Gå til innhold

Har du stort / lite kontaktnett? Hvordan påvirker det psyken din?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

AnonymBruker

Jeg har kun samboer, to voksne barn, og foreldre som jeg har regelmessig kontakt med. Ser ikke barna så mye lenger,  men vi skriver regelmessig med hverandre på meldinger og høres på telefon.  

Blir lett sånn at jeg tilbringer en god del alenetid etter at barna ble voksne.  Men jeg føler meg ikke ensom. Jeg liker å ha litt alenetid. Jobber i butikk, så det påvirker nok meg litt anngående at jeg stortrives med litt alenetid på fritiden. 

Hvordan er det med ditt liv, påvirkes du psykisk om du har lite kontakt med andre mennesker? 

 

Anonymkode: ab4bc...fb8

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

AnonymBruker

Nei jeg har ikke stort kontaktnett. Har kun foreldrene mine. Vennene jeg hadde forsvant da jeg ble psykisk syk og kjæreste har jeg aldri klart å hatt heller siden jeg er så dårlig. 

Anonymkode: 688e7...4f2

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
1 time siden, AnonymBruker skrev:

Nei jeg har ikke stort kontaktnett. Har kun foreldrene mine. Vennene jeg hadde forsvant da jeg ble psykisk syk og kjæreste har jeg aldri klart å hatt heller siden jeg er så dårlig. 

Anonymkode: 688e7...4f2

Da er vi flere som ikke har noe stort kontaktnett. 

Jeg var ganske så sjenert helt fra jeg var lite barn. Veldig folkesky. Har aldri klart å få innpass blant andre enn familie, og helt spesielle personer. 

Nå når barna er blitt voksen så kjenner jeg litt på dette. For nå har jeg ikke dem så mye rundt meg lenger. Mannen er ofte på farten og opptatt med arbeid. Men allikevel: jeg trives å være alene. Kan føle meg mer ensom i andres selskap. Det snakkes om at det er helseskadelig å være mye alene, men for meg er det "wellness" å være litt alene. 

Anonymkode: ab4bc...fb8

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Fru2020

Jeg har noen venninner utenom familie. De har vært gull vært gjennom sykdommen. De har behandlet meg og møtt meg på samme måte som da jeg var frisk, og det har vært en god kontrast til det mer sykdomsfokuserte helsevesenet.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
1 time siden, AnonymBruker skrev:

Da er vi flere som ikke har noe stort kontaktnett. 

Jeg var ganske så sjenert helt fra jeg var lite barn. Veldig folkesky. Har aldri klart å få innpass blant andre enn familie, og helt spesielle personer. 

Nå når barna er blitt voksen så kjenner jeg litt på dette. For nå har jeg ikke dem så mye rundt meg lenger. Mannen er ofte på farten og opptatt med arbeid. Men allikevel: jeg trives å være alene. Kan føle meg mer ensom i andres selskap. Det snakkes om at det er helseskadelig å være mye alene, men for meg er det "wellness" å være litt alene. 

Anonymkode: ab4bc...fb8

Jeg har ikke stort kontaktnett og jeg bor alene.  Barn, barnebarn og øvrig familie bor langt unna.  Jeg har flyttet mye og det påvirker selvfølgelig mitt kontaktnett som er ikke lite hvis jeg teller alle venner på de forskjellige stedene jeg har bodd.  Problemet nå er covid og lockdown.  Jeg møter ingen og det påvirker meg psykisk.  Jeg har ikke lyst å bo sammen med noen, men i denne situasjonen hadde det vært deilig.

Anonymkode: 47a99...1c1

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Villanda
6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har kun samboer, to voksne barn, og foreldre som jeg har regelmessig kontakt med. Ser ikke barna så mye lenger,  men vi skriver regelmessig med hverandre på meldinger og høres på telefon.  

