Gå til innhold

Kupton, hva gjør jeg?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

AnonymBruker

Jeg har det ikke bra med meg selv. Har ikke hatt det bra på lenge. Trives ikke på jobb, trives ikke hjemme. Syns alt er et slit. Har nesten sluttet å dra på tur for jeg vil ikke være ute blant folk. Men kommer meg ut i marka innimellom. Drar og handler og slike nødvendige ærender. Venter bare på dårlig vær så jeg kan gjemme meg vekk i det grå. Jeg bor alene og har alltid trivdes alene, ikke at jeg ikke trives med å være sammen med venner av og til. Men nå når jeg har blitt eldre og sykdom legger begrensninger for det som tidligere har gitt meg gleder innenfor jobb og interesser må jeg innrømme at jeg har begynt å ikke se noen spesiell mening i å gjøre ting. Jeg har jo ingen å gjøre noe for. Ingen eller ingenting som gir meg noe. Har ikke barn. Er i slutten av 30-årene. Jeg orker knapt å holde leiligheta ryddig for det spiller jo ingen rolle. Jeg er sur og irritabel og orker ikke alle disse glade menneskene som er full av livsglede og innhold i livet sitt. Jeg har lyst å legge meg ned for å dø men har over halve livet igjen å leve. Hva bør jeg gjøre? Syns du jeg skal be om å bli henvist til psykolog? På hvilket grunnlag, skal vi skrive at jeg er deprimert?? Skal jeg be om oppfølging av noen og av hvem? Lege eller psykepleier i kommunen, men det er vel for folk med mer alvorlige diagnoser. Er jeg deprimert selv om jeg ikke føler meg deprimert?

Jeg kan ha kortvarige depressive perioder på noen uker som kommer med års mellomrom der det ikke er tvil om at jeg er deprimert. Men dette er mer diffust og langvarig, og har vel ikke så klare symptomer på depresjon. Jeg klarer jo å se mening i ting (ikke for å motsi meg selv i det jeg skreiv tidligere, men med det mener jeg at ting ikke er helt meningsløse) og da er jeg vel ikke så deprimert. Jeg er bare skikkelig lei av alt og har veldig dårlig selvfølelse. Orker ikke dra til lege for jeg bryr meg ikke om meg selv i stor nok grad. Har ikke flere planer for livet pga sykdom så innser jeg at jeg aldri kommer til å få råd til egen bolig og har definitivt lagt bak meg tanker om partner for jeg syns han skal få slippe å være delaktig i min hverdag med sykdom. Hadde aldri kommet til å skaffe meg partner uansett så det spiller for øvrig ingen rolle. 

Når jeg er ordentlig deprimert i disse kortvarige episodene jeg nevnte syns jeg det er helt meningsløst med husarbeid, at folk snakker til hverandre eller at jeg sitter sammen med folk jeg egentlig liker veldig godt. Hvilken grad av depresjon har man egentlig når det helt meningsløst at folk snakker til hverandre eller til deg? Er det på grensen til alvorlig depresjon der jeg burde oppsøke lege? Dette er bare et tilleggsspørsmål til det jeg lurer mer på lengre oppe i teksten. Disse episodene utvikler seg veldig raskt i løpet av timer, varer alltid i like mange uker, det er ingenting jeg gjør som hjelper i nevneverdig grad (som trim eller å oppsøke sosiale situasjoner som jeg tvinger meg til for å se om det hjelper) og går plutselig over i løpet av noen timer uten noen spesiell grunn. Hvilken type depresjon er dette?

Anonymkode: 82728...f8f

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Høres for meg ut som dystymi med noen «dobbeltdepresjoner» fra tid til annen. 

Det er en utbredt feiloppfatning at slike «milde» depresjoner er mindre alvorlige. De strekker voldsomt ut i tid og ødelegger livskvaliteten ofte langt mer enn kortvarige alvorlige depresjoner (selv om sistnevnte vel er mer truet av selvmordsfare). 

