Jævla Asperger igjen 🤮 hater meg selv!

[Glitter]

På 1.10.2020 den 18.18, 90tallsbarn skrev:

Jada, «noen ganger må man». «Noen ganger» betyr «for det meste» for meg. For jeg klarer da faen meg ingenting. Utfordringer på alle områder i livet. Pga sånn jævla møkkahjerne

Ja det har jeg også. Jeg vet ikke, men jeg blir litt frustrert over deg. Vet liksom ikke hva jeg kan si lenger for å hjelpe deg og forstår ikke hva slags tilbakemeldinger du ønsker da du motsier alt bortsett fra hvis man sier at ja, Asperger og psykiske lidelser for øvrig er noe dritt. 

[UtakknemligDiva]

1 minutt siden, Glitter skrev:

Ja det har jeg også. Jeg vet ikke, men jeg blir litt frustrert over deg. Vet liksom ikke hva jeg kan si lenger for å hjelpe deg og forstår ikke hva slags tilbakemeldinger du ønsker da du motsier alt bortsett fra hvis man sier at ja, Asperger og psykiske lidelser for øvrig er noe dritt. 

Men hvordan leve med at man skal være slik resten av livet?

[Trine]

3 minutter siden, 90tallsbarn skrev:

Men hvordan leve med at man skal være slik resten av livet?

1. Aksepter at du er den du er.
2. Slutt å gjemme deg bak asperger-diagnosen.
3. Finn venner du deler interesser med.
4. Fyll dagene med ting du liker å gjøre.
5. Vær realistisk med tanke på hva du kan få til.
6. Ikke lag et jævla stort drama ut av at det er ting du ikke får til.
7. Fokuser på å få til noe istedenfor å fokusere på det du ikke får til. 
8. Juster dine egne krav og forventninger, slik at de passer dine forutsetninger.

Det var det jeg kom på nå. Tipper du har mer enn nok å jobbe med en stund fremover nå.

[UtakknemligDiva]

Akkurat nå, Trine skrev:

1. Aksepter at du er den du er.

går ikke så lenge det kolliderer med den jeg vil være.
2. Slutt å gjemme deg bak asperger-diagnosen.

er den ikke en utfordring da? Hva ellers er det hvis det ikke er den? Depresjon er nesten dømt til å skje om du har Asperger. 
3. Finn venner du deler interesser med.
4. Fyll dagene med ting du liker å gjøre. Jeg gjør det, men det er begrenset hva det er nå. 
5. Vær realistisk med tanke på hva du kan få til. Hvordan vet man hva som er realistisk? Jeg blir ikke astronaut, men det har aldri vært en drøm. Jeg blir heller ikke lege eller advokat. Det gjør ingenting. 
6. Ikke lag et jævla stort drama ut av at det er ting du ikke får til. 
7. Fokuser på å få til noe istedenfor å fokusere på det du ikke får til. 
8. Juster dine egne krav og forventninger, slik at de passer dine forutsetninger. Jeg tror mine forutsetninger er slik jeg har det nå. Aldri ha særlig med venner. Vil alltid ligne litt den jeg har vært hele tiden. Det var aspergersen som ødela så mye... jeg klarer ikke det nei. Kan like gjerne ta livet av meg

Det var det jeg kom på nå. Tipper du har mer enn nok å jobbe med en stund fremover nå.

 

[Glitter]

37 minutter siden, 90tallsbarn skrev:

Men hvordan leve med at man skal være slik resten av livet?

Er jo ikke sikkert det blir slik for alltid da. Er nå det de sier til meg da. 

[Trine]

7 timer siden, 90tallsbarn skrev:

går ikke så lenge det kolliderer med den jeg vil være.

Nei, da får du jo bare ha et drittliv da. Med den innstillingen går det selvfølgelig ikke. Jeg kunne heller ikke være den jeg ville være, eller mer riktig, den jeg trodde jeg ville være. Men jeg har det mye bedre nå enn mens jeg prøvde å være noen jeg ikke er. Hvis du heller vil legge deg ned og dø, enn å være ærlig med deg selv om hvem du er og hvordan du fungerer, får du jo bare gjøre det. Så lenge du har denne innstillingen mot deg selv, kommer livet ditt til å være dritt. Og selv om du tror du ikke klager ovenfor andre, så er en slik innstilling ganske gjennomlysende for folk. Hvorfor skal folk bry seg om deg når ikke engang du bryr deg om deg.

