Å fortelle om et psykisk problem til mannen/ dama

[AnonymBruker]

Jeg har ikke ville gjøre det. Redd det ville ødelegge forholdet. Men etter å ha bodd sammen med han noen år, og etter at vi pratet om et visst tema, så fortalte jeg om min OCD. Noe som han ikke har klart å registrere at jeg har. Jeg angret etterpå å ha fortalt det. Var redd for at han ser på meg med andre øyne. Men alle har sitt. Han har sitt han også. Han våkner om natten og prater og går rundt i søvne. 

Har du pratet om din psykiske helse til din mann/ dame? 

Hvordan reagerte de?

Det er jo greit å kunne være åpen med den man deler livet med. Men jeg likte egentlig å holde den greien skjult, men klarte å fortelle om det i en situasjon om et emne som vi diskuterte. 

Anonymkode: 9c103...c60

[hattifnattus]

Ja min samboer som jeg har bodd med siden 2013 vet om det ( borderlinediagnose og venter på muligens aspergerdiagnose ). Jeg syns det er betryggende å vite at han vet og dermed vil forstå bedre hvorfor jeg i perioder oppfører meg som jeg gjør. Det eneste jeg ikke klarer å være åpen om er at jeg sliter mye med suicidalitet og selvmordstanker. Det er rett og slett for vondt å dele med han.

[Eva Sofie]

Ja, selvfølgelig deler man det som er positivt og negativt i livet med den man er glad i. Og igjen kommer det jeg så mange ganger har sagt her på dol, kommunikasjon og gjøre det enkle men samtidig så vanskelige, å snakke sammen i et samliv, er så avgjørende for at et samliv skal fungere og tåle medgang og motgang. Jeg har gjennom det siste halvannet året sett at i et samliv gjelder det samme som i jeg har testet ut på terapeuten min: Jeg kan si nesten hva som helst til min samboer, men det handler om hvordan jeg sier det. Her gjelder kunsten å beherske ord og omsorg side om side med den man er glad i. Og det er like viktig å si positive ting til hverandre som ev. vanskelige ting. Bare noe så enkelt som at "så fint at du tok ut av oppvaskmaskinen" merker jeg at får frem et lite smil i ansiktet til min samboer - og det koster meg jo ingenting.

Hvordan hadde du reagert om det kom frem at din bedre halvdel holdt skjult for deg at h*n hadde en somatisk sykdom som i stor grad hadde innvirkning på hverdagen, fordi h*n ønsket å være hensynsfull og verne deg fra de vonde opplysningene? Si for eksempel at det en dag kunne være at h*n kunne falle dø om dersom h*n glemte å ta medisinene sine til riktig tid. Jeg tror selv jeg hadde blitt riktig så "besviken" (kommer ikke på det norske ordet nå). Det er ikke så stor forskjell fra psykiske og somatiske lidelser, bortsett fra at det er mer tabubelagt å ha en psykisk lidelse. Jeg tror det handler mye om hvordan du kommuniserer at du har eller er din psykiske lidelse. Dette er nylig diskutert i en annen tråd. Man velger selv å være sin egen psykiske lidelse eller man ønsker å være en person som har en psykisk lidelse.

Husk at det er vi selv som er med på å opprettholde tabuene i samfunnet ved å ikke snakke om de. Om vi selv i våre egne hjem begynner å snakke om det tabubelagte, tror jeg det er en start. Økt informasjon er kilden til å bryte ned motstand og barrierer. Det ser en nå et levende eksempel på med psykedelika i behandlingen av enkelte psykiske lidelser.

Selv her i heimen snakker vi åpent. Ikke bare om mine vansker, selv om det er jeg som har en psykiatrisk diagnose, men det er også tid for min samboers vanskeligheter. Pendelen går frem og tilbake som i et hvilket som helst annet forhold. Men jeg har ett prinsipp jeg ikke snakker om med mine omgivelser utenom terapeuten: Detaljer i overgrepene. Det ønsker jeg ikke å belaste mine nærmeste med og jeg har heller ikke behov for det. Det holder for meg at de vet at det har skjedd overgrep og omsorgssvikt av ulik slag, de ser jo mine reaksjoner på en rekke ting og det holder. Om jeg noen gang kommer dit at jeg skal arbeide forebyggende mot omsorgssvikt og overgrep mot barn, må det bli å fortelle om hvilke konsekvenser det får for den utsatte og dens omgivelser som voksen. Men nå er jeg på vei ut i Sahara... Og har vært det en gang tidligere allerede...

[Eva Sofie]

Ja, ut i Sahara ja... Her ser dere andre del av Sahara som jeg valgte å ta ut i et eget innlegg  

Når samboeren din gir deg et komplement, er det mange av oss som i refleks stritter imot og vil protestere for det kan jo ikke stemme at vi innehar en så god egenskap eller er et så flott menneske. Det stemmer ikke med vårt verdenssyn av oss selv. Minn deg selv da på at det er din kjæres syn på deg og det skal han eller hun få lov til å ha - det er regelrett ufint gjort å protestere når man mottar et komplement. Hvor mange ganger ser jeg ikke at noen med dårlig selvtillit får høre noe positivt om seg og den automatiske responsen er at de protesterer, "nei, jeg synger ikke så fint" eller "det var ikke så bra skrevet det diktet - det var jo nokså enkelt" - men ikke frata den andre sin opplevelse selv om du har dårlig selvtillit. Vedkommende har full rett til å få mene hva han eller hun ønsker og uttrykke det uten at du skal protestere på det. Si istedenfor "takk for at du synes det", selv om du kan være uenig. Ikke avvis den andres mening som usann i hvert fall.

Til psykologen min har jeg sagt direkte at "jeg skal ikke frata deg å mene det du mener der" når han har gitt meg et komplement jeg er uenig i, og han har umiddelbart forstått hva jeg tenker på der - nettopp det fenomenet jeg beskriver over. Han har fullført at "ja, det er min opplevelse".

Og, jeg har mange ganger tenkt at vi nordmenn kan i blant protestere på komplement og ros som en del av oppdragelsen som å være høflig og veloppdragen pike. Jeg kjenner en som på automatikk protesterer på at hun synger pent, men jeg tror hun innerst inne vet med seg selv at hun er flink til å synge, hun er bare oppdratt til at man skal ikke vedkjenne seg at man er flink til noe. Dette sier jeg med grunnlag i egne erfaringer og en del bøker jeg har lest de siste 30 årene.

Og helt til sist vil jeg få lov til å legge til noe helt annet, men som er vel så viktig: Det å ønske hverandre en god natt er viktig. Aldri, aldri legg dere med ryggen til som uvenner - vi vet aldri hva neste dag bringer på godt og vondt...

[AnonymBruker]

Min mann er en type som ikke liker å prate så mye. Kan iblant være vanskelig. Så det ble litt kleint når jeg fortalte han om min OCD. Han hørte ikke lenge etter. Men jeg sa at det uansett ikke påvirker noe. Kun meg selv. Jeg blir av og til litt sjokket når jeg får bilder i hodet / pga tankene av ting jeg frykter. Men ellers så fungerer jeg. Forklarte han at det er en slags angst. Ble redd etterpå at han ville forsvinne ut døren fordi jeg sa det. Men hvis han er en støttespiller og god partner for meg så tåler han å høre det jeg fortalte. 

Anonymkode: 9c103...c60