Jump to content
Solseng

CPTSD, bipolar lidelse, samlivsbrudd

Recommended Posts

Solseng

Hei,

Min kone (30 år) fikk for 1,5 mnd siden diagnosen kompleks PTSD etter utredning på DPS. Hun har en mor og en yngre søster som begge har bipolar lidelse 2, og hun har vokst opp i en veldig ustabil familiekonstellasjon (grov omsorgssvikt) hvor hun fra tidlig alder har hatt en omsorgsrolle for både mor og søster, og de har begge to vært innlagt i kortere/lengre perioder av oppveksten hennes. I tillegg har hun opplevd seksuelt overgrep (av en fremmed) i ung voksen alder, og hatt noen svært dysfunksjonelle forhold i løpet av årene, samt levd et ganske utsvevende liv med mye ukritisk atferd hva gjelder alkoholføring og seksuell omgang.

Vi giftet oss for 11 mnd siden, og for 2,5 uker siden gjorde hun det slutt med meg. Vi har hatt problemer med å «møtes» godt nok på områder som gjelder alkohol og intimitet/sex - jeg har lavere libido enn henne og deler ikke hennes tilbøyeligheter til BDSM, samt at hennes tendenser til litt for høy alkoholføring i enkelte situasjoner har ført til noen svært ubehagelige episoder for meg/oss, som igjen har ført til at jeg får angst når jeg vet at hun skal ut og drikke, eller for den saks skyld sitte hjemme og drikke (mer enn bare et par glass vin), f.eks ved besøk, på nyttårsaften, 17.mai, eller hva enn.

Dette er i hovedsak det hun legger til grunn for valget hun har tatt - at vi er for forskjellige, og at hun ikke orker å leve sånn som dette (les: med krangling og dårlig stemning hver gang det er snakk om alkohol, samt. ulike seksuelle ønsker/behov), og hun sier at hun ikke har vært lykkelig på lenge. 
Den siste halvannen-to mnd nå, rett rundt eksamensperioden hennes startet, så har jeg lagt merke til noen «ting» ved henne som er litt ukarakteristisk slik jeg kjenner henne; tok opp yoga og meditasjon (hjemme pga korona) med flere økter i uken, ble matlei så hun begynte å følge en app med ulike matforslag etc, våknet i perioder/dager før alarmen om morgenen, brukte en del penger på å fikse bryn og vipper, har shoppet (klær og andre ting) i 4-5 omganger på kort tid, økt behov/lyst for å være sosial (helst med alkohol involvert), gitt uttrykk for å bli stresset av tanken på hva hun skal ta seg til og bruke tid på når eksamen var over (da hun kun jobber deltid ved siden av studiene), ønsket å melde seg på et meditasjons-/stilleretreat ila sommeren, melde seg på kurs med den ene hunden vår, blant annet. Etter at bruddet var et faktum så var hun ute i festlig lag 4 dager på en drøy uke, separasjonspapirene ble sendt meg en uke etter bruddet, felles leilighet ble sagt opp, og hun gjenopprettet kontakt med sin mor (som hun ikke har hatt med å gjøre siden hun tok et oppgjør med og avstand fra henne i september i fjor, fordi hun ikke orket å forholde seg til henne mer og faktisk ønsket henne død pga alt vondt hun førte med seg for min kone) - mor er nå på besøk hos henne, med åpen returbillett tilbake til deres hjemby. Hun har også funnet seg en ny plass å bo allerede, hvor hun ikke kan ha mer enn én hund, noe som betyr at vi må splitte de to hundene våre eller jeg må ta begge, noe hun virker villig til å la meg gjøre.

Midt oppi alt så får jeg vite av annen nær familie hos henne, at hun selv fikk diagnosen bipolar lidelse for en del år tilbake. Det var ny informasjon for meg, det er noe hun aldri har delt selv - tvert imot har hun vært tydelig på at hennes største frykt har vært å skulle få diagnosen og ende opp som sin mor, da det ville stå i veien for hennes største ønske; nemlig å få barn. Hun ville aldri risikere å utsette egne barn for en slik oppvekst som hun selv har hatt, det har hun vært helt klar på fra dagen en. 
Vi har det siste året hatt tre forsøk med inseminasjon i DK på henne, og vi står på venteliste til IVF på Rikshospitalet i løpet av høsten nå..

