Gå til innhold

Asperger - åpenhet?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

AnonymBruker

Føler jeg sitter fast i et dilemma det ikke finnes noen bra løsning på. Jeg jobber og har jobbet fulltid i samme bedrift i en del år. Ingen kjenner til at jeg at jeg har asperger. Det hangler og går, men jeg føler ikke jeg løser arbeidsoppgavene mine bra nok. Jeg venter stadig på når jeg blir oppsagt, og har en følelse av at kollegene mine er greie med meg mer for å være snille enn for at de liker meg og respekterer meg for jobben jeg gjør. Jeg tar meg sammen alt jeg kan for å være normal, ikke si feil ting eller misforstå noe, og gjøre så godt jeg kan. Likevel sier og gjør jeg ting jeg merker at de reagerer på, og det gir meg masse angst. Jeg orker knapt å tenke når jeg kommer hjem fra jobb, lyder gjør vondt og det skal nesten ingenting til før jeg "velter". Det er et ork å handle, lage mat, og vaske klær. Annet husarbeid blir så og si forsømt, jeg tar litt en og annen søndag, hvis jeg føler meg i form til det. 

Jeg liker jobben min og de fleste arbeidsoppgavene mine kjempegodt. Men jeg har det veldig fritt, og er dårlig på å prioritere, beregne tid, bruke tid på det jeg ikke liker så godt, bli ferdig med ting, ikke bruke tid på det som kun er viktig for at det skal bli system i mitt eget hode. 

Så er det dilemmaet da, fortelle eller ikke fortelle? Jeg vet ikke hvor mye lenger jeg orker å ta meg sammen. Jeg drømmer om å kunne være meg, kunne slappe av, ikke være redd for å si det jeg tenker og mener. Ikke bekymre meg så mye for at jeg ikke klarer å følge etiketten og konvensjonene. Jeg vil at jeg skal kunne jobbe der på tross av den jeg egentlig er. Men så til dilemmaet da, jeg vet jo det at den jeg er, er uakseptabel. Jeg er bøsete, våsete, ufordragelig, frekk osv. Det gjør det jo ikke noe bedre at jeg har asperger, jeg kan ikke bruke det som unnskyldning. Enten så er jeg bra nok, eller så er jeg det ikke. Enten mestrer jeg jobben min, eller ikke. I den sammenheng er det helt uvesentlig om jeg har asperger eller ikke. Jeg verken kan eller vil skyve en diagnose foran meg og be om særbehandling. Så hva gjør jeg egentlig? Fortsetter jeg til jeg får sparken eller stuper, skal jeg si opp? Hva skal jeg i så fall ta meg til da? Nå er jobb hele livet mitt. 

Beklager langt innlegg. Håper dere forstår dilemmaet her. 

Anonymkode: 2612f...35c

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

Naana47
59 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men så til dilemmaet da, jeg vet jo det at den jeg er, er uakseptabel. Jeg er bøsete, våsete, ufordragelig, frekk osv. Det gjør det jo ikke noe bedre at jeg har asperger, jeg kan ikke bruke det som unnskyldning.

Ja beklager å si det, men det er ikke akseptabelt å være ufordragelig og frekk mot andre. Diagnose eller ei. 

Vi har alle sider ved oss selv som ikke er så sjarmerende og egnet til å vise andre, men vi må alle gjøre så godt vi kan og oppføre oss skikkelig og ordentlig når vi er sammen med andre likevel. For de aller fleste av oss kommer dette helt naturlig og av seg selv, men for noen kan det være vanskeligere, f.eks for noen med din diagnose. 

Jeg synes at det høres ut som om du greier å ta deg sammen når du er på jobb, men at det tar såpass på deg at du ikke greier å fungere godt nok på fritida/når du kommer hjem. Det virker som om du bruker alle kreftene dine opp på jobb, og spørsmålet blir da om du kanskje burde gå ned i stilling?

Hvis jeg har skjønt deg riktig, så er dilemmaet ditt at du enten skal si ifra om at du har Asperger og med det slå deg løs og la alle dine negative sider få blomstre fritt, eller fortsette som før uten å fortelle om diagnosen og med det ta deg kraftig sammen for å virke normal? Jeg tenker at det ikke behøver å være noen motsetning her. Det går an å fortelle om diagnosen (hvis du mener at det må til for å øke andres forståelse av deg), men likevel fortsette å oppføre seg med normal folkeskikk.