Behandlingen for å løse dette er gjerne en kombinasjon av psykoterapi for å endre sine tankemønstre (man har gjerne noen fastlåste tankemønstre hvor man har grodd fast i negativitet - forståelig nok) kombinert med høy dose antidepressiv. Noen får også utbytte av den stimulerende og angstdempende effekten man får fra lave doser av enkelte antipsykotika. Hvis det skulle vise seg at tilstanden er del av en bipolar lidelse, behandles dette på en annen måte. Det samme hvis du har dystymi som følge av en annen krevende tilstand (f.eks ADHD eller angstlidelser). 

Du bør absolutt starte hos fastlegen og få hjelp. Dette er ikke en uskyldig mild tilstand og den må prioriteres. Du kan få et helt annet liv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker
5 timer siden, issomethingwrong skrev:

Høres for meg ut som dystymi med noen «dobbeltdepresjoner» fra tid til annen. 

Det er en utbredt feiloppfatning at slike «milde» depresjoner er mindre alvorlige. De strekker voldsomt ut i tid og ødelegger livskvaliteten ofte langt mer enn kortvarige alvorlige depresjoner (selv om sistnevnte vel er mer truet av selvmordsfare). 

Behandlingen for å løse dette er gjerne en kombinasjon av psykoterapi for å endre sine tankemønstre (man har gjerne noen fastlåste tankemønstre hvor man har grodd fast i negativitet - forståelig nok) kombinert med høy dose antidepressiv. Noen får også utbytte av den stimulerende og angstdempende effekten man får fra lave doser av enkelte antipsykotika. Hvis det skulle vise seg at tilstanden er del av en bipolar lidelse, behandles dette på en annen måte. Det samme hvis du har dystymi som følge av en annen krevende tilstand (f.eks ADHD eller angstlidelser). 

Du bør absolutt starte hos fastlegen og få hjelp. Dette er ikke en uskyldig mild tilstand og den må prioriteres. Du kan få et helt annet liv.

Setter pris på at folk tar seg tid til å svare. Tror jeg trenger drahjelp til å oppsøke lege og derfor bra med ditt svar som gir meg bekreftelse på at jeg burde det. For meg er dette normalt og derfor vanskeligere å se at jeg trenger behandling/at noe hjelper i kombinasjon med min dårlige selvfølelse som gjør at jeg ikke oppsøker hjelp. Men jeg vet jo at jeg har lengre perioder der jeg har det mye bedre. Det skal egentlig ikke så mye til for å hjelpe meg til å få det bedre og kanskje desto større grunn til å oppsøke hjelp. Folk sier at jeg er veldig ressurssterk og dermed mener de at jeg vil nyttiggjøre meg behandling. Jeg trenger kanskje bare at noen tar tak i meg og hjelper meg litt, en samtalepartner, ofte vekker det meg til liv og gjør at jeg får det mye bedre. Men denne samtalepartneren burde være en profesjonell som kan jobbe sammen med meg. Jeg har ikke noen andre plager enn depresjon, men har begynt å få mer variable symptomer på depresjon fra gang til gang, og kan få sterk angst når jeg er ordentlig deprimert. Men ikke plaget med angst ellers. Sykdommen som begrenser meg er ikke psykisk, men påvirker meg psykisk. Jeg har pga den ikke samme energi og overskudd til gjøremål som friske personer har.  