7 timer siden, 90tallsbarn skrev:

er den ikke en utfordring da? Hva ellers er det hvis det ikke er den? Depresjon er nesten dømt til å skje om du har Asperger.

Selvfølgelig er det en utfordring, ellers hadde det ikke vært en diagnose. Men den innstillingen du har til deg selv, skal ikke asperger ha skylden for. Hva det er, vet jeg ikke. Depresjon kommer ikke av asperger, men av at man ikke klarer å akseptere seg selv og tilpasse livet slik at man mestrer det og klarer å leve med de feil og mangler man har. Man er ikke dømt til å ha verken den ene eller andre psykiske lidelsen når man har asperger. For som alle andre, er vi også født med evnen til å kunne jobbe oss ut av det. Og vi er gitt muligheten til å tilpasse livene våre slik at vi kan mestre dem. Jeg hadde selvmordstanker fra jeg var 7-8 år. Nå har jeg ikke hatt det på ganske lenge. Årsaken er at jeg har tilpasset livet etter mine forutsetninger, så langt det har latt seg gjøre. Selvfølgelig er det fortsatt mye som er vanskelig, men når jeg håndterer alt det vanlige ganske greit, blir det også mer energi igjen til å takle det som er vanskelig. Og selv om det kan være litt svarte faens jævla møkkaliv bare fordi jeg må ta en telefon, så er det så sjeldent jeg behøver det at jeg rekker å komme meg opp igjen og være der litt, før jeg må ta en ny telefon. 

7 timer siden, 90tallsbarn skrev:

Jeg gjør det, men det er begrenset hva det er nå.

Her er det også begrenset. Men det er fordi jeg har veldig lite jeg liker å drive med. Til gjengjeld kan jeg fint bruke hele dagen på det jeg liker, så jeg trenger ikke like mange ting for å fylle dagene. Jeg vil tro at det du liker heller ikke har en tidsbegrensning for hvor lenge du kan holde på med det. Så hva spiller det for noen rolle at det er begrenset? Folk med tusen interesser, klarer å kjede seg. Jeg har to interesser og kjeder meg aldri.

7 timer siden, 90tallsbarn skrev:

Hvordan vet man hva som er realistisk? Jeg blir ikke astronaut, men det har aldri vært en drøm. Jeg blir heller ikke lege eller advokat. Det gjør ingenting.

Du vet det er realistisk dersom du mestrer det. Jeg ville bli psykolog, men jeg hatet skolen intenst. Jeg er helt uten evne til å konsentrere meg om teori, jeg klarer ikke sitte stille og lese, jeg klarer ikke studere, ganske enkelt. Nei vel, da driter jeg i å bli psykolog ihvertfall. Ble elektriker i stede og det passet meg nok mye bedre. Ble for mye etterhvert det også, og nå er jeg ufør. Jeg kan velge å sitte og sutre for at jeg ikke får til å jobbe. Jævla asperger liksom, som ikke engang klarer å dra på jobb. Ellerså kan jeg fylle dagene med noe som gir meg en mestringsfølelse. Nei, nei, så klarer jeg ikke dra på jobb, være sosial, og alt det der som folk mener er livet. Men jeg klarer faktisk ganske mye så lenge forholdene legges til rette. Så prøver jeg å heller fokusere på alt det jeg får til, og trøste meg med at det jeg ikke får til, skyldes at jeg har funksjonsforstyrrelser og det kan jeg ikke noe for at jeg har. 