Jeg er selvsagt knust og tynget av sorg over bruddet - dette var ikke noe jeg så komme eller var forberedt på i det hele tatt, utfordringene våre til tross. Men når jeg i dag sitter med mer informasjon enn noen gang, så reiser det seg en del spørsmål: hva er det jeg har og har hatt med å gjøre her? Hva er sykdom/symptomer og hva er person/personlighet? Lever hun i så høy grad i fornektelse av den tidligere diagnosen, at det er derfor hun aldri har fortalt meg om den - fordi hun oppriktig ikke opplever den som reell/eksisterende? Eller har hun bevisst unnlatt å fortelle om den, så ikke det skulle stå i veien for ønsket om barn? Jeg skjønner lite til ingenting av det som skjer her, for den personen som sitter på andre siden av dette bruddet kjenner jeg ikke igjen. Joda, hun er strukturert, ryddig, praktisk og alt - men det hele skjer så fort at jeg knapt rekker å få sukk for meg. Hvordan går man fra å planlegge sommerferie, planlegge barn og fremtid, glede seg over nyinnkjøpte planter til hjemmet, til dager etterpå ha bestemt seg for at det er brudd som er riktig og man ikke vil/orker mer? Jeg kommer ikke bort fra tanken om at det må være noe symptomtrykk/sykdom inni bildet her, for uten det så er det lite til ingenting som gir mening :/

Er det noen her som har noen tanker om det jeg opplever nå, noen erfaringer eller refleksjoner å dele? Jeg føler meg fullstendig lost og tatt på senga, at jeg har levd i en helt annen relasjon enn henne de siste 10 mnd. Samtidig som det eneste jeg ønsker er at alt skal vise seg å være irrasjonelle valg og handlinger gjort i en sykdomsperiode, og at hun på den andre siden av dette innser hvor feil det var og kommer tilbake igjen. Selv om jeg er stygt redd for at det aldri vil skje, dersom hun faktisk fornekter seg hele sykdommen og det som følger med den på godt og vondt.

På forhånd takk for alle svar! (og beklager langt innlegg)

Mvh

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

Marye

Det høres jo veldig ut som hun har fått en hypomani... spørs om hun angrer når den er over eller ikke... beklager at jeg ikke har mer å bidra med

 

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Jeg synes også at det høres ut som hypomani. Jeg kan selvfølgelig ikke vite hvorfor hun ikke har fortalt om diagnosen, men jeg ville kanskje tenkt at hun fornektet diagnosen. Hvis hun har sagt at hun ikke vil ha barn hvis hun får eller har bipolar lidelse, fordi hun ikke vil utsette egne barn for den oppveksten hun selv fikk, så er det jo rart om hun bevisst har løyet til deg for å få barn. 

Anonymkode: b1f21...455

Share this post


Link to post
Share on other sites
Solseng

Takk for svar, begge to.

Selv om jeg vet og forstår mer rundt de ulike diagnosene nå enn noen gang, så vet jeg likevel for lite. 

Er det plausibelt at man i hypomani også evner å være pragmatisk, strukturert og praktisk? Og at man (tilsynelatende) utad fremstår som totalt uanfektet av situasjonen man står i? Vel er det hun som har valgt å gjøre det slutt, og ut ifra det kan man forstå at hun antakeligvis føler både lettelse og tilfredshet med det. Men det er likevel snakk om et ekteskap, men mye godt, mange minner og ikke minst fremtidsplaner, som nå forsvinner som dugg for solen og som «bør» fordre noe form for følelser (sorg, tristhet) over det.

Felles venner av oss, som har sett/snakket med henne nylig, reagerer på hvor «normal» hun virker - som om ingenting spesielt har skjedd eller funnet sted nettopp - og de opplever denne «normaliteten» som direkte unormal mtp den situasjonen hun/vi faktisk befinner seg/oss i.

Igjen, jeg kan for lite om sykdommen (i praksis), så jeg vet ikke hva som kan være hva, hva som er «vanlig» eller plausibelt, eller i det hele tatt.. 
 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Marye

Man kan være strukturert og gjøre det bedre på skolen

Share this post


Link to post
Share on other sites
girlinyellow

Jeg kan godt være VELDIG strukturert og ryddig i hypomani, når det gjelder praktiske ting. Kan godt gjøre mange ting samtidig, men er likevel veldig nøye og strukturert 😉 Jeg er generelt glad i orden og struktur. 

