Har du noen gang blitt venner med noen når du har vært innlagt?

[AnonymBruker]

Har du noen gang blitt venner med noen når du har vært innlagt? Enten akuttpost eller DPS. 
Har vært innlagt en del, men dessverre aldri blitt ordentlig kjent med noen... 

Anonymkode: 41213...cb2

[AnonymBruker]

Da jeg var på akuttpost lukket i 2-3 måneder var det veldig sosialt. Jeg møtte en av de etterpå. Men det var det hele. Jeg var også skikkelig forelsket i en jente jeg møtte der. Det var veldig nære det ble noe, men så snudde hun brått. 

De andre gangene lå jeg mest og sov.

Anonymkode: e9d54...7e6

[AnonymBruker]

Tja, på dps'ene er de fleste ikke så syke som de er på lukket akuttpost så der kan man kanskje klare å få venner. Men jeg tror nok at hvis man er så syk at man havner på lukket da er man heller ikke istand til å danne nye vennskap. Det har ihvertfall aldri vært min førsteprioritet når jeg har vært så syk. 

Anonymkode: c5bf2...dda

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tja, på dps'ene er de fleste ikke så syke som de er på lukket akuttpost så der kan man kanskje klare å få venner. Men jeg tror nok at hvis man er så syk at man havner på lukket da er man heller ikke istand til å danne nye vennskap. Det har ihvertfall aldri vært min førsteprioritet når jeg har vært så syk. 

Anonymkode: c5bf2...dda

Vel da jeg var på lukket første gang, så var det faktisk veldig vennskapelig. Andre gangen holdt folk seg mest for seg selv. Kommer helt an på hvilke pasienter som er der. Første gangen var det flere borderline pasienter, en mann med blomstrende schizofreni og kassegitar, noen med mani, flere mislykkede selvmordsforsøk, folk med ptsd.To med vrangforestillingslidelse som trodde de ble spionert på og forsøkt sabotert. Også var det selvfølgelig mange som kom og gikk, og ikke sa en dritt. Det var litt sånn de gales hus vibber.

 

Anonymkode: e9d54...7e6

[AnonymBruker]

Har blitt kjent med flere når jeg var innlagt på DPS som jeg fortsatt har kontakt med nå flere år senere.

Anonymkode: be2f7...ae1

[AnonymBruker]

Venner og venner. Fant meg en å ha sex med, men bare mens vi var innlagt. Etterpå var det null kontakt. 

Anonymkode: 2fd8b...7b3

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vel da jeg var på lukket første gang, så var det faktisk veldig vennskapelig. Andre gangen holdt folk seg mest for seg selv. Kommer helt an på hvilke pasienter som er der. Første gangen var det flere borderline pasienter, en mann med blomstrende schizofreni og kassegitar, noen med mani, flere mislykkede selvmordsforsøk, folk med ptsd.To med vrangforestillingslidelse som trodde de ble spionert på og forsøkt sabotert. Også var det selvfølgelig mange som kom og gikk, og ikke sa en dritt. Det var litt sånn de gales hus vibber.

 

Anonymkode: e9d54...7e6

Virker jo som du har blitt kjent med mange siden du til og med vet hvilke diagnoser disse pasientene hadde? Nei det er jo varierende på en akuttavdelingene også. Noen er ikke så veldig syke, mens andre er mer at de skriker og er helt borte vekk i psykose. Men selv var jeg for dårlig da jeg var innlagt til å drive å sosialisere med de andre pasientene. 

Anonymkode: c5bf2...dda

[Glitter]

Ja jeg har jo det, og det har ikke vært så bra. Første introduserte meg for rusmidler. Videre har det vært nye folk å ruse seg med. Har sluttet å "bli kjent" med folk på sykehus av den grunn. Blir enten masse destruktiv sykdomsprat eller rusprat. Uansett triggende. Har jo hatt gode samtaler og slikt og, men har på grunn av dette blitt ganske så reservert og kan nok framstå ganske avvisende. 

Uansett så er jeg ikke særlig sosial av meg når jeg er på akuttpost. Da er jeg ikke i god form. Spent på kommende planlagte innleggelse på DPS hvor ett av målene nok kommer til å være sosial eksponering med de andre pasientene. Huff. 

Endret 19. september 2020 av Glitter

[AnonymBruker]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Virker jo som du har blitt kjent med mange siden du til og med vet hvilke diagnoser disse pasientene hadde? Nei det er jo varierende på en akuttavdelingene også. Noen er ikke så veldig syke, mens andre er mer at de skriker og er helt borte vekk i psykose. Men selv var jeg for dårlig da jeg var innlagt til å drive å sosialisere med de andre pasientene. 

