Og enda en gang kommer hat tankene mot meg selv. Ingen glede over fremtid

[90tallsbarn 810 30]

Er det ikke litt uvanlig at noen med Asperger aldri er innom nav? Jeg måtte dit jeg og  fordi jeg ikke mestrer noe som jeg vil. Selv om jeg føler jeg gjør ting bra så var det tydeligvis ikke bra. 
 

Jeg har ikke noe igjen å leve for. Jeg blir bare eldre. Begynner å bli såpass voksen at det begynner å bli direkte demotiverende å jobbe mot noe som helst. Hvorfor ikke bare dø? 

Enda mer klaustrofobisk er det at jeg ikke vet hvordan jeg skal avslutte uten at det blir for mye smerte. Kan ikke drukne, henge meg eller kutte. Alt vil nok føles veldig ekkelt. Overdose? Vet ikke hvilke piller som kan drepe eller hvor mye.. Har bommet på alt jeg vil i livet, følger fremdeles de jeg har møtt på veien. De lever videre, jeg huskes nok knapt. INGEN tar kontakt med meg! Absolutt INGEN! Ok..han tyrkeren tok kontakt sist 10.nov i fjor. Men det kommer aldri lenger enn at han spør hvordan jeg har det og jeg spør tilbake så er samtalen slutt. 
 

Har utviklet mer og mer har mot folk. Ikke at jeg går rundt og hater hvermannsen. Men jeg føler alt er oppbrukt. Er så lei av at det stort sett er det negative som stemmer, at folk bruker gamle uttrykk. Og jeg føler meg talentløs som ikke klarer å bryte underbevisstheten, og at jeg ikke finner en måte å gjøre ting på. Kjedelig å være slik middelmådig som de andre. Når jeg sier «de andre» mener jeg stort sett de der jeg kom fra. Da ikke alle derfra. Men har så mange vonde minner fra skolen og videregående. Hadde alltid et ønske om å langt vekk. Jeg klarte det etter hvert. Men havnet altså på startsted pga alt.. blir bare mer sint på derfra fortiden nå fordi jeg måtte «ned» igjen på samme nivå som dem. Og jeg ser litt etter menn rundt omkring. Men ingen tenner meg. Alt for mange bærer preg av mye fyll og sofasitting. Og ingen minner nok om han i Tyrkia. 
 

Selvhatet mitt gjør at jeg ser mer og mer ned på andre og. Ikke det at jeg går rundt og ser ned på, men det er de fra fortiden. Vi er på så jævla lavt nivå!! Bare at de finner tydeligvis ikke omverdenen like spennende. De elsker å være hjemme, fant kjæreste som gikk på samme skole. Hadde nok hatt det veldig fint jeg også om dette var det jeg ville, men jeg vil heller utforske alt nytt. Søkte meg vekk fra alt jeg har vært. Trivdes, men livet bestemte seg bare for å stenge disse veiene. Kanskje jeg rett og slett er skapt for å ha det kjipt.. 

Så måtte jeg tilbake, innse at jeg har en annen bakgrunn enn de jeg møtte på veien. 
 