8 timer siden, 90tallsbarn skrev:

Jeg tror mine forutsetninger er slik jeg har det nå. Aldri ha særlig med venner. Vil alltid ligne litt den jeg har vært hele tiden. Det var aspergersen som ødela så mye... jeg klarer ikke det nei. Kan like gjerne ta livet av meg

Hva skal du med masse venner? Du har jo noen venner og du har familie. Hva med å være glad for det du faktisk har? Har du tenkt på det som en mulighet? Hvis du hadde hatt mange venner, tror du ikke da du ville følt at du ikke strakk til? At vennene slet deg ut fordi du ikke orket ha så mye folk rundt deg hele tiden? Jeg tror du hadde funnet en grunn til å klage uansett. Det er ikke asperger som ødelegger. Asperger gir store utfordringer. Heldigvis bor vi i et land hvor det er tillatt å ha slike utfordringer og hvor man kan få endel lagt til rette for seg, slik at man mestrer hverdagen til tross for utfordringene. Det er du som ødelegger for deg selv. Det er du som sitter og fôrer depresjonen. Det er du som leser om all dritt som kommer (kan komme) med asperger. Du leter etter grunner til å skylde på asperger. Asperger øker sjansen for psykiske lidelser, asperger øker sjansen for selvmord.....osv. Dette betyr ikke at man er dømt til verken psykiske lidelser eller selvmord. Men kanskje man må jobbe litt hardere for å komme seg ut av det. Dersom man klarer tilrettelegge for asperger, er man ikke mer utsatt enn alle andre. Men så lenge du hele tiden forteller deg selv at asperger ødelegger for alt, vil du bare fortsette å ødelegge for deg selv. Du blir ikke kvitt asperger, så du kan like godt lære deg å leve med det. Alternativt kan du fortsette å ha det dritt. Det er den enkleste løsningen. Det krever likke noe av deg å ha det dritt. Og så lenge du skylder på asperger, kan du jo ikke noe for at du har det dritt heller. Å ha det dritt er trygt. Det er stabilt. Det krever ingenting av deg. Men på sikt lønner det seg å gjøre noe med det, selv om det innebærer en viss risiko for at du kan få det ganske bra, eller ihvertfall helt greit.

[UtakknemligDiva]

3 timer siden, Trine skrev:

Nei, da får du jo bare ha et drittliv da. Med den innstillingen går det selvfølgelig ikke. Jeg kunne heller ikke være den jeg ville være, eller mer riktig, den jeg trodde jeg ville være. Men jeg har det mye bedre nå enn mens jeg prøvde å være noen jeg ikke er. Hvis du heller vil legge deg ned og dø, enn å være ærlig med deg selv om hvem du er og hvordan du fungerer, får du jo bare gjøre det. Så lenge du har denne innstillingen mot deg selv, kommer livet ditt til å være dritt. Og selv om du tror du ikke klager ovenfor andre, så er en slik innstilling ganske gjennomlysende for folk. Hvorfor skal folk bry seg om deg når ikke engang du bryr deg om deg.

Selvfølgelig er det en utfordring, ellers hadde det ikke vært en diagnose. Men den innstillingen du har til deg selv, skal ikke asperger ha skylden for. Hva det er, vet jeg ikke. Depresjon kommer ikke av asperger, men av at man ikke klarer å akseptere seg selv og tilpasse livet slik at man mestrer det og klarer å leve med de feil og mangler man har. Man er ikke dømt til å ha verken den ene eller andre psykiske lidelsen når man har asperger. For som alle andre, er vi også født med evnen til å kunne jobbe oss ut av det. Og vi er gitt muligheten til å tilpasse livene våre slik at vi kan mestre dem. Jeg hadde selvmordstanker fra jeg var 7-8 år. Nå har jeg ikke hatt det på ganske lenge. Årsaken er at jeg har tilpasset livet etter mine forutsetninger, så langt det har latt seg gjøre. Selvfølgelig er det fortsatt mye som er vanskelig, men når jeg håndterer alt det vanlige ganske greit, blir det også mer energi igjen til å takle det som er vanskelig. Og selv om det kan være litt svarte faens jævla møkkaliv bare fordi jeg må ta en telefon, så er det så sjeldent jeg behøver det at jeg rekker å komme meg opp igjen og være der litt, før jeg må ta en ny telefon. 