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

girlinyellow
Posted (edited)

OG. Jeg har blitt DRITTLEI mannen min flere ganger når jeg har vært manisk. Blitt veldig interessert i mange andre menn/menn generelt. Har syntes mannen min har vært treig og kjedelig. Egentlig bare hatt lyst til å drite i hele fyren. Huff, stakkars💛

☺️

Edited by girlinyellow

Share this post


Link to post
Share on other sites
Solseng
25 minutter siden, girlinyellow skrev:

Jeg kan godt være VELDIG strukturert og ryddig i hypomani, når det gjelder praktiske ting. Kan godt gjøre mange ting samtidig, men er likevel veldig nøye og strukturert 😉 Jeg er generelt glad i orden og struktur. 

 

23 minutter siden, girlinyellow skrev:

OG. Jeg har blitt DRITTLEI mannen min flere ganger når jeg har vært manisk. Blitt veldig interessert i mange andre menn/menn generelt. Har syntes mannen min har vært treig og kjedelig. Egentlig bare hatt lyst til å drite i hele fyren. Huff, stakkars💛

☺️

Takk for svar og erfaringsdeling!

Hva så med rasjonalitet, ift tanker/følelser? Min umiddelbare tanke om det er at en person i hypomani vil i størst grad gi uttrykk for og handle etter irrasjonelle og/eller lite veloverveide tanker/følelser.

Mens i min situasjon her er det blitt saklig og «ryddig» (dog litt far fetched?) begrunnet hvorfor hun ikke orker/vil mer; vi er for forskjellige og det har hun kjent på lenge (ref. ikke vært lykkelig), vi har ikke «den greia» som hun i de siste har sett at andre par har, og hun mener at det grunnlaget eller fundamentet i forholdet som førte oss til alters og ekteskap har vært «uekte»/basert på en illusjon - at hun i altfor stor grad har basert forholdet vårt og følelsene sine for meg, på den tryggheten, stabiliteten, omsorgen og kjærligheten som jeg representerer, samt de felles ønskene våre for livet sammen - mens de følelsene som nå forteller henne at vi ikke er riktige for hverandre og for forskjellige, er de «ekte» følelsene. 
Jeg vet ikke hva jeg skal tenke om det resonnementet, engang...men det er tydelig at det for og i henne gir mening😕 

En annen ting; er det mulig å ha visse tanker/kjenne på visse følelser i en depressiv periode (mild depressiv, mer nedstemthet og tomhetsfølelse enn dypt deprimert), og så «ta med seg» disse til en stabil og/eller hypomanisk periode, hvor man fortsetter å føle på dem til det punkt at man handler ut ifra dem? Det virker for meg litt søkt, men igjen så vet og kan jeg for lite om det til egentlig å mene noe om det.

Mvh

Share this post


Link to post
Share on other sites
girlinyellow
Posted (edited)

Hmm. Tenker at det er litt vanskelig for meg å mene noe konkret om. For å være enda mer diffus, må jeg si at jeg selv kan gjøre begge deler. Jeg kan nok argumentere saklig, rasjonelt og ryddig for noe, men jeg kan også være helt irrasjonell. - Men hvis du/de som kjenner henne synes hun opptrer annerledes enn vanlig, er det jo et rødt flagg. 

Det varierer fort med graden av mani, også. Jeg tror man godt kan være en veldig oppegående "superversjon" av seg selv i en lavere grad av mani, og at man mister seg mer og mer i økende grad av mani. En annen ting er at man fort kan slenge ut tanker og meninger man har sittet inne med lenge hvis man blir hypoman. At man ikke er like hensynsfull eller like redd for å feks såre andre. Eller at økt impulsivitet og evt et endret  perspektiv kan få en til å plutselig ta store valg uten at en ville gjort samme valg som sitt vanlige jeg. - Bare noen tanker jeg fikk. Trenger ikke å være relevant for deg 

Det siste var litt komplisert. En kan jo på en måte det, men jeg tror ikke det er typisk. Man kan jo ha blandede episoder og sånn, men jeg vet ikke h a jeg skal svare på det🙂

I blant kan det være vanskelig å vite hva som egentlig foregår👐🏻 Skjønner at det må være veldig vondt for deg, og at du prøver å analysere situasjonen. 

Edited by girlinyellow

Share this post


Link to post
Share on other sites
Solseng
25 minutter siden, girlinyellow skrev:

Hmm. Tenker at det er litt vanskelig for meg å mene noe konkret om. For å være enda mer diffus, må jeg si at jeg selv kan gjøre begge deler. Jeg kan nok argumentere saklig, rasjonelt og ryddig for noe, men jeg kan også være helt irrasjonell. - Men hvis du/de som kjenner henne synes hun opptrer annerledes enn vanlig, er det jo et rødt flagg. 

