Jump to content
dolmio

Høres det sannsynlig ut?

Recommended Posts

laban
10 minutter siden, dolmio skrev:

Mine problemer er bare bagateller, hverdagslivets påkjenninger.

Det høres da virkelig ut som om du har mer å stri med enn bare bagateller eller typiske hverdagsproblemer. Dermed er det helt naturlig at du blir sliten og reagerer litt ekstra når det tårner seg opp og du møter liten forståelse fra omgivelsene. 

Men "Ok"-meldingen i seg selv trenger du ikke legge for mye i. Mange blir tafatte og ordknappe når de får kjennskap til problemer de ikke kan løse eller hjelpe til med. (Og noen er bare sånn - jeg husker Trine Rein fortalte på TV at Lars Monsen hadde svart "Ok" på en melding full av savn og kjærlighet som hun sendte ham da de hadde vært sammen et års tid og han var på langtidsopphold i ødemarka.)

Håper det går bedre med deg / dere i dag. 

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

Madelenemie
20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vel. Tror du forsøkte å såre noen her for en stund siden ved å insinuere at en person her inne var falsk. Du skrev åpent og ærlig om hva du mente den personen hadde gjort og hvordan den personen var i virkeligheten. At slik personen fremstod her nærmest var et skalkeskjul. 

Anonymkode: f3658...f1e

Ok 

send meg link så jeg forstår.

Share this post


Link to post
Share on other sites
dolmio
Posted (edited)

Jeg tar lite plass på jobb. Den gruppen jeg jobber med (vi er 5 personer) er veldig opptatt av å prate om seg og sitt. Hele tiden. Det er aldri et minutts stillhet i pausene. Jeg lar de bare prate, for jeg vet at jeg blir overkjørt om jeg sier noe. Hver gang jeg prøver å si noe bllr jeg lei meg fordi jeg blir avbrutt, overkjørt osv. Og for hver gang har jeg lukket meg enda mer. Jeg har mistet masse selvtillit - men jeg er heldigvis inkludert der jeg utfører jobben min, og jeg får masse kred for jibben jeg gjør også. 

Jeg sitter og hører på masse slarv om mennesker jeg ikke kjenner og alt annet som interesser dem i pausene. Det ender alltid med at jeg drukner i mobilen fordi jeg ikke orker å høre på alt. Jeg prøver, men holder ikke ut lenge. 

V har spesielt en kollega som alltid har noe «bedre» å si når noen forteller noe. Hun har fått meg til å føle meg dum og lite verdt mange ganger. Pga henne har jeg over lang  tid snakket stadig mindre på jobb. Uansett hva jeg sier, blir jeg overkjørt på en eller annen måte. Hun får meg til å føle at jeg syter om jeg sier noe om «mitt», som i tilfellet med min mann - det er jo tross alt bare hverdagsproblemer. Hun tror hun kan og vet alt, og hun har erfaring med alt så hun har alltid råd å gi. Uansett. Og så klager hun over at hun er feit da... og jeg bruker 3 størrelser større enn henne. Det gjør også noe med meg.

Mine kolleger er også veldig dømmende. Jeg er glad de ikke kjenner meg fra før, hvis ikke hadde de snakket negativt om meg også. Når jeg hører de snakke tenker jeg noen ganger det - «dere skulle bare visst...»(not). 

Etter ferien bestemte jeg meg for å endre holdningen min, jeg skulle virkelig overse det negative for å gjøre det bedre for meg selv - men det føles verre enn noen gang, jeg var lei etter to dager. 

Det med min mann kjennes absolutt ikke ut som hverdagsproblemer. Han har hjertesvikt, nyresvikt, diabetes, søvnapné, urinsyregikt, leddgikt og Eupf og mange andre småplager. Og i går var det grusomt å se han, han hadde så sterke smerter at han kastet opp på venteværelset på sykehuset. Jeg følte meg så alene og maktesløs. Jeg fikk også kjenne på hvordan fremtiden blit. Han vil trenge stadig mer hjelp. 

