Jeg er sint og irritert nesten hele dagen. Hvorfor blir det så mye verre?

[90tallsbarn 1 147 44]

Jeg klarer ikke like noen, klarer ikke sette pris på noe. Jeg var mye bedre i sommer. Var motivert på jobben, hadde lyst å engasjere meg. Nå er jeg mer der igjen at jeg blir litt «åh nei» når folk begynner å prate om seg og sitt. 
Jeg blir sint når jeg går ut fordi kulden slår meg i trynet som en murstein i 180 km/t. ALLEREDE vinter. Det er rett og slett vondt. Kle seg funker ikke mye, for kulden kommer likevel til øynene mine, og fingertuppene er likhvite når jeg har vært ute en stund og uten følelser. Klarer nesten ikke låse opp døra. 
Det tar evigheter å kle på seg også. Jævla stusselig.

Jeg er sint på meg selv fordi jeg forbereder et liv jeg ikke ønsker. 
 

 

[90tallsbarn 1 147 44]

Jeg har ikke blitt bedre. Jeg klarer ikke nyte en eneste ting ved meg. Ikke trakte en kaffe en gang. Kaffe smaker ikke godt, det gir meg dårlig samvittighet. Jeg skal ut og gå tur. Det eneste som er gratis er luft. Jeg føler ikke det er noen vits å bruke av noen ting eller drikke noe hvis jeg faktisk er døende. Jeg føler meg ensom uansett hva. Når jeg presenterer meg er jeg en i virkeligheten mens jeg inni meg tror jeg er den jeg nesten klarte å bli. Jeg har liksom aldri planer. Jeg er ikke ei som har noen kjæreste å dra til i utlandet. Driver liksom bare å drar tilbake til start hele tiden. Jeg trives ikke med noe som helst ved meg. Jeg laster meg for at jeg valgte mamma og ikke gikk for han tyrkiske fyren. Nå irriterer mamma meg mer og mer. Takler ikke stemmen eller noen ting. Er så lei av at hun setter seg på bakbena hele tiden jeg står overfor er valg som er litt «stort». Når ting blir utenfor hennes trygghet skjer dette. 
 

Hatt en kjempe tøff vinter. Var helt alene. Ingen som tar kontakt og spør hvordan d går. Satt liksom bare helt alene. Jeg hadde ikke vært der om det ikke var for depresjonen. Eller hva det enn er med meg. Og det ser ut til at dette blir like ille. Jeg gleder meg jo ikke til hva jeg skal nå heller. Og skal jeg prøve meg igjen med det jeg egentlig vil blir det et helvetes styr med flytting igjen. Og da er det ikke sikkert jeg har mamma å ha tingene hos da jeg sliter med å være hyggelig mot henne. Jeg føler hun ødela kjærlighetslivet mitt. Men det vil hun jo ikke høre lenger. Er så lei av at mødre alltid skal spille så på at mødre er bekymret.  Jeg sliter sånn med å nyte noe som helst.. 

[cathlin 13 374 280]

Te er bedre enn kaffe. Bare ikke kjøp teposer med plastdritt i. 

Gi deg selv et klapp på skuldra for hver dag som går. 

 

[90tallsbarn 1 147 44]

3 timer siden, cathlin skrev:

Te er bedre enn kaffe. Bare ikke kjøp teposer med plastdritt i. 

Gi deg selv et klapp på skuldra for hver dag som går. 

 

Jeg foretrekker kaffe. Mente du sunnhet eller hva du synes?

[Lillemus 75 936 3 021]

17 minutter siden, 90tallsbarn skrev:

Jeg foretrekker kaffe. Mente du sunnhet eller hva du synes?

Du sa jo tidligere i tråden at kaffe ikke smaker godt!?

Hvis du liker å høre så kan du jo høre på lydbok mens du går tur?

[AnonymBruker 168 590 11 229]

På 19.10.2020 den 15.18, 90tallsbarn skrev:

Jeg har ikke blitt bedre. Jeg klarer ikke nyte en eneste ting ved meg. Ikke trakte en kaffe en gang. Kaffe smaker ikke godt, det gir meg dårlig samvittighet. Jeg skal ut og gå tur. Det eneste som er gratis er luft. Jeg føler ikke det er noen vits å bruke av noen ting eller drikke noe hvis jeg faktisk er døende. Jeg føler meg ensom uansett hva. Når jeg presenterer meg er jeg en i virkeligheten mens jeg inni meg tror jeg er den jeg nesten klarte å bli. Jeg har liksom aldri planer. Jeg er ikke ei som har noen kjæreste å dra til i utlandet. Driver liksom bare å drar tilbake til start hele tiden. Jeg trives ikke med noe som helst ved meg. Jeg laster meg for at jeg valgte mamma og ikke gikk for han tyrkiske fyren. Nå irriterer mamma meg mer og mer. Takler ikke stemmen eller noen ting. Er så lei av at hun setter seg på bakbena hele tiden jeg står overfor er valg som er litt «stort». Når ting blir utenfor hennes trygghet skjer dette. 
 

Hatt en kjempe tøff vinter. Var helt alene. Ingen som tar kontakt og spør hvordan d går. Satt liksom bare helt alene. Jeg hadde ikke vært der om det ikke var for depresjonen. Eller hva det enn er med meg. Og det ser ut til at dette blir like ille. Jeg gleder meg jo ikke til hva jeg skal nå heller. Og skal jeg prøve meg igjen med det jeg egentlig vil blir det et helvetes styr med flytting igjen. Og da er det ikke sikkert jeg har mamma å ha tingene hos da jeg sliter med å være hyggelig mot henne. Jeg føler hun ødela kjærlighetslivet mitt. Men det vil hun jo ikke høre lenger. Er så lei av at mødre alltid skal spille så på at mødre er bekymret.  Jeg sliter sånn med å nyte noe som helst.. 

Åh. Et godt råd for å gjøre gåturen din til noe hyggeligere. Du kan høre på skrekkpodden på Spotify. Jeg elsker dette og jeg bruker ofte å gå turer om natten mens jeg hører på. Da er detcrolug ute og jeg kan få gå i fred. 

Anonymkode: 30349...e45