Hvordan takle at jeg er ille å forholde seg til uten å bli syk?

[AnonymBruker]

Hvordan skal jeg takle alle vonde følelser jeg sitter igjen med etter at jeg har fått vite at jeg er en ille person å forholde seg til uten å bli syk/deprimert av det? Det skjer så mye annet i livet mitt og jeg har vært sliten lenge. Jeg kjenner dette var toppen og er i ferd med å knuse meg. Det bare borer seg inn langt inn i hjerterota på meg. Jeg tror ikke jeg er sterk nok til å takle det. Dette var ikke bra for meg. 
 

Takk for evt svar. 

Anonymkode: ee7be...9c5

[kupton]

frosken hadde et genialt svar til deg i en annen tråd. Jeg kopierer det inn. Hvis du etter å ha lest det heller kan logge av og undres over det, tror jeg det vil være til stor hjelp for deg.

Ja, dersom målet er å bade i de vonde følelsene hele helga, så høres dette ut som en god strategi!

[Gjest Visma]

Prøv å nyttiggjøre deg alle de svarene som mange har gitt deg tidligere. Bla litt tilbake så ser du det. 🙂 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Visma skrev:

Prøv å nyttiggjøre deg alle de svarene som mange har gitt deg tidligere. Bla litt tilbake så ser du det. 🙂 

Jeg skal prøve. 
Jeg vil bare rakne innvendig. Å få vite dette er noe av det vondeste jeg har opplevd. Men det er jo sant også. Jeg har sagt fra til personen som sa det til meg at jeg ikke kan ha noen relasjon til hen (og dermed også andre) mer som følge av det, og personen er enig fordi jeg ikke fikk noen respons på det.

Jeg er disponert for å bli syk tiden før jul, og det var derfor synd at dette måtte komme akkurat nå. Jeg gledet meg til jul og hadde t o m julestemning, men nå har livet mitt raknet. Jeg ser for meg en mørk tid fremover nå. Det er for mye for meg. 

Anonymkode: ee7be...9c5

[Glitter]

Ikke ta det ille opp, men det virker som at du dyrker det å være i offer/martyr-rollen. Du skriver at du må trekke deg unna andre folk for deres egen skyld og også for din egen skyld. Og det ser du ut til å holde fast ved uavhengig av hvilke tilbakemeldinger du får. 

Kan sette meg litt fast i offerrollen i blant jeg også. Tenker at jeg har blitt så ødelagt av flere rundt meg med mishandling og diverse, at det er ikke noe håp for meg. Jeg kan ikke reddes og det burde være forståelig at jeg blir så destruktiv/utagerende. Men har også begynt å lære at eneste som er sikkert det er at jeg vil ikke få et bedre liv hvis jeg ikke jobber med mine tankemønster og rett som det er gjør det motsatte av det som egentlig er mitt naturlige instinkt. Som det å trekke seg unna og være selvdestrukriv. Dette glemmer jeg rett som det er, men har noen i hjelpeapparatet som er ganske god på å spore meg over i rett retning igjen. Har fått hjelp til det på DOL et par ganger også. 😃

Har du noen som hjelper deg og utfordrer tankemønsteret ditt? Det krever ganske hardt og aktivt arbeid å endre på det, men det er mulig. 

[Gjest Visma]

Jeg synes ikke at du skal dømme deg selv så hardt. Selv om én person nylig har sagt noe til deg som fikk deg til å føle at du ikke er noe verdt og at du er en ille person, så betyr jo ikke det at alle andre synes det. Og selv om du kutter kontakten med den personen en stund, så trenger du jo ikke å gjøre det med alle! 🙂

Prøv å heve deg over det, tenk at dette tross alt bare var én - 1 - person, og at livet ditt ikke er blitt forringet av det. Du kan fremdeles ha et godt og stabilt liv framover for det. Du kan fremdeles få en fin førjulstid og en fin jul for det! 

