Skam - er det nødvendig?

[AnonymBruker]

Dette synes jeg er en veldig bra artikkel, som tar et oppgjør med skam. 

https://psykologtidsskriftet.no/debatt/2020/08/skam-revidert

Anonymkode: 23aae...a52

[Trine]

Det er vel ikke utenkelig at det ville blitt færre psykisk syke dersom vi la fra oss skam-trenden. Vi lever i en tid hvor man skal ha mindre verdi enn alle andre. "Black lives matter" f.eks, jeg skal ha mindre verdi fordi jeg er hvit. Jeg skal også ha mindre verdi fordi jeg spiser kjøtt, men så er jeg litt mer verdt enn mange andre siden jeg ikke flyr, men jeg har dieselbil, så da sank jeg noen hakk igjen, men jeg byttet ut terrengbilen med en som spytter ut ca halve mengden diesel, så da krøp jeg litt opp igjen. Men jeg er hvit og jeg spiser kjøtt, så jeg skal ikke ha noen verdi. Og selv om ingen direkte sier til meg at jeg ikke har noen verdi, leser jeg jo om andre sin kjøttskam og raseskam og ja, nå skal jeg sikkert ha sola-skinner-skam, for jeg tipper det regner i Bergen. 

Jeg er ikke så lett-påvirkelig, det som tar mest på for hodet mitt er den manglende logikken der ute. Det er faktisk ikke mulig å gjøre alt riktig. Ta kildesortering f.eks. Man skal skylle søpla, men man skal spare på vannet. Man skal ikke skylle med varmt vann, men er det verre å skylle i 1 min med varmt vann enn 10 min i kaldt vann? Vi skal jo spare på vannet. Og det er vel bedre at jeg bruker litt strøm på å få plasten ren, som tross alt har vannkraft, enn at det skal vaskes i Tyskland, med deres kullkraft. Fett skal ikke i avløpet, men vi skal skylle søpla. Jaha! Så uansett hva jeg gjør, blir det altså feil. Og det skal jeg skamme meg over? Eh, nei! Det gidder jeg ikke.  

Nå ble det mye klima her, men det er vel der vi også finner mest skam. Samtidig som vi lures trill rundt av "bærekraftige produkter". Det er neppe klimaet som kommer til å utslette oss, men våre egne selvdestruktive tanker og handlinger.

[AnonymBruker]

59 minutter siden, Trine skrev:

Det er vel ikke utenkelig at det ville blitt færre psykisk syke dersom vi la fra oss skam-trenden. Vi lever i en tid hvor man skal ha mindre verdi enn alle andre. "Black lives matter" f.eks, jeg skal ha mindre verdi fordi jeg er hvit. Jeg skal også ha mindre verdi fordi jeg spiser kjøtt, men så er jeg litt mer verdt enn mange andre siden jeg ikke flyr, men jeg har dieselbil, så da sank jeg noen hakk igjen, men jeg byttet ut terrengbilen med en som spytter ut ca halve mengden diesel, så da krøp jeg litt opp igjen. Men jeg er hvit og jeg spiser kjøtt, så jeg skal ikke ha noen verdi. Og selv om ingen direkte sier til meg at jeg ikke har noen verdi, leser jeg jo om andre sin kjøttskam og raseskam og ja, nå skal jeg sikkert ha sola-skinner-skam, for jeg tipper det regner i Bergen. 

Jeg er ikke så lett-påvirkelig, det som tar mest på for hodet mitt er den manglende logikken der ute. Det er faktisk ikke mulig å gjøre alt riktig. Ta kildesortering f.eks. Man skal skylle søpla, men man skal spare på vannet. Man skal ikke skylle med varmt vann, men er det verre å skylle i 1 min med varmt vann enn 10 min i kaldt vann? Vi skal jo spare på vannet. Og det er vel bedre at jeg bruker litt strøm på å få plasten ren, som tross alt har vannkraft, enn at det skal vaskes i Tyskland, med deres kullkraft. Fett skal ikke i avløpet, men vi skal skylle søpla. Jaha! Så uansett hva jeg gjør, blir det altså feil. Og det skal jeg skamme meg over? Eh, nei! Det gidder jeg ikke.  

Nå ble det mye klima her, men det er vel der vi også finner mest skam. Samtidig som vi lures trill rundt av "bærekraftige produkter". Det er neppe klimaet som kommer til å utslette oss, men våre egne selvdestruktive tanker og handlinger.