Anonymkode: 82728...f8f

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker
8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har det ikke bra med meg selv. Har ikke hatt det bra på lenge. Trives ikke på jobb, trives ikke hjemme. Syns alt er et slit. Har nesten sluttet å dra på tur for jeg vil ikke være ute blant folk. Men kommer meg ut i marka innimellom. Drar og handler og slike nødvendige ærender. Venter bare på dårlig vær så jeg kan gjemme meg vekk i det grå. Jeg bor alene og har alltid trivdes alene, ikke at jeg ikke trives med å være sammen med venner av og til. Men nå når jeg har blitt eldre og sykdom legger begrensninger for det som tidligere har gitt meg gleder innenfor jobb og interesser må jeg innrømme at jeg har begynt å ikke se noen spesiell mening i å gjøre ting. Jeg har jo ingen å gjøre noe for. Ingen eller ingenting som gir meg noe. Har ikke barn. Er i slutten av 30-årene. Jeg orker knapt å holde leiligheta ryddig for det spiller jo ingen rolle. Jeg er sur og irritabel og orker ikke alle disse glade menneskene som er full av livsglede og innhold i livet sitt. Jeg har lyst å legge meg ned for å dø men har over halve livet igjen å leve. Hva bør jeg gjøre? Syns du jeg skal be om å bli henvist til psykolog? På hvilket grunnlag, skal vi skrive at jeg er deprimert?? Skal jeg be om oppfølging av noen og av hvem? Lege eller psykepleier i kommunen, men det er vel for folk med mer alvorlige diagnoser. Er jeg deprimert selv om jeg ikke føler meg deprimert?

Jeg kan ha kortvarige depressive perioder på noen uker som kommer med års mellomrom der det ikke er tvil om at jeg er deprimert. Men dette er mer diffust og langvarig, og har vel ikke så klare symptomer på depresjon. Jeg klarer jo å se mening i ting (ikke for å motsi meg selv i det jeg skreiv tidligere, men med det mener jeg at ting ikke er helt meningsløse) og da er jeg vel ikke så deprimert. Jeg er bare skikkelig lei av alt og har veldig dårlig selvfølelse. Orker ikke dra til lege for jeg bryr meg ikke om meg selv i stor nok grad. Har ikke flere planer for livet pga sykdom så innser jeg at jeg aldri kommer til å få råd til egen bolig og har definitivt lagt bak meg tanker om partner for jeg syns han skal få slippe å være delaktig i min hverdag med sykdom. Hadde aldri kommet til å skaffe meg partner uansett så det spiller for øvrig ingen rolle. 

Når jeg er ordentlig deprimert i disse kortvarige episodene jeg nevnte syns jeg det er helt meningsløst med husarbeid, at folk snakker til hverandre eller at jeg sitter sammen med folk jeg egentlig liker veldig godt. Hvilken grad av depresjon har man egentlig når det helt meningsløst at folk snakker til hverandre eller til deg? Er det på grensen til alvorlig depresjon der jeg burde oppsøke lege? Dette er bare et tilleggsspørsmål til det jeg lurer mer på lengre oppe i teksten. Disse episodene utvikler seg veldig raskt i løpet av timer, varer alltid i like mange uker, det er ingenting jeg gjør som hjelper i nevneverdig grad (som trim eller å oppsøke sosiale situasjoner som jeg tvinger meg til for å se om det hjelper) og går plutselig over i løpet av noen timer uten noen spesiell grunn. Hvilken type depresjon er dette?

Anonymkode: 82728...f8f

Ja selvfølgelig skal du gå til lege.

Anonymkode: 5e02c...fd3

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som du ser, er jeg på nytt helt enig med ISW. Du har en depresjon og trenger også medisiner - sannsynligvis livslangt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Du høres ganske lik ut som meg og mine tanker. Jeg ble diagnostisert med depresjon og infant meg med det. Prøvde utallige medisiner, men ingen ga meg effekt. Så fikk jeg en dobbel depresjon og havnet hos psykiater. Hun mente jeg ikke hørtes ut som en typisk deprimert person og fant til slutt diagnose dystymi. Psykiateren kuttet medisiner siden de uansett ikke hjalp meg. Det ble en del timer hos DPS før psykiateren senere fant en psykiater under utdanning som guidet meg videre. Vi jobbet intenst med kognotiv terapi for å snu tankemønsteret mitt. Tok tak i alle tanker jeg måtte ha som dro meg lengre ned og jeg merker bedring. Jeg har nå sluttet hos psykiateren, men fortsetter hos min psykomotriske fysioterapaut ettersom de tankene som sitter igjen kommer av kroppslige plager.