Ønsker deg alt godt, og at du ser at du har verdi! 🙂

[AnonymBruker]

13 minutter siden, Visma skrev:

Jeg synes ikke at du skal dømme deg selv så hardt. Selv om én person nylig har sagt noe til deg som fikk deg til å føle at du ikke er noe verdt og at du er en ille person, så betyr jo ikke det at alle andre synes det. Og selv om du kutter kontakten med den personen en stund, så trenger du jo ikke å gjøre det med alle! 🙂

Prøv å heve deg over det, tenk at dette tross alt bare var én - 1 - person, og at livet ditt ikke er blitt forringet av det. Du kan fremdeles ha et godt og stabilt liv framover for det. Du kan fremdeles få en fin førjulstid og en fin jul for det! 

Ønsker deg alt godt, og at du ser at du har verdi! 🙂

Jeg skal prøve. Dessuten er ikke den personen så enkel å forholde seg til heller - vi er nok veldig ulike. 

Anonymkode: ee7be...9c5

[laban]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har sagt fra til personen som sa det til meg at jeg ikke kan ha noen relasjon til hen (og dermed også andre) mer som følge av det, og personen er enig fordi jeg ikke fikk noen respons på det.

Hva slags sannhetsguru er dette, som har "rett" til å dele ut dom over andre mennesker? Og hvorfor tillater du at hen representerer mange flere enn seg selv?

Jeg er helt sikker på at det finnes en eller annen i min omgangskrets (når vi inkluderer familie, kolleger, bekjente osv.) som synes jeg kan være vanskelig å forholde meg til også. Kanskje er det gjensidig - at jeg også synes vedkommende er vanskelig. Folk er forskjellige, og noen ganger kræsjer personlighetene ekstra tydelig.

Men de fleste mennesker er også ganske fleksible, så man finner stort sett en måte å omgås på allikevel, når vi "må" (fordi vi jobber sammen, har samme hobby eller er i slekt). Denne personen du lar ødelegge helgen for deg, virker lite fleksibel slik du framstiller det.

[kupton]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

og personen er enig fordi jeg ikke fikk noen respons på det.

Jeg skal introdusere en mekanisme som jeg tror kan passe på deg også.

Mange som er usikre på seg selv, etterspør (for) ofte forsikringer enten direkte (er jeg like mye verdt som andre?) for å få et positivt svar eller indirekte (jeg er en ille person) for å få en avkreftelse. Til slutt blir omgivelsene så lei av dette at de slutter å svare. Så tar en dette som en bekreftelse på hvor ille en er. Dette er en feiltolkning. En kan ikke tolke manglende svar slik.

[AnonymBruker]

I fjor på denne tiden var min sønn alvorllg deprimert og ville ikke leve. Det var fælt for også meg. Det ble en trist jul. I tillegg slet jeg med mitt. 
 

Vi bor trangt, og vi hadde også knapt mat på bordet. Julemiddagen spiste vi på stuebordet fordi vi ikke har plass til kjøkkenbord. Vi vantrives hjemme, men har ingen muligjet til å flytte. Vi får heller aldri mulighet til å kjøpe egen bolig lenger og må leie resten av livet. 

I vår måtte jeg og min mann ta i bruk all styrke vi hadde og oppsøke gjeldsrådgiver. Som følge av at vi ikke hadde styrke til å gjøre det før så bare vokste gjelda. Vi betalte gjeld med ny gjeld. Gjorde alt for å unngå å søke hjelp.  Vi skammet oss så fælt. Vi spurte et søsken om hjelp og ble fordømt - hvordan hadde vi klart å skaffe så mye gjeld. Pr idag er saldoen på gjelden 1,3 mill. 

I sommer fikk vi hjelp og en betalingsavtale ble laget og sendt til alle kreditorer. Men ingen kreditorer godtok den. Nå er all gjeld gått til inkasso, og vi har sikkert fått 100.000 i ekstra gjeld bare pga gebyrer. Vi har fått flere brev fra politiet og denne mnd fikk min mann lønnstrekk selv om nav sa vi ikke ville få det hvis vi fulgte betalingsplanen. Og vi har fulgt planen slavisk siden dag en. Nå er jeg redd for at også jeg vil få lønnstrekk. 
 