Det varierer fort med graden av mani, også. Jeg tror man godt kan være en veldig oppegående "superversjon" av seg selv i en lavere grad av mani, og at man mister seg mer og mer i økende grad av mani. En annen ting er at man fort kan slenge ut tanker og meninger man har sittet inne med lenge hvis man blir hypoman. At man ikke er like hensynsfull eller like redd for å feks såre andre. Eller at økt impulsivitet og evt et endret  perspektiv kan få en til å plutselig ta store valg uten at en ville gjort samme valg som sitt vanlige jeg. - Bare noen tanker jeg fikk. Trenger ikke å være relevant for deg 

Det siste var litt komplisert. En kan jo på en måte det, men jeg tror ikke det er typisk. Man kan jo ha blandede episoder og sånn, men jeg vet ikke h a jeg skal svare på det🙂

I blant kan det være vanskelig å vite hva som egentlig foregår👐🏻 Skjønner at det må være veldig vondt for deg, og at du prøver å analysere situasjonen. 

Tusen takk for tilbakemelding - setter stor pris på det!

Og jeg skjønner selvsagt at det er vanskelig, om ikke umulig, for noen som helst å svare konkret på hva som «foregår» her. Men jeg føler likevel at jeg på sett og vis blir noe klokere gjennom andres betraktninger og refleksjoner, så det har en verdi uansett:)

Ja, sukk..jeg prøver nok (forgjeves, dessverre) å analysere situasjonen etter beste evne. Og til syvende og sist kan det godt hende at det faktisk ikke er mer enn et «vanlig» brudd, heller. 
Selv om jeg har vanskelig for å tro det, diagnose(ne) og endret adferd tatt i betraktning. Det betyr uansett og likevel ikke at situasjonen som den er vil forandres på noe tidspunkt - personen bak sykdom/diagnosen er fortsatt en rakrygget, sta og egenrådig jente.

Men jeg håper i det lengste at det som ligger i bunnen for at hun ikke har følt seg lykkelig på lenge, er en generell tomhetsfølelse som gjør at hun ikke har evnet i «normal» grad å ta innover seg fine stunder og øyeblikk av lykke, og derfor sitter igjen med et regnskap som peker på ulykkelig, som man da (naturlig nok?) tilskriver relasjonen/ektefellen ansvaret for. 
Jeg vet ikke hva som ev. skulle til for en slik innsikt/oppdagelse/erkjennelse for henne, men det er nok lite sannsynlig at det vil skje, dessverre.. 😕

Håpet ligger kanskje størst i det at hun nå går i terapi og behandling for diagnosen hun nettopp fikk. Vil tro det etter hvert også skal innebære noen form for traumebehandling. Hvordan hun vil påvirkes av det, er jo umulig å si. Men kanskje vil det «få henne ned på jorda igjen» etter hvert, og hvis hun da opplever å kjenne på den samme tomhetsfølelsen uten at ekteskapet kan få skylden for det, så kanskje, KANSKJE, kan det gå opp et lys for henne. 
Sukk, håp er skummelt..

Mvh

Share this post


Link to post
Share on other sites
kupton

For din egen del tror jeg det er best at du aksepterer at det er slutt. Jeg er dessverre ganske sikker på at om hun kommer tilbake, vil det ikke være siste gang du opplever dette.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Solseng
15 minutter siden, kupton skrev:

For din egen del tror jeg det er best at du aksepterer at det er slutt. Jeg er dessverre ganske sikker på at om hun kommer tilbake, vil det ikke være siste gang du opplever dette.

Takk for svar.

Ja, jeg har fått det inntrykket fra andre med lignende erfaring(er) - at det i noen tilfeller er et gjentakende problem/mønster i forholdet, når den ene parten svinger mellom de ulike periodene.

Jeg har vel bare en tanke om at dersom det skulle komme på tale med en forsoning, først og fremst fra hennes side, så ville det fordre noen krav og premisser fra meg også, blant annet at alle kort må på bordet, behandling skal følges opp, og jeg må få involveres i mye større grad. 
Men igjen, at det i det hele tatt vil bli en mulighet, anser jeg som svært lite sannsynlig - hvis jeg skal være helt ærlig med meg selv.

Håpet, derimot..

Mvh

Share this post


Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...