Jump to content
AnonymBruker

Forlatthetsfølelse

Recommended Posts

adhoc
4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Den indre smerten ved tomhet, forlatthetsfølelse og ensomhet. Hva gjør dere når dere får det slik? Har det slik nå, prøver å komme meg gjennom kvelden. 

Anonymkode: 3d7c9...fdb

Ikke kjemp med eller mot det. Pust. Livet er ikke smertefritt. Distraher deg selv. Rydd i en skuff. Spill Sudoku. Snakk med terapeuten din om mestringsmekanismer. Håper du har det bedre 😘

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

Fionys

Man kan føle seg forlatt og ensom selv med mange venner og familie. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
Akkurat nå, Fionys skrev:

Man kan føle seg forlatt og ensom selv med mange venner og familie. 

Man kan selvsagt føle hva man vil, men jeg tenker også at en må prøve å se det positive i hva man faktisk har. 

Anonymkode: 22bdd...ccf

Share this post


Link to post
Share on other sites
emilie321
4 timer siden, Fionys skrev:

Man kan føle seg forlatt og ensom selv med mange venner og familie. 

Ja, helt enig.

Selv følte jeg meg mer ensom, forlatt og utrygg da jeg var gift. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
Akkurat nå, emilie321 skrev:

Ja, helt enig.

Selv følte jeg meg mer ensom, forlatt og utrygg da jeg var gift. 

Men har du noen gang opplevd å være helt alene da? Ingen familie som besøker deg, ingen kjæreste, ingen venner? 

Det er nok ikke lett å sette seg inn i situasjoner en aldri har vært i. Jeg tviler ikke på at man kan føle seg ensom og utrygg i et samboerskap, men det er alltid mer ensomt (med mindre man har en eller annen personlighetsforstyrrelse som gjør at man trives alene) å ikke ha noen i det hele tatt.

Anonymkode: 22bdd...ccf

Share this post


Link to post
Share on other sites
emilie321
4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Man kan selvsagt føle hva man vil, men jeg tenker også at en må prøve å se det positive i hva man faktisk har. 

Anonymkode: 22bdd...ccf

Det er ikke alltid så lett å styre følelsene, men det vil vel aldri være negativt å se det positive i det en faktisk har. Da blir det kanskje litt mindre tungt

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

emilie321
3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men har du noen gang opplevd å være helt alene da? Ingen familie som besøker deg, ingen kjæreste, ingen venner? 

Det er nok ikke lett å sette seg inn i situasjoner en aldri har vært i. Jeg tviler ikke på at man kan føle seg ensom og utrygg i et samboerskap, men det er alltid mer ensomt (med mindre man har en eller annen personlighetsforstyrrelse som gjør at man trives alene) å ikke ha noen i det hele tatt.

Anonymkode: 22bdd...ccf

Det er selvfølgelig mer ensomt å være dønn alene, det må det jo være.

 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Fionys
2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men har du noen gang opplevd å være helt alene da? Ingen familie som besøker deg, ingen kjæreste, ingen venner? 

Det er nok ikke lett å sette seg inn i situasjoner en aldri har vært i. Jeg tviler ikke på at man kan føle seg ensom og utrygg i et samboerskap, men det er alltid mer ensomt (med mindre man har en eller annen personlighetsforstyrrelse som gjør at man trives alene) å ikke ha noen i det hele tatt.

Anonymkode: 22bdd...ccf

Heldigvis kan ingen av oss bedømme hvem som føler seg mest forlatt og ensom, og i hvilken grad de føler seg ensom. Forstår godt at du tror at den som ikke har venner og familie må føle seg mest forlatt og ensom, mens den som har venner og familie ikke bør føle seg forlatt og ensom siden de har folk rundt seg. Når det gjelder følelser finnes det ingen fasit på hvordan man føler seg. Så jeg synes det blir feil å si at den og den har det mye verre en den og den. Det er ikke alt som går å sammenlignes. 

2 timer siden, emilie321 skrev:

Ja, helt enig.

Selv følte jeg meg mer ensom, forlatt og utrygg da jeg var gift. 

Jeg har aldri hatt det så dårlig som når jeg har vært i seriøse forhold. Har det best med meg selv.

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
32 minutter siden, Fionys skrev:

Jeg har aldri hatt det så dårlig som når jeg har vært i seriøse forhold. Har det best med meg selv.

De aller fleste mennesker trives ikke alene. Vi er bare ikke skapt for å være alene. Evolusjonsmessig så er det jo som trivdes med mennesker og dermed skaffet seg partner som fikk barn. Men som du selv sier så er det jo alltids noen som faktisk trives best alene og da er det jo ikke rart en føler seg "ensom" med folk..

