Gå til innhold

Forstår ikke de store humørsvingningene i løpet av en dag.


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Jeg spør enda en gang og kanskje noen kan forklare meg dette ? Jeg varierer ganske mye  i løpet av en dag. Litt svingninger i humøret  er vel naturlig hos folk flest?. Men jeg opplever nesten daglig et mønster der jeg blir svært deprimert om kvelden og urolig om natten. Våkner tidlig med en uutholdelig uro. Jeg er irritabel og klarer ikke tenke rasjonelt om kvelden. Det er som et tungt mørke faller over meg og tanken på å leve videre er uutholdelig. Neste dag når jeg står opp er det ganske greit igjen noen timer. Før jeg startet med medisiner for en alvorlig depresjon var jeg deprimert hele døgnet bortsett fra noen timer på kvelden. Så forandret det seg da jeg begynte på antidepressiva , jeg var da plutselig mer deprimert om kvelden. Så sluttet jeg på medisinen og har fortsatt denne rytmen med depresjon om kvelden. Er det bare blitt et mønster som henger igjen etter at jeg gikk på antidepressiva?. 

Anonymkode: b148c...cd8

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Døgnvariasjon er vanlig ved depresjon. Selv er jeg bipolar og opplever det samme som deg i faser der jeg ikke er helt stabil: Uro, tankekjør og depressive tanker om kvelden med påfølgende dårlig søvn. Men jeg bruker altså både antidepressiva og stemningsstabiliserende medisiner og tar begge deler om morgenen for bedre søvnkvalitet.

Min spontantanke angående det du beskriver, er kanskje heller at du sluttet på antidepressiva for tidlig enn at mønsteret skyldes og henger igjen fra perioden du tok medisiner? 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg spør enda en gang og kanskje noen kan forklare meg dette ? Jeg varierer ganske mye  i løpet av en dag. Litt svingninger i humøret  er vel naturlig hos folk flest?. Men jeg opplever nesten daglig et mønster der jeg blir svært deprimert om kvelden og urolig om natten. Våkner tidlig med en uutholdelig uro. Jeg er irritabel og klarer ikke tenke rasjonelt om kvelden. Det er som et tungt mørke faller over meg og tanken på å leve videre er uutholdelig. Neste dag når jeg står opp er det ganske greit igjen noen timer. Før jeg startet med medisiner for en alvorlig depresjon var jeg deprimert hele døgnet bortsett fra noen timer på kvelden. Så forandret det seg da jeg begynte på antidepressiva , jeg var da plutselig mer deprimert om kvelden. Så sluttet jeg på medisinen og har fortsatt denne rytmen med depresjon om kvelden. Er det bare blitt et mønster som henger igjen etter at jeg gikk på antidepressiva?. 

Anonymkode: b148c...cd8

Eupf?

Anonymkode: 05d02...42f

Lenke til kommentar
Del på andre sider

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Eupf?

Anonymkode: 05d02...42f

Er nok ganske følsom type. Men fungerte godt sosialt og hadde gode stabile relasjoner før jeg ble alvorlig deprimert men jeg isolerer meg mer nå. Var utad den avbalanserte som hjalp andre, den perfekte samfunnsborger. Men har vel alltid strevd med angst og depresjon. Snakket bare ikke med noen om det. Trodde kanskje pesrsonlighetsforstyrrelse var mer tydelig for andre ? 

Anonymkode: b148c...cd8

Lenke til kommentar
Del på andre sider

30 minutter siden, adhoc skrev:

Døgnvariasjon er vanlig ved depresjon. Selv er jeg bipolar og opplever det samme som deg i faser der jeg ikke er helt stabil: Uro, tankekjør og depressive tanker om kvelden med påfølgende dårlig søvn. Men jeg bruker altså både antidepressiva og stemningsstabiliserende medisiner og tar begge deler om morgenen for bedre søvnkvalitet.

Min spontantanke angående det du beskriver, er kanskje heller at du sluttet på antidepressiva for tidlig enn at mønsteret skyldes og henger igjen fra perioden du tok medisiner? 

Takk for svar. Så da kan det kalles depresjon selv om man føler seg relativ Ok noen timer på dagen. Gikk på antidepressiva i tre år. Kanskje jeg burde stå på det fast. Hva gjør du da om kvelden? Isolerer du deg og tar på en måte hensyn til din psyke? Eller trosser du psyken din og går ut og gjøre noe sosialt, aktivitet, trening ol?. Jeg planlegger alltid at jeg skal komme meg ut eller noe men forsvinner i et « svart hull» og klandrer meg selv neste dag for ikke å ha klart det. 

Anonymkode: b148c...cd8

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Er nok ganske følsom type. Men fungerte godt sosialt og hadde gode stabile relasjoner før jeg ble alvorlig deprimert men jeg isolerer meg mer nå. Var utad den avbalanserte som hjalp andre, den perfekte samfunnsborger. Men har vel alltid strevd med angst og depresjon. Snakket bare ikke med noen om det. Trodde kanskje pesrsonlighetsforstyrrelse var mer tydelig for andre ? 

