvis jeg vil. (Det er jo forsåvidt sant, men... 

Hva er egentlig riktig måte å møte suicidale personer på? 

Jeg er blitt litt forvirret av dette her, og jeg har nok kommet i skade for å svare noen her med at metode 2 er det som bør praktiseres, jmfr en tråd lenger ned her. Jeg beklager veldig hvis jeg har gitt uriktige og usunne råd mtp dette! 😢

Muligens ligger svaret i hvor ofte, altså hyppigheten av suicidalitet. Jeg forstår godt at måte 2 kanskje er best hvis en er en gjenganger hos fastlegen, DPS eller på legevakta med slik problematikk. Men hvis ikke det skjer så ofte, synes jeg nå at måte 1 er best. 

Jeg kan i perioder bli suicidal ved at jeg får noe jeg kaller anfall. Da blir alt mørkt og jeg ser ingen annen mulighet enn å avslutte livet. Det er helt forferdelig å ha det sånn, men det er heldigvis blitt mye bedre nå som jeg går på Litium. Uansett har det vært relativt sjeldent at jeg har oppsøkt legevakta pga dette. Jeg husker en gang for noen måneder siden at jeg oppsøkte legevakta fordi jeg mente at jeg kom til å begå selvmord hvis jeg ikke fikk hjelp. Det stod også i kriseplanen min at jeg skulle gå på legevakta hvis det ble helt krise. På legevakta ble jeg forstått og tatt alvorlig, og jeg ble lagt inn på psykiatrisk fylkesavdeling (sykehuset). Legevaktslegen sa til meg da at hvis jeg ikke la meg inn frivillig, så måtte han bruke "paragraf" på meg, dvs tvang. På sykehuset derimot skrev jeg meg ut kort tid etterpå fordi sykehuslegen møtte meg med måte 2. Jeg må si jeg ble ganske forvirret da, og lurte på hvordan det kan ha seg at to leger ser på dette så ulikt. 

Vel, jeg tok jo ikke livet mitt, og jeg lever jo enda. Så sånn sett var det jo riktig det som sykehuslegen gjorde. 

Men igjen; hva sier retningslinjene ift dette, hva er riktig praksis? 

 

Endret 6. juli 2019 av Surrehuggu

[Gjest Surrehuggu]

Jeg ser nå at dette jeg skriver her ikke er samme sak som lenger ned i trådrekka. I den tråden var det jo snakk om en pasient som kom med trusler fordi hen ikke fikk vilja si, og det er ingen slik problemstilling i mitt innlegg her. Her gjelder det generelt om hvordan man skal møte "vanlige" suicidale mennesker. Så forhåpentligvis er det ingen grunn til å ha dårlig samvittighet fordi jeg svarte som jeg gjorde i den andre tråden

[Gjest Surrehuggu]

Jeg blir så usikker på meg selv om jeg har skrevet noe dumt og rart her. Har jeg det? Er det en tullete og merkelig problemstilling? 

Noen ganger har jeg grei nok selvtillit når jeg skriver ting, og så endrer den seg når jeg ikke får respons. Da tenker jeg at jeg har driti meg ut. Men har jeg det, så får det bare være. Det spiller jo ingen rolle siden ingen kjenner meg i rl. 

 

[AnonymBruker]

Jeg holdt på å skrive et svar til deg for en times tid siden. Avbrøt midt i svaret fordi jeg rett og slett syntes det ble for vanskelig å svare på. Det er vanskelig å vite hva som er riktig. Jeg har så mange tanker rundt temaet at det begynte å koke litt i hodet. Dumt at jeg ikke fikk til å skrive et ordentlig svar. Men du skal hvertfall vite at det ikke er noe dumt å lure på dette, og tror nok ingen synes dette er tullete eller merkelig. Bare vanskelig å svare på. 

