Jump to content
AnonymBruker

Vanskelig forhold, hva gjør jeg?

Recommended Posts

AnonymBruker

Jeg føler jeg er i et komplisert forhold, er usikker på om det er et forhold men vi bor sammen. Å slite psykisk gjør vi begge, det har vi alltid gjort. Jeg med mine ting og han med sin sosial fobi og misophonia. I tillegg tror jeg han har asperger men det nekter han på. Vi er jo glad i hverandre etter så mange år, ble jo sammen med han da jeg var nitten år. Før prøvde jeg å få forholdet bedre, men da må vi være to. Nå har jeg gitt helt opp, det virker det som om han har og. Så hva gjør vi sammen da? Han vil ikke på familiekontoret, er ferdig med det sier han. Lurer på om det er et vaneforhold fra begge sider, lurer bare på hva fremtiden bringer...det står på stedet hvil. Virker som han har gitt opp livet og, det gjør ikke noe om han dør sier han. Jeg prøver å kommunisere innimellom men ofte er det på en måte glefsing tilbake, det er så negativt mange ganger. Vi er så ulike, jeg er en person som liker å le litt...han drar såvidt på smilebåndet. Det eneste han liker er å gå på fjellturer å sykle, ingenting annet gir mening i livet hans. Kjenner jeg er fortvilet og har vært det lenge, men det er ikke bare å gå fra han heller. Han har alltid vært så kald men det nekter han på, jeg tror det er asperger. Jeg hørte på contry musikk i dag og sa til han at det var fin musikk, mange fine tekster. Jeg liker ikke musikk og hører ikke på tekster men bare hør på musikk du sa han surt. Jeg når ikke inn til han føler jeg, hva gjør jeg da? Jeg kjenner han og vet hvem han er, men det er tomt inni han på en måte. Sinne og irritasjon har han så det kan ikke være godt å ha det sånn, men hva kan jeg gjøre? Han har gitt opp å få hjelp fra psykolog som han har fått i flere omganger, han sier at det hjelper ikke. Bare tenker om vi skal leve sånn resten av livet? Tiden går fort. 

Anonymkode: 2b208...437

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

AnonymBruker

Tror du det kunne hjulpet om dere gikk sammen i parterapi? 

Hva om du bryter opp og går, klarer du deg økonomisk? 

 

 

Anonymkode: d4e6e...389

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tror du det kunne hjulpet om dere gikk sammen i parterapi? 

Hva om du bryter opp og går, klarer du deg økonomisk? 

 

 

Anonymkode: d4e6e...389

Foreslo det til han men han vil ikke, vi har gått i flere år i parterapi tidligere. Han er vel lei. 

Jeg har jo trygden min da så tror det hadde gått men er redd for å være alene og, og redd for at han skal ta livet sitt da. Det er usunt å være så usunt avhengig av hverandre. 

Anonymkode: 2b208...437

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Det virker håpløst. 

Anonymkode: 2b208...437

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Får vel bare være som det er. 

Anonymkode: 2b208...437

Share this post


Link to post
Share on other sites
Lillemus
19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Foreslo det til han men han vil ikke, vi har gått i flere år i parterapi tidligere. Han er vel lei. 

Jeg har jo trygden min da så tror det hadde gått men er redd for å være alene og, og redd for at han skal ta livet sitt da. Det er usunt å være så usunt avhengig av hverandre. 

Anonymkode: 2b208...437

Det høres jo absolutt ikke ut som et forhold som er bra for noen av dere. Har du prøvd å snakke med ham og si at du ikke orker å ha det sånn og at du tenker på å flytte fra ham? Hvordan vil han reagere om du sier det?

Siden du ikke nevner barn så antar jeg at dere ikke har det? Det gjør det jo lettere å gå på mange vis. Har du snakket med behandleren din om dette?

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

AnonymBruker
3 minutter siden, Lillemus skrev:

Det høres jo absolutt ikke ut som et forhold som er bra for noen av dere. Har du prøvd å snakke med ham og si at du ikke orker å ha det sånn og at du tenker på å flytte fra ham? Hvordan vil han reagere om du sier det?

Siden du ikke nevner barn så antar jeg at dere ikke har det? Det gjør det jo lettere å gå på mange vis. Har du snakket med behandleren din om dette?

Det har alltid vært et komplisert forhold, vi har voksne barn. Tenkte alltid jeg skulle gå fra han når barna var voksne, fikk meg kommunal leilighet når barna var små, hadde fått nøkkel og alt. Da gråt han og tryglet meg om å bli, sa ting skulle bli bedre. Det ble aldri bedre heller verre. Har ikke sagt nå at jeg vil gå fra han, tidligere når jeg har sagt det har han sagt at vi hører sammen. Vet ikke hvordan han ville reagert nå, men det virker jo som om han ikke har det godt med seg selv. Det var behandleren min som foreslo parterapi. 

Anonymkode: 2b208...437

Share this post


Link to post
Share on other sites
Lillemus
1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det har alltid vært et komplisert forhold, vi har voksne barn. Tenkte alltid jeg skulle gå fra han når barna var voksne, fikk meg kommunal leilighet når barna var små, hadde fått nøkkel og alt. Da gråt han og tryglet meg om å bli, sa ting skulle bli bedre. Det ble aldri bedre heller verre. Har ikke sagt nå at jeg vil gå fra han, tidligere når jeg har sagt det har han sagt at vi hører sammen. Vet ikke hvordan han ville reagert nå, men det virker jo som om han ikke har det godt med seg selv. Det var behandleren min som foreslo parterapi. 

Anonymkode: 2b208...437

Om du virkelig ønsker å gå så kan du jo sette et ultimatum - enten blir han med til terapi eller så går du, men da MÅ du gå så med mindre du virkelig er innstilt på å gjøre det så dropper du et slikt ultimatum. Men jeg synes jo ikke akkurat han gjør noe for å bedre forholdet heller, ut i fra det du sier altså. Har han prøvd medisiner?

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det har alltid vært et komplisert forhold, vi har voksne barn. Tenkte alltid jeg skulle gå fra han når barna var voksne, fikk meg kommunal leilighet når barna var små, hadde fått nøkkel og alt. Da gråt han og tryglet meg om å bli, sa ting skulle bli bedre. Det ble aldri bedre heller verre. Har ikke sagt nå at jeg vil gå fra han, tidligere når jeg har sagt det har han sagt at vi hører sammen. Vet ikke hvordan han ville reagert nå, men det virker jo som om han ikke har det godt med seg selv. Det var behandleren min som foreslo parterapi. 

Anonymkode: 2b208...437

Det høres ut som om han er veldig glad i deg, men at han strever litt. Ikke sikkert asperger-diagnosen er feil, men det er jo litt vanskelig for ham å gjøre endringer i egen personlighet. Har du snakket med ham om hva du savner, og hørt om det er noe han kan gi deg?

Anonymkode: d4e6e...389

Share this post


Link to post
Share on other sites
Grendel

Jeg skjønner at han er sur og mutt, men kan du konkretisere hva du savner? Er det noe han kan gjøre? Ville det vært greit om han var mindre sur eller savner du mye mer?

Jeg skjønner at han er lei parterapi hvis dere har gått i årevis uten resultat. Man skulle tro forholdet var ferdig analysert og at dere vet hva som burde gjøres. Da er spørsmålet om dere er villige til å gjøre det eller ikke. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
4 minutter siden, Lillemus skrev:

Om du virkelig ønsker å gå så kan du jo sette et ultimatum - enten blir han med til terapi eller så går du, men da MÅ du gå så med mindre du virkelig er innstilt på å gjøre det så dropper du et slikt ultimatum. Men jeg synes jo ikke akkurat han gjør noe for å bedre forholdet heller, ut i fra det du sier altså. Har han prøvd medisiner?

Får tenke på det med ultimatum. Han gjør ingenting for forholdet, vi går og handler sammen og det er det eneste vi gjør sammen. Han prøvde AD en periode og det skulle han faen meg aldri ta mer, ble jo helt rar av det sa han. Jeg har jo foreslått å prøve medisiner igjen. 

Anonymkode: 2b208...437

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det høres ut som om han er veldig glad i deg, men at han strever litt. Ikke sikkert asperger-diagnosen er feil, men det er jo litt vanskelig for ham å gjøre endringer i egen personlighet. Har du snakket med ham om hva du savner, og hørt om det er noe han kan gi deg?

Anonymkode: d4e6e...389

Ja jeg tror han er glad i meg, han sliter bare så veldig med seg selv og har gitt opp livet. Det eneste som gir mening er jo de turene hans, ellers går han hvileløst omkring. Ja tror det har mye med personligheten hans å gjøre også, han klarer vel ikke forandre den sikkert. Har snakket masse tidligere gjennom mange år om hva jeg savnet, f.eks en armkrok å sitte i innimellom. Men det ble aldri og nå forventer jeg ingenting lenger. 

Anonymkode: 2b208...437

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Ja jeg tror han er glad i meg, han sliter bare så veldig med seg selv og har gitt opp livet. Det eneste som gir mening er jo de turene hans, ellers går han hvileløst omkring. Ja tror det har mye med personligheten hans å gjøre også, han klarer vel ikke forandre den sikkert. Har snakket masse tidligere gjennom mange år om hva jeg savnet, f.eks en armkrok å sitte i innimellom. Men det ble aldri og nå forventer jeg ingenting lenger. 

Anonymkode: 2b208...437

Jeg tror han burde hatt profesjonell hjelp, så han burde ha prøvd det igjen. Grunnen til at jeg mener dette, er at jeg kjenner meg igjen i han, å gå hvileløst omkring å ha gitt opp livet. Det er ikke lett å ha det slik, det er vondt. Men det er hans eget ansvar å gjøre noe med det, ikke ditt.

 

Anonymkode: fde5d...e88

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

AnonymBruker
9 minutter siden, Grendel skrev:

Jeg skjønner at han er sur og mutt, men kan du konkretisere hva du savner? Er det noe han kan gjøre? Ville det vært greit om han var mindre sur eller savner du mye mer?

Jeg skjønner at han er lei parterapi hvis dere har gått i årevis uten resultat. Man skulle tro forholdet var ferdig analysert og at dere vet hva som burde gjøres. Da er spørsmålet om dere er villige til å gjøre det eller ikke. 

Akkurat nå savner jeg samtaler sammen og at vi kanskje kunne le sammen, ikke at alt skal være så tungt og trist hele tiden. Jeg prøvde å få i gang en samtale her om kvelden da han endelig satt i sofaen, han sa bare hm hm og så på tv om jomfruhinnen? Var det mer interessant? Det hadde vært veldig greit om han var mindre sur og irritert, kunne ha vært fornøyd jeg da. Litt glede i hverdagen sammen. 

Vi lærte "prep" metoden som jeg syntes var en god ting, det var ikke lenge han ville holde på med det. Jeg bruker det i dag og jeg når jeg er sammen med folk, det er jo en måte for den andre å føle seg forstått på. 

Anonymkode: 2b208...437

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror han burde hatt profesjonell hjelp, så han burde ha prøvd det igjen. Grunnen til at jeg mener dette, er at jeg kjenner meg igjen i han, å gå hvileløst omkring å ha gitt opp livet. Det er ikke lett å ha det slik, det er vondt. Men det er hans eget ansvar å gjøre noe med det, ikke ditt.

 

Anonymkode: fde5d...e88

Ok. Ja jeg vet han ikke har det lett og har det vondt inni seg, derfor føler jeg meg hjelpeløs. For ingenting jeg sier virker til å gå inn, jeg prøver jo å oppmuntre han og støtte han. Han blir jo irritert på det også, skal snakke med han om å gå på dps igjen. Han har så mye irritasjon i seg, er det noe å gjøre med det da? Han har alltid vært sånn fra barnsben fra. 

Anonymkode: 2b208...437

Share this post


Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...