Her er det også begrenset. Men det er fordi jeg har veldig lite jeg liker å drive med. Til gjengjeld kan jeg fint bruke hele dagen på det jeg liker, så jeg trenger ikke like mange ting for å fylle dagene. Jeg vil tro at det du liker heller ikke har en tidsbegrensning for hvor lenge du kan holde på med det. Så hva spiller det for noen rolle at det er begrenset? Folk med tusen interesser, klarer å kjede seg. Jeg har to interesser og kjeder meg aldri.

Du vet det er realistisk dersom du mestrer det. Jeg ville bli psykolog, men jeg hatet skolen intenst. Jeg er helt uten evne til å konsentrere meg om teori, jeg klarer ikke sitte stille og lese, jeg klarer ikke studere, ganske enkelt. Nei vel, da driter jeg i å bli psykolog ihvertfall. Ble elektriker i stede og det passet meg nok mye bedre. Ble for mye etterhvert det også, og nå er jeg ufør. Jeg kan velge å sitte og sutre for at jeg ikke får til å jobbe. Jævla asperger liksom, som ikke engang klarer å dra på jobb. Ellerså kan jeg fylle dagene med noe som gir meg en mestringsfølelse. Nei, nei, så klarer jeg ikke dra på jobb, være sosial, og alt det der som folk mener er livet. Men jeg klarer faktisk ganske mye så lenge forholdene legges til rette. Så prøver jeg å heller fokusere på alt det jeg får til, og trøste meg med at det jeg ikke får til, skyldes at jeg har funksjonsforstyrrelser og det kan jeg ikke noe for at jeg har. 

Hva skal du med masse venner? Du har jo noen venner og du har familie. Hva med å være glad for det du faktisk har? Har du tenkt på det som en mulighet? Hvis du hadde hatt mange venner, tror du ikke da du ville følt at du ikke strakk til? At vennene slet deg ut fordi du ikke orket ha så mye folk rundt deg hele tiden? Jeg tror du hadde funnet en grunn til å klage uansett. Det er ikke asperger som ødelegger. Asperger gir store utfordringer. Heldigvis bor vi i et land hvor det er tillatt å ha slike utfordringer og hvor man kan få endel lagt til rette for seg, slik at man mestrer hverdagen til tross for utfordringene. Det er du som ødelegger for deg selv. Det er du som sitter og fôrer depresjonen. Det er du som leser om all dritt som kommer (kan komme) med asperger. Du leter etter grunner til å skylde på asperger. Asperger øker sjansen for psykiske lidelser, asperger øker sjansen for selvmord.....osv. Dette betyr ikke at man er dømt til verken psykiske lidelser eller selvmord. Men kanskje man må jobbe litt hardere for å komme seg ut av det. Dersom man klarer tilrettelegge for asperger, er man ikke mer utsatt enn alle andre. Men så lenge du hele tiden forteller deg selv at asperger ødelegger for alt, vil du bare fortsette å ødelegge for deg selv. Du blir ikke kvitt asperger, så du kan like godt lære deg å leve med det. Alternativt kan du fortsette å ha det dritt. Det er den enkleste løsningen. Det krever likke noe av deg å ha det dritt. Og så lenge du skylder på asperger, kan du jo ikke noe for at du har det dritt heller. Å ha det dritt er trygt. Det er stabilt. Det krever ingenting av deg. Men på sikt lønner det seg å gjøre noe med det, selv om det innebærer en viss risiko for at du kan få det ganske bra, eller ihvertfall helt greit.

Selvfølgelig ble du ufør med Asperger. Blir nok det jeg også. Ser du? Vi kan ikke regne med å klare noe med denne møkka hjernen. Jeg har virkelig ingen fremtid! Jeg ser hvor jeg kunne vært om det ikke var for aspergersen nå! Og føler meg som en taper som aldri klarer å slutte å være meg. Jeg har tatt ned alle bilder av meg selv som barn i mammas hus også for jeg takler ikke se bilder av den jævla autistungen! 
 

