Hadde jeg en spiseforstyrrelse ? Blir sint og såret av å ikke bli tatt på alvor.

[Anne 47 år]

Jeg utviklet problemer med spising det første året jeg var student og bodde hjemmefra. Det begynte med at noen venninner fikk meg med på en slankekur. Jeg hadde veldig mye angst og merket raskt at det å spise mindre gav meg en slags kontroll. Etter hvert spiste jeg nesten ingenting og gikk ned 20 kg på noen mnd. Jeg hadde lite energi og slet med å gå opp trapper. Mistet menstruasjon, samlet mat i klesskapet og rundt omkring som jeg ikke spiste. Unngikk sosiale sammenhenger av frykt for å måtte spise. Jeg gjorde det slutt med kjæresten fordi jeg ikke hadde noen romantiske følelser eller interesse lenger. Hvis jeg spiste noe måtte jeg ut å jogge og jogge og jogge selv om jeg var helt utslitt. Mat var blitt det jeg hadde angst for og det å ikke spise gav meg en fred som jeg aldri har følt hverken før eller siden. Jeg slet i åresvis før noen i familien tok tak og nesten tvang meg til å spise igjen. Den samme som hadde misbrukt meg tidligere. Jeg hadde en sterk lydighet til denne personen. Det å gå opp i vekt førte meg inn i en dyp depresjon og selvmordstanker . Jeg spiste og spiste. Stod opp om natten og spiste nesten tvangspreget. Angsten var tilbake. Dette skjedde for lenge siden og jeg fikk ingen terapi den gangen.  Fastlegen hadde ingen forståelse for problemet mitt. Jeg går i terapi nå i godt voksen alder pga angst og depresjon som liksom aldri slapp taket i meg. Jeg nevnte det jeg hadde opplevd som ungdom til psykologen og han mente at det jeg hadde opplevd ikke var en spiseforstyrrelse fordi jeg hadde følt en slags fred da jeg var på det tynneste. Og at en med anorexia har det helt forferdelig følelsesmessig og føler ingen fred. Men for meg var det det å spise som gav meg ekstrem angst. Det var også veldig tvangspreget så psykologen mente at det sikkert bare hadde vært litt OCD. Jeg sliter fremdeles med spising men slik jeg forstår det har jeg aldri hatt spiseforstyrrelse ? Det gjør litt vondt at psykologen på en måte  bagatelliserer noe som var en så vond og ensom tid i livet mitt. Tror kanskje det at jeg den gangen ikke fikk hjelp og ble tatt på alvor gjør meg litt ekstra sårbar for ikke å bli tatt på alvor nå? Blir sint på psykologen og han blir streng med meg. Skammer meg over at jeg er slik. 

[AnonymBruker]

ja, selvfølgelig hadde du en spiseforstyrrelse. vil utfordre deg på å ta det opp med behandleren din , kanskje mente han noe annet

Anonymkode: 97b64...775

[AnonymBruker]

Den psykologen bør bli tvangsforet gjennom rassen. Sette han på hodet hver gang han er sulten, og plugge inn en slange som kommer fra en omvendt støvsuger, og blåse tørrfisk og råtne egg inn i rassen hans til det tyter ut av kjeften hans.

Eventuelt kan du ta det opp med han på en mer sivilisert måte, eller klage på han.

Anonymkode: ddb19...85b

[AnonymBruker]

Og til de som mener at dette ikke er relevant ift hovedinnlegget, så et det det siden begge deler handler om mulig spiseforstyrrelse, forutsatt at psykologen gjør dette mot seg selv (plugger seg på en slik maskin).

Anonymkode: ddb19...85b

[AnonymBruker]

11 timer siden, Anne 47 år skrev:

Jeg utviklet problemer med spising det første året jeg var student og bodde hjemmefra. Det begynte med at noen venninner fikk meg med på en slankekur. Jeg hadde veldig mye angst og merket raskt at det å spise mindre gav meg en slags kontroll. Etter hvert spiste jeg nesten ingenting og gikk ned 20 kg på noen mnd. Jeg hadde lite energi og slet med å gå opp trapper. Mistet menstruasjon, samlet mat i klesskapet og rundt omkring som jeg ikke spiste. Unngikk sosiale sammenhenger av frykt for å måtte spise. Jeg gjorde det slutt med kjæresten fordi jeg ikke hadde noen romantiske følelser eller interesse lenger. Hvis jeg spiste noe måtte jeg ut å jogge og jogge og jogge selv om jeg var helt utslitt. Mat var blitt det jeg hadde angst for og det å ikke spise gav meg en fred som jeg aldri har følt hverken før eller siden. Jeg slet i åresvis før noen i familien tok tak og nesten tvang meg til å spise igjen. Den samme som hadde misbrukt meg tidligere. Jeg hadde en sterk lydighet til denne personen. Det å gå opp i vekt førte meg inn i en dyp depresjon og selvmordstanker . Jeg spiste og spiste. Stod opp om natten og spiste nesten tvangspreget. Angsten var tilbake. Dette skjedde for lenge siden og jeg fikk ingen terapi den gangen.  Fastlegen hadde ingen forståelse for problemet mitt. Jeg går i terapi nå i godt voksen alder pga angst og depresjon som liksom aldri slapp taket i meg. Jeg nevnte det jeg hadde opplevd som ungdom til psykologen og han mente at det jeg hadde opplevd ikke var en spiseforstyrrelse fordi jeg hadde følt en slags fred da jeg var på det tynneste. Og at en med anorexia har det helt forferdelig følelsesmessig og føler ingen fred. Men for meg var det det å spise som gav meg ekstrem angst. Det var også veldig tvangspreget så psykologen mente at det sikkert bare hadde vært litt OCD. Jeg sliter fremdeles med spising men slik jeg forstår det har jeg aldri hatt spiseforstyrrelse ? Det gjør litt vondt at psykologen på en måte  bagatelliserer noe som var en så vond og ensom tid i livet mitt. Tror kanskje det at jeg den gangen ikke fikk hjelp og ble tatt på alvor gjør meg litt ekstra sårbar for ikke å bli tatt på alvor nå? Blir sint på psykologen og han blir streng med meg. Skammer meg over at jeg er slik. 

OCD er vel ikke mindre alvorlig enn spiseforstyrrelse? Kanskje psykologen din ville at dere skulle se på likheten med andre tvangshandlinger eller tvangstanker du har? Det er mange fellestrekk mellom OCD og SF. 

Anonymkode: 30a0a...991