Kanskje jeg får til å skrive noe mer i morgen

Anonymkode: 8f85b...21a

[frosken]

11 timer siden, Surrehuggu skrev:

Jeg blir så usikker på meg selv om jeg har skrevet noe dumt og rart her. Har jeg det? Er det en tullete og merkelig problemstilling? 

Noen ganger har jeg grei nok selvtillit når jeg skriver ting, og så endrer den seg når jeg ikke får respons. Da tenker jeg at jeg har driti meg ut. Men har jeg det, så får det bare være. Det spiller jo ingen rolle siden ingen kjenner meg i rl. 

 

Nei, jeg synes ikke du har skrevet noe dumt. Du beskriver situasjoner som er svært vanskelige for både pasient og helsepersonell. 

Ideelt sett så mener jeg det finnes et tredje alternativ til det du beskriver, nemlig at man blir møtt med omtanke og respekt selv om innleggelse ikke anses som en god løsning. Jeg synes det er unødvendig å påføre andre mennesker ytterligere smerte dersom de oppsøker helsevesenet og kommuniserer at de har tanker om å ta livet sitt. Et alternativ til innleggelse vil kunne være å legge til rette for hyppig kontakt, enten på telefon eller ved fremmøte, i de mest kritiske dagene. 

 

[AnonymBruker]

Jeg mener at først og fremst alle bør ta ansvar for sitt liv. Men, når en er i en sårbar situasjon, bør og må andre hjelpe, slik at alle kan få den hjelpen de fortjener og trenger.

Anonymkode: 51c2a...47c

[Gjest Surrehuggu]

Takk, frosken. 

Ja, ved noen anledninger har det vært best for meg å få tett oppfølging av AAT. Da har vi hatt daglig kontakt enten på telefon, at de har kommet på hjemmebesøk, eller at jeg har møtt opp hos dem. I tillegg til at jeg på ettermiddag og kveldstid har hatt mulighet til å ringe når som helst. På dagtid har jeg kunnet ringe poliklinisk behandler ved behov, alt dette til det verste har gitt seg.

Alt i alt er jeg veldig godt fornøyd med all den hjelp og oppfølging jeg har fått, og får, så hovedinnlegget var på ingen måte ment som noe klaging. Jeg er faktisk veldig heldig som blir så godt ivaretatt, også i perioder hvor det stormer som verst. Innleggelse er jeg i grunnen ikke så glad i

[aa-k-j]

Jeg har erfart at tilnærming 2 kan slå ut feil da det kan resultere i at en til slutt slutter å be om hjelp fordi en blir sendt hjem likevel. Etter å ha blitt møtt slik litt ofte gir en til slutt opp. 

[Gjest elina777]

Jeg har ikke vært mye suicidal, men de gangene det har skjedd har jeg fått hjelp. Sikkert fordi jeg snakker med latens 

[cathlin]

1 time siden, elina777 skrev:

Jeg har ikke vært mye suicidal, men de gangene det har skjedd har jeg fått hjelp. Sikkert fordi jeg snakker med latens 

Hvem er denne latens?

 

[Gjest Surrehuggu]

1 time siden, cathlin skrev:

Hvem er denne latens?

 

Latens er ikke en person

https://sml.snl.no/latenstid (Punkt 3 i denne sammenheng) 

Endret 7. juli 2019 av Surrehuggu

[kupton]

Jeg mener at en ikke kan ha en generell tilnærming til suicidalitet fordi årsakene til det og situasjonen rundt den enkelte er så ulike. Jeg kan nevne som et eksempel fem meget ulike situasjoner.

1. Han er 83 år. Har hatt et rikt og fint liv, men savner kona som døde for fem år siden. Så får han beskjed om at han har fått uhelbredelig kreft. Det eneste han kan se frem til er smerter, funksjonssvikt og død. Han ønsker å avslutte når det passer han.

