Føler jeg eksploderer

[AnonymBruker]

Føler hodet mitt eksploderer. Eller det er ikke plass til tankene og følelsene mine. Jeg er fanget inni mitt eget skall. Jeg vil ut. Og bare masse destruktivt jeg kan komme på som lindrer. Det presser sånn på at jeg tror jeg mister forstanden. Kobler ut og stirrer tomt i rommet. Blir usikker på egen eksistens? Også tilbake i meg selv igjen og tårene presser på. 

Det kjennes like mye fysisk som psykisk. Er ikke angst, men bunnløs fortvilelse og ingen løsning på hvordan bli fri fra alt. 

Er skuffa over at jeg ikke trenger mer oppfølging for en fysisk skade (rabdomyolyse) etter kontroll i dag. For ALT som tar vekk fokuset fra det psykiske og min tilværelse er noe jeg vil ha. Selv kjedelig venting og oppfølging pga skade. Jeg ble glad inni meg i fjor da det viste seg at jeg måtte operere i halsen. Yes tenkte jeg. Mange timer vil gå vekk til venting før operasjon, så narkose (himmel), så oppvåkning og overnatting på sykehuset. Så gikk jeg på en sprekk med selvskading og klarte å skade en nerve. Det ble såpass at jeg måtte reise til Tromsø for å operere. Det var så godt med all tiden som gikk med. To netter på pasienthotell, narkose igjen (himmel), smertestillende og så...Hjem igjen. Tilbake til det vonde. Til å være fanget i meg selv. Går rundt og håper på blindtarmbetennelse eller lignende. 

Jeg klarer omtrent ikke én dag uten å være destruktiv på en eller annen måte. Gjør mye bra også, men det holder ikke. Jeg gjør alle disse tingene man skal for å avlede, skape mening og alt slikt. Det hjelper ikke mer enn akkurat der og da. Så pang. Tilbake inni meg selv. I fengslet. 

Er døden eneste vei til frihet? Jeg vil ikke at det skal være det, men jeg finner ingen annen vei. 

Anonymkode: f39ac...c0f

[AnonymBruker]

Nei, døden er ikke eneste vei til frihet. Du må gå til legen din og fortelle om dette sånn at du kan få psykologisk hjelp og oppfølging.

Anonymkode: ded1d...5be

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, døden er ikke eneste vei til frihet. Du må gå til legen din og fortelle om dette sånn at du kan få psykologisk hjelp og oppfølging.

Anonymkode: ded1d...5be

Har fått masse hjelp. Det funker ikke. Uansett hvor mye verktøy de prøver å lære meg eller hvor mye støtte jeg får så klarer jeg ikke komme fri fra meg selv og "stemmen i hodet". Ikke en faktisk stemme, men en stemme som alltid har vært der og som forteller meg hva jeg er verdt, at jeg fortjener å dø og at livet aldri blir bedre. Mens jeg inni meg bare er en redd fireåring. Dette er bare metaforer og ikke type psykosegreier. Eneste psykoseaktig jeg tror jeg har er eksistensiell usikkerhet. Fordi jeg føler andre oppfatter verden annerledes enn meg. Og jeg kan ikke stole på andre sin oppfatning AV meg. Sier de noe fint er jeg sikker på at jeg har lurt dem trill rundt. For da ser de meg ikke som det uverdige mennesket jeg er som bare fortjener å forsvinne fra verden. 

Derfor er det godt når jeg får omsorg for fysiske ting for da tror jeg helt på omsorgen. Aldri når det gjelder meg som person og personlighet. Jeg ser verden gjennom andre øyne. I den grad at jeg lurer på om jeg virkelig er i den samme verden som de rundt meg. 

Anonymkode: f39ac...c0f

[Gjest Kallemari]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har fått masse hjelp. Det funker ikke. Uansett hvor mye verktøy de prøver å lære meg eller hvor mye støtte jeg får så klarer jeg ikke komme fri fra meg selv og "stemmen i hodet". Ikke en faktisk stemme, men en stemme som alltid har vært der og som forteller meg hva jeg er verdt, at jeg fortjener å dø og at livet aldri blir bedre. Mens jeg inni meg bare er en redd fireåring. Dette er bare metaforer og ikke type psykosegreier. Eneste psykoseaktig jeg tror jeg har er eksistensiell usikkerhet. Fordi jeg føler andre oppfatter verden annerledes enn meg. Og jeg kan ikke stole på andre sin oppfatning AV meg. Sier de noe fint er jeg sikker på at jeg har lurt dem trill rundt. For da ser de meg ikke som det uverdige mennesket jeg er som bare fortjener å forsvinne fra verden. 

Derfor er det godt når jeg får omsorg for fysiske ting for da tror jeg helt på omsorgen. Aldri når det gjelder meg som person og personlighet. Jeg ser verden gjennom andre øyne. I den grad at jeg lurer på om jeg virkelig er i den samme verden som de rundt meg. 