Om det er lang ventetid på psykolog/psykiater så hør om kommunen din har KID kurs å tilby til innbyggerne. Det hjalp dessverre ikke meg noe mtp oppgavene de hadde der, men tankemåten o.s.v. var det samme som jeg hadde hos psykiateren.
 

Kan legge til at jeg har tidligere vært deprimert, og jeg syntes det var mye bedre enn dystemien da jeg under depresjonen hadde positive og glade perioder som ga meg energi til å fortsette og se lyst på ting (i periodene), men dystymien bare dro meg lengre og lengre ned. Jeg er langt fra frisk fra dystymien, men jeg ser store forandringer på ett år (det samme gjør samboern) og jeg har stor tro på at jeg etterhvert vil bli høytfungerende igjen :)

Anonymkode: 6e209...fbf

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker
47 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du høres ganske lik ut som meg og mine tanker. Jeg ble diagnostisert med depresjon og infant meg med det. Prøvde utallige medisiner, men ingen ga meg effekt. Så fikk jeg en dobbel depresjon og havnet hos psykiater. Hun mente jeg ikke hørtes ut som en typisk deprimert person og fant til slutt diagnose dystymi. Psykiateren kuttet medisiner siden de uansett ikke hjalp meg. Det ble en del timer hos DPS før psykiateren senere fant en psykiater under utdanning som guidet meg videre. Vi jobbet intenst med kognotiv terapi for å snu tankemønsteret mitt. Tok tak i alle tanker jeg måtte ha som dro meg lengre ned og jeg merker bedring. Jeg har nå sluttet hos psykiateren, men fortsetter hos min psykomotriske fysioterapaut ettersom de tankene som sitter igjen kommer av kroppslige plager.

Om det er lang ventetid på psykolog/psykiater så hør om kommunen din har KID kurs å tilby til innbyggerne. Det hjalp dessverre ikke meg noe mtp oppgavene de hadde der, men tankemåten o.s.v. var det samme som jeg hadde hos psykiateren.
 

Kan legge til at jeg har tidligere vært deprimert, og jeg syntes det var mye bedre enn dystemien da jeg under depresjonen hadde positive og glade perioder som ga meg energi til å fortsette og se lyst på ting (i periodene), men dystymien bare dro meg lengre og lengre ned. Jeg er langt fra frisk fra dystymien, men jeg ser store forandringer på ett år (det samme gjør samboern) og jeg har stor tro på at jeg etterhvert vil bli høytfungerende igjen :)

Anonymkode: 6e209...fbf

Setter pris på at du deler dine personlige erfaringer med hva som hjelper deg. Skal ta det med meg videre. Kjenner meg igjen i at jeg har låst meg fast i et mønster med negative tanker. Så bra at du blir bedre :)

Anonymkode: 82728...f8f

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Jeg sliter så med humøret på jobb at jeg lurer på om jeg burde slutte å jobbe. Heller sitte hjemme og være depressiv der. Men så er ikke det et liv heller. Det er det jeg sliter mest med at jeg sitter fast i en arbeidssituasjon med alt for mye stress for meg, men så er det ingen løsning på det, for pga min sykdom er det svært vanskelig for meg å få en annen jobb. Jeg har som sagt en fysisk sykdom som gjør at jeg har mindre overskudd enn andre. Jeg har mindre overskudd til å omgåes mennesker og spesielt ta i mot kunder som gjør meg kjempesliten. Dette går selvfølgelig ut over selvfølelsen og jeg har behov for mye tid til meg selv. Jeg hadde tenkt å kanskje prøve noe annet, men da møter jeg bare motstand om at jeg må bli der og jeg blir der for det er kanskje den eneste muligheten jeg har for jobb. Men jobben gir meg ikke noe lengre, for jeg har vært der så mange år at jeg er lei og det er for mye stress. Det er så mye stress hele tiden at det påvirker hvordan jeg er i forhold til de andre, jeg kan være irritabel og sur, og har et variabelt humør. Jeg har ikke overskudd på jobb til å være sosial pga alt stresset med alle arbeidsoppgavene så jeg har begynt å mistrives. Nå er jeg variabel i humør både pga stress og lengre perioder pga depresjon eller hva det er. Det må være slitsomt for de andre. Tror det egentlig hadde vært veldig bra for meg med en jobb med mindre stress. Hvem vet, for jeg får ikke prøvd noe annet. Så jeg vet ikke hvilken rekkefølge jeg skal ta ting i, om jeg burde prøve terapi for å se om jeg blir mer positiv på arbeid, se om jeg kan prøve noe annet og ta permisjon, eller om jeg rett og slett skal innse at jeg er for syk for arbeidslivet. Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget. Jeg er lei og har ingen å snakke med. Vet ikke hvem jeg skal snakke med for å finne veien videre. Jeg er fastlåst i jobben. Hvis jeg skal noe annet må jeg vel begynne med en ny runde med NAV osv. Hvorfor kan jeg ikke bare være frisk så jeg kan styre mitt eget liv og søke på vanlige jobber. 