Hva tror du det er da? Når jeg får spørsmål om jeg har Asperger hele tiden? Jeg trodde jeg hade klart å skjule det. Men Neida. Og så er jeg lei av at jeg må tenke så ekstra over valg sv kjæreste. Har så innmari lyst på kjæreste i Tyrkia. Når jeg kom dit følte jeg meg sp hjemme og jeg kunne slette alt jeg hadde vært, å komme hjem til hjemstedet har bare vært så innmari trist. Jeg skjlnner ikke at jeg vokste opp der jeg voks opp. Trist og dystert hele tiden. Er også redd for at det er de «kjedelige gamle» som vil vise meg mest forståelse dersom jeg skulle innrømme diagnosen. De kjedelige gamle fra fortiden altså... var visst ingen mening med de nye jeg møtte  jeg føler at aspergersen gjør at jeg ikke kan velge noen fra der  og at jeg må tenke sååååå alvorlig gjennom slik. Jeg må jo tenke litt ekstra på trygghet med denne møkka på hjernen liksom  

[Lillemus]

9 minutter siden, 90tallsbarn skrev:

Selvfølgelig ble du ufør med Asperger. Blir nok det jeg også. Ser du? Vi kan ikke regne med å klare noe med denne møkka hjernen.

Vi har en ansatt hos oss med asperger, h*n har jobbet der i mange år og det fungerer helt utmerket. H*n har sine faste oppgaver som h*n skjøtter veldig bra og stortrives med og h*n er med på sosiale ting på jobben og liker det.

Du har ikke havnet i det som kalles en "selvoppfyllende profeti" - at du er så innstilt på det du skriver her at det rett og slett blir sånn. Du virker veldig bitter og fiendtlig, om det er det du utstråler også utenfor internett så er det kanskje ikke så rart om du stadig møter motgang.

[AnonymBruker]

18 minutter siden, 90tallsbarn skrev:

Selvfølgelig ble du ufør med Asperger. Blir nok det jeg også. Ser du? Vi kan ikke regne med å klare noe med denne møkka hjernen. Jeg har virkelig ingen fremtid! Jeg ser hvor jeg kunne vært om det ikke var for aspergersen nå! Og føler meg som en taper som aldri klarer å slutte å være meg. Jeg har tatt ned alle bilder av meg selv som barn i mammas hus også for jeg takler ikke se bilder av den jævla autistungen! 
 

Hva tror du det er da? Når jeg får spørsmål om jeg har Asperger hele tiden? Jeg trodde jeg hade klart å skjule det. Men Neida. Og så er jeg lei av at jeg må tenke så ekstra over valg sv kjæreste. Har så innmari lyst på kjæreste i Tyrkia. Når jeg kom dit følte jeg meg sp hjemme og jeg kunne slette alt jeg hadde vært, å komme hjem til hjemstedet har bare vært så innmari trist. Jeg skjlnner ikke at jeg vokste opp der jeg voks opp. Trist og dystert hele tiden. Er også redd for at det er de «kjedelige gamle» som vil vise meg mest forståelse dersom jeg skulle innrømme diagnosen. De kjedelige gamle fra fortiden altså... var visst ingen mening med de nye jeg møtte  jeg føler at aspergersen gjør at jeg ikke kan velge noen fra der  og at jeg må tenke sååååå alvorlig gjennom slik. Jeg må jo tenke litt ekstra på trygghet med denne møkka på hjernen liksom  

Nå har du holdt på med denne klagingen på diverse forum i månedsvis. Syntes du det hjelper?

Anonymkode: d3b0b...bcf

[UtakknemligDiva]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Nå har du holdt på med denne klagingen på diverse forum i månedsvis. Syntes du det hjelper?

Anonymkode: d3b0b...bcf

Nei, det gjør tydeligvis ikke det. Men jeg kan ikke sitte og snakke slik med de rundt meg heller. Legen kan ikke ringes hver dag heller. Jeg er bare lei av den syke hjernen min! Klarer ingetning! Og jeg vet ikke hvorfor jeg er her jeg er. Jeg kaster bort livet. Det har åpnet seg så mange dører. Og jeg har klart å reise meg gang etter gang, men hver gang har nedturen vart lenger og lenger. Som et hint fra "skjebnen" om at dette ikke er det jeg skal. Men jeg gidder ikke ta hensyn til hva jeg skal. For jeg bestemmer hvordan mitt liv skal være, men neida...aspergersen skal melde seg og jeg er for talentløs til å klare det. 
Hver gang jeg reiser meg så er nedturen desto lenger. Jeg måtte tilbake og være den kjedelige aspergersbygdejenta... For slik jeg prøver er tydeligvis å sikte for høyt til å være slik aspergerjente. 