I tillegg til dette sitter jeg ofte på jobb og hører mine kolleger dømme folk som har havnet i luksusfellen. Det er så vondt... jeg gjør alt for å skjule at jeg er en av dem, selv om vi pp ingen måte har levd et liv i luksus. 
 

Min mann er alvorlg syk. Han klarer  for tiden å nesten ikke gå pga et betent kne. Der er ikke noe å gjøre med det fordi han ikke kan ta medisiner for det som følge av annen sykdom. Det må bare gå over av seg selv.  Vi har en hund som må luftes, og når jeg er på jobb så må han karre seg ut for å få den luftet. 
 

Jeg er heller ikke lykkelig i forholdet, vi har det ikke så bra, og jeg vet at jeg står overfor en fremtid med alvorlg syk mann. Jeg har ikke noe liv sånn sett. Jeg er tidllg i 40-årene men føler meg dobbelt så gammel. Jeg er også 40 kg for tung og føler meg ikke vel i hele tatt. Tungt er det å bære på alt dette også, og etter jobb er jeg helt kaputt. Jeg gleder meg til hver helg for å få sove ut og for å ha det bra. 

 

I høst mistet jeg brått min mor. Jeg hjalp til og gjorde så godt jeg kunne med å bidra, men det var ikke bra nok. Andre fikk kred for sin innsats, mens jeg fikk klager for å ikke gjøre nok (jeg mener jeg gjorde nok når jeg dro 100 mil og var der nesten to uker, ordnet nesten alt til begravelsen og hjalp til med å tømme hele leiligheten i tilegg til å tilby meg å hjelpe med andre ting). 

Jeg har et søsken som avviste både meg og mine barn i begravelsen. Og dette fordi jeg hadde et lån til min mor som jeg har betalt punktlig på. Dette blir slettet med min arv. 
 

Jeg har en kollega som forsurer miljøet hos oss, og vi har en sjef som ikke bryr seg. 
 

Jeg har et søsken som sliter skikkelig og som hae forsøkt å ta sitt liv flere ganger. 

Jeg kunne skrevet så mye mer. Men hvoran ville andre taklet alt dette? Er det så rart at jeg ønsker å ha det bra midt oppi alt dette? At jeg trenger en pause fra alt som er vondt og alt strev? Fortjener ikke jeg pgså å ha det litt godt? 

 

Anonymkode: ee7be...9c5

[AnonymBruker]

En ting til. Jeg har ikke mulighet til å hjelpe mine barn økonomisk. Vi har ikke en gang plass til en av dem. Hen hadde så lyst til å ta med seg kjæresten og være hos oss en helg, men vi har ikke plass. og alt dette fordi vi har ødelagt for oss selv 

Jeg for min del kan kkke få noen gjeldsordning enda heller; fordi jeg har ny gjeld (dvs gjeld som er under 2 år gammel). 

Skulle jeg få gjeldsordning senere, vil jeg være over 50 år før jeg slipper økonomiske bekymringer og i tillegg ha plass til mine barn og deres kjærester og kanskje også barnebarn. Det er heller ikke sikkert min mann lever lenger da pga sykdom (og han er da også pensjonist). 
 

I tillegg er det ingen som sier til meg at jeg er verdifull i rl. Men en ting skal jeg ha: jeg har jobbet hardt i terapien for å få livet mitt på rett kjøl. Jeg var over 30 år da jeg sluttet å leve i et mishandlingsforhold, og jeg har en barndom med gjentatte relasjonentraumer. 

Jeg har også kommet langt i terapi og kommet meg veldig. 

Til tross for alt har jeg også alltid forsørget meg selv med egen inntekt hvis man ser bort fra sykemeldinger og en periode med aap. 
 