Blir du umåtelig stresset og plaget av å være i jobb, uansett type jobb, så kanskje du kan få en arbeidsevneutredning mtp hvor mye du klarer å jobbe uten å bli syk. Kanskje er det på sin plass med gradert ufør? Det er ikke alle med Asperger som klarer å være i 100% jobb, som du har nå. Så enten tenker jeg at det kan være lurt å gå ned i stilling hvis du har råd og mulighet, eller å få seg testet og undersøkt mtp evt gradert ufør.

 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Eva Sofie
5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men så til dilemmaet da, jeg vet jo det at den jeg er, er uakseptabel. Jeg er bøsete, våsete, ufordragelig, frekk osv. Det gjør det jo ikke noe bedre at jeg har asperger, jeg kan ikke bruke det som unnskyldning. Enten så er jeg bra nok, eller så er jeg det ikke. Enten mestrer jeg jobben min, eller ikke. I den sammenheng er det helt uvesentlig om jeg har asperger eller ikke. Jeg verken kan eller vil skyve en diagnose foran meg og be om særbehandling. Så hva gjør jeg egentlig? Fortsetter jeg til jeg får sparken eller stuper, skal jeg si opp? Hva skal jeg i så fall ta meg til da? Nå er jobb hele livet mitt. 

Beklager langt innlegg. Håper dere forstår dilemmaet her. 

Anonymkode: 2612f...35c

Jeg tenker at det er forskjell å bruke en diagnose til å unnskylde en uvanlig oppførsel og gi en forklaring på hvorfor man gjør som man gjør. Andre rundt en kan vise mer forståelse og aksept dersom de får en forklaring på hvorfor en kollega eller venn utviser en annen adferd, har mindre energi, har et annet funksjonsnivå e.l. enn det som normalt er forventet av en gjennomsnitlig person i den alderen. Men jeg tenker at dersom man utnytter sin egen diagnose til å kunne utøve dårlig eller negativ adferd, er det ikke sosialt akseptabelt selv om det kanskje kan føles rettferdig for seg selv. For å fungere i sosial samhandling med andre mennesker i samfunnet, må man, diagnose eller psykiske eller fysiske sykdommer, til en viss grad klare å tilpasse seg samfunnet. Et eksempel som har vært tematisert her på DOL ganske nylig, er bruk av munnbind. Der er det en hårfin balansegang å skulle prese seg selv til det ubehaget det er å gå med munnbind og trigge en ev. angstfull reaksjon - det er ubehagelig for alle som ikke er vant til å ha det på.

Men det krever mot å stå frem med en "usynlig lidelse" - for hvem vil vel gjøre seg sykere eller dårligere enn man er om man ikke har den typen lidelse? Og det føles invaderende og privat å skulle involvere andre i sitt personlige rom. Jeg tenker at selv om man velger å si noe om en lidelse som i utgangspunktet er usynlig, kan man gjøre det til en generell samtale. Man kan begynne å si at "jeg har aspberger syndrom", men i den videre samtalen dreier man det videre inn på hvordan det er for folk flest å ha lidelsen. På den måten blir man minst mulig personlig eller privat, men får likevel gitt en del informasjon. En kan også trekke inn seg selv med eksempler. Og det trenger ikke å være en lang og omfattende samtale, men en samtale hvor du trygger kollegaene på hvorfor de ev. kan komme til å se annerledes på deg i blant.

Jeg husker jeg leste en bok som var skrevet fra 1850-tallet. Der var det en ung gutt som fikk kjeft fordi han ikke jobbet like effektivt som resten av staben, men sjefen til denne gutten, som var en omtenksom kvinne, ble selv flau da hun forsto at gutten var blind og hadde gode grunner til å arbeide saktere enn de andre. Det var en tilstand han ikke kunne noe for. Og det er vesentlig i en slik situasjon som jeg føler at samfunnet nå har blitt oppmerksom på nå: Å ikke legge skylden på et menneske dersom man forstår at det har en sykdom eller funksjonshemning det selv ikke er skyld i.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
På 23.11.2020 den 0.24, Naana47 skrev:

Ja beklager å si det, men det er ikke akseptabelt å være ufordragelig og frekk mot andre. Diagnose eller ei. 

Vi har alle sider ved oss selv som ikke er så sjarmerende og egnet til å vise andre, men vi må alle gjøre så godt vi kan og oppføre oss skikkelig og ordentlig når vi er sammen med andre likevel. For de aller fleste av oss kommer dette helt naturlig og av seg selv, men for noen kan det være vanskeligere, f.eks for noen med din diagnose. 

Jeg synes at det høres ut som om du greier å ta deg sammen når du er på jobb, men at det tar såpass på deg at du ikke greier å fungere godt nok på fritida/når du kommer hjem. Det virker som om du bruker alle kreftene dine opp på jobb, og spørsmålet blir da om du kanskje burde gå ned i stilling?