Anonymkode: c5bf2...dda

Jeg var selv tvangsinnlagt. Det var de fleste andre også. Mulig det var flaks, Men det var en ganske stor post, og mange innlagte. Dessuten er det lenge siden. Den helseregionen hadde også dårlig kapasistet, så mange havnet nok på lukket som kunne vært på andre poster, som ikke var tilgjengelige der og da.

Anonymkode: e9d54...7e6

[Marye]

Ja jeg ble venninne med ei som var lagt inn med meg. Men det varte ikke for hun er for psyk å

[AnonymBruker]

Møtte min beste venn der for 15 år siden. 

Anonymkode: fe1a2...d4c

[stjernestøv]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har du noen gang blitt venner med noen når du har vært innlagt? Enten akuttpost eller DPS. 
Har vært innlagt en del, men dessverre aldri blitt ordentlig kjent med noen... 

Anonymkode: 41213...cb2

Jeg har to av mine venner fra jeg var innlagt, ble kjent med dem der. Senere møtte vi på dagsenteret, så møtes vi av og til sammen alle tre. På dagsenteret møtte jeg en tredje venn, vi og har møttes en del tidligere men lite nå. Jeg hadde planer om å invitere dem alle tre til meg i sommer, men nå er sommeren over. 

Endret 20. september 2020 av stjernestøv

[Villanda]

Ja! Eller.., vet ikke om vi var innlagt begge samtidig.  Jeg var utskrevet, men jeg kom for samtaler mens jeg venta på time på DPS. Jeg satt utenfor. Trur han var dagpasient da. Han kom ut, og vi om i snakk. 

Siden var jeg lei meg for at kontakten ikkd fortsatte. Hadde ikke noe telefonnr. Tenkte en del på ham. Plutselig møtte jeg på ham på vei hjem fra jobb. Vi holdt kontakten. Gikk mange fine turer sammen, og møttes flere ganger på kafé. 

En gang på kafé fortalte han at han en stund ikle hadde følt seg så bra. Han hadde trudd det var bivirkninger av medisiner. Da han endelig ble sjekka mer, viste det se at han hadde kreft med spredning til leveren. Han døde dessverre etter en tid. Savner ham.

Under en annen innleggelse møtte jeg en gjeng som jeg møtte noen ganger etterpå, men så ville de ikke mer, sa ikke direkte da, men jeg forstod det. Når jeg ble "frisk" og kom me meg i jobb igjen, så var ikke lenger en del av dem, slik jeg tolka det.

En annen gang også. Kom i snakk med en. Jeg skulle få komme på besøk sa hun, når hun hadde kommet i orden hjemme, men jeg aldri invitert. Litt meldingskontakt en stund.

[Fru2020]

Jeg har blitt kjent med flere av "gjengangerne" her på DPS. De er det flere jeg har kontakt med utenfor også. Noen på Facebook og noen som vi går til besøk til hverandre eller går på kafe.

Jeg prøver å være fintfølende på hvem jeg knytter bånd med på DPS. Det er noen pasienter som nærmest spiser deg opp. Det kan også være en utfordring at man deler for mye og at sykdomssnakket drar deg ned. Men mest av alt opplever jeg det som godt å ha noen å snakke med som forstår hva det er å være innlagt og å være psyk.

[AnonymBruker]

Ble venn med ei en gang,hun vise hvem jeg var fra før vi ble innlagt og ønsket å bli venner. Hun var ganske på, og det var vanskelig å unngå henne i avdelingen. Så vi ble en slags venner etter å ha omgas hverandre i flere måneder i avdeling.

Men vennskapet holdt ikke, da vi skulle fortsette å møtes utenfor institusjonen. Det hele ble helt feil ,vennskape for meg bygges opp av felles interesse og så når en er gode venner kan en dele problemer. Her ble det at vi viste mye om hverandres problemer og så skulle bygge vennskapet på det. Vi hadde ikke så mye tilfelles utenom at vi begge slet psykisk, så venner strandet fort.

Anonymkode: 2db57...1cb

[aa-k-j]

Har blitt venn med to på Facebook (den ene visste jeg hvem var fra før) og blitt bekjent med andre under innleggelser og har flere hyggelige samtaler under innleggelser. Prater om diverse og ikke psykdom. Men det er det hele og fungerer fint. 

[AnonymBruker]

5 timer siden, Fru2020 skrev:

Jeg har blitt kjent med flere av "gjengangerne" her på DPS. De er det flere jeg har kontakt med utenfor også. Noen på Facebook og noen som vi går til besøk til hverandre eller går på kafe.