[UtakknemligDiva]

Og mine yngre søsken kommer faen meg til å være etablert før meg. Jeg er blitt hun sure, tunge eldre søsteren. Men det var jo nesten et selvfølge. Den med asperger blir som regel taperen i søskenflokken. 

[girlinyellow]

På 1.10.2020 den 10.49, 90tallsbarn skrev:

Trodde det hadde roet seg. Men jeg er så overbevist. Jeg hadde ikke vært i denne situasjonen om jeg ikke hadde Asperger! Jeg klarer rett og slett ikke komme ut av dette. Som en annen skriver med samme diagnose, vanskelig å komme ut av et tankemønster med denne diagnosen. Hva er det med møkkahjernen? Klarer den ikke forandre på ting? Ille nok at den bruker så himla lang tid! Dette er så dårlig kvalitet!! Tanken på at jeg hadde vært noe helt annet uten diagnosen forfølger meg. I stedet er jeg her jeg er, i situasjonen jeg er. Alt gikk feil vei. Jeg ble født misslykket. 
 

Ble nysgjerrig på hva slags tanker og tankemønstre du sikter til? 🙂

[AnonymBruker]

26 minutter siden, 90tallsbarn skrev:

Og mine yngre søsken kommer faen meg til å være etablert før meg. Jeg er blitt hun sure, tunge eldre søsteren. Men det var jo nesten et selvfølge. Den med asperger blir som regel taperen i søskenflokken. 

Ja, sånn er det. Lite å gjøre med det.

Anonymkode: d3b0b...bcf

[UtakknemligDiva]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, sånn er det. Lite å gjøre med det.

Anonymkode: d3b0b...bcf

Fordi vi er talentløse. Pga en jævla hjerne, som ikke er mer verdt enn søppel. Hvorfor skal vi få mat og pleie? Vi er bortkasta på jorden. 

[Folablakken]

1 minutt siden, 90tallsbarn skrev:

Fordi vi er talentløse. Pga en jævla hjerne, som ikke er mer verdt enn søppel. Hvorfor skal vi få mat og pleie? Vi er bortkasta på jorden. 

Syns ikke du skal skjære alle over en kam. Du kan snakke for deg selv, men ikke for andre!

[AnonymBruker]

3 minutter siden, 90tallsbarn skrev:

Fordi vi er talentløse. Pga en jævla hjerne, som ikke er mer verdt enn søppel. Hvorfor skal vi få mat og pleie? Vi er bortkasta på jorden. 

Ro deg ned nå. Du får gjøre det beste ut av det.

Anonymkode: d3b0b...bcf

[UtakknemligDiva]

10 minutter siden, Folablakken skrev:

Syns ikke du skal skjære alle over en kam. Du kan snakke for deg selv, men ikke for andre!

Har ikke gjort det. Jeg vet ikke hvordan deres aspergerdiagnose er. Kanskje dere er «heldige» og har interesser som passer dere. Jeg får liksom ikke gjort det jeg vil pga det

[UtakknemligDiva]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ro deg ned nå. Du får gjøre det beste ut av det.

Anonymkode: d3b0b...bcf

Tror det beste er å dø helt ærlig. Livet går rett forbi. Jeg må bare stå og se på. Pga ubrukelig hjerne 

[AnonymBruker]

Asperger gjør atfolk blir syke i hodet og dårlig til alt! Helt enig.!

Anonymkode: 76ea2...774

[Folablakken]

8 minutter siden, 90tallsbarn skrev:

Har ikke gjort det. Jeg vet ikke hvordan deres aspergerdiagnose er. Kanskje dere er «heldige» og har interesser som passer dere. Jeg får liksom ikke gjort det jeg vil pga det

Jo, du gjorde det. Du skrev " fordi vi er talentløse", d.v.s alle med Asperger.