Min mann kjemmer for øver til situasjonen på jobben. Jeg har jobbet der i 3 år, og jeg har fortalt han om hvordan jeg har hatt det der. Han har vært en god støtte for meg på det området, hadde jeg ikke hatt den hadde jeg ikke klart å holde ut. Idag gråt jeg da jeg kom hjem fra jobb. og han ser meg sjelden sånn. Det ble rett og slett for mye for meg idag. Jeg måtte kjempe for å ikke vise noen hvpr ille jeg hadde det - jeg klarte t p m å skjule følelsene mine da jeg fikk kjeft av en kollega for at jeg hentet klær til oss (hun hadde nemlig hentet klær til oss, men jeg misforstod). 

Jeg håper å finne meg en ny jobb, for jeg passer ikke inn sammen med dem. Jeg føler meg ofte utenfor, og at det ikke er plass til meg. Jeg hadde mulighet til å få en ny jobb før sommeren  på en annen avd, men jeg var ikke sterk nok til å stå i kritikken jeg vet jeg ville fått, så jeg lot sjansen gå fra meg, og den får jeg ikke mer.  Det angrer jeg ofte på, men det er nytteløst.

Edited by dolmio

Share this post


Link to post
Share on other sites
RamonaK
23 minutter siden, dolmio skrev:

Jeg tar lite plass på jobb. Den gruppen jeg jobber med (vi er 5 personer) er veldig opptatt av å prate om seg og sitt. Hele tiden. Det er aldri et minutts stillhet i pausene. Jeg lar de bare prate, for jeg vet at jeg blir overkjørt om jeg sier noe. Hver gang jeg prøver å si noe bllr jeg lei meg fordi jeg blir avbrutt, overkjørt osv. Og for hver gang har jeg lukket meg enda mer. Jeg har mistet masse selvtillit - men jeg er heldigvis inkludert der jeg utfører jobben min, og jeg får masse kred for jibben jeg gjør også. 

Jeg sitter og hører på masse slarv om mennesker jeg ikke kjenner og alt annet som interesser dem i pausene. Det ender alltid med at jeg drukner i mobilen fordi jeg ikke orker å høre på alt. Jeg prøver, men holder ikke ut lenge. 

V har spesielt en kollega som alltid har noe «bedre» å si når noen forteller noe. Hun har fått meg til å føle meg dum og lite verdt mange ganger. Pga henne har jeg over lang  tid snakket stadig mindre på jobb. Uansett hva jeg sier, blir jeg overkjørt på en eller annen måte. Hun får meg til å føle at jeg syter om jeg sier noe om «mitt», som i tilfellet med min mann - det er jo tross alt bare hverdagsproblemer. Hun tror hun kan og vet alt, og hun har erfaring med alt så hun har alltid råd å gi. Uansett. Og så klager hun over at hun er feit da... og jeg bruker 3 størrelser større enn henne. Det gjør også noe med meg.

Mine kolleger er også veldig dømmende. Jeg er glad de ikke kjenner meg fra før, hvis ikke hadde de snakket negativt om meg også. Når jeg hører de snakke tenker jeg noen ganger det - «dere skulle bare visst...»(not). 

Etter ferien bestemte jeg meg for å endre holdningen min, jeg skulle virkelig overse det negative for å gjøre det bedre for meg selv - men det føles verre enn noen gang, jeg var lei etter to dager. 

Det med min mann kjennes absolutt ikke ut som hverdagsproblemer. Han har hjertesvikt, nyresvikt, diabetes, søvnapné, urinsyregikt, leddgikt og Eupf og mange andre småplager. Og i går var det grusomt å se han, han hadde så sterke smerter at han kastet opp på venteværelset på sykehuset. Jeg følte meg så alene og maktesløs. Jeg fikk også kjenne på hvordan fremtiden blit. Han vil trenge stadig mer hjelp. 

Min mann kjemmer for øver til situasjonen på jobben. Jeg har jobbet der i 3 år, og jeg har fortalt han om hvordan jeg har hatt det der. Han har vært en god støtte for meg på det området, hadde jeg ikke hatt den hadde jeg ikke klart å holde ut. Idag gråt jeg da jeg kom hjem fra jobb. og han ser meg sjelden sånn. Det ble rett og slett for mye for meg idag. Jeg måtte kjempe for å ikke vise noen hvpr ille jeg hadde det - jeg klarte t p m å skjule følelsene mine da jeg fikk kjeft av en kollega for at jeg hentet klær til oss (hun hadde nemlig hentet klær til oss, men jeg misforstod). 