 

Anonymkode: ee7be...9c5

[AnonymBruker]

Er det så rart jeg blir lei meg og føler meg lite verdt og egentlig ikke vil leve lenger når jeg nesten aldri får pause fra alt som er vondt osv? Hadde andre klart å takle alt dette uten å føle seg lite verdt osv?

Anonymkode: ee7be...9c5

[AnonymBruker]

Jeg orker ikke mer. Går og legger meg og sover meg gjennom resten av dagen - det ble for vondt for meg dette. 

Takk for hjelpen. 

Anonymkode: ee7be...9c5

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan skal jeg takle alle vonde følelser jeg sitter igjen med etter at jeg har fått vite at jeg er en ille person å forholde seg til uten å bli syk/deprimert av det? Det skjer så mye annet i livet mitt og jeg har vært sliten lenge. Jeg kjenner dette var toppen og er i ferd med å knuse meg. Det bare borer seg inn langt inn i hjerterota på meg. Jeg tror ikke jeg er sterk nok til å takle det. Dette var ikke bra for meg. 
 

Takk for evt svar. 

Anonymkode: ee7be...9c5

Hvorfor bryr du deg så mye om hva den ene personen sier? Er det en person i nær relasjon, en du omgås mye? Du lar deg rive helt fullstendig ned av enkelthendelser og lar det påvirke for mye hvordan du ser på hele omverdenen/andre. Du er langt nede nå og alt blir liksom en ekstra belastning. Dette handler litt om hvordan du har det og tar ting. En kan velge å ikke grave seg helt ned. Det var jo så mye greier i livet ditt at en vet ikke helt hva en skal svare. Men jeg får lyst til å si at man er sin egen lykkes smed og det gjelder å ikke grave seg for mye ned i problemer. Det høres jo ikke ut som om alle oppfører seg like hyggelig mot deg, men jeg tror også at dine relasjoner kan være litt sånn pga at du selv er litt nedgravd i tunge tanker og at de responderer litt i forhold til det.

Når det gjelder gjelden så tenker jeg at jeg forstår godt at familien ikke hjelper til pga at gjelden er veldig høy, det er en situasjon dere har satt dere i og som dere må ordne opp i selv. Så lenge dere ikke har kontroll på økonomien og klarer å styre den så vil det nesten være et risikoprosjekt å låne dere penger. Det er ikke sikkert de har råd eller mulighet til å låne dere f.eks 100 000 som er mye penger. Jeg tror ikke det hadde hjulpet dere ut av den økonomiske krisen/situasjonen og at det er bedre at dere prøver å få hjelp av offentlige instanser til hvordan dere skal gjøre det.

Dere har tak over hodet. Det er mange som må leie hele livet (uten at de trenger å ha økonomiske problemer) og sånn er det bare. Det er ingen krise. Det er akkurat som om du trenger å komme deg ut litt på en eller annen fritidsaktivitet sammen med andre mennesker eller trene eller et eller annet for å få litt pusterom fra problemer. Jeg tror dagsenter hadde kunne vært noe, men du jobber. Kunne du ha godt av kontakt med kommunepsykiatrien en periode? Hatt noen å snakke med utenom familien din?

Jeg skjønner ikke helt det med mannen din. Har han "bare" en betennelse i kneet eller har han en dødelig sykdom også? Man kan liksom ikke gå å bekymre seg hele tiden for hvor lenge folk lever, det må være slitsomt.

 

 

Anonymkode: 2d35f...811

[AnonymBruker]

Noen ganger kan du si til deg selv at du vet at du har gjort en god innsats og være fornøyd med det uten å bry deg så mye om hva andre mener. Finn deg noen som er enig med deg og støtter deg (mannen din f.eks). Når du vet at du har gjort en god innsats, så har du det. 

Anonymkode: 2d35f...811

[Gjest Visma]

2 timer siden, kupton skrev:

Jeg skal introdusere en mekanisme som jeg tror kan passe på deg også.