Jeg prøver å være fintfølende på hvem jeg knytter bånd med på DPS. Det er noen pasienter som nærmest spiser deg opp. Det kan også være en utfordring at man deler for mye og at sykdomssnakket drar deg ned. Men mest av alt opplever jeg det som godt å ha noen å snakke med som forstår hva det er å være innlagt og å være psyk.

Hvordan har du energi til det? All min energi når jeg har vært innlagt har liksom gått med til å bare overleve. 

Anonymkode: c5bf2...dda

[Fru2020]

37 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan har du energi til det? All min energi når jeg har vært innlagt har liksom gått med til å bare overleve. 

Anonymkode: c5bf2...dda

Slik hadde jeg det også de første årene jeg var syk. Jeg har gradvis blitt så god at jeg nå klarer å sitte i stuen i løpet av oppholdet og har det på min behandlingsplan. Da blir man gjerne godt kjent med de andre medpasientene som sitter i stuen.

[AnonymBruker]

Ja, to. Det er 20 år siden og ingen av oss er der lenger. Det er mennesker jeg hadde klikket med uansett hvor jeg møtte dem. 

Anonymkode: f651f...913

[Glitter]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan har du energi til det? All min energi når jeg har vært innlagt har liksom gått med til å bare overleve. 

Anonymkode: c5bf2...dda

Folk er jo ulike da. Under de fleste av mine innleggelser så har jeg vært veldig lite sosial og mye på rommet. Har perioder hvor jeg går mye ut i fellesen selv, men ofte må jeg motiveres, og jeg er stort sett stille, med mindre jeg snakker med en ansatt. Når det gjelder fysisk aktivitet så er det vanligvis veldig viktig for meg og jeg klarer å opprettholde det stort sett. Om enn med noe motiveringshjelp (står alltid i min behandlingsplan at jeg skal komme meg ut minst en gang per dag. Så varierer det om formen min vil si en tur på butikken som til sammen tar 15 min sammen med personal, eller om det er snakk om ei full treningsøkt, og som oftest bygger jeg meg gradvis opp i løpet av innleggelsen med fysisk aktivitet da det er en funksjon som gradvis daler når jeg blid dårlig hjemme). Fysisk aktivitet er nettopp noe jeg trenger for å holde hode over vann, så de er veldig nøye på at jeg ikke får ligge i senga hele dagen. Dvs første 1-2 dagene får jeg styre det selv, men etter det så lager de avtaler med meg hver dag som jeg må følge opp. Og jeg gjør det stort sett, men det varierer som sagt hvor mye og hvor tungt det er snakk om. 

Hva man gjør når man er innlagt, hvorfor og hvilke krav som blir satt kommer helt an på personen, diagnose, form osv. Jeg har hatt innleggelser hvor jeg har vært sengeliggende og jeg har hatt innleggelser hvor jeg har trent hardt nesten hver dag. Uansett har jeg hatt behov for innleggelse. For bortsett fra den lille tiden jeg er i aktivitet så er hodet mitt i kaos av depresjon, angst, russug, trang til å skade meg, ødelegge meg eller ta mitt eget liv. Og heldigvis har jeg et apparat rundt meg som vet at selv om jeg er i en periode hvor jeg klarer å trene så kan jeg likevel være på kanten av stupet 30 min etter trening. 

Men dette er meg. Andre igjen fungerer anderledes. Der kan det at en klarer å trene være et direkte friskhetstegn. Det er det ikke for meg i det hele tatt. Men om jeg trener eller ikke kan gi de info om hva slags type symptomtrykk jeg har akkurat da. Hvis innleggelsen omhandler rus/avrusning/forenygging av rus eller selvskading så kan jeg være i full stand og motivert til å trene. Er jeg alvorlig deprimert og suicidal slik som nå (er ikke innlagt) så går det derimot hardt ut over både trening og kosthold. Jeg har ikke trent siden juli nå og et så langt opphold uten trening har ikke skjedd på to år. Men jeg har blitt luftet av mamma og pappa de siste dagene og målet for neste uke er første treningsøkt siden juli. Til tross for tung depresjon, paranoia og hallusinasjoner nesten hver natt. Jeg er jo bare helt nødt da trening er så viktig. 

Det ble litt langt, men poenget mitt er bare det at vi er alle ulike mtp hvordan vi fungerer både som friske og svært syke. Jeg har hatt perioder hvor jeg har trent mye mer som svært syk enn da jeg for mange år siden sist var frisk. Det har med sykdom å gjøre det også.