Jeg håper å finne meg en ny jobb, for jeg passer ikke inn sammen med dem. Jeg føler meg ofte utenfor, og at det ikke er plass til meg. Jeg hadde mulighet til å få en ny jobb før sommeren  på en annen avd, men jeg var ikke sterk nok til å stå i kritikken jeg vet jeg ville fått, så jeg lot sjansen gå fra meg, og den får jeg ikke mer.  Det angrer jeg ofte på, men det er nytteløst.

Uff. Det høres ut som om du har det skikkelig vanskelig. Vil overhode ikke kalle det du står i , hverdagsproblemer, det må jo være utrolig tøft for deg alt sammen. 

Sånne folk som hun damen du beskriver er fryktelig slitsomme, men får jo aldri inn et ord og hvis man først får sagt noe får de en til å føle seg små og dumme. Det beste man kan gjøre er jo bare å prøve å overse det. Men når det gjør arbeidsmiljøet så utrivelig er det jo vanskelig. Kanskje det ikke er så dumt å se etter en annen jobb hvis du mistrives. 😄❤️

Share this post


Link to post
Share on other sites
Worrisome Plenty

Huff det er ikke bare bagateller du sliter med nei. Jeg har selv vært sammen med en som var mye syk. Det er krevende, og ensomt. Skjønner du har det tøft.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Glitter

Så leit å høre hvordan ting er for deg. Vet ikke hva jeg kan si, men jeg har i alle fall full forståelse for at det kjennes veldig vanskelig ut. Og det er mer enn bare hverdagsproblemer. 

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

dolmio

Takk ❤️

Share this post


Link to post
Share on other sites
dolmio
1 time siden, RamonaK skrev:

Uff. Det høres ut som om du har det skikkelig vanskelig. Vil overhode ikke kalle det du står i , hverdagsproblemer, det må jo være utrolig tøft for deg alt sammen. 

Sånne folk som hun damen du beskriver er fryktelig slitsomme, men får jo aldri inn et ord og hvis man først får sagt noe får de en til å føle seg små og dumme. Det beste man kan gjøre er jo bare å prøve å overse det. Men når det gjør arbeidsmiljøet så utrivelig er det jo vanskelig. Kanskje det ikke er så dumt å se etter en annen jobb hvis du mistrives. 😄❤️

«Sånne folk som hun damen du beskriver er fryktelig slitsomme, men får jo aldri inn et ord og hvis man først får sagt noe får de en til å føle seg små og dumme« 

Det er nettopp det som skjer. Hun har fått meg til å føle meg dum og lite verdt mange ganger. Jeg prøver å overse, men det er ikke lett når hun er så synlig. Så jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Men jeg tenker at jeg skal prøve å finne alternativer til pausene sånn at det blir mindre. Vi sitter lenger enn vi skal også, og jeg kan heller bruke energien på å jobbe fremfor å høre på alt. 

Takk til alle som har kommet med råd og støttet meg. Selv om jeg ikke kjenner dere, har det vært til hjelp for meg. Og så har jeg lært at Ok betyr at alt er bra/Ok - verken mer eller mindre, har  seriøst aldri tenkt over det :) 

Share this post


Link to post
Share on other sites
RamonaK
2 minutter siden, dolmio skrev:

 

Det er nettopp det som skjer. Hun har fått meg til å føle meg dum og lite verdt mange ganger. Jeg prøver å overse, men det er ikke lett når hun er så synlig. Så jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Men jeg tenker at jeg skal prøve å finne alternativer til pausene sånn at det blir mindre. Vi sitter lenger enn vi skal også, og jeg kan heller bruke energien på å jobbe fremfor å høre på alt. 

Takk til alle som har kommet med råd og støttet meg. Selv om jeg ikke kjenner dere, har det vært til hjelp for meg. Og så har jeg lært at Ok betyr at alt er bra/Ok - verken mer eller mindre, har  seriøst aldri tenkt over det :) 

Ja, noen (som henne ) tar opp mye plass. Men høres ut som en god plan du har. Håper det ordner seg for deg ❤️

Share this post


Link to post
Share on other sites
 cilie
2 timer siden, dolmio skrev:

jeg får masse kred for jibben jeg gjør også. 

Hold på den tanken - det er tross alt det viktigste.

Å høre på masse intetsigende skravling når man selv har det tøft, er skikkelig tappende. Må dere sitte sammen i pausene?

