Gå til innhold

Gått glipp av livet pga psyken


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Flere som føler de har gått glipp av hele livet pga psykisk sykdom og ikke får være en del av det som alle andre funksjonsfriske mennesker gjør av f.eks hobbyer, ut på byen, være sammen med venner osv? 

Anonymkode: 11949...0d5

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Ja. Jeg er bare 21 år gammel, så kan ikke akkurat si at jeg har gått glipp av hele livet. Men jeg har ikke akkurat hatt noen ungdomstid og det er sårt. Mange tenker med skrekk og gru tilbake til tenåringsårene, men jeg skulle så gjerne ha fått oppleve det. Venninnedrama, festing, slite med å få den karakteren jeg trenger på skolen, den første jobben, kjærester og kjærlighetssorg, finne ut av hvem man er. Jeg har levd i en psykiatriboble siden ungdomsskolen og det har vært tungt å føle seg så annerledes og frakoblet fra verden. Men jeg prøver å tenke at alt jeg har opplevd i min ungdomstid på en måte er verdifult det også, og at selv om mitt grunnlag for resten av livet er annerledes, så er det ikke nødvendigvis et dårlig grunnlag. Jeg har lært mye om meg selv og verden, på min måte. Min vei er min vei. Så får vi se hvorhen den fører. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er rart du skriver det, for akkurat det tenkte jeg på før jeg la meg i natt. Like før denne tråden ble opprettet antakeligvis! Sa det til og med til mannen min, med tårer i øynene, at jeg er så redd for at jeg om 15 år ser tilbake på dette og kjenner at jeg gikk glipp av alt sammen på grunn av at jeg hadde det så vondt, var syk, og var deprimert. Det er jeg livredd for.

Og den frykten i seg selv er ironisk nok med på å ødelegge og gjøre det enda verre. Så det er kanskje best å ikke tenke på sånt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Ja tanker en del på det, men samtidig prøver jeg å ikke tenke på det. Spesielt den frykten for at det er dette som vil være livet mitt i årevis framover. 

Synes det Cesium var veldig godt sagt da, så stiller meg bak det. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker ikke så mye over hva jeg går glipp av, har innsett at jeg har blitt syk og det begrenser meg en del. Klarer ikke alt det jeg tidligere klarte og ikke i samme mengde. Noe klarer jeg, også tenker jeg det handler om prioritering. For meg kommer barna først, men for at jeg skal klare å ta meg av barna på en god måte så må jeg ikke glemme meg selv. 

Tror ikke man hele tiden bør tenke begrensninger, men heller tenke muligheter ut i fra de forutsetninger man har.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Innimellom tenker jeg på hva jeg faktisk har gått glipp av, spesielt i ungdomsårene og som tidlig voksen. Disse tankene kommer gjerne hvis jeg har vært sammen med andre som har sittet å snakket om hva de gjorde i ungdomsårene og som tidlig voksen. Alt det de gjorde og som for dem var helt normalt, var for meg helt fjernt. Mens de var sammen med jevnaldrende, så satt jeg i samme tidsrom på rommet mitt, eller at jeg var i svømmehallen.  Det var mine alternativ. Innimellom er jeg bitter på foreldrene mine for at de frarøvet meg en mer normal oppvekst, men stort sett prøver jeg å være fornøyd med det livet jeg har i dag. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, emilie321 skrev:

Innimellom tenker jeg på hva jeg faktisk har gått glipp av, spesielt i ungdomsårene og som tidlig voksen. Disse tankene kommer gjerne hvis jeg har vært sammen med andre som har sittet å snakket om hva de gjorde i ungdomsårene og som tidlig voksen. Alt det de gjorde og som for dem var helt normalt, var for meg helt fjernt. Mens de var sammen med jevnaldrende, så satt jeg i samme tidsrom på rommet mitt, eller at jeg var i svømmehallen.  Det var mine alternativ. Innimellom er jeg bitter på foreldrene mine for at de frarøvet meg en mer normal oppvekst, men stort sett prøver jeg å være fornøyd med det livet jeg har i dag. 