Hvis jeg har skjønt deg riktig, så er dilemmaet ditt at du enten skal si ifra om at du har Asperger og med det slå deg løs og la alle dine negative sider få blomstre fritt, eller fortsette som før uten å fortelle om diagnosen og med det ta deg kraftig sammen for å virke normal? Jeg tenker at det ikke behøver å være noen motsetning her. Det går an å fortelle om diagnosen (hvis du mener at det må til for å øke andres forståelse av deg), men likevel fortsette å oppføre seg med normal folkeskikk.

Blir du umåtelig stresset og plaget av å være i jobb, uansett type jobb, så kanskje du kan få en arbeidsevneutredning mtp hvor mye du klarer å jobbe uten å bli syk. Kanskje er det på sin plass med gradert ufør? Det er ikke alle med Asperger som klarer å være i 100% jobb, som du har nå. Så enten tenker jeg at det kan være lurt å gå ned i stilling hvis du har råd og mulighet, eller å få seg testet og undersøkt mtp evt gradert ufør.

 

Hvem er det som bestemmer hva som er folkeskikk egentlig? Jo, det er dere. Og jeg skjønner det, jeg er i stort mindretall og må innfinne meg med å tilpasse meg. Siden dere har bestemt at det er frekt å ikke se på dere når jeg tenker eller lytter, må jeg velge mellom å være frekk for å konsentrere meg, eller være høflig å se på deg, men få problemer med å gjøre det jeg skal fordi jeg ikke egentlig fikk med meg eller skjønte det du sa. Eller når jeg går rett forbi deg på butikken fordi jeg ikke kjenner deg igjen eller har hodet fullt, må jeg innfinne meg med å få høre det, enten som en slags erting/fornærmelse (jeg skjønner ikke hva det egentlig er), som indirekte kjeft i generelle vendinger, eller rent ut kjeft. Det samme om jeg glemmer å hilse om morgenen, eller å si ha det før jeg går. At jeg ikke har skjønt statusen/plassen min når jeg er med på møter, og kommer med ideer eller sier imot sjefen når han tar feil, er noe jeg hører igjen i gangene før jeg vet jeg har gjort noe galt. Noen ganger synes jeg det er litt urettferdig, men jeg tar imot kjeften og prøver å ta det til meg, vel vitende om at jeg bare må gamble på at jeg klarer å gjøre det rett neste gang, selv om neste gang ikke er lik forrige gang, og reglene har endret seg, og det plutselig er forventet at jeg skal bidra i møtet. Og at det ikke er greit å kontakte den som har svaret på spørsmålet jeg trenger svar på, det skal gå gjennom tre-fire ledd frem og tilbake. Når spørsmålet kommer tilbake har den som satt på svaret fått ett spørsmål som ble fordreid tre-fire ganger, attpå til har svaret blitt fordreid tre-fire ganger på vei tilbake. Og alle har brukt masse tid på noe som ikke ble rett, og som kunne ha blitt løst ved en telefonsamtale på to min. til den som hadde svaret. Jeg skjønner nå at det skal være sånn, selv om jeg ikke begriper hvorfor jeg ikke bare kan ta den samtalen. 

Skjønner du hvor slitsomt det er å hele tiden skulle oppføre seg skikkelig og ordentlig? Og hvorfor det skaper så mye angst?

Jeg hadde et lite håp om at dersom jeg forteller om diagnosen, at kollegaer bare kan se littegrann gjennom fingrene med mine ting så jeg kan senke skuldrene litt. 

Jeg trives så godt med jobben min ellers, og vil veldig gjerne fortsette å jobbe fullt. 

Anonymkode: 2612f...35c

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
På 23.11.2020 den 4.40, Eva Sofie skrev:

Jeg tenker at det er forskjell å bruke en diagnose til å unnskylde en uvanlig oppførsel og gi en forklaring på hvorfor man gjør som man gjør. Andre rundt en kan vise mer forståelse og aksept dersom de får en forklaring på hvorfor en kollega eller venn utviser en annen adferd, har mindre energi, har et annet funksjonsnivå e.l. enn det som normalt er forventet av en gjennomsnitlig person i den alderen. Men jeg tenker at dersom man utnytter sin egen diagnose til å kunne utøve dårlig eller negativ adferd, er det ikke sosialt akseptabelt selv om det kanskje kan føles rettferdig for seg selv. For å fungere i sosial samhandling med andre mennesker i samfunnet, må man, diagnose eller psykiske eller fysiske sykdommer, til en viss grad klare å tilpasse seg samfunnet. Et eksempel som har vært tematisert her på DOL ganske nylig, er bruk av munnbind. Der er det en hårfin balansegang å skulle prese seg selv til det ubehaget det er å gå med munnbind og trigge en ev. angstfull reaksjon - det er ubehagelig for alle som ikke er vant til å ha det på.