Anonymkode: b148c...cd8

Det trenger det ikke være. Jeg fungerte tilsynelatende normalt helt til jeg var 25 år. Jeg var før dette i et psykisk voldelig forhold fra 16 års alder i tillegg til mye vondt som har skjedd før det også. Det har gått ut over min evne til å regulere følelser og stemningsleie. Jeg har slitt med depresjoner fra jeg var ni år, men dette med personlighetsforstyrrelse ble ikke tydelig før jeg ble 26 år. Det startet med mitt livs mest alvorlige depresjon etter bruddet hvor alle reaksjonene etter å ha blitt mishandlet kom fram. Ble suicidal, begynte å selvskade både for å holde ut, men også for å straffe/mishandle meg selv (hadde jo ikke lenger en mann som tok seg av å mishandle meg. Jeg fortjente det jo og gikk i oppløsning uten det) og ble etter hvert innlagt. Når den tyngste depresjonen hadde lagt seg ble jeg mer og mer ustabil i stemningsleie. Jeg kunne våkne opp på morgenen og føle meg høvelig nøytral og på kvelden var jeg akutt suicidal. Fikk først bipolar2 diagnose da jeg har hatt et par hypomane episoder, men fikk ny behandler som så det i et annet lys og som da gav meg diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse type borderline og avhengig personlighetsforstyrrelse. Oppfylte kriteriene for unnvikende PF også, men det var dekkende nok med de to andre. Det slo altså ikke ut i full blomst før jeg var 26 år. Jeg hadde tegn på det tidligere og et følelsesliv som var ustabilt tidligere. Men samtidig levde jeg i et voldelig forhold så det var ingen som tenkte at jeg led av noe annet enn nettopp den følelsesmessige berg- og dalbanen det er. Var også i konstant overlevelsesmodus med sterke forsvarsmekanismer. Siden jeg var så ung da jeg ble sammen med denne mannen så har nok hans misbruk mot meg direkte skadet mine evner til å regulere meg selv da min lykke/ulykke ble styrt av hans maktovergrep. 

Du kan jo lese deg opp på emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Da må du huske på å skille mellom den impulsive typen og borderline type da disse to har ganske ulike symptomer. Selv om det bunner ned i det samme som er et ustabilt og umodent følelsesliv, dårlig reguleringsevne og lavt selvbilde. 

Det trenger overhodet ikke være at du har diagnosen. Det kan være så enkelt som at du er på bedringens vei og derfor ikke er konstant deprimert gjennom hele døgnet lenger. Det er ikke alltid slik at man gradvis blir jevnt over bedre. Det kan like gjerne komme til uttrykk av ustabilitet hvor du går inn og ut av det mørke og depressive hvor den tiden du er depressiv gradvis blir kortere i løpet av døgnet. 

Endret av Glitter
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er nok ganske følsom type. Men fungerte godt sosialt og hadde gode stabile relasjoner før jeg ble alvorlig deprimert men jeg isolerer meg mer nå. Var utad den avbalanserte som hjalp andre, den perfekte samfunnsborger. Men har vel alltid strevd med angst og depresjon. Snakket bare ikke med noen om det. Trodde kanskje pesrsonlighetsforstyrrelse var mer tydelig for andre ? 

Anonymkode: b148c...cd8

Tar du medisiner nå?

Anonymkode: 05d02...42f

Lenke til kommentar
Del på andre sider

57 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tar du medisiner nå?

Anonymkode: 05d02...42f

Bruker ikke medisiner nå. I flg lege burde jeg nok det ut fra depresjonstester. Følte bare at det ikke ble tatt på alvor at jeg følte meg levende død av antidepressiva. Legen prøvde liksom ikke ut nye ting og tok ikke bivirkningene helt på alvor. Bare økte og økte dosen. Var også deprimert på antidepressiva , bare på en annen måte. Var apatisk og fungerte dårlig sosialt. Uten medisin fungerer jeg tross alt på et vis selv om det er smertefullt. Min hoveddiagnose er PTSD og tvang i tillegg til depresjon. Psykologene jeg har gått til har en merkelig uvilje mot medisiner. De fronter alltid terapi. Bare at mange år med terapi har hjulpet lite på humørsvingningene selv om det har bedret angsten. «Flashback « har blitt verre etter terapi!! Tror kanskje hvis noen hadde hjulpet meg til å finne en rett kombinasjon av medisiner og terapi kunne ting ha fungert. Problemet er at etter noen år tenker systemet at man på en måte har brukt opp behandlingskvoten sin og man blir sett på som en det ikke gikk an å hjelpe. Slik føler jeg det nå. Selv om jeg virkelig har ønsket og prøvd. 

Anonymkode: b148c...cd8

Lenke til kommentar
Del på andre sider

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar. Så da kan det kalles depresjon selv om man føler seg relativ Ok noen timer på dagen. Gikk på antidepressiva i tre år. Kanskje jeg burde stå på det fast. Hva gjør du da om kvelden? Isolerer du deg og tar på en måte hensyn til din psyke? Eller trosser du psyken din og går ut og gjøre noe sosialt, aktivitet, trening ol?. Jeg planlegger alltid at jeg skal komme meg ut eller noe men forsvinner i et « svart hull» og klandrer meg selv neste dag for ikke å ha klart det. 

Anonymkode: b148c...cd8

Noen ganger trosser jeg, andre ganger gir jeg bare opp dagen og tenker at jeg gjennomførte på jobb. Eller ryddet kjøkkenbenken. Og så legger jeg meg og vet at det tross alt føles bedre neste morgen. Men nei, sosialisering og trening får jeg ikke til. Kanskje en rusletur. Men jeg er godt medisinert og vet at det tar noen uker - men at det går over. 

Jeg synes i hvert fall du skal ta det opp med fastlegen din og vurdere å stå på antidepressiva fast. Det tok meg mange år før jeg var komfortabel med det, men jeg ser at det gir meg bedre livskvalitet 😊 Nå tenker jeg at jeg skal ta medisinene livet ut. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Har du prøvd kattepus? Det hjelper som bare faen. Noen å kose med. Ikke sant. Ja. 

Anonymkode: ffa2a...447

Regner med at du ikke tar mitt innlegg så seriøst. Helt greit det. Har to katter. Dyr har en beroligende effekt. De lever i nuet og tar livet som det er. Kanskje vi kan lære litt av de. 

Anonymkode: b148c...cd8

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...