Sint på meg selv

[RamonaK]

Endelig vært på dps og møtt psykiater. Det gikk vel egentlig ikke så bra. Føler alltid at jeg må holde tilbake, så den andre personen (psykiater/ psykologen) Ikke skal tro jeg er verdens verste person eller riv ruskende gal. Jeg vet de har hørt mye rart før , men jeg er utrolig skamfull og masse av det jeg har gjort har jeg aldri fortalt en sjel før. Klarer ikke skrive det ned en gang. Men jeg må vel nesten fortelle det ellers kommer de vel aldri til å forstå hvor mye jeg sliter....? 

[XbellaX]

28 minutter siden, RamonaK skrev:

Endelig vært på dps og møtt psykiater. Det gikk vel egentlig ikke så bra. Føler alltid at jeg må holde tilbake, så den andre personen (psykiater/ psykologen) Ikke skal tro jeg er verdens verste person eller riv ruskende gal. Jeg vet de har hørt mye rart før , men jeg er utrolig skamfull og masse av det jeg har gjort har jeg aldri fortalt en sjel før. Klarer ikke skrive det ned en gang. Men jeg må vel nesten fortelle det ellers kommer de vel aldri til å forstå hvor mye jeg sliter....? 

Om du vil ha muligheten til å få det bedre er det klokt å dele, alternativet er å sitte å ha det like vondt som nå og trolig få det enda verre. Behandlere har hørt det aller meste før så det er ingen fare. Dessuten skal du berømme deg selv for mot og modenhet over å våge dele det som er vanskelig :- ) 

[Fionys]

1 time siden, RamonaK skrev:

Endelig vært på dps og møtt psykiater. Det gikk vel egentlig ikke så bra. Føler alltid at jeg må holde tilbake, så den andre personen (psykiater/ psykologen) Ikke skal tro jeg er verdens verste person eller riv ruskende gal. Jeg vet de har hørt mye rart før , men jeg er utrolig skamfull og masse av det jeg har gjort har jeg aldri fortalt en sjel før. Klarer ikke skrive det ned en gang. Men jeg må vel nesten fortelle det ellers kommer de vel aldri til å forstå hvor mye jeg sliter....? 

Det er lettere sagt enn gjort å fortelle alt, jeg slet med det samme. Det som gjorde det lettere for meg var at jeg skrev det ned, men etter at jeg hadde skrevet det ned så kunne jeg ikke lese igjennom det for da endte det opp med at jeg ikke tok det med meg. Så jeg skrev ned på et ark og putta det i en konvolutt, tok det med til behandler neste time. Etter ha gjort det til noen timer så trengte jeg ikke å skrive ned ting lenger for det ble enklere å snakke om det.

[RamonaK]

8 minutter siden, Fionys skrev:

Det er lettere sagt enn gjort å fortelle alt, jeg slet med det samme. Det som gjorde det lettere for meg var at jeg skrev det ned, men etter at jeg hadde skrevet det ned så kunne jeg ikke lese igjennom det for da endte det opp med at jeg ikke tok det med meg. Så jeg skrev ned på et ark og putta det i en konvolutt, tok det med til behandler neste time. Etter ha gjort det til noen timer så trengte jeg ikke å skrive ned ting lenger for det ble enklere å snakke om det.

Ja, det er enklere sagt en gjort som du sier. Jeg føler liksom at stemmebåndet slutter å funke, eller så begynner jeg å "lyve" men jeg skal prøve å skrive det ned, og putte det i en konvolutt. Jeg bare har på følelsen av at psykiateren kommer til å dømme. 

[Glitter]

1 time siden, RamonaK skrev:

Ja, det er enklere sagt en gjort som du sier. Jeg føler liksom at stemmebåndet slutter å funke, eller så begynner jeg å "lyve" men jeg skal prøve å skrive det ned, og putte det i en konvolutt. Jeg bare har på følelsen av at psykiateren kommer til å dømme. 