Anonymkode: 22bdd...ccf

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
8 timer siden, adhoc skrev:

Ikke kjemp med eller mot det. Pust. Livet er ikke smertefritt. Distraher deg selv. Rydd i en skuff. Spill Sudoku. Snakk med terapeuten din om mestringsmekanismer. Håper du har det bedre 😘

Jeg har sovet med så mange mareritter i natt, er utslitt nå når jeg våknet, nå er tomheten erstattet med tristhet og frustrasjon. Det er som en isblokk ligger over meg og kunne ønske jeg klarte å gjøre noe, men er fastfrosset. Jeg har nettopp fått ny terapeut, skal høre om det er noe jeg kan gjøre. 

Anonymkode: 3d7c9...fdb

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
1 time siden, Fionys skrev:

Heldigvis kan ingen av oss bedømme hvem som føler seg mest forlatt og ensom, og i hvilken grad de føler seg ensom. Forstår godt at du tror at den som ikke har venner og familie må føle seg mest forlatt og ensom, mens den som har venner og familie ikke bør føle seg forlatt og ensom siden de har folk rundt seg. Når det gjelder følelser finnes det ingen fasit på hvordan man føler seg. Så jeg synes det blir feil å si at den og den har det mye verre en den og den. Det er ikke alt som går å sammenlignes. 

Jeg har aldri hatt det så dårlig som når jeg har vært i seriøse forhold. Har det best med meg selv.

Trådstarter her. Har du hørt om begrepet "forlatthetsdepresjon"? Det er som om ensomheten min fra barndom, innhenter meg nå. En følelse av at det er farlig med avstand, men også farlig med nærhet. Å ikke kunne slappe av. Dette er en kryssild jeg ikke forstår. Jeg har blitt såret, utnyttet, brukt og neglisjert. Ikke i dette forholdet, men tidligere. Jeg er redd for å være ensom, men jeg er også redd for nærhet. Og en voldsom redsel for å bli avvist og degradert som menneske. 

Anonymkode: 3d7c9...fdb

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
1 time siden, Fionys skrev:

Heldigvis kan ingen av oss bedømme hvem som føler seg mest forlatt og ensom, og i hvilken grad de føler seg ensom. Forstår godt at du tror at den som ikke har venner og familie må føle seg mest forlatt og ensom, mens den som har venner og familie ikke bør føle seg forlatt og ensom siden de har folk rundt seg. Når det gjelder følelser finnes det ingen fasit på hvordan man føler seg. Så jeg synes det blir feil å si at den og den har det mye verre en den og den. Det er ikke alt som går å sammenlignes. 

Jeg har aldri hatt det så dårlig som når jeg har vært i seriøse forhold. Har det best med meg selv.

Her er en link: https://psykologisk.no/2018/05/en-overveldende-forlatthetsfolelse/

Ang det jeg skrev om nedenfor. Håper den funker. 

Anonymkode: 3d7c9...fdb

Share this post


Link to post
Share on other sites
Glitter
43 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Trådstarter her. Har du hørt om begrepet "forlatthetsdepresjon"? Det er som om ensomheten min fra barndom, innhenter meg nå. En følelse av at det er farlig med avstand, men også farlig med nærhet. Å ikke kunne slappe av. Dette er en kryssild jeg ikke forstår. Jeg har blitt såret, utnyttet, brukt og neglisjert. Ikke i dette forholdet, men tidligere. Jeg er redd for å være ensom, men jeg er også redd for nærhet. Og en voldsom redsel for å bli avvist og degradert som menneske. 

Anonymkode: 3d7c9...fdb

Forstår veldig godt hvordan du har det. Du er flink til å beskrive hvordan dette er for deg. Har du snakket med samboeren din om dette? Det tror jeg kan være lurt. 

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Fionys
41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Her er en link: https://psykologisk.no/2018/05/en-overveldende-forlatthetsfolelse/

Ang det jeg skrev om nedenfor. Håper den funker. 

Anonymkode: 3d7c9...fdb

Det å føle seg alene og forlatt gjelder ikke bare de som faktisk er alene. Jeg forstår hva du mener, men jeg synes det blir feil å si at jeg har det mye verre enn deg uansett årsak. Liker ikke at folk skal "konkurrere" om hvem som har det verst. Hva vet vel du eller jeg om hvordan andre har det og føler det. Det er ikke en "konkurranse" og man være så rause å vise forståelse for andre enn bare seg selv.