Selv om du ikke tok den jobbmuligheten som var, kan det jo komme nye muligheter.
Jeg synes det er imponerende at du klarer å stå i jobb mtp alt du står i! 

Share this post


Link to post
Share on other sites
kupton

Dette er ikke skrevet bare til denne tråden eller til TS, men jeg kom på dette akkurat nå.

Jeg var en gang på kurs i Dialektisk adferdsterapi hos Marsha Linehan. En av sakene hun nevnte som jeg husker best og som jeg syntes var nyttigst var dette:

Vi har oftest disse tre behovene (ikke kun disse, men i denne sammenhengen er det disse som nevnes). 1. Vi ønsker å bli likt (av flest mulig, så ofte som mulig). 2. Vi har mål vi ønsker å nå. 3. Vi ønsker å bevare vår selvrespekt.

Ikke alltid kan disse oppnås samtidig i alle situasjoner. Mange blir stående fast fordi de ikke kan prioritere hvilket av disse som skal prioriteres, og hvilket som skal ofres.

Hvis TS skal endre situasjonen med høylydt, innholdsløst skravling, må hun ofre det å være likt hele tiden. Å ta det opp vil hos denne gjengen føre til litt sure miner fra enkelte.

Share this post


Link to post
Share on other sites
dolmio
Posted (edited)
20 timer siden, cilie skrev:

Hold på den tanken - det er tross alt det viktigste.

Å høre på masse intetsigende skravling når man selv har det tøft, er skikkelig tappende. Må dere sitte sammen i pausene?

Selv om du ikke tok den jobbmuligheten som var, kan det jo komme nye muligheter.
Jeg synes det er imponerende at du klarer å stå i jobb mtp alt du står i! 

Tusen takk. Jeg prøver.så godt jeg kan.Jeg har det tross alt bedre når jeg er på jobb enn å være hjemme, så det går bra bortsett fra pausene. Driver og slanker meg også, og jeg motiveres av å være aktiv/på jobb. 

Jeg tror løsningen blir at mår det blir for mye for meg, så går jeg og jobber. 

Mange takk for svarene og for all støtten. 

Edited by dolmio

Share this post


Link to post
Share on other sites
dolmio
Posted (edited)
5 timer siden, kupton skrev:

Dette er ikke skrevet bare til denne tråden eller til TS, men jeg kom på dette akkurat nå.

Jeg var en gang på kurs i Dialektisk adferdsterapi hos Marsha Linehan. En av sakene hun nevnte som jeg husker best og som jeg syntes var nyttigst var dette:

Vi har oftest disse tre behovene (ikke kun disse, men i denne sammenhengen er det disse som nevnes). 1. Vi ønsker å bli likt (av flest mulig, så ofte som mulig). 2. Vi har mål vi ønsker å nå. 3. Vi ønsker å bevare vår selvrespekt.

Ikke alltid kan disse oppnås samtidig i alle situasjoner. Mange blir stående fast fordi de ikke kan prioritere hvilket av disse som skal prioriteres, og hvilket som skal ofres.

Hvis TS skal endre situasjonen med høylydt, innholdsløst skravling, må hun ofre det å være likt hele tiden. Å ta det opp vil hos denne gjengen føre til litt sure miner fra enkelte.

Jeg har en vikaekollega som har tatt det opp med sjefen, men sjefen gjør ikke noe med det (som med så mye annet). Jeg har gode grunner til å tro at mine kolleger er lei av meg. 

Edited by dolmio

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

AnonymBruker
På Wednesday, August 05, 2020 den 17.46, dolmio skrev:

Min mann ble akutt syk denne uka. Jeg måtte dra hjem fra jobb for å være med han til sykehuset idag. 

Jeg sendte en fin melding til nærmeste leder og forklarte, men fikk et kort og kaldt «Ok.» til svar. Jeg begynte å grine, og kommer ikke til å forklare ting mer, bare si «jeg må dra hjem». 

Jeg gikk på høygir idag, og jeg gjorde jobben på halve tiden så de ikke skulle sette inn vikar. Følte også at jeg dummet meg ut overfor avdelingsoverlegen som min mann var hos fordi han kastet opp i korridoren og jeg sa ting jeg angrer på. 

I ettermiddag klappet jeg sammen, jeg føler meg temmelig utmattet og har hodepine. 