Blir lett sånn at jeg tilbringer en god del alenetid etter at barna ble voksne.  Men jeg føler meg ikke ensom. Jeg liker å ha litt alenetid. Jobber i butikk, så det påvirker nok meg litt anngående at jeg stortrives med litt alenetid på fritiden. 

Hvordan er det med ditt liv, påvirkes du psykisk om du har lite kontakt med andre mennesker? 

 

Anonymkode: ab4bc...fb8

Hvordan definerest stort og lite nettverk?

Synes jeg har passe, for meg. Er jo ogå noe som heter at det er ikke størrelsen det kommer an på. Opphavsfamilien møter jeg ikke så ofte, på grunn av avstand. Med noen av dem kan det litt både og, vi kan ha noen uoverenstemmelser, jeg kan føle meg som om jeg er et barn, men andre ganger er det helt annerledes, og jeg får støtte, og vi kan ha det skikkelig festlig samman. Den andre delen er litt mer distansert eller hva jeg skal si, greier nok ikke i fullt så stor grad være meg selv, selv om det ikke er noen grunn for det.

Jeg har gode venner og kollegaer, som jeg har god kontakt med, som jeg er veldig åpen overfor, og omvendt. Kan snakke om alt. Kan være meg selv. De forstår. Når jeg er dårlig og ikke orker for mye stimuli kommer de gjerne og blir bare en kort stund. De aksepterer at sånn er det. 20 minutter kanskje, men vi snakker om alt mulig, ikke kun sykdom.

Jeg trenger også alenetid, også når jeg er frisk (jeg skriver frisk, det føles naturlig for meg, selv om jeg vet at bp er en KRONISK lidelse, så kaller jeg meg frisk når jeg er euthym). Det får jeg jo.

Mitt nettverk er nok klart positivt for meg og min psykiske helse.

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Ekstra

Jeg har ganske stort kontaktnett, og har mye kontakt med venner på meldinger nå som vi ikke ses særlig ofte, men merker at jeg går litt i frø av så begrenset sosial omgang. Vet ikke hvordan det ville gått om jeg skulle være helt alene til enhver tid.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Glitter

Er for det meste alene. Har foreldrene mine, men klarer ikke være så mye i lamme dem. Og en venn i byen som jeg møter ca en gang i måneden. Har et par ekstra venner, men de bor langt unna så ser de ikke i hverdagen og vi har lite kontakt på melding og ennå mindre kontakt på tlf. 

Det er tungt så klart. 

Endret av Glitter
Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
25 minutter siden, Glitter skrev:

Er for det meste alene. Har foreldrene mine, men klarer ikke være så mye i lamme dem. Og en venn i byen som jeg møter ca en gang i måneden. Har et par ekstra venner, men de bor langt unna så ser de ikke i hverdagen og vi har lite kontakt på melding og ennå mindre kontakt på tlf. 

Det er tungt så klart. 

Jeg vet ikke helt hva man kan regne under betegnelsen venner. Jeg sender meldinger med noen naboer,  og ellers noen som jeg svært sjelden møter på. Dersom jeg møter på dem så er det tilfeldig. Og da blir vi stående å prate lenge, og vi prates om å finne på noe sammen men det blir som regel aldri av. Jeg kaller dem : bekjente i mitt hode. Men venner menes med noen man har regelmessig kontakt med mener jeg. 

De fleste venner som jeg har hatt har snudd meg ryggen når jeg trengte dem som mest. Hadde en venninne lenge som var en svært så god venninne, men  da jeg flyttet fra hjembygda så skilles våre veier. Vi ser hverandre kun via Facebook.  Av og til savner jeg det vennskapet. Men det har gått så lang tid og hun fikk andre venner som jeg ikke helt følte meg vel med. 

Men jeg er fornøyd tiltross for at jeg kun har min kjæreste, foreldre, og mine barn i kontaktnettet mitt. 

Anonymkode: ab4bc...fb8

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...

Artikler fra forsiden

×
×
  • Opprett ny...