2. Hun har tilbakevendende, alvorlig depresjon med psykoser. Hun tror at hun er årsaken til det elendige været denne sommeren samt at hun mener at datterens skilsmisse skyldes henne. Dessuten er hun sikker på at familien går konkurs. Hun mener at deres redning er at hun dør.

3. Han er nyskilt. Ekskona har funnet en annen, og hun har tatt med seg barna og flyttet til et annet sted i landet. I tillegg måtte han selge boligen etter skilsmissen og ser ikke for seg et liv uten barna.

4. Hun er 22, har eupf og har vært tvangsinnlagt tre ganger etter selvpåført forgiftning og noe risping/skjæring. Hun går fast i poliklinikk.

5. Hun er 42 og har et tresifret antall innleggelser som følge av "selvmordsforsøk". Hun har gått i poliklinisk behandling i mange omganger.

Hver enkelt av disse må møtes med ulike tiltak. En felles mal kon ikke brukes bortsett fra at alle skal møtes med forståelse og respekt.

[Gjest Surrehuggu]

15 minutter siden, kupton skrev:

Jeg mener at en ikke kan ha en generell tilnærming til suicidalitet fordi årsakene til det og situasjonen rundt den enkelte er så ulike. Jeg kan nevne som et eksempel fem meget ulike situasjoner.

1. Han er 83 år. Har hatt et rikt og fint liv, men savner kona som døde for fem år siden. Så får han beskjed om at han har fått uhelbredelig kreft. Det eneste han kan se frem til er smerter, funksjonssvikt og død. Han ønsker å avslutte når det passer han.

2. Hun har tilbakevendende, alvorlig depresjon med psykoser. Hun tror at hun er årsaken til det elendige været denne sommeren samt at hun mener at datterens skilsmisse skyldes henne. Dessuten er hun sikker på at familien går konkurs. Hun mener at deres redning er at hun dør.

3. Han er nyskilt. Ekskona har funnet en annen, og hun har tatt med seg barna og flyttet til et annet sted i landet. I tillegg måtte han selge boligen etter skilsmissen og ser ikke for seg et liv uten barna.

4. Hun er 22, har eupf og har vært tvangsinnlagt tre ganger etter selvpåført forgiftning og noe risping/skjæring. Hun går fast i poliklinikk.

5. Hun er 42 og har et tresifret antall innleggelser som følge av "selvmordsforsøk". Hun har gått i poliklinisk behandling i mange omganger.

Hver enkelt av disse må møtes med ulike tiltak. En felles mal kon ikke brukes bortsett fra at alle skal møtes med forståelse og respekt.

Takk for at du tok deg tid til å svare så grundig. Jeg forstår det du sier her, at tilnærmingsmåtene til suicidale mennesker må tilpasses individuelt. Du sier også at alle skal møtes med forståelse og respekt. Ved min skisserte "måte 2" blir vel ikke disse kriteriene (forståelse og respekt) overholdt, og blir da en uriktig tilnærmingsmåte?  

[kupton]

5 minutter siden, Surrehuggu skrev:

blir da en uriktig tilnærmingsmåte?  

Ja, alltid - dessverre.

[Gjest Surrehuggu]

14 timer siden, kupton skrev:

Ja, alltid - dessverre.

Mulig jeg var pasient nr. "ørten" den uka med selvmordsønsker, og at sykehuslegen derfor var drittlei... Men uansett ingen ok måte å møte folk på. 

Nå vet jeg (pga ditt svar) at det aldri er riktig å møte suicidale mennesker på den måten sykehuslegen gjorde med meg. Greit å få det ut av veien og hodet mitt.

[AnonymBruker]

23 timer siden, cathlin skrev:

Hvem er denne latens?

 

Sikkert en som sitter og masturberer inni hjernen på folk. For hver sædutløsning som treffer senteret for talestyringen, kommer det en forsinkelse av talehastigheten hos mennesket, og det fører til at det tar litt mer tid enn normalt å f.eks svare på spørsmål. 

Anonymkode: 09cd1...2ad