Her inne på DOL er det stadig snakk om de som har jobb, familie og venner ikke kan være syke og så dårlig som de gir utrykk for. Så er det de som klager over at andre får behandling og ikke de, det virker som om de mener at siden andre heller ikke burde få behandling for det er ingen som er så syke som de. Jeg mister på en måte respekt for disse for det virker ikke som de unner andre godt.

Jeg vet om en dame som kun går ut av huset når hun skal på jobb eller i butikken. Holdningen hennes viser tydelig at hun ønsker å være alene, kanskje jeg tar feil der.  Har flere ganger sakt til mine venner at jeg synes synd på henne og tror jeg hadde blitt gal av å bare være inne uten sosialomgang. 

Tilslutt vil jeg si at jeg synes det er trist at du har det slik du har det. Ingen fortjener å være alene. Dessverre har det blitt slik at folk lever i sin egen hule. Det er ikke slik som før der blant annet naboer brydde seg. Det var også mer vanlig at folk dro på besøk til hverandre, men nå har det nesten blitt sånn at man må bestille time to uker i forveien for å kunne dra på besøk. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
1 time siden, Glitter skrev:

Forstår veldig godt hvordan du har det. Du er flink til å beskrive hvordan dette er for deg. Har du snakket med samboeren din om dette? Det tror jeg kan være lurt. 

Vi har snakket mye sammen, og han vet at jeg sliter med forlatthetsfølelse til tider. Men jeg forstod ikke fullt ut dette før jeg leste artikkelen, kjenner meg sånn igjen i den. Det er som om det er en indre tilstand, til tider uavhengig av realiteten. En tilstand som er altoppslukende. Har du og det sånn? Jeg får ofte samme følelsen som da jeg var liten og kom bort fra foreldrene mine. Men er voksen nå og det er litt flaut.

Jeg er veldig glad for at jeg ikke er fysisk ensom. Det må også være forferdelig. 

Anonymkode: 3d7c9...fdb

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
48 minutter siden, Fionys skrev:

Det å føle seg alene og forlatt gjelder ikke bare de som faktisk er alene. Jeg forstår hva du mener, men jeg synes det blir feil å si at jeg har det mye verre enn deg uansett årsak. Liker ikke at folk skal "konkurrere" om hvem som har det verst. Hva vet vel du eller jeg om hvordan andre har det og føler det. Det er ikke en "konkurranse" og man være så rause å vise forståelse for andre enn bare seg selv.

Her inne på DOL er det stadig snakk om de som har jobb, familie og venner ikke kan være syke og så dårlig som de gir utrykk for. Så er det de som klager over at andre får behandling og ikke de, det virker som om de mener at siden andre heller ikke burde få behandling for det er ingen som er så syke som de. Jeg mister på en måte respekt for disse for det virker ikke som de unner andre godt.

Jeg vet om en dame som kun går ut av huset når hun skal på jobb eller i butikken. Holdningen hennes viser tydelig at hun ønsker å være alene, kanskje jeg tar feil der.  Har flere ganger sakt til mine venner at jeg synes synd på henne og tror jeg hadde blitt gal av å bare være inne uten sosialomgang. 

Tilslutt vil jeg si at jeg synes det er trist at du har det slik du har det. Ingen fortjener å være alene. Dessverre har det blitt slik at folk lever i sin egen hule. Det er ikke slik som før der blant annet naboer brydde seg. Det var også mer vanlig at folk dro på besøk til hverandre, men nå har det nesten blitt sånn at man må bestille time to uker i forveien for å kunne dra på besøk. 

Trådstarter her, var jeg som sendte linken..Ble litt forvirret av svaret ditt, da jeg ikke har skrevet her at jeg mener jeg har det verre enn andre. Jeg mener ikke det. Det går ikke å måle slike ting. Forlatthetsdepresjon handler om å være ensom blant andre, artikkelen sier ikke noe om at det er verre/bedre enn fysisk ensomhet. Har veldig stor forståelse for at det må være forferdelig å være helt alene. Så jeg er glad jeg bor med noen, selv om det også er tøft. 

Anonymkode: 3d7c9...fdb

Share this post


Link to post
Share on other sites
Glitter
Posted (edited)
10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vi har snakket mye sammen, og han vet at jeg sliter med forlatthetsfølelse til tider. Men jeg forstod ikke fullt ut dette før jeg leste artikkelen, kjenner meg sånn igjen i den. Det er som om det er en indre tilstand, til tider uavhengig av realiteten. En tilstand som er altoppslukende. Har du og det sånn? Jeg får ofte samme følelsen som da jeg var liten og kom bort fra foreldrene mine. Men er voksen nå og det er litt flaut.