Men det krever mot å stå frem med en "usynlig lidelse" - for hvem vil vel gjøre seg sykere eller dårligere enn man er om man ikke har den typen lidelse? Og det føles invaderende og privat å skulle involvere andre i sitt personlige rom. Jeg tenker at selv om man velger å si noe om en lidelse som i utgangspunktet er usynlig, kan man gjøre det til en generell samtale. Man kan begynne å si at "jeg har aspberger syndrom", men i den videre samtalen dreier man det videre inn på hvordan det er for folk flest å ha lidelsen. På den måten blir man minst mulig personlig eller privat, men får likevel gitt en del informasjon. En kan også trekke inn seg selv med eksempler. Og det trenger ikke å være en lang og omfattende samtale, men en samtale hvor du trygger kollegaene på hvorfor de ev. kan komme til å se annerledes på deg i blant.

Jeg husker jeg leste en bok som var skrevet fra 1850-tallet. Der var det en ung gutt som fikk kjeft fordi han ikke jobbet like effektivt som resten av staben, men sjefen til denne gutten, som var en omtenksom kvinne, ble selv flau da hun forsto at gutten var blind og hadde gode grunner til å arbeide saktere enn de andre. Det var en tilstand han ikke kunne noe for. Og det er vesentlig i en slik situasjon som jeg føler at samfunnet nå har blitt oppmerksom på nå: Å ikke legge skylden på et menneske dersom man forstår at det har en sykdom eller funksjonshemning det selv ikke er skyld i.

Jeg tenker i grunn det at dersom jeg jobber saktere enn andre, er det ikke riktig at arbeidsgiver skal ha forståelse for det, selv om jeg har en grunn til det. De betaler meg for å gjøre jobben 100%. Jeg liker heller ikke tanken på å være i en utsatt posisjon der det vil være lett å kvitte seg med meg. Derfor gjør jeg alt jeg kan for å holde tritt, ikke gjøre feil, og virke normal. Jeg er redd for at ved å fortelle om det, vil jeg bli avskrevet raskt, da har de noe på meg. Jeg er klar over diskrimineringsvern og plikt til å tilpasse, men det hjelper likevel ikke stort hvis de snur seg mot meg. 

Anonymkode: 2612f...35c

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Naana47
1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hvem er det som bestemmer hva som er folkeskikk egentlig? Jo, det er dere. Og jeg skjønner det, jeg er i stort mindretall og må innfinne meg med å tilpasse meg. Siden dere har bestemt at det er frekt å ikke se på dere når jeg tenker eller lytter, må jeg velge mellom å være frekk for å konsentrere meg, eller være høflig å se på deg, men få problemer med å gjøre det jeg skal fordi jeg ikke egentlig fikk med meg eller skjønte det du sa. Eller når jeg går rett forbi deg på butikken fordi jeg ikke kjenner deg igjen eller har hodet fullt, må jeg innfinne meg med å få høre det, enten som en slags erting/fornærmelse (jeg skjønner ikke hva det egentlig er), som indirekte kjeft i generelle vendinger, eller rent ut kjeft. Det samme om jeg glemmer å hilse om morgenen, eller å si ha det før jeg går. At jeg ikke har skjønt statusen/plassen min når jeg er med på møter, og kommer med ideer eller sier imot sjefen når han tar feil, er noe jeg hører igjen i gangene før jeg vet jeg har gjort noe galt. Noen ganger synes jeg det er litt urettferdig, men jeg tar imot kjeften og prøver å ta det til meg, vel vitende om at jeg bare må gamble på at jeg klarer å gjøre det rett neste gang, selv om neste gang ikke er lik forrige gang, og reglene har endret seg, og det plutselig er forventet at jeg skal bidra i møtet. Og at det ikke er greit å kontakte den som har svaret på spørsmålet jeg trenger svar på, det skal gå gjennom tre-fire ledd frem og tilbake. Når spørsmålet kommer tilbake har den som satt på svaret fått ett spørsmål som ble fordreid tre-fire ganger, attpå til har svaret blitt fordreid tre-fire ganger på vei tilbake. Og alle har brukt masse tid på noe som ikke ble rett, og som kunne ha blitt løst ved en telefonsamtale på to min. til den som hadde svaret. Jeg skjønner nå at det skal være sånn, selv om jeg ikke begriper hvorfor jeg ikke bare kan ta den samtalen. 