Anonymkode: 82728...f8f

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg sliter så med humøret på jobb at jeg lurer på om jeg burde slutte å jobbe. Heller sitte hjemme og være depressiv der. Men så er ikke det et liv heller. Det er det jeg sliter mest med at jeg sitter fast i en arbeidssituasjon med alt for mye stress for meg, men så er det ingen løsning på det, for pga min sykdom er det svært vanskelig for meg å få en annen jobb. Jeg har som sagt en fysisk sykdom som gjør at jeg har mindre overskudd enn andre. Jeg har mindre overskudd til å omgåes mennesker og spesielt ta i mot kunder som gjør meg kjempesliten. Dette går selvfølgelig ut over selvfølelsen og jeg har behov for mye tid til meg selv. Jeg hadde tenkt å kanskje prøve noe annet, men da møter jeg bare motstand om at jeg må bli der og jeg blir der for det er kanskje den eneste muligheten jeg har for jobb. Men jobben gir meg ikke noe lengre, for jeg har vært der så mange år at jeg er lei og det er for mye stress. Det er så mye stress hele tiden at det påvirker hvordan jeg er i forhold til de andre, jeg kan være irritabel og sur, og har et variabelt humør. Jeg har ikke overskudd på jobb til å være sosial pga alt stresset med alle arbeidsoppgavene så jeg har begynt å mistrives. Nå er jeg variabel i humør både pga stress og lengre perioder pga depresjon eller hva det er. Det må være slitsomt for de andre. Tror det egentlig hadde vært veldig bra for meg med en jobb med mindre stress. Hvem vet, for jeg får ikke prøvd noe annet. Så jeg vet ikke hvilken rekkefølge jeg skal ta ting i, om jeg burde prøve terapi for å se om jeg blir mer positiv på arbeid, se om jeg kan prøve noe annet og ta permisjon, eller om jeg rett og slett skal innse at jeg er for syk for arbeidslivet. Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget. Jeg er lei og har ingen å snakke med. Vet ikke hvem jeg skal snakke med for å finne veien videre. Jeg er fastlåst i jobben. Hvis jeg skal noe annet må jeg vel begynne med en ny runde med NAV osv. Hvorfor kan jeg ikke bare være frisk så jeg kan styre mitt eget liv og søke på vanlige jobber. 

Anonymkode: 82728...f8f

Jeg kjenner meg igjen i hvordan du har det. Jeg har blant annet dystymisk depresjon, angst og ADHD. Jeg bor alene, men har samvær med egne barn ca 20%. Jeg synes med tanke på din fysiske sykdom i tillegg til det psykiske, og vurdering av bytte av jobb, bør ta kontakt med fastlege. Snakk med h*n om det, og blir du henvist videre ta det opp med behandler, så du får råd/tips og ikke minst hjelp til hvordan arbeidssituasjonen din kan løses. 