Jeg har den andre tråden her om energier. Jeg tiltrekker meg liksom bare grått og kjedelig. Der jeg er glad varer ting bare veeeeldig lite. Jeg døde etter siste drøm gikk i vasken. Nå skal jeg bare på aap. Jeg vet hvor oppskrytt livet er, så mest sannsnylig får jeg ikke noen jobb. Jeg blir trygdet eller havner på sosialen. Mobberne hadde rett. Jeg var dum og svak. En jævla fiasko som prøvde for hardt å bli noe hun ikke er. Og jeg er for talentløs til å klare det. Jeg skal flytte, fordi jeg får det bedre der. Men det betyr ikke at jeg får det bra. Det er bare at alle muligheter der er større. Jeg er så lei av å ikke glede meg. Jeg hater når folk spør hva jeg driver med. Er bare noe kjipt uansett. Er alltid nederst. Jeg trodde denne følelsen var ferdig. Men nei. Jeg er et bunnslam. Da jeg var 24 fikk jeg meg jobb i Oslo. Veldig flaks, for jeg sa bare opp den andre jobben jeg hatet som var i Drammen fordi jeg mistrivdes sterkt og det var langt å pendle. Da følte jeg meg faktisk gammel. Jeg følte at alle på min alder var godt i gang med utdannelse. Men nå ser jeg at jeg var ung. Jeg var flau over jobben jeg hadde fått. Det var mange 16-18 åringer i tillegg. Han jeg var forelsket i da studerte psykologi profesjon. Jeg lot være å fortelle om følelsene, men vi møttes i 3 år. Han måtte flytte pga studier. Siste kvelden han hadde i hjembyen vår, ble han bare med meg hjem uten at jeg spurte om han ville. Han la seg i sengen min men vi hadde ikke sex. Han lukter feil. Jeg kom fort over han. Han møtte visst ei annen etter en stund. De er sammen. Greia var at det var dette jeg også gjorde, men som vanlig.... vi blir ikke noe. Jeg føler alltid at menn jeg liker er over min liga. Så jeg tør ikke gjøre noe med dem. Jeg ser i ettertid at han faktisk må ha hatt følelser for meg. Måten han smilte når jeg dukket opp. 
 

Nå er det tilbake til livet jeg hadde håpet var over. Mest sannsynlig samme type jobb jeg var flau over som 24 åring. Blir verre nå som jeg er 28. Men slik går det vel med aspergerhjerne. Ser på meg selv som jævla underutviklet byrde for samfunnet. Men får vel heller jobbe. Ugunstige tider, Norges laveste lønn, jeg og 18 åringene  disse skal studere mest sannsnylig, det er bare slike underutviklet folk som meg som blir værende der. Jeg vet det finnes noe for meg, men jeg er for dum til å se det. Jævla dritt hjerne. Den er så dritt at jeg vurderer å bare avlive meg selv, men skrive i testamentet at en kannibal kan få spise hjernen min. Den fortjener ikke engang å bli med i graven. Vel... jeg hadde ikke engang gitt meg selv en kiste. 

[Eva Sofie 2 442 818]

Jeg får lyst til å sitere George Orwell i boken "1984" av alle ting her: "Den som kontrollerer fortiden, kontrollerer nåtiden. Den som kontrollerer nåtiden, kontrollerer fremtiden." Det er jo tatt fullstendig ut av sammenheng av boken hans, men fikk en følelse av at det kunne passe inn her.

Og har du hørt om fremsnakking? Det begrepet introduserte Norges kronprins rundt 2000-tallet tror jeg. Hva med om du forsøker å fremsnakke deg selv fremfor å hele tiden snakke nedlatende og devaluerende om deg selv som om du ikke er verdt dritten under skoene dine engang? Du er like mye verdt som absolutt alle andre i her verden uansett hvilken diagnose eller funksjonsnivå du måtte ha. Så man reder, så ligger man, er det noe som heter, og det gjelder også deg dessverre. Nedsnakker du deg selv og sier at du er null verdt 20 ganger til deg selv daglig, tror du til slutt på det. Snu på de ordene og si det motsatte, jente! En verdi på et menneske settes ikke ut ifra intelligents eller yteevne, men nettopp fordi det menneske har verdi i kraft av nettopp å være seg selv med sine egenskaper.

Sykehusene er et eksempel på det. De kjemper like mye for å redde en 80-årings liv som har kommet utfor en bilulykke som en 20-åring dersom det er håp om å ovrleve og ressursene står i forhold til gevinsten. Man tenker ikke at en narkoman som bringes inn til rusakutten ved legevakten for 20. gang med et overdosetilfelle ikke er verdt å redde denne gangen, så slipper vi å hanskes med vedkommende til senere. Nei, alle ressurser settes inn for å redde liv. Se på kreftbehandlingen - der gjøres stor innsats - og prioriteringer, men ikke primært ut ifra menneskers verdi, men utsikt for bedring.