Anonymkode: f39ac...c0f

Da foreslår jeg at du forsøker å slite hodet bort fra ditt eget rasshøl / navle. Det er stygt sagt men ikke stygt ment. Det jeg mener med det er at du selv må prøve å ta grep om egen livssituasjon. Du må prøve å nyttiggjøre deg de råd og tips du har fått i behandling tidligere. Ingen kan hjelpe deg sier du, nei men da må du prøve å hjelpe deg selv da. Det er bare deg selv som kan gjøre deg frisk eller bedre fungerende, enda så vanskelig og umulig det høres ut. 

DU må motivere deg selv til å endre tankemønstre med de verktøy du er blitt forsøkt lært. DU må ta grep.

Endret 18. oktober 2019 av Kallemari

[AnonymBruker]

36 minutter siden, Kallemari skrev:

Da foreslår jeg at du forsøker å slite hodet bort fra ditt eget rasshøl / navle. Det er stygt sagt men ikke stygt ment. Det jeg mener med det er at du selv må prøve å ta grep om egen livssituasjon. Du må prøve å nyttiggjøre deg de råd og tips du har fått i behandling tidligere. Ingen kan hjelpe deg sier du, nei men da må du prøve å hjelpe deg selv da. Det er bare deg selv som kan gjøre deg frisk eller bedre fungerende, enda så vanskelig og umulig det høres ut. 

DU må motivere deg selv til å endre tankemønstre med de verktøy du er blitt forsøkt lært. DU må ta grep.

Jeg gjør jo alt jeg har lært, men det har ikke fungert. At det ikke har fungert betyr ikke at jeg ikke prøver så godt jeg kan eller ikke tar i bruk det vi snakker om i terapien. Er jo en grunn til at jeg har kommet til det punkt at jeg er så fortvilet. 

Anonymkode: f39ac...c0f

[Gjest Kallemari]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg gjør jo alt jeg har lært, men det har ikke fungert. At det ikke har fungert betyr ikke at jeg ikke prøver så godt jeg kan eller ikke tar i bruk det vi snakker om i terapien. Er jo en grunn til at jeg har kommet til det punkt at jeg er så fortvilet. 

Anonymkode: f39ac...c0f

Jeg tror at du har forsøkt:) Men noen ganger må man aktivt VELGE å skifte spor, hvis ikke blir man bare sittende i offer-fella. Jeg sier ikke at det er lett, men du MÅ bare forsøke litt til. Tar du medisiner forresten? Kan jo hende at det kan hjelpe deg litt på veien mot en lysere fremtid. 

[frosken]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Føler hodet mitt eksploderer. Eller det er ikke plass til tankene og følelsene mine. Jeg er fanget inni mitt eget skall. Jeg vil ut. Og bare masse destruktivt jeg kan komme på som lindrer. Det presser sånn på at jeg tror jeg mister forstanden. Kobler ut og stirrer tomt i rommet. Blir usikker på egen eksistens? Også tilbake i meg selv igjen og tårene presser på. 

Det kjennes like mye fysisk som psykisk. Er ikke angst, men bunnløs fortvilelse og ingen løsning på hvordan bli fri fra alt. 

Er skuffa over at jeg ikke trenger mer oppfølging for en fysisk skade (rabdomyolyse) etter kontroll i dag. For ALT som tar vekk fokuset fra det psykiske og min tilværelse er noe jeg vil ha. Selv kjedelig venting og oppfølging pga skade. Jeg ble glad inni meg i fjor da det viste seg at jeg måtte operere i halsen. Yes tenkte jeg. Mange timer vil gå vekk til venting før operasjon, så narkose (himmel), så oppvåkning og overnatting på sykehuset. Så gikk jeg på en sprekk med selvskading og klarte å skade en nerve. Det ble såpass at jeg måtte reise til Tromsø for å operere. Det var så godt med all tiden som gikk med. To netter på pasienthotell, narkose igjen (himmel), smertestillende og så...Hjem igjen. Tilbake til det vonde. Til å være fanget i meg selv. Går rundt og håper på blindtarmbetennelse eller lignende. 

Jeg klarer omtrent ikke én dag uten å være destruktiv på en eller annen måte. Gjør mye bra også, men det holder ikke. Jeg gjør alle disse tingene man skal for å avlede, skape mening og alt slikt. Det hjelper ikke mer enn akkurat der og da. Så pang. Tilbake inni meg selv. I fengslet. 

Er døden eneste vei til frihet? Jeg vil ikke at det skal være det, men jeg finner ingen annen vei. 

Anonymkode: f39ac...c0f

Å slutte med selvdestruktiv atferd, krever valg. Ofte sterke og absolutte valg. Det handler om å ta et indre valg, og så holde fast ved det. Enkel løsning - vanskelig å gjennomføre - men fullt mulig. 

[AnonymBruker]

12 minutter siden, Kallemari skrev:

Jeg tror at du har forsøkt:) Men noen ganger må man aktivt VELGE å skifte spor, hvis ikke blir man bare sittende i offer-fella. Jeg sier ikke at det er lett, men du MÅ bare forsøke litt til. Tar du medisiner forresten? Kan jo hende at det kan hjelpe deg litt på veien mot en lysere fremtid. 