Ønsker deg lykke til! Kontakt fastlegen for å få videre hjelp, det trenger du! 💕

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker
1 time siden, Undulaten skrev:

Jeg kjenner meg igjen i hvordan du har det. Jeg har blant annet dystymisk depresjon, angst og ADHD. Jeg bor alene, men har samvær med egne barn ca 20%. Jeg synes med tanke på din fysiske sykdom i tillegg til det psykiske, og vurdering av bytte av jobb, bør ta kontakt med fastlege. Snakk med h*n om det, og blir du henvist videre ta det opp med behandler, så du får råd/tips og ikke minst hjelp til hvordan arbeidssituasjonen din kan løses. 

Ønsker deg lykke til! Kontakt fastlegen for å få videre hjelp, det trenger du! 💕

Takk for svar undulaten 💛

Anonymkode: 82728...f8f

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker
18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg sliter så med humøret på jobb at jeg lurer på om jeg burde slutte å jobbe. Heller sitte hjemme og være depressiv der. Men så er ikke det et liv heller. Det er det jeg sliter mest med at jeg sitter fast i en arbeidssituasjon med alt for mye stress for meg, men så er det ingen løsning på det, for pga min sykdom er det svært vanskelig for meg å få en annen jobb. Jeg har som sagt en fysisk sykdom som gjør at jeg har mindre overskudd enn andre. Jeg har mindre overskudd til å omgåes mennesker og spesielt ta i mot kunder som gjør meg kjempesliten. Dette går selvfølgelig ut over selvfølelsen og jeg har behov for mye tid til meg selv. Jeg hadde tenkt å kanskje prøve noe annet, men da møter jeg bare motstand om at jeg må bli der og jeg blir der for det er kanskje den eneste muligheten jeg har for jobb. Men jobben gir meg ikke noe lengre, for jeg har vært der så mange år at jeg er lei og det er for mye stress. Det er så mye stress hele tiden at det påvirker hvordan jeg er i forhold til de andre, jeg kan være irritabel og sur, og har et variabelt humør. Jeg har ikke overskudd på jobb til å være sosial pga alt stresset med alle arbeidsoppgavene så jeg har begynt å mistrives. Nå er jeg variabel i humør både pga stress og lengre perioder pga depresjon eller hva det er. Det må være slitsomt for de andre. Tror det egentlig hadde vært veldig bra for meg med en jobb med mindre stress. Hvem vet, for jeg får ikke prøvd noe annet. Så jeg vet ikke hvilken rekkefølge jeg skal ta ting i, om jeg burde prøve terapi for å se om jeg blir mer positiv på arbeid, se om jeg kan prøve noe annet og ta permisjon, eller om jeg rett og slett skal innse at jeg er for syk for arbeidslivet. Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget. Jeg er lei og har ingen å snakke med. Vet ikke hvem jeg skal snakke med for å finne veien videre. Jeg er fastlåst i jobben. Hvis jeg skal noe annet må jeg vel begynne med en ny runde med NAV osv. Hvorfor kan jeg ikke bare være frisk så jeg kan styre mitt eget liv og søke på vanlige jobber. 

Anonymkode: 82728...f8f

Og derfor starter du hos legen. Jeg har vært såpass mye borte pga en fysisk sykdom at NAV betaler de første 16 dagene for arbeidsgiver også. Og har jeg slitsome perioder hvor ting er veldig tung, har jeg en lege som sykemelder meg i %, og ikke helt, for selv om jeg hater jobben intenst der og da, vet jeg også at om jeg går hjemme (som jeg måtte ett år pga fysisk sykdom) så blir jeg bedre i de første ukene, så går det mye, mye verre. Og blir du sykemeldt over lengre tid kommer du inn i dette med NAV og kan få hjelp. Hos meg ble det vurdert videreutdanning, men pga et rehabiliteringsopplegg ble jeg frisk nok til å fortsette i jobben jeg hadde/har nå, men i redusert stilling.

Anonymkode: 6e209...fbf

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...