Jeg er veldig glad for at jeg ikke er fysisk ensom. Det må også være forferdelig. 

Anonymkode: 3d7c9...fdb

Ja jeg kjenner meg igjen i både det du sier og i artiklen. Når jeg ser for meg meg selv som lite barn så er alt jeg kjenner på utrygghet og sårhet. Selv om jeg var trygg inntil mobbingen startet på barneskolen. Jeg tålte ikke å være i barnehagen så jeg ble tatt ut av den etter seks måneder. Jeg følte jeg ble forlatt hver gang mamma leverte meg i bhg. Var bare 4 år, men husker angsten og panikken godt. 

Jeg er i voksen alder ekstremt redd for å bli forlatt og å være alene. Samtidig som at jeg ikke lenger tørr å binde meg til noen på grunn av svært mye dårlig behandling og en forståelse av at personer drar alltid sin vei. De blir ikke værende i livet mitt for jeg er ikke god nok. Slik blir det en vond sirkel hvor jeg ikke kommer meg ut av ensomheten. Har veldig få i livet mitt og er stort sett alene. 

Edited by Glitter

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
3 minutter siden, Glitter skrev:

Ja jeg kjenner meg igjen i både det du sier og i artiklen. Når jeg ser for meg meg selv som lite barn så er alt jeg kjenner på utrygghet og sårhet. Selv om jeg var trygg inntil mobbingen startet på barneskolen. Jeg tålte ikke å være i barnehagen så jeg ble tatt ut av den etter seks måneder. Jeg følte jeg ble forlatt hver gang mamma leverte meg i bhg. Var bare 4 år, men husker angsten og panikken godt. 

Jeg er i voksen alder ekstremt redd for å bli forlatt og å være alene. Samtidig som at jeg ikke lenger tørr å binde meg til noen på grunn av svært mye dårlig behandling og en forståelse at personer drar alltid sin vei. De blir ikke værende i livet mitt for jeg er ikke god nok. Slik blir det en vond sirkel hvor jeg ikke kommer meg ut av ensomheten. Har veldig få i livet mitt og er stort sett alene. 

Forstår deg veldig godt. Det var mye det samme med meg. Panikk når mor leverte meg i bh, mobbing på skolen osv. De ansatte i bh ville ha meg på bup, men det ville ikke foreldrene mine. Dette får jeg vite via en av de ansatte mange år senere. Og jeg forstår godt hvordan du tenker og at du blir ensom i det. Jeg var også sånn før jeg traff sambo. Men nå er det en evig kamp mot frykten for å bli forlatt selv etter et tiår sammen. Men man har jo aldri garantier. Det er vanskelig å kreve. Jeg ville likevel ikke vært foruten han. Noen ganger må vi ta sjanser i livet, men det kan være utrolig skremmende. Livet er skremmende, jeg misunner ofte de som er så sterke i seg selv at de trives med seg selv alene. Men sånn er ikke jeg. Blir veldig avhengig samtidig som det er veldig skummelt. Men et samliv gir jo også mye godt, men jeg tror det er viktig å være noenlunde selvstendig før man går inn i et forhold. 

Anonymkode: 3d7c9...fdb

Share this post


Link to post
Share on other sites
Glitter
5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Forstår deg veldig godt. Det var mye det samme med meg. Panikk når mor leverte meg i bh, mobbing på skolen osv. De ansatte i bh ville ha meg på bup, men det ville ikke foreldrene mine. Dette får jeg vite via en av de ansatte mange år senere. Og jeg forstår godt hvordan du tenker og at du blir ensom i det. Jeg var også sånn før jeg traff sambo. Men nå er det en evig kamp mot frykten for å bli forlatt selv etter et tiår sammen. Men man har jo aldri garantier. Det er vanskelig å kreve. Jeg ville likevel ikke vært foruten han. Noen ganger må vi ta sjanser i livet, men det kan være utrolig skremmende. Livet er skremmende, jeg misunner ofte de som er så sterke i seg selv at de trives med seg selv alene. Men sånn er ikke jeg. Blir veldig avhengig samtidig som det er veldig skummelt. Men et samliv gir jo også mye godt, men jeg tror det er viktig å være noenlunde selvstendig før man går inn i et forhold. 

Anonymkode: 3d7c9...fdb

Føler du setter ord på mange ting jeg sliter med å sette ord på selv. Men det er merkelig hvor gjenkjennelig det du sier er. Så bra at du fant noen du turte å satse på. Selv om jeg skjønner det er tungt også.

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er helt lammet og eier ikke konsentrasjon..

Anonymkode: 3d7c9...fdb

Samme her

Anonymkode: 29451...397

Share this post


Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...