Er så lei av sykdom og å se min mann slik. Han er alvorlig syk, men vill ikke ha hjelp og skal liksom gjøre alt selv. 

Det er tøft å stå i dette alene. Jeg har ingen å snakke med om dette heller. Prøvde å snakke med mine kolleger på jobben idag men ble avvist.

Jeg tror jeg bllr utmattet fordi jeg står alene i en tøft situasjon - høres det sannsynlig ut?

Uten å ha lest de andre svarene så regner jeg med at sjefen din kanskje hadde det travelt og/eller ga et ok som en bekreftelse på at det var helt ok i positiv forstand. Det var nok bare fint at du forklarte deg så sjefen skjønner situasjonen du står i. Mange ganger når utenforstående får en forklaring og ikke står i det selv så er de ikke like følelsesmessig i det som du er, dermed leser de det litt mer nøytralt enn du som nær pårørende gjør. Fint at du forklarte deg, du gjorde ingenting galt ved det. Sjefen bekreftet forklaringen din selv om det "skuffende" nok var et ok, der du kanskje ønsket mer bekreftelse tilbake. 

Anonymkode: 6c1b7...6a1

Share this post


Link to post
Share on other sites
dolmio
På 7.8.2020 den 13.02, kupton skrev:

Dette er ikke skrevet bare til denne tråden eller til TS, men jeg kom på dette akkurat nå.

Jeg var en gang på kurs i Dialektisk adferdsterapi hos Marsha Linehan. En av sakene hun nevnte som jeg husker best og som jeg syntes var nyttigst var dette:

Vi har oftest disse tre behovene (ikke kun disse, men i denne sammenhengen er det disse som nevnes). 1. Vi ønsker å bli likt (av flest mulig, så ofte som mulig). 2. Vi har mål vi ønsker å nå. 3. Vi ønsker å bevare vår selvrespekt.

Ikke alltid kan disse oppnås samtidig i alle situasjoner. Mange blir stående fast fordi de ikke kan prioritere hvilket av disse som skal prioriteres, og hvilket som skal ofres.

Hvis TS skal endre situasjonen med høylydt, innholdsløst skravling, må hun ofre det å være likt hele tiden. Å ta det opp vil hos denne gjengen føre til litt sure miner fra enkelte.

Hvordan tar man opp sånt? 

Share this post


Link to post
Share on other sites
dolmio
På 6.8.2020 den 14.26, laban skrev:

Det høres da virkelig ut som om du har mer å stri med enn bare bagateller eller typiske hverdagsproblemer. Dermed er det helt naturlig at du blir sliten og reagerer litt ekstra når det tårner seg opp og du møter liten forståelse fra omgivelsene. 

Men "Ok"-meldingen i seg selv trenger du ikke legge for mye i. Mange blir tafatte og ordknappe når de får kjennskap til problemer de ikke kan løse eller hjelpe til med. (Og noen er bare sånn - jeg husker Trine Rein fortalte på TV at Lars Monsen hadde svart "Ok" på en melding full av savn og kjærlighet som hun sendte ham da de hadde vært sammen et års tid og han var på langtidsopphold i ødemarka.)

Håper det går bedre med deg / dere i dag. 

Det er nettopp det som skjedde. Det tårnet seg opp. Går bedre nå. Har også lært at Ok=alt Ok - verken mer eller mindre. Jeg skal ikke henge meg opp i sånt mer. 

Har ikke orket å svare alle, nen satte veldig stor pris på alle svar i tråden. 

Får se hvordan det går fremover på jobben. Jeg tar meg jo i at jeg føler andre foretrekkes fremfor meg, det ser iallfall sånn ut - men jeg jobber også med følelser.

Neste uke skal jeg jobbe for å ignorere følelsene og tenke jeg er bra nok. Jeg er jo bra nok på avdelingen jeg er på også. Der har jeg t o m blitt spurt om jeg ville ta en ekstravakt i en annen stilling. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
frosken
33 minutter siden, dolmio skrev:

Hvordan tar man opp sånt? 

Det fungerer neppe å ta opp noe sånt, så sant ikke flertallet av de som er tilstede ønsker endring. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
dolmio
4 minutter siden, frosken skrev:

Det fungerer neppe å ta opp noe sånt, så sant ikke flertallet av de som er tilstede ønsker endring. 

Ok.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...