Manglende kjærlighet for mamma. Veksler mellom dårlig samvittighet og misslike henne

[AnonymBruker]

Blir til at jeg tenker på en del fra barndommen, og ser at mamma er forbanna lettlurt. Ikke bare/nødvendigvis når det kommer til menn, men generelt. Noen kyniske folk vet veldig godt hva de skal si til noen, og hvis disse sier akkurat det noen vil høre så har de vedkommende. Mamma har alltid hatt dragning mot det alternative. Jeg vet ikke hvorfor. for å føle seg spesiell? 
 

Hun lot seg lure av noe jeg synes det er helt utrolig å la seg lure av. Han sa nettopp det hun ville høre. Og selvfølgelig spilte mye på utseendet, dette man at hun så så ung ut for alderen for eksempel. Lett å fenge en kvinne på det  

Levde i den tro at hun var så ekstremt oppegående. Jeg ble jo litt med i dragsuget fordi jeg fremdeles var ganske ung. Men nå har jeg mye angst for at jeg skal være like lettlurt. 
 

Hun har også alltid holdt igjen helt ekstremt. Alltid den som vil hjem fortest mulig, være rolig hele tiden. Vi var ganske sosiale da jeg var barn, men det har sagt men sikkert blitt slik at andre skal komme til henne. Hun/vi var liksom aldri de som reiste et sted. 
 

Og at vi skal få ta egne valg er noe hun har sagt hun bare må akseptere. Men der har vi naiviteten igjen. Hun har trodd «det skjer ikke meg», at ene barnet hennes skulle velge et liv som var litt mer «utrygt» enn hennes eget og mine søskens. 
Da satte hun seg helt på bakbena og jeg ga etter. Tenkte at det tross alt er hun som har gitt meg livet. Og at jeg er skyldig henne å respektere litt mtp hvilke valg jeg tar. Men etter jeg avslo dette valget har det kværnet i hodet mitt. Angret på at jeg ikke gjorde det. 
 

Hun har det også ALLTID med å gå over og gjøre ting om igjen etter jeg har gjort det. Selv om jeg er voksen. Skal alltid vise sin metode. Og nå blir hun bare sur når jeg sier at dette bare er en uvane hun har, og fordi hn er moren min. En forferdelig uvane sier jeg. 

Anonymkode: 372e2...91d