Går på lav dose antipsykotisk for å roe tankekjør. Har ikke hatt effekt av antidepressiva. 

Jeg forstår ikke hvordan jeg kan velge et annet spor når det ikke for meg framstår som et valg. Vet ikke hvordan. Jeg jobber stort sett hardt for det, men så gir jeg opp i perioder. 

Anonymkode: f39ac...c0f

[AnonymBruker]

1 minutt siden, frosken skrev:

Å slutte med selvdestruktiv atferd, krever valg. Ofte sterke og absolutte valg. Det handler om å ta et indre valg, og så holde fast ved det. Enkel løsning - vanskelig å gjennomføre - men fullt mulig. 

Det kan være, men jeg mister kontrollen rett som det er. Kan holde på i timesvis med å prøve å avlede og avstå, men så sprekker jeg. Nå om dagen er det på "laveste nivå" nemlig overspising med eller uten påfølgende oppkast, men har vært nære på å selvskade siste dagene. 

Anonymkode: f39ac...c0f

[frosken]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det kan være, men jeg mister kontrollen rett som det er. Kan holde på i timesvis med å prøve å avlede og avstå, men så sprekker jeg. Nå om dagen er det på "laveste nivå" nemlig overspising med eller uten påfølgende oppkast, men har vært nære på å selvskade siste dagene. 

Anonymkode: f39ac...c0f

Løsningen handler fortsatt om valg. 

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det kan være, men jeg mister kontrollen rett som det er. Kan holde på i timesvis med å prøve å avlede og avstå, men så sprekker jeg. Nå om dagen er det på "laveste nivå" nemlig overspising med eller uten påfølgende oppkast, men har vært nære på å selvskade siste dagene. 

Anonymkode: f39ac...c0f

Hvor gammel er du sånn ca? Er du ung eller godt voksen? 

Anonymkode: c53bf...a68

[AnonymBruker]

10 timer siden, frosken skrev:

Løsningen handler fortsatt om valg. 

Det kan være, men det er ikke så enkelt som å velge mellom pasta eller potet. Jeg mister kontrollen helt og da er ikke bare å komme og si at det er valg. Hvis man har ekstreme fysiske smerter, men helst vil avstå fra smertestillende. Men prøver og prøver, men til slutt blir det så ille at en klarer ikke mer og tyr til smertestillende. Det er slik det er for meg. Bare psykisk. Det finnes grenser for hvor mye viljestyrke en i utgangspunktet psykisk nedbrutt person er. Jeg synes det er litt nedverdigende å bare kalle det valg. Da føler jeg meg mislykket for det er så mye mer enn bare å velge eller ikke velge. Og uansett de dagene jeg ikke er destruktiv (som har vært mange dager, de fleste dager siste tiden, men jeg har vært i en veldig dårlig periode siste tre uker) så har jeg det fortsatt like ille. Om ikke verre. 

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvor gammel er du sånn ca? Er du ung eller godt voksen? 

Anonymkode: c53bf...a68

I øvre del av 20-årene. Hvordan det? 

Anonymkode: f39ac...c0f

[frosken]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det kan være, men det er ikke så enkelt som å velge mellom pasta eller potet. Jeg mister kontrollen helt og da er ikke bare å komme og si at det er valg. Hvis man har ekstreme fysiske smerter, men helst vil avstå fra smertestillende. Men prøver og prøver, men til slutt blir det så ille at en klarer ikke mer og tyr til smertestillende. Det er slik det er for meg. Bare psykisk. Det finnes grenser for hvor mye viljestyrke en i utgangspunktet psykisk nedbrutt person er. Jeg synes det er litt nedverdigende å bare kalle det valg. Da føler jeg meg mislykket for det er så mye mer enn bare å velge eller ikke velge. Og uansett de dagene jeg ikke er destruktiv (som har vært mange dager, de fleste dager siste tiden, men jeg har vært i en veldig dårlig periode siste tre uker) så har jeg det fortsatt like ille. Om ikke verre. 

I øvre del av 20-årene. Hvordan det? 

Anonymkode: f39ac...c0f

Jeg har ikke sagt at det er et enkelt valg, bare at det til syvende og sist handler om å klare å ta et absolutt valg om å avstå fra bestemte handlinger. Du kan ikke velge at du skal ha det bra, men du kan velge hvilke handlinger du utfører.

Løsningen er samtidig enkel og svært krevende. Håper du etterhvert finner det i deg selv som klarer å ta et slikt valg.

[AnonymBruker]

1 time siden, frosken skrev:

Jeg har ikke sagt at det er et enkelt valg, bare at det til syvende og sist handler om å klare å ta et absolutt valg om å avstå fra bestemte handlinger. Du kan ikke velge at du skal ha det bra, men du kan velge hvilke handlinger du utfører.

Løsningen er samtidig enkel og svært krevende. Håper du etterhvert finner det i deg selv som klarer å ta et slikt valg.

Ja, det har du nok rett i. Heldigvis klarer jeg det ofte, men jeg opplever å ha det tyngre når jeg klarer det. Likevel er det jo det som er målet. Å klare det. 

Anonymkode: f39ac...c0f