Jeg er enig at det er mye skam i samfunnet. For min egen del så har jeg opplevd en del pålagt skam i psykiatrien, og når jeg vokste opp. Også ift stigma av psykisk syke. Og foreldre som sa "fy, skam deg!". Og av egne selvdestruktive handlinger, og av et sinne jeg har latt gå utover andre. Jeg oppfatter at artikkelen handler mye om sånt. Og at mange behandlere i psykiatrien mener vi må ha en viss skam for å passe inn i samfunnet. Men er skam konstruktivt? Blir vi bedre mennesker av å kjenne på selvhat og at vi pga skammen ikke klarer å romme oss selv? Er det ikke bedre å lære å romme egne følelser, evt gå i terapi for å få mer innsikt i seg selv og lære å få mer empati for andre og uten skam lære å si unnskyld? Er det ikke bedre å kjenne på signalangst fra andre, angst for at feks relasjoner går i knas? Vil selvhat og skam gjøre det bedre? Er psykiatrien på villspor, tåler behandlere skamløse mennesker uten å påføre de skam? Blir de provosert av det?

Jeg sliter voldsomt med skam pga at andre mennesker har krenket, vært grenseoverskridene. Men når det gjelder skam for å passe inn, er det konstruktivt? 

Anonymkode: 23aae...a52

[Trine]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er enig at det er mye skam i samfunnet. For min egen del så har jeg opplevd en del pålagt skam i psykiatrien, og når jeg vokste opp. Også ift stigma av psykisk syke. Og foreldre som sa "fy, skam deg!". Og av egne selvdestruktive handlinger, og av et sinne jeg har latt gå utover andre. Jeg oppfatter at artikkelen handler mye om sånt. Og at mange behandlere i psykiatrien mener vi må ha en viss skam for å passe inn i samfunnet. Men er skam konstruktivt? Blir vi bedre mennesker av å kjenne på selvhat og at vi pga skammen ikke klarer å romme oss selv? Er det ikke bedre å lære å romme egne følelser, evt gå i terapi for å få mer innsikt i seg selv og lære å få mer empati for andre og uten skam lære å si unnskyld? Er det ikke bedre å kjenne på signalangst fra andre, angst for at feks relasjoner går i knas? Vil selvhat og skam gjøre det bedre? Er psykiatrien på villspor, tåler behandlere skamløse mennesker uten å påføre de skam? Blir de provosert av det?

Jeg sliter voldsomt med skam pga at andre mennesker har krenket, vært grenseoverskridene. Men når det gjelder skam for å passe inn, er det konstruktivt? 

Anonymkode: 23aae...a52

Jeg kan egentlig ikke huske å ha følt skam, så for meg er det litt merkelig hva folk skammer seg over. Selv de som har blitt utsatt for overgrep skammer seg. Om noen burde skamme seg, er det vel helst overgreppersonen, ikke offeret. Jeg tror ikke man blir et bedre menneske av hverken skam eller selvhat. Jeg føler ikke skam, men jeg sier unnskyld og når jeg sier det, mener jeg det også. Og jeg er ikke engang et særlig empatisk menneske (litt avhengig av hvilken tolkning man bruker). Man kan ha medfølelse selv om man ikke klarer leve seg inn i den andre personens situasjon. Jeg kan ikke leve meg inn i en situasjon jeg ikke har vært i selv. Men jeg aksepterer andre sine følelser, selv om jeg ikke nødvendigvis forstår dem. 

Behandlere burde ikke bli provosert av skamløse mennesker. Tror du de blir det dersom en person f.eks oppriktig beklager noe vedkommende har gjort, uten å skamme seg? Hmm, det kommer jo kanskje an på. Jeg tror jeg vil at overgripere skal skamme seg, bare fordi jeg syns at det muligens er det aller verste en person kan gjøre. Altså, da tenker jeg at personen kunne blitt skutt for alt jeg bryr meg. Jeg vil at en sånn handling skal plage personen akkurat som det plager offeret. Men jeg er jo ingen psykolog, så jeg kan godt mene at noen burde skamme seg. Skamfølelsen er uansett neppe særlig konstruktivt. Men jeg tror kanskje at skam forveksles litt med anger. Og er det egentlig noen tydelig grense mellom de to ordene? Anger er kanskje ikke en følelse? Jeg kan angre på noe uten at jeg skammer meg over det. Jeg kan godt mene at det jeg gjorde var riktig, det ble bare ikke særlig godt mottatt. Da kan jeg angre på at jeg ikke bare holdt kjeft, men jeg skammer meg ikke over å ha sagt/gjort noe jeg står for, men som fikk følger jeg ikke klarte forutse. 

Dette ble innviklet.