Skjønner du hvor slitsomt det er å hele tiden skulle oppføre seg skikkelig og ordentlig? Og hvorfor det skaper så mye angst?

Jeg hadde et lite håp om at dersom jeg forteller om diagnosen, at kollegaer bare kan se littegrann gjennom fingrene med mine ting så jeg kan senke skuldrene litt. 

Jeg trives så godt med jobben min ellers, og vil veldig gjerne fortsette å jobbe fullt. 

Anonymkode: 2612f...35c

Utifra det du skriver her synes jeg at det kan være lurt å fortelle arbeidskollegene dine om diagnosen og hva du sliter med. De har sikkert uansett lagt merke til at det er "noe" med deg, og ved å fortelle dem kan du oppklare en del ting og møte mer forståelse fra dem. Jeg synes at du forklarer deg veldig bra her, og det var med på å øke min forståelse av hvordan det oppleves å ha Asperger.

I mitt første svar til deg hang jeg meg opp i at du sa at du var "bøsete, våsete, ufordragelig og frekk", og jeg misforstod deg på at du mente at du kunne bruke diagnosen som unnskyldning til å få være det. Derfor bekreftet jeg at det kunne du ikke, og skrev masse svada om normal folkeskikk, osv. (Det kan dessverre gå litt fort i svingene i det topplokket mitt noen ganger, og da kan jeg misse poengene). For du mener kanskje at det er andre som opplever deg som bøsete, våsete, ufordragelig og frekk bare ved at du er deg selv? At du ikke mener å være sånn, men likevel blir oppfattet sånn?

Det er stor forskjell på hva en gjør med vilje, og ikke. Pga diagnosen din har du en del utfordringer som vi uten diagnosen ikke har, og du forklarer det som sagt så fint her hvordan det oppleves for deg. Du kan ikke noe for at du har Asperger og de symptomene det gir deg, men tror det er lurt å være åpen om det. Tror som sagt at det kan bidra til økt forståelse for deg, i tillegg til at du kan slappe mer av på jobben og få være deg selv, slik som du ønsker.

Kjempebra at du trives så godt i jobben din og at du ønsker å jobbe 100%! Masse lykke til! :)

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker

Vet du hva, jeg synes bare at du skriver trådstarten din på denne måten, tyder på en viss refleksjonsevne. Noen "blir" jo diagnosen sin når de får den, og lar den forklare alt. Du forsøker å tilpasse deg, ut fra hva jeg leser. Hadde du vært en av dem som kun hadde søkt en unnskyldning for din oppførsel, hadde du sikkert brukt den for lenge siden ;) 

Det er jo de som aldri forsøker å tilpasse seg, men mener "jeg må jo få ture frem med oppførsel som sårer eller provoserer andre, jeg kan jo ikke bedre" som gir diagnosen et dårlig rykte. Sånn sett skjønner jeg godt at du nøler med å dele diagnosen. Men siden du ønsker å gjøre ditt beste, så tenker jeg at det kan være lurt å fortelle kollegaene at du strever. Om du skal nevne diagnosen, eller si noe mer generelt om at du har noen sosiale utfordringer som gjør at du må konsentrere deg ekstra, får være opp til deg. Du kan jo tenke på hva du tror kollegaene dine vil takle best, og hva som gir dem mest forståelse. Lykke til!  

Anonymkode: 12607...c91

Lenke til innlegg
Del på andre sider
laban
9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det samme om jeg glemmer å hilse om morgenen, eller å si ha det før jeg går. At jeg ikke har skjønt statusen/plassen min når jeg er med på møter, og kommer med ideer eller sier imot sjefen når han tar feil, er noe jeg hører igjen i gangene før jeg vet jeg har gjort noe galt.

Flesteparten av denne typen problemer vil trolig bli bedre hvis du forteller om diagnosen og dersom du konkretiserer med nettopp slike eksempler / situasjoner, der noen kanskje har lurt litt. 

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde et lite håp om at dersom jeg forteller om diagnosen, at kollegaer bare kan se littegrann gjennom fingrene med mine ting så jeg kan senke skuldrene litt. 

Jeg trives så godt med jobben min ellers, og vil veldig gjerne fortsette å jobbe fullt. 

Jeg tror de aller fleste vil reagere slik du håper. Fortell det siste også - at du trives og gjerne vil fortsette som før, men bare vil oppklare noe de kanskje har reagert på. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...

Artikler fra forsiden

×
×
  • Opprett ny...