Mange som er usikre på seg selv, etterspør (for) ofte forsikringer enten direkte (er jeg like mye verdt som andre?) for å få et positivt svar eller indirekte (jeg er en ille person) for å få en avkreftelse. Til slutt blir omgivelsene så lei av dette at de slutter å svare. Så tar en dette som en bekreftelse på hvor ille en er. Dette er en feiltolkning. En kan ikke tolke manglende svar slik.

Kjenner meg selv igjen der ja. Men jeg har blitt mye bedre på det, tror jeg. Det går vel helst i rykk og napp ettersom selvtilliten er. Men jeg mener er at jeg på dager hvor selvtilliten er veldig lav har blitt bedre på å ikke hinte om bekreftelser og forsikringer. Tror jeg.

Jeg skjønner veldig godt at slikt kan gjøre folk lei i alle fall! 😅

[AnonymBruker]

5 timer siden, kupton skrev:

Jeg skal introdusere en mekanisme som jeg tror kan passe på deg også.

Mange som er usikre på seg selv, etterspør (for) ofte forsikringer enten direkte (er jeg like mye verdt som andre?) for å få et positivt svar eller indirekte (jeg er en ille person) for å få en avkreftelse. Til slutt blir omgivelsene så lei av dette at de slutter å svare. Så tar en dette som en bekreftelse på hvor ille en er. Dette er en feiltolkning. En kan ikke tolke manglende svar slik.

Hvodan hadde du taklet min livssituasjon? 

Anonymkode: ee7be...9c5

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Noen ganger kan du si til deg selv at du vet at du har gjort en god innsats og være fornøyd med det uten å bry deg så mye om hva andre mener. Finn deg noen som er enig med deg og støtter deg (mannen din f.eks). Når du vet at du har gjort en god innsats, så har du det. 

Anonymkode: 2d35f...811

Jeg prøver stadig vekk. 

Anonymkode: ee7be...9c5

[AnonymBruker]

Hvordan hadde dere andre taklet å være meg med de utfordringer jeg har med både meg selv og alt som skjer i livet mitt? Hadde selvtilliten deres vært god?
 

Anonymkode: ee7be...9c5

[Glitter]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Hvordan hadde dere andre taklet å være meg med de utfordringer jeg har med både meg selv og alt som skjer i livet mitt? Hadde selvtilliten deres vært god?
 

Anonymkode: ee7be...9c5

Jeg kan ikke vite akkurat hvordan det er å være deg, men jeg har mitt som jeg strever med. Personlighetsforstyrrelser, Asperger syndrom, mulig bipolar type 2, mild spiseforstyrrelse og traumer etter mobbing, mishandling og misbruk. Jeg har null selvtillit, hater meg selv, sliter med rusavhengighet som jeg har vært i behandling for, er fryktelig ensom og ja. Jeg har det fryktelig tøft og kan på generelt grunnlag sette meg inn i hvordan du har det. 

For min del er det en konstant kamp mot tankemønster og destruktive tanker, trang og følelser, jeg viker unna hver eneste nye relasjon for jeg tørr ikke vise de hvem jeg er og er sikker på å bli forlatt. Må hele tiden jobbe med meg selv og aktivt tenke annerledes enn slik jeg egentlig tenker. Noen perioder er jeg flinkere, mens andre perioder setter jeg meg helt fast i all negativiteten og sykdommen min. 

Prøver å ta til meg det behandlere sier til meg framfor å være uenig i alt. Selv om det ikke alltid er lett fordi jeg kan ha et ganske rigid tankemønster med tanke på dette syndromet jeg har da. 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal bygge opp min selvtillit, men ja. Prøver vel bare generelt å både holde ut, men også finne nye veier til et bedre liv. 

Jeg kan bare snakke ut fra meg selv. Er litt vanskelig å skulle svare på hvordan jeg hadde taklet det om jeg hadde ditt liv. På samme måte vil det jo være vanskelig for deg å si noe om hvordan du ville taklet mitt.