Akkurat sånn har jeg det også. Satt liksom bare på rommet mitt da jeg var ungdom mens alle de andre jevnaldrende var ute med venner, dro på kino, festet, var russ, fikk seg kjærester osv. ingen av disse tingene har jeg faktisk fått oppleve selv nå i voksen alder.

Kan jeg spørre hva som var grunnen til at du begynte å trekke deg unna folk og isolere deg i ungdomsåra? Var det psykose hos deg også eller depresjon, angst?

Anonymkode: 11949...0d5

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er en nå 28 år gammel kvinne, og jeg har jo vært på fester, hatt jobb, men mest av tiden har jeg vært nedfor, mistilfreds med meg selv. Jeg har aldri hatt kjæreste fordi jeg har ikke følt meg god nok, selv om jeg var interessert i han og han ville date...fordi disse mennene har mange venner, er sosiale, virker ikke deprimert og har alltid jobb. 
Jeg er hun uten røtter. Jeg er forskjellig fra min familie, de har en egen kultur jeg ikke klarer å leve med rett og slett. De liker fjellturer, kaldt vær, være i bygda. 
Jeg liker utlandet, kultur osv.

Depresjonen og alt negativt har liksom innhentet meg hele livet. Det er akkurat som om jeg gjorde en kjipt avtale før jeg ble født. Det er alltid denne dårlige følelsen som innhenter. 

Fikk drømmejobben i 2016 og alt var egentlig fint. Da var det lettere å forholde seg til andre også, for jeg hadde egne planer, fant min plass i livet. MEN LIKEVEL!!!!! så må det skje en eller annen gang. Jeg passer ikke helt i jobben fordi det er "noe off" med meg. Så havner jeg i økonomisk krise, eller, jeg har penger men jeg har ingen inntekt, derfor vanskelig å gjøre noe. 
Jeg kan ikke date fordi ingen av mennene jeg liekr vil ha en jente som ikke kan forsørge seg selv. Jeg får "DET" rett og slett bare aldir til, og jeg siktet på drømejobben og fikk den nesten. Men det var å sikte for høyt. Nå er det tilbake til arbeidsledigeheten og dårlig økonomi. Jeg vet ikke om dette er energier vi er fdt med eller om det er slekten vi født i slik at vi underbevisst går i samme spor? 

Slik livet mitt er nå, så er jeg stort sett bare inn i en leilighet, uten jobb, arbeidsgiver som jeg har vært på intervju hos og sa hun skulle høre fra seg tar ikke tlf når jeg ringer. Jeg får ikke jobber, og jeg er bare et eksisterende skall. Dette er straffen jeg får for å sikte på drømmejobben. Jeg er aldri en voksen kvinne, jeg har alltid vært litt trengende på en måte. Jeg finner aldr min vei i livet, og nå  er snart de unge dagene over og jeg må kanskje finne noe annet å drive med...

Anonymkode: f7d14...0a4

Lenke til kommentar
Del på andre sider

36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Akkurat sånn har jeg det også. Satt liksom bare på rommet mitt da jeg var ungdom mens alle de andre jevnaldrende var ute med venner, dro på kino, festet, var russ, fikk seg kjærester osv. ingen av disse tingene har jeg faktisk fått oppleve selv nå i voksen alder.

Kan jeg spørre hva som var grunnen til at du begynte å trekke deg unna folk og isolere deg i ungdomsåra? Var det psykose hos deg også eller depresjon, angst?

Anonymkode: 11949...0d5

Jeg trakk meg ikke unna folk, men hadde det så strengt hjemme at jeg ikke fikk lov til å være sammen med folk på min alder på kveldene. Fikk ikke lov til å gå på kino o.l.  Fikk lov til å trene svømming, ellers måtte jeg være hjemme.  Derfor lærte jeg ikke de sosiale kodene, noe som har vært ødeleggende for meg (sammen med alt annet som har vært)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...