Jeg har gjort mye rart, men ikke blitt dømt av den grunn. 

Det er vanskelig å fortelle om noe som føles skamfullt eller vanskelig på annen måte, men som du sier hvis de skal skjønne hvor mye du sliter og hva du trenger hjelp til så er det nødvendig. 

Samtidig hvis dette var første møte så er det ikke rart du holder igjen. Det tar tid å bli trygg og de forventer ikke at du skal brette ut om alt med en gang. 

 

Endret 13. februar 2020 av Glitter

[frosken]

3 timer siden, RamonaK skrev:

Endelig vært på dps og møtt psykiater. Det gikk vel egentlig ikke så bra. Føler alltid at jeg må holde tilbake, så den andre personen (psykiater/ psykologen) Ikke skal tro jeg er verdens verste person eller riv ruskende gal. Jeg vet de har hørt mye rart før , men jeg er utrolig skamfull og masse av det jeg har gjort har jeg aldri fortalt en sjel før. Klarer ikke skrive det ned en gang. Men jeg må vel nesten fortelle det ellers kommer de vel aldri til å forstå hvor mye jeg sliter....? 

Det er grenser for hvor mye du kan forvente av deg selv at du får sagt første timen. Bra at du er i gang, regner med at du skal tilbake?

[RamonaK]

12 minutter siden, frosken skrev:

Det er grenser for hvor mye du kan forvente av deg selv at du får sagt første timen. Bra at du er i gang, regner med at du skal tilbake?

Ja, skal tilbake mandag. Ja du har vel rett i det. Blir bare så sint på meg selv, mange av spørsmålene psykiateren spurte så ljugde jeg når jeg svarte. Så nå blir jeg nødt til å ta det opp igjen å gi ærlig svar...

[RamonaK]

38 minutter siden, Glitter skrev:

Jeg har gjort mye rart, men ikke blitt dømt av den grunn. 

Det er vanskelig å fortelle om noe som føles skamfullt eller vanskelig på annen måte, men som du sier hvis de skal skjønne hvor mye du sliter og hva du trenger hjelp til så er det nødvendig. 

Samtidig hvis dette var første møte så er det ikke rart du holder igjen. Det tar tid å bli trygg og de forventer ikke at du skal brette ut om alt med en gang. 

 

Det er bra, jeg føler alltid at jeg blir dømt. Men kanskje det bare er i hodet mitt. Som jeg også så til frosken blir jeg bare så sint på meg selv, når jeg ljuger til psykiateren.skjønner ikke hvorfor det skal være så vanskelig å være ærlig. 

[RamonaK]

Pluss at det hjalp ikke at psykiateren var veldig irritert over at jeg har vært frivillig ubehandlet i så mange år. 

[Glitter]

50 minutter siden, RamonaK skrev:

Pluss at det hjalp ikke at psykiateren var veldig irritert over at jeg har vært frivillig ubehandlet i så mange år. 

Sa han det eller følte du det slik? Altså om han sa du burde ha begynt i behandling for lenge siden så er det ikke sikkert han var irritert likevel? 

Jeg kan lett føle folk er irritert, eller føle at de tenker dårlig om meg på grunn av noen signaler jeg føler jeg får eller kroppsspråk osv. Det er derimot ikke alltid der er slik. Jeg har periodevis dårlig mentaliseringsevne (spurte faktisk psykologen min her om dagen om det fortsatt er slik med meg, og av og til mente hun jeg har det, og kom med et par eksempler), men hvis jeg da tar det jeg har følt eller mistenker opp med behandler så hjelper hun meg ofte til å se om det kan ha vært ment på en annen måte enten det er kroppsspråk eller ord jeg har fått en dårlig følelse på. Er ikke så lett for meg å endre kurs/oppfatning selv alltid, men med hjelp så greier jeg det (men gjerne fortsatt en tvil som sitter i meg). Det krever mye øving fra min side og der har jeg nok et stykke å gå. 

 

[RamonaK]

23 minutter siden, Glitter skrev:

Sa han det eller følte du det slik? Altså om han sa du burde ha begynt i behandling for lenge siden så er det ikke sikkert han var irritert likevel? 

Jeg kan lett føle folk er irritert, eller føle at de tenker dårlig om meg på grunn av noen signaler jeg føler jeg får eller kroppsspråk osv. Det er derimot ikke alltid der er slik. Jeg har periodevis dårlig mentaliseringsevne (spurte faktisk psykologen min her om dagen om det fortsatt er slik med meg, og av og til mente hun jeg har det, og kom med et par eksempler), men hvis jeg da tar det jeg har følt eller mistenker opp med behandler så hjelper hun meg ofte til å se om det kan ha vært ment på en annen måte enten det er kroppsspråk eller ord jeg har fått en dårlig følelse på. Er ikke så lett for meg å endre kurs/oppfatning selv alltid, men med hjelp så greier jeg det (men gjerne fortsatt en tvil som sitter i meg). Det krever mye øving fra min side og der har jeg nok et stykke å gå. 

 

Ja, hun var kanskje mer oppgitt enn irritert. Jeg er litt sånn som du beskriver, pluss jeg er veldig flink til å overtenke og overanalysere. Så noen ganger skaper jeg vel egentlig problemer som ikke er der. Hmm, men kanskje hun ble frustrert fordi hun merka at jeg ljugde? Uff skulle ønske hjernen hadde en av knapp....

[Glitter]

17 minutter siden, RamonaK skrev:

Ja, hun var kanskje mer oppgitt enn irritert. Jeg er litt sånn som du beskriver, pluss jeg er veldig flink til å overtenke og overanalysere. Så noen ganger skaper jeg vel egentlig problemer som ikke er der. Hmm, men kanskje hun ble frustrert fordi hun merka at jeg ljugde? Uff skulle ønske hjernen hadde en av knapp....

Det er slitsomt å ha det slik. Det er helt sikkert. Derfor er det jo så bra at du nå har turt å begynne i terapi. Det er alltid ubehagelig å starte opp hos noen nye. Så gi deg selv litt tid.

[RamonaK]

5 minutter siden, Glitter skrev:

Det er slitsomt å ha det slik. Det er helt sikkert. Derfor er det jo så bra at du nå har turt å begynne i terapi. Det er alltid ubehagelig å starte opp hos noen nye. Så gi deg selv litt tid.

Takk. Det tar vel litt tid å komme i gang... hvordan går det med deg forresten? du virker "bedre" (hvis du skjønner hva jeg mener? )

[Glitter]

24 minutter siden, RamonaK skrev:

Takk. Det tar vel litt tid å komme i gang... hvordan går det med deg forresten? du virker "bedre" (hvis du skjønner hva jeg mener? )

Ja jeg skjønner. Jo jeg er kommet ut av den dypeste depresjonen. Jeg sliter med enorm selvdestruktivitet om dagen, men jeg er ikke like invalidisert av depresjon nå som jeg har vært. I dag har jeg også en liten opptur for i kveld skal jeg endelig starte på Lamictal. Som jeg har ønsket lenge og har tro på at kan stabilisere meg mer da det er spesielt i mine alvorlige depresjoner at jeg gir etter for destruktiviteten framfor å be om hjelp. Men det går jo opp og ned. I går var jeg mye mer deprimert enn i dag. 

Det er en lang prosess. Min behandler sier at jeg nok vil bruke noen år på å oppnå optimal stabilitet. At dårlige perioder med tilbakefall vil være en del av livet mitt en stund, men at målet er jo at det skal gå lenger og lenger mellom hver "episode". 

Endret 13. februar 2020 av Glitter

[RamonaK]

2 minutter siden, Glitter skrev:

Ja jeg skjønner. Jo jeg er kommet ut av den dypeste depresjonen. Jeg sliter med enorm selvdestruktivitet om dagen, men jeg er ikke like invalidisert av depresjon nå som jeg har vært. I dag har jeg også en liten opptur for i kveld skal jeg endelig starte på Lamictal. Som jeg har ønsket lenge og har tro på at kan stabilisere meg mer da det er spesielt i mine alvorlige depresjoner at jeg gir etter for destruktiviteten framfor å be om hjelp. Men det går jo opp og ned. I går var jeg mye mer deprimert enn i dag. 

Det er en lang prosess. Min behandler sier at jeg nok vil bruke noen år på å oppnå optimal stabilitet. At dårlige perioder med tilbakefall vil være en del av livet mitt en stund, men at målet er jo at det skal gå lenger og lenger mellom hver "episode". 

Så bra. Virker som det går rett vei:) blir spennende å se om lamictal virker, skal kanskje begynne på det selv. Psykiateren så hun måtte tenke litt... 

[Glitter]

Akkurat nå, RamonaK skrev:

Så bra. Virker som det går rett vei:) blir spennende å se om lamictal virker, skal kanskje begynne på det selv. Psykiateren så hun måtte tenke litt... 

Håper da det. Sakte, men sikkert. I går ville jeg helst dø da, i dag har jeg mer håp. Så kan virkelig være en berg- og dalbane bortsett fra når jeg er skikkelig deprimert eller høyt oppe over tid. Nå er jeg slik jeg pleier å være utenom disse verre sykdomsperiodene. Helt nede den ene dagen, mer oppe den andre. 

Så spennende da. Håper det kan være til hjelp for oss begge da. 

[RamonaK]

5 minutter siden, Glitter skrev:

Håper da det. Sakte, men sikkert. I går ville jeg helst dø da, i dag har jeg mer håp. Så kan virkelig være en berg- og dalbane bortsett fra når jeg er skikkelig deprimert eller høyt oppe over tid. Nå er jeg slik jeg pleier å være utenom disse verre sykdomsperiodene. Helt nede den ene dagen, mer oppe den andre. 

Så spennende da. Håper det kan være til hjelp for oss begge da. 

Ja det blir kanskje sånn noen ganger. To steg fram og et tilbake type ting. Jeg vet ikke helt hvor på spekteret jeg er lenger en gang. Føles ut som alt er bare blitt blandet til en eneste stor suppe. Psykiateren vil at jeg skal prøve litium tror jeg så får se. Har du noen erfaring med det? 

[Glitter]

2 minutter siden, RamonaK skrev:

Ja det blir kanskje sånn noen ganger. To steg fram og et tilbake type ting. Jeg vet ikke helt hvor på spekteret jeg er lenger en gang. Føles ut som alt er bare blitt blandet til en eneste stor suppe. Psykiateren vil at jeg skal prøve litium tror jeg så får se. Har du noen erfaring med det? 

Det har jeg ikke nei. Psykiateren nevnte noe om det i dag om hva som Lamictal var bra for, hva Orfiril var til og Litium. Tror nok jeg kunne hatt virkning av Litium også, men prøver i hvert fall Lamictal først. Så får vi se.

[RamonaK]

Akkurat nå, Glitter skrev:

Det har jeg ikke nei. Psykiateren nevnte noe om det i dag om hva som Lamictal var bra for, hva Orfiril var til og Litium. Tror nok jeg kunne hatt virkning av Litium også, men prøver i hvert fall Lamictal først. Så får vi se.

Ja satser på at det funker for deg ja, jeg bare lurte, hørt veldig mye forskjellig om litium...

[Glitter]

21 minutter siden, RamonaK skrev:

Ja satser på at det funker for deg ja, jeg bare lurte, hørt veldig mye forskjellig om litium...

Ok. Jeg vet ikke så mye om Litium i grunn. Bare lest litt om den på felleskatalogen